I et fremmed land av bilreparasjoner

Langt ute i Queens i New York, fins et fremmed land der ulovlige innvandrere uten mekanikerlinja reparerer biler svart. Området heter Willets Point og er 62 acre stort, dvs. 250 mål/dekar. Og det vil si litt større enn hele Slottsparken fra Litteraturhuset, forbi den israelske ambassaden, bort til den amerikanske ambassaden, ned til Nationaltheatret.

Området er fylt av små sjapper, tett i tett, langs asfalt med hull så dype at bilene som kjørte i dem kunne skaffe seg nye skader. Det har ikke innlagt vann og er heller ikke tilknyttet kloakksystemet. Siden 50-tallet har myndighetene prøvd å skaffe seg kontroll med Willets Points. Nå skal det gjøres et nytt forsøk på å erstatte slum med hoteller og vanlige bedrifter.

I går dro en venn og jeg for å se hvordan det var der. Skal man ikke det? Jo, det syns jeg. Jeg syns man skal dra til steder som er ukjente også på ubehagelige måter. Man kan gå rundt med respekt og en viss tilbaketrukkenhet, og det var det vi prøvde på. Jeg tok noen bilder på avstand, halvveis i skjul på kaféen. Jeg hadde mer lyst til å prøve å få kontakt med folk og snakke med dem enn å få gode bilder. Det kan godt tenkes jeg kunne fått til begge deler, men siden jeg var ukjent med stilen var jeg mer forsiktig enn jeg kanskje måtte.

Jeg snakket med 4-5 menn, bare to av dem snakket engelsk så godt at vi kom noen særlig vei. Det var ulikt hva de ventet seg av fremtiden. En mente det ville ta fire år før de måtte stenge sjappa, han hadde spesialisertt seg på å skifte glass. En annen mente det kom til å skje i helga. Og nå ville han dra tilbake til Honduras, markedet for reparasjoner var ikke så godt som før, og det var lettere å være fattig i Honduras, når familien var sammen. Jeg så en god del kunder, i tildels fine biler. En av dem, som også fortalte om tørrfiskens betydning for nigerianske fester, trodde ikke myndighetene ville komme noen vei med tomteoppkjøp: Her flyter millionene, her er det penger.

Det mest oppsiktsvekkende syns jeg likevel var kafèen. Det er det oransje bygget ganske tidlig i fotoserien under, og det er såvidt jeg forsto det eneste stedet med et fungerende toalett, det eneste huset i disse gatene der det foregikk annen hovednæring enn bilreparasjon. Det var i det huset der julen ikke ble ryddet vekk, der ølkassene av papp sto fremme.

Siden jeg ikke får lagt kommentarer rett under bildet kommenterer jeg dem fortløpende på denne måten. Maten i disken så så miserabel ut at jeg ikke fikk meg til å ta opp kameraet og fotografere, det ville vært så åpenbart at jeg var sjokkert. Jeg fant ikke på et annet ansiktsuttrykk som kunne rettferdiggjøre et ønske om å ville fotografere denne maten, som ganske riktig lå i blanke kar i vannbad, slik de pleier. Men det så ikke ut som den var lagd samme dag. Den så ærlig talt ikke ut som den var lagd dagen før heller. Det var kyllingbein og pommes frittes, så brune og tørre som jeg ikke har sett dem før hvis de ikke har blitt gjenglemt på noens kontorpult på jobben noen dager. Men nå lå de og dampet i vannbad i ulike sauser av olje og tomat og andre ting.

Jeg kjøpte oss tid i kafèen med en cola-boks og en øl og vi satte oss ved et bord lengst borte fra damen i disken sånn at jeg kunne stirre uhemmet og ta noen bilder i smug. Ingen av de to kundene satt med ansiktet vendt vår vei. Jeg fotograferte mot døra inn til kjøkkenet. Gjennom glasset så jeg ovnen. Oppå ovnen lå det stabler med oppvask og pappesker. Vet ikke når det sist ble lagd mat der. Plutselig ble jeg var noe i katteboksen som sto på gulvet ved ovnen. Der var det en levende høne. Jeg gikk på do. Jeg ville på do, men jeg tok med kamera, jeg hadde en følelse av at kamera var det jeg ville få mest utbytte av på do. Det stemte. Jeg har ikke sett et do med så mye tiss på setet før. Det var på en sånn måte at det var helt uaktuelt å begynne å tørke noe bort fra det eneste fungerende toalettet i området.

