Lou Reed, Lenny Kaye og meg

Når det foregår i New York, ikke på Blå i Brenneriveien heller, kan det skje at et arrangement i en kjeller som ikke har lov til å ta inn flere gjester enn 198 blir omtalt i Rolling Stone. Bowery Electric er en klubb i gata Bowery. I går kveld var det en av flere minnekonserter til ære for Lou Reed. Knøttlite lokale, likevel luftig, ikke for tett med folk, og bokstavelig talt et velfungerende lufteanlegg. Noen ganger er et sted akkurat passe. Nettsiden overser vi bare. På veggen hang Lou Reed i glass.

Arto Lindsay likte jeg, han støyspilte på gitaren sånn at hjertet begynte å pumpe lykke-adrenalin rundt i kroppen og jeg kunne høre hilsenen til Lou selv. Det var en annen også, som sang åpent og skjørt. Ingen introduserte ham, han sa ikke selv hva han het, gikk opp på scenen, sang og gikk ned igjen. Jeg har lett på nett etter ham i dag uten hell, og har epostet for å finne ut hvem det var. Sist jeg gjorde noe liknende var i 2003 da Lou Reed hadde Antony som korist på Raven-turnéen.

Ellers var det en som ikke sjenerte seg for å reklamere direkte for plata si, no taste! og en happy-gitar-fyr som satte i gang allsang på en Lou Reed-låt og etterpå sa: That was fun. No taste.

Lista av musikere var lang, arrangementet var velorganisert, hver musiker/gruppe var kort på, skiftene raske, genrene relativt varierte. Jeg savnet å ikke være bedre orientert musikkhistorisk, det var umulig for meg å anslå hvor relevant de ulike musikerne var i forhold til oppdraget. Eller hvem de var i farta, til tross for hjemmegoogling før konserten. Gjetter at det var slik det pleier være, noen var temmelig relevante, noen hadde plate å reklamere for og noen kjente arrangøren.

Jeg ble fulgte med på Lenny Kaye, gitaristen til Patti Smith. Han startet kvelden min med å, på den selvsagte, men likefullt uhøflige måten, sno seg forbi meg idet vi skulle vise billettene våre. Han skulle riktignok spille der, men det var bare meg foran ham, og jeg skulle tro at også kjente gitarister kunne vente i 15 sekunder. Jeg synes det er interessant å observere hvordan enkelte glemmer at de er `folk` de også, som møter andre folk i et samfunn, og denslags glemsel trer inn hos enkelte når kjentheten kommer, eller makt. Noen lar hierarkiet fylle for store deler av seg.

Lenny Kaye kom med en nydelig ung kvinne. Hun var kanskje datteren hans. Kanskje ikke. Etter at han var ferdig på scenen var han ute i lokalet med venner og jeg ble stående og se på ham noen øyeblikk. Han beveger hoftene på en platt måte, og nå er du ikke på en egentlig scene, Lenny. Han spiller ut at han har draget, han har rocke-hierarki-draget, jeg blir litt skuffet. Jeg må slutte å vente meg taste hos folk som er flinkere enn meg i genre som interesserer meg.

Litt seinere på kvelden står Lenny Kaye alene en stund. Han ser ut som han glemmer at han blir sett. Jeg ser at han ser seg rundt etter noen han kjenner og han ser mot et fjes lenger bort. Det øyeblikket der Lenny nøler, skal han gå bort. Hvorfor nøler han. Aner ikke. Så smiler fjeset, og Lennys ansikt blir seg selv igjen og han vagger bort til mannen.