lørdag, november 30, 2013

I et fremmed land av bilreparasjoner

Langt ute i Queens i New York, fins et fremmed land der ulovlige innvandrere uten mekanikerlinja reparerer biler svart. Området heter Willets Point og er 62 acre stort, dvs. 250 mål/dekar. Og det vil si litt større enn hele Slottsparken fra Litteraturhuset, forbi den israelske ambassaden, bort til den amerikanske ambassaden, ned til Nationaltheatret.

Området er fylt av små sjapper, tett i tett, langs asfalt med hull så dype at bilene som kjørte i dem kunne skaffe seg nye skader. Det har ikke innlagt vann og er heller ikke tilknyttet kloakksystemet. Siden 50-tallet har myndighetene prøvd å skaffe seg kontroll med Willets Points. Nå skal det gjøres et nytt forsøk på å erstatte slum med hoteller og vanlige bedrifter.

I går dro en venn og jeg for å se hvordan det var der. Skal man ikke det? Jo, det syns jeg. Jeg syns man skal dra til steder som er ukjente også på ubehagelige måter. Man kan gå rundt med respekt og en viss tilbaketrukkenhet, og det var det vi prøvde på. Jeg tok noen bilder på avstand, halvveis i skjul på kaféen. Jeg hadde mer lyst til å prøve å få kontakt med folk og snakke med dem enn å få gode bilder. Det kan godt tenkes jeg kunne fått til begge deler, men siden jeg var ukjent med stilen var jeg mer forsiktig enn jeg kanskje måtte.

Jeg snakket med 4-5 menn, bare to av dem snakket engelsk så godt at vi kom noen særlig vei. Det var ulikt hva de ventet seg av fremtiden. En mente det ville ta fire år før de måtte stenge sjappa, han hadde spesialisertt seg på å skifte glass. En annen mente det kom til å skje i helga. Og nå ville han dra tilbake til Honduras, markedet for reparasjoner var ikke så godt som før, og det var lettere å være fattig i Honduras, når familien var sammen. Jeg så en god del kunder, i tildels fine biler. En av dem, som også fortalte om tørrfiskens betydning for nigerianske fester, trodde ikke myndighetene ville komme noen vei med tomteoppkjøp: Her flyter millionene, her er det penger.

Det mest oppsiktsvekkende syns jeg likevel var kafèen. Det er det oransje bygget ganske tidlig i fotoserien under, og det er såvidt jeg forsto det eneste stedet med et fungerende toalett, det eneste huset i disse gatene der det foregikk annen hovednæring enn bilreparasjon. Det var i det huset der julen ikke ble ryddet vekk, der ølkassene av papp sto fremme.

Siden jeg ikke får lagt kommentarer rett under bildet kommenterer jeg dem fortløpende på denne måten. Maten i disken så så miserabel ut at jeg ikke fikk meg til å ta opp kameraet og fotografere, det ville vært så åpenbart at jeg var sjokkert. Jeg fant ikke på et annet ansiktsuttrykk som kunne rettferdiggjøre et ønske om å ville fotografere denne maten, som ganske riktig lå i blanke kar i vannbad, slik de pleier. Men det så ikke ut som den var lagd samme dag. Den så ærlig talt ikke ut som den var lagd dagen før heller. Det var kyllingbein og pommes frittes, så brune og tørre som jeg ikke har sett dem før hvis de ikke har blitt gjenglemt på noens kontorpult på jobben noen dager. Men nå lå de og dampet i vannbad i ulike sauser av olje og tomat og andre ting.

Jeg kjøpte oss tid i kafèen med en cola-boks og en øl og vi satte oss ved et bord lengst borte fra damen i disken sånn at jeg kunne stirre uhemmet og ta noen bilder i smug. Ingen av de to kundene satt med ansiktet vendt vår vei. Jeg fotograferte mot døra inn til kjøkkenet. Gjennom glasset så jeg ovnen. Oppå ovnen lå det stabler med oppvask og pappesker. Vet ikke når det sist ble lagd mat der. Plutselig ble jeg var noe i katteboksen som sto på gulvet ved ovnen. Der var det en levende høne. Jeg gikk på do. Jeg ville på do, men jeg tok med kamera, jeg hadde en følelse av at kamera var det jeg ville få mest utbytte av på do. Det stemte. Jeg har ikke sett et do med så mye tiss på setet før. Det var på en sånn måte at det var helt uaktuelt å begynne å tørke noe bort fra det eneste fungerende toalettet i området.

Da jeg kom hjem i går kveld og leste artikkelen i New York Times nøyere, så jeg at høna, eller hanen, var omtalt:

Behind the deli lives a dog-tame, buff-color rooster. It was once the cafe’s star, feasting on, yes, chicken nuggets, and strutting to reggaeton across the dining room floor. Last year, after the health department fined the cafe owner, Marco Neira, 55, for having a live animal in a food establishment, the bird was banished to a cage out back.




Vis større kart

7 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Jeg kjenner igjen følelsen av å ha lyst til å fotografere, men så blir det liksom gæli. Noen ganger angrer man etterpå - angrer på bildene man ikke tok, og kanskje også på dem man tok.

Ha en fin dag. Her er det ekstrem vind, sol, varmegrader og første søndag i advent.

01 desember, 2013 13:58  
Anonymous Hege sa ...

Trykka visst feil. Jeg er vel ikke anonym!

01 desember, 2013 13:59  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nå er det første søndag i advent her også. Det har jeg merket fordi jeg tenker på at datteren min synger adventskonsert i en kirke i Oslo akkurat nå.

Her spiser vi avokadosalat til formiddagsmat og skal straks ut og traske i gatene.

01 desember, 2013 20:11  
Blogger Suzy Dahl sa ...

Interessant tekst - nøyaktig et slikt sted jeg også ville likt å dra til.

03 desember, 2013 10:37  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det var spennende, jeg kjente det i kroppen, en ekstra våkenhet. Jeg er jo egentlig en pyse, de fleste av oss er, vi går på restauranter som vi liker, områder vi liker, henvender oss til folk som likner oss selv. Jeg prøver å skjerpe meg og utvide sonen. Og jeg har skjerpet meg veldig på denne turen og snakker mer med folk.

I dag skal vi gå en ny tur ned i det indre Chinatown. Oppdraget er å handle mat i kinesisk butikk og å spise på steder som er fulle med bare kinesisk-utseende-folk, dvs ikke trygge steder som tar hensyn til turister.

03 desember, 2013 17:38  
Blogger Suzy Dahl sa ...

Jeg var på kinarestaurant i Chinatown, eller i Chinatown heter vel kinarestaurantene bare 'restaurant', det var et spartansk lokale med furumøbler og lysstoffrør og svære menyer på kinesisk, og bare kinesere, bortsett fra oss. Vi spurte den utrolig bryske kelneren om de hadde neon spesialiteter han kunne anbefale, men han bare pekte på menyen og bjeffet: Everything special, everything good. Det var så billig at vi trodde hovedrettene var forretter, og så kom det ene svære fatet på bordet etter det andre... Hver rett kostet ca 5-7 dollar.

04 desember, 2013 10:05  
Blogger Suzy Dahl sa ...

PS: Kult prosjekt dette med å røske opp i sine egne vaner!

04 desember, 2013 10:06  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start