Da jeg kom hjem i går kveld og leste artikkelen i New York Times nøyere, så jeg at høna, eller hanen, var omtalt:

Behind the deli lives a dog-tame, buff-color rooster. It was once the cafe’s star, feasting on, yes, chicken nuggets, and strutting to reggaeton across the dining room floor. Last year, after the health department fined the cafe owner, Marco Neira, 55, for having a live animal in a food establishment, the bird was banished to a cage out back.




Vis større kart

Jeg opponerer mot MoMa

No less

Jeg var på et av muséene for moderne kunst på Manhattan i dag. Jeg så blant annet på Les Jours gigantesques av Magritte. Ta en kikk. Hva ser du?

Jeg gikk rundt med en lydguide og var helt uenig med det MoMa fortalte meg om bildet.

- It is a man attacking a nude woman, sa Josef Helfenstein, som er sjef for et kunstmuseum i Houston. Du kan høre resten av det MoMa-guiden sier om bildet her, den er bare 1:11 minutter lang.

Jeg ser riktignok to mennesker som ser ut til å ville ulike ting, den ene er naken, den andre er kledt. Men mannens hender hviler løst på kvinnen. Det er kvinnen som skyver mannen fra seg med voldsom kraft. Han vil tett på henne, han ønsker nærhet, hun vil ikke ha ham der. Så hvordan har det seg at kunstdirektøren er sikker på at mannen angriper. Han kan vel ikke være så sauset inn i kjønnskulturen at han ikke klarer å se noe annet? Men så googler jeg når jeg kommer hjem, direktøren er ikke alene, andre kunstfolk ser det samme, at kvinnen er seksuelt angrepet eller voldtatt.

Mer Tom Waits-teater til Norge

Black Rider, en teaterforestilling der William S. Burroughs skrev teksten, Tom Waits musikken og Robert Wilson lagde resten, er spilt i Oslo og Tromsø tidligere, i januar setter Rogaland teater den opp.

Tom Waits og Robert Wilson har også lagd teater av Woyzeck, og nå holder de på med å lage teater av Bonnie and Clyde. Verdenspremieren blir i København om et år, og etter det kommer den til Norge. Så bra.

Lou Reed, Lenny Kaye og meg

Når det foregår i New York, ikke på Blå i Brenneriveien heller, kan det skje at et arrangement i en kjeller som ikke har lov til å ta inn flere gjester enn 198 blir omtalt i Rolling Stone. Bowery Electric er en klubb i gata Bowery. I går kveld var det en av flere minnekonserter til ære for Lou Reed. Knøttlite lokale, likevel luftig, ikke for tett med folk, og bokstavelig talt et velfungerende lufteanlegg. Noen ganger er et sted akkurat passe. Nettsiden overser vi bare. På veggen hang Lou Reed i glass.

Arto Lindsay likte jeg, han støyspilte på gitaren sånn at hjertet begynte å pumpe lykke-adrenalin rundt i kroppen og jeg kunne høre hilsenen til Lou selv. Det var en annen også, som sang åpent og skjørt. Ingen introduserte ham, han sa ikke selv hva han het, gikk opp på scenen, sang og gikk ned igjen. Jeg har lett på nett etter ham i dag uten hell, og har epostet for å finne ut hvem det var. Sist jeg gjorde noe liknende var i 2003 da Lou Reed hadde Antony som korist på Raven-turnéen.

Ellers var det en som ikke sjenerte seg for å reklamere direkte for plata si, no taste! og en happy-gitar-fyr som satte i gang allsang på en Lou Reed-låt og etterpå sa: That was fun. No taste.

Lista av musikere var lang, arrangementet var velorganisert, hver musiker/gruppe var kort på, skiftene raske, genrene relativt varierte. Jeg savnet å ikke være bedre orientert musikkhistorisk, det var umulig for meg å anslå hvor relevant de ulike musikerne var i forhold til oppdraget. Eller hvem de var i farta, til tross for hjemmegoogling før konserten. Gjetter at det var slik det pleier være, noen var temmelig relevante, noen hadde plate å reklamere for og noen kjente arrangøren.

Jeg ble fulgte med på Lenny Kaye, gitaristen til Patti Smith. Han startet kvelden min med å, på den selvsagte, men likefullt uhøflige måten, sno seg forbi meg idet vi skulle vise billettene våre. Han skulle riktignok spille der, men det var bare meg foran ham, og jeg skulle tro at også kjente gitarister kunne vente i 15 sekunder. Jeg synes det er interessant å observere hvordan enkelte glemmer at de er `folk` de også, som møter andre folk i et samfunn, og denslags glemsel trer inn hos enkelte når kjentheten kommer, eller makt. Noen lar hierarkiet fylle for store deler av seg.

Lenny Kaye kom med en nydelig ung kvinne. Hun var kanskje datteren hans. Kanskje ikke. Etter at han var ferdig på scenen var han ute i lokalet med venner og jeg ble stående og se på ham noen øyeblikk. Han beveger hoftene på en platt måte, og nå er du ikke på en egentlig scene, Lenny. Han spiller ut at han har draget, han har rocke-hierarki-draget, jeg blir litt skuffet. Jeg må slutte å vente meg taste hos folk som er flinkere enn meg i genre som interesserer meg.

Litt seinere på kvelden står Lenny Kaye alene en stund. Han ser ut som han glemmer at han blir sett. Jeg ser at han ser seg rundt etter noen han kjenner og han ser mot et fjes lenger bort. Det øyeblikket der Lenny nøler, skal han gå bort. Hvorfor nøler han. Aner ikke. Så smiler fjeset, og Lennys ansikt blir seg selv igjen og han vagger bort til mannen.

Vest for Hudson River

På venstresiden av Manhattan ligger Hudson River, til høyre East River. På East River går det båter som passer godt for turister, med anløp til forskjellige steder i Brooklyn, fine utsikter. På Hudson river tar man båten hvis man har noe i Jersey City å gjøre. Men nå har vi vært i New York noen ganger og kan lettere koste på oss en blåtur til steder som ikke står øverst på besøkslista akkurat. Jeg hadde lyst på båttur, og vi tøffet over Hudson River.

Utsikten folk i Jersey City ser, rett over den smale fjorden var fin. De som satt på kontoret i de øverste byggene på nedre Manhattan kunne antakelig ikke se ut av skyene og over til det mest trøstesløse stedet jeg har opplevd siden jeg så noen boligområder i utkanten av Glaskow for en tiårs tid siden. Det mest påfallende ved området var mangelen på tegn av mennesker.

Et forbausende stort område av byen, ganske mange trikkestopp, var svære bygg uten noe næringsliv i første etasje. Det er uklart for meg om alle var forretningsbygg, eller om det var boliger også, men byggene var høye og tjukke kollosser uten noe særpreg. På gateplan skjedde det ikke noe. Vi var på jakt etter et sted å ta en kaffe og en matbit, ingen slike i sikte. Noen folk, ikke mange, gikk ut og inn av byggene, de som ut som de var på jobb. Stemningen var øde, kjedelig, umenneskelig.

Jeg har vært i andre boligområder i New York der inntektsgjennomsnittet ikke ligger så høyt, men liv på gata, neglesalonger og frityr, gir uansett en følelse av at her er det folk og de lever sammen. Bildene er, med unntak av luft-fotografiet som er hentet fra wikipedia, tatt i fart fra trikken. Klikk på dem og se dem større.

Litt lenger utover trikketuren kom områder med store parkeringsplasser og store bygg med forretninger i.

Enda lengre ut søppel på bakken, dopapir i trærne, skurhus i skråninga (kan skimtes såvidt i trikke-farta) og trailerparkområde. Vi kjørte forbi et unntak med rekkehus som lå inntil vannkanten med utsikt mot Manhattan.

Byen er halvparten av Oslos størrelse, the city is one of the most racially diverse in the world, har en økende befolkning av hjemløse, 17 % av befolkningen har inntekter som ligger under den amerikanske fattigdomsgrensen.

Jeg har fått nye ting

En liten lademaskin som jeg kan lade opp mobilen med når den går tom for strøm på et sted der jeg ikke finner et strømuttak (skogen, gater, kaféer uten). Lademaskinen lader raskere enn på den vanlige måten og den er liten og kan ligge i veska med ledning til mobilen og lade i vei. Nødstrøm, praktisk.

En liten bærbar internettleverandør. For 190 dollar kan jeg bruker nett på mobilen min så mye som jeg har bruk for denne måneden i New York, husker ikke tallet for bruk, men det er nok for all bruk jeg pleier ha (ganske mye). Og det blir mange ganger billigere enn de mobilregningene jeg pleier la meg få lov til å ta med hjem fra utlandet.

Nytt nettbrett, en helt ny nexus med simkort. Den er tynn og lett.

Jeg er i New York. Jeg har det fint. Jeg meldte meg akkurat på en måned på gymmen rett rundt hjørnet og har kjøpt billetter til en av minnekonsertene for Lou Reed. Konserten er på søndag. Jeg liker svært godt at lokalet er lite og ti minutters gangavstand fra her vi bor (161 Rivington street). Jeg liker ikke så godt at jeg i liten grad kjenner til musikerne. Jeg googler, men hvis du har noe å by på av lett-kunnskap som kan fungere som knagger, så del gjerne.

Åh, herregudur!

Nede ved kaia i Reykjavik er det et lekeområde med en annen innretning enn moten i Norge for tida. Her er det mulig å falle ned, dermed også mulig å kjenne gleden ved å fikse skumle ting, å leke med noe annet enn den standard lekeplassapplikasjonen i orange.

Fin båt, dobbeltklikk på bildet hvis du vil se det større.

Det virket ganske strabasiøst å klatre inn i båten.

Hva er om å gjøre? Å klare å klatre opp etter tauet.
Da er man blitt større.

Det var andre lekegreier rundt båten også, planker og bildekk.
Klatre i tau og over kveiler, kan snuble, kan falle ned.

Jeg er i Reykjavik

Jeg gjør alle de hyggelige tingene, kjører innover øya og ser på åpen natur med skiftende lys på, veldig flott. Jeg står og stirrer på geysiren Strokkur, jeg spiser deilig plukkfiskur på Þrír Frakkar i Baldursgata og jeg bor her i Fiskislóð, alt er til å anbefale, under ser du utsikten fra stuevinduet klokka 09.32 lokal tid (10.32 norsk tid), det er enda ikke blitt helt lyst.

Vis større kart

I ettermiddag flyr vi til New York.
Jeg legger hyppigere ut bilder på Instagram enn her.

Lou Reed memorial

I går klokka ett på ettermiddagen var det en offentlig minnestund for Lou Reed utenfor Lincoln Center på vestsiden av Central Park i New York. Den varte i omtrent 3 timer.

"A gathering open to the public - no speeches. No live performances, just Lou's voice, guitar music & songs -- playing the recordings selected by his family and friends."

Jeg oppdaget den i Instagram-strømmen min i morges, via Rollingstone og også taggene #LaurieAnderson og #LouReedmemorial - jeg ble rørt av Laurie Anderson som går rundt og snakker med folk .

Dette skrev New York Times om seremonien.
Her er bilder fra dagen.

Når det ikke er skummelt hos legen,

..er det mye lettere å orke å forstå hvor interessante saker som foregår i kroppen.

I dag snakket vi om stoffskiftet mitt. Det er ikke helt på plass, og det har sannsynligvis å gjøre med at skjoldbrukskjertelen, som ligger i sommerfuglform bak strupehodet, også fikk kjørt seg av strålebehandlingen mot halsen for et år siden. Legen sa at skjoldsbrukskjertelen har stor kapasitet i seg selv. Den kan holde det gående i typ 300 år, mens resten av oss ikke orker så lenge. Det er trygt å tenke på: Det er ikke skjoldbrukskjertelen det skal stå på.

Da skjoldbrukskjertelen min satte ned tempoet etter å ha fått stråling på seg, kom en annen venn i kroppen, hypofysen, inn og korrigerte. Hypofysen ligger i hjernen og den gir mange av beskjedene i kroppen, Hey der - skjoldbrukskjertel, jeg ser du setter ned tempoet, men kjør på! Fyr opp! Og skjoldbrukskjertelen lyder.

De tar blodprøver av meg

Da måler de to ting:
Hva skjoldbrukskjertelen gjør.
Hva hypofysen sier at skjoldbrukskjertelen skal gjøre.

I dag sa legen at skjoldbrukskjertelen leverte helt presist hva den skal, den jobber på. Men det kommer av at hypofysen står og maser på den, egentlig hadde skjoldbrukskjertelen satt ned tempoet. Og det var vel interessant.

(Det må være klart at denne redegjørelsen er det jeg har oppfattet av det legen forklarte meg i dag. Erfaring har lært meg at jeg oppfatter veldig begrenset, og noen ganger også feil).

Laurie møtte Lou

Laurie Anderson møtte Lou Reed første gang i München i 1992. Hun skriver i Rolling Stone om det møtet, om da de ble kjærester, om livet sammen og til slutt om at Lou Reed dør

I liked him right away, but I was surprised he didn't have an English accent. For some reason I thought the Velvet Underground were British, and I had only a vague idea what they did. (I know, I know.) I was from a different world. And all the worlds in New York around then – the fashion world, the art world, the literary world, the rock world, the financial world – were pretty provincial. Somewhat disdainful. Not yet wired together.

As it turned out, Lou og Laurie bodde ikke langt fra hverandre i New York og Lou foreslo at de skulle møtes etter festivalen i München. I think he liked it when I said, "Yes! Absolutely! I'm on tour, but when I get back – let's see, about four months from now – let's definitely get together." This went on for a while, and finally he asked if I wanted to go to the Audio Engineering Society Convention. I said I was going anyway and would meet him in Microphones. The AES Convention is the greatest and biggest place to geek out on new equipment, and we spent a happy afternoon looking at amps and cables and shop-talking electronics. I had no idea this was meant to be a date, but when we went for coffee after that, he said, "Would you like to see a movie?"

Jeg liker at hun, også i en tekst som denne, en slags gravtale til mannen sin, går inn på morsomme episoder - og realistiske beskrivelser av hva det innebærer å være et par. Like many couples, we each constructed ways to be – strategies, and sometimes compromises, that would enable us to be part of a pair. Sometimes we lost a bit more than we were able to give, or gave up way too much, or felt abandoned.

Og hun fortsetter, helt til inn i døden. Vel, bare les det.

Rolling Stone har også samlet en haug rocke- menn stort sett, som forteller hva de mener kjennetegner Lou Reed. Jeg likte Michael Stipes best.

Musically, Lou Reed was profoundly important, but there was another component to his public persona that cannot be overlooked: He was the first queer icon of the 21st century, 30 years before it even began. - Les mer om det

Velkommen vann i spytt

Jeg fikk en gledelig nyhet hos tannlegen i dag. Nå er det snart et år siden jeg ble strålebehandlet mot lymfekjertlene i kjeveområdet og blant de tingene det lærte meg er hvor viktig smaken i maten er, og hvor deilig det er å ha normalt spytt i munnen.

Når man stråler en svulst, stråler man også friskt kjøtt, for meg gikk det blant annet ut over spyttkjertlene. Nå vet jeg hvordan det er å være tørr i munnen, å ikke gidde å spise tørr mat og jeg kjenner gleden ved å gradvis få tilbake fuktigheten i munnen. Det er vanskelig å forestille seg hva det innebærer å miste kroppsfunksjoner før man gjør det, spyttet tar vi for gitt.

Tannlegen sa det godt kan tenkes at spyttfunksjonen min blir normal i løpet av nok et år, og det er supre nyheter. Jeg hadde slått meg til ro med at det tross alt går ganske godt i munnen for tiden. Men jeg forklarte tannlegen om følelsen av at spyttet er tykt etter et måltid. Det er såpass ubehagelig at jeg står på restauranttoaletter og pusser tenner.

Spytt består av mange bestanddeler, sa tannlegen, blant annet slim og vann. Slimproduksjonen har nok blitt i orden, mens vanndelen sinker. Jeg har sett for meg bakterier. Nå har jeg et hyggeligere bilde i hodet: Alle mann til pumpene! Fyr opp slim! Ay! Fyr opp vann! Vann sliter!

Jeg løper ett minutt og tretti sekunder

Og skit i hånfliret. Ett minutt og tretti sekunder løping er bedre enn ingen løping.

Folk som trener eller har trent, og Kari Jaquesson, aner antakelig ikke hva jeg snakker om. De tenker at man bare kan ta seg sammen. Og jeg tar meg sammen, med styrketrening. Med løping er det en helt annen sak.

Jeg vil ikke bli andpusten

Jeg vil virkelig ikke. Hele meg sier, Nei. Jeg orker ikke å kjenne at det er tungt å puste, jeg vil puste lett og fritt. Jeg liker ikke å presse meg. Jeg sender opp muggen finger i tankene når noen snakker om mestringsfølelse og endorfiner. Kunne jeg tatt meg sammen?

Joda. Men vi er en hel haug med mennesker som ikke tar oss sammen, som ikke lar oss inspirere av trening for begynnere der man starter forsiktig med å løpe og gå i ti minutter og ender med å løpe Sentrumsløpet. Heia Sentrumsløpet og alle som blir inspirert, og alle som tar seg sammen. Men nå snakker jeg om oss andre som ikke får til, gidder, kan, velg verb selv. Vi er mange. Det er et viktig helsepoeng at vi får stablet oss på beina og løpt noen sekunder vi også.

De som arbeider med helse-trening-motivasjon aner ikke hvor ille det kan stå til, skjønner ikke hvorfor vi sier: Nei. Neitakk til de gode forslagene. Personlig trener, er du crazy? Jeg er ikke godt nok trent til personlig trener, fuck off.

Min medisin er å begynne lavt nok. Ett minutt, sa jeg til meg selv, bare ett eneste minutt, hva med å bare gjøre det? Ok, da sa jeg. Først løp jeg ett minutt. Så økte jeg til ett minutt og femten sekunder. I dag økte jeg til ett minutt og tretti, de siste 15 var ubehagelige. Planen er å gjøre dette så jevnlig at jeg vil øke med nye 15 sekunder.

Batsheva i Bærum

Dansens Hus er 4 minutter unna meg, til Operaen tar det 20 minutter å gå, likevel er jeg oftere og ser dans i Bærum kulturhus og det er da merkelig. Jeg unner folk i Bærum alt godt og jeg gratulerer det mennesket som fikk stor nok scene og godt nok gulv for å kunne invitere internasjonale topp-kompanier til kulturhuset. Og flinkt er det mennesket som booker de beste moderne dansekompaniene forbi sentrale Oslo til Bærum.

Men det er synd at det ikke var full sal på Batsheva i kveld, Oslo-folk tar ikke toget 15 minutter åpenbart. Flere hadde sett dem hvis de i stedet hadde vært i Operaen, og er Bærum kulturhus gode på å si fra om hva de har å by på?

Bor du i Sandnes har du sjansen mandag og tirsdag.

Jeg befrir meg selv

Jeg har akkurat ryddet vekk ønsket om å skrive om bøker jeg har lest i det siste. Jeg har likt dem godt på ulike måter, det gir meg lyst til å anbefale, lyst til å skrive om det bøkene får meg til å tenke på, lyst til å dele, kanskje høre tilbake fra noen som leser her. Noen bøker har jeg mislikt aktivt, kunne blitt gøy bloggpost, men nei. Sånt må gjøres straks, tror jeg, mens følelsen er der. Det er lettere da i alle fall. Bøkene lå i en bunke og hadde forvandlet seg til en arbeidsoppgave jeg stadig utsatte.

Jeg har bestemt at jeg heller ikke trenger la meg forstyrre av halvferdige bloggposter. Jeg trenger ikke rydde i bloggkladdene og bestemme hva jeg skal skrive ferdig, så skrive dem ferdig, kaste resten. Kladdene kan rolig ligge der uten at jeg tenker på dem. Hvorfor har jeg latt meg forstyrre av dem? Nei.

Jeg har kastet mat i kjøleskapet som jeg ikke har lyst på, som ikke er særlig sunn, men som jeg likevel syntes jeg måtte bruke opp.

Om en uke skal jeg ut på en lang reise, jeg snakker bokstavelig, jeg har ikke begynt med kliss. Tidsskilleskapere som reiser får meg ofte til å rydde, gjøre ferdig ting som har ligget på vent en stund, det er et gode, - selv om jeg pleier si til meg selv at det ikke er nødvendig. Ta det med ro, ikke mas deg opp. Jeg har kastet en artikkel om velferdsstatens framtid, ulest. På den annen side har jeg ryddet i et ledningskaos på soverommet, surret opp i gummistrikk den enkelte ledning slik at de ikke blir til vas. Jeg har hengt opp bilder.

Jeg har jo gitt meg selv lov til å ta permisjon uten lønn, jeg har kjøpt meg flybilletter, steder å bo. To dager i Reykjavik, fire uker i New York, en uke på Gran Canaria. Dyrest og finest der vi skal bo kortest, jeg gleder meg til å være på stedene, og også til å vise dem frem, her og på Instagram.

Før det er det arbeid å få ferdig, og det forsøker jeg å ordne sånn i hodet at det blir en glede å gjøre det arbeidet, ikke et mas om alt som må huskes, alt som skal være gjort. Derfor pakker jeg meg nesten ferdig i ro og mak i dag. Derfor gikk jeg over Olaf Ryes plass til bokhandelen på hjørnet av parken. Jeg ville kjøpe meg to-tre-fire nye bøker som jeg har lyst til å lese. Jeg gidder ikke lese ferdig den fagboka om smak, e-postene til Breivik, skriveboka til Brenner, ikke nå i alle fall, skit i dem, jeg vil lese noe annet. Jeg gadd ikke være fornuftig å låne på biblioteket. Det ble ni bøker, mange av dem var lette pocket, men ikke alle.

Laurie og Lou

Patti Smith skriver i New Yorker: I received a text message from my daughter, Jesse. Lou Reed was dead. I flinched and took a deep breath. I had seen him with his wife, Laurie, in the city recently, and I’d sensed that he was ill. A weariness shadowed her customary brightness. When Lou said goodbye, his dark eyes seemed to contain an infinite and benevolent sadness.

Også Laurie Andersons ord om mannen sin i lokalavisa:
To our neighbors:

What a beautiful fall! Everything shimmering and golden and all that incredible soft light. Water surrounding us.

Rykket ut av hverdagen

Puttet meg og mamma på ei øy en drøy time ut i Vestfjorden. Givær heter øya og det var godt å få vind inn i hjernen. Hvis du klikker på disse bildene kan du se mer av det vi så på øya. Under er en robåt som lå på kaia. Den fikk meg til å tenke på robåten til mamma som ligger i et gammelt naust et fylke lenger nord, tørr og vanskjøttet, men fin. Jeg ser for meg at jeg tok den til Oslo og stelte den og leide meg båtplass på Hovedøya og så dro jeg ut og rodde rundt øya hver St.Hansaften. Men nei.

Samtidig imøtegåelse

Vi sier menn er folk uten noe særlig følelser. I alle fall kan de ikke uttrykke dem, når de ikke ligger syke i den manns-spesifikke sippe-influensaen. I stedet for å bake sukkerbrød og pynte det med marsipanroser, ser de fotball mens de klør seg på tissen. På jobben er de logiske og gråter ikke. Kvinner er ikke så interessert i sex som menn, men de er veldig gode til å gjøre to ting på en gang. Sånn kunne man holde på, men hvilken vei bærer nå det? Rett til kjønnsboksen, der det blir altfor trangt for et alminnelig menneske.

Resten av ukas spaltetekst finner du her.