Skumringslys

Når det er rosa nesten, noen ganger lyseblått like før det skal bli grått og mørkt, og jeg prøver å fotografere det her jeg ligger i dokk rett ved svaberget et par dager.

Det er problem

I kameraet blir lyset bare lyst, ikke rosa. Hva kan jeg gjøre med det, du som kan det?

Det skal være overraskelser

Jeg var på en utstilling der vi kunne gå på rullestein i stedet for vanlig flatt og ta trappa som var av trestubber istedetfor old school trinn, det var gress på veggene og i taket på do og man kunne klatre overalt.

Det var forfriskende

Og jeg kom til å tenke på hvor kjedelige de fleste barnehager og skoler er utformet og at det er dumt at Norsk Form sikkert tar vekk gresset når utstillingen er slutt.


Det er så stramt og strengt de fleste plasser, et og annet museum bare, et og annet praktbygg. På jobbene våre og hjemme ser do og kjøkkenbenk, foreldresoverom alt sammen, stort sett likt ut.

Kjedelig. Det er kjedelig

Ingenting er galt med huskestativ og sandkasse, men det skal være overraskelser også.


En måned fremover går det an å ta med seg unger og legge seg nedpå litt i koseområdene mens de kryper rundt. Og etter den lille hvilestunden kan man løpe rundt i hinderløypa selv, for man hadde gymklær på såklart.


Utstillingen er nederst på Grünerløkka

Anders Petersen

Jeg overvåker åpenbart ikke kulturlivet godt nok for Anders Petersen var i Møllergata på Fotogalleriet og snakket 17. september og jeg oppdaget det da jeg leste Klassekampen en måned etterpå.

Jeg liker ikke deler av språket i Astrid Hygen Meyers artikkel (Han står foran oss. Hvem oss? Er det deg selv du snakker om? Si det da. Han ser ertende og nysgjerrig på oss når vi spør (igjen dette svære vi-et noen journalister vil gjemme seg bak). Du syns han ser ertende og nysgjerrig ut. Det var på 50-tallet vi kunne slå fast at noen ser ertende ut. Det syns jeg.)


Anders Petersen sin side


Det er Anders Petersen som har tatt dette bildet.

I går skrev jeg om Bjarne Melgaard og NY-galleriet hadde håpløs nettside å orientere seg i og lenke til. I dag er det Anders Petersen og Fotogalleriet, samme sak.

Oppriktige Bjarne Melgaard

Jeg sitter og ser på Nasjonalgalleriet på nett-tv, ute av synk med de som så programmet da det gikk direkte forrige mandag men åpenbart i synk med meg selv for et par år siden da jeg så på tv og ble overraskende begeistret over ham og blogget om det, hadde jeg helt glemt.

Jeg liker så godt måten Bjarne Melgaard snakker på, oppriktig, villig til å forklare, han snakker så folk forstår. Jeg liker hvordan han ser ut i fjeset når han gjør det. Jeg liker når han ler. Jeg liker at Sverre Koren Bjertnæs sier at han kjenner seg bundet i måten å jobbe på. Jeg liker at de tror den andre blir skremt av å være dårlig kunstner, av å gjøre nye ting, av ensomhet, døden. Jeg liker denne utgaven av Nasjonalgalleriet.

Alt dette gjør meg rolig. Det roer meg

- Er du like drøy som kunsten din?
- Nei det er jeg ikke.


Bildet er hentet fra galleriets side som det er umulig å lenke inn i artikkel på, jepp.

Erika Larsen

Fotografen Lars Åke Andersen gjorde meg og de andre som følger ham på Twitter oppmerksom på den amerikanske fotografen Erika Larsen hvis fotografier vises i novemberutgaven av National Geographic.


Her er billedserien


Her er Erika Larsens nettside: Erika is currently in the Scandinavian Arctic living with a family of Sami reindeer herders.


Jeg fikk lyst til å sitte i pulk og fare avgårde og ligge på reinskinn og sove. Jeg har i det minste vært i den vanlige osloskogen i dag. En halv kilometer innover og jeg gikk over mosen og under trærne og plukket traktkantarell igjen og ble bare forstyrret av skuddene fra skiskytteranlegget i Holmenkollen.

Sjekk denne videoen, her kan du se det som skjedde før og etter fotografiene.


The extended Gaup family warms themselves with coffee on the long off-road journey to meet the herd for calf marking on the tundra.


A reindeer lies slaughtered on a table in the Gaups' modern kitchen in Kautokeino, Norway. Not a bit of it will go to waste. The family freezes, smokes, or dries the meat, as well as the organs, fat, blood, and even hooves. Some Sami make handicrafts using antlers and bones for tools and toys, tendons for thread, and skins for bags and garments. They spend months preparing hides—scraping, soaking, drying, and stretching the leather by hand. To sell meat commercially, herders transport reindeer to slaughterhouses, which butcher the meat and discard the rest.

Så mye tøv

Jeg hadde inntrykk av at Dagens Nyheter var en nogenlunde seriøs avis. Hva motiverte denne saken, en boligannonse som slår fast at spøkelser fins. Jeg blir så sliten i skallen av alt tøvet som fins i verden.

Tom Waits i avisa

I New York Times

Talking about the album now ‘is like doing the dishes,” he said. “The meal has already been prepared and eaten. We enjoyed it. But after every meal, clang, clack, clang, scrape, clang, clang, clack, scrape — you’ve got to do the dishes.

Mr. Waits was seeking to write, he said, “dwell-in songs,” a phrase used by a woman he learned about in a collection of folk songs from Alabama. “Like a blues, you get down there and you start dwelling on a particular topic,” he said. “I was really taken with that, that it was something simple and it evoked so much.”

A waltz called “Last Leaf” — with Mr. Richards joining on vocals — celebrates the image of a lone leaf clinging to a tree: “The autumn took the rest but they won’t take me,” Mr. Waits sings. It’s tempting to hear it as a manifesto of stubborn persistence, but Mr. Waits shrugged that off.

“It was a tree, and there was one leaf left on the tree, and I wondered: ‘Wow, if you can make it through winter, you may be here until next year. Wouldn’t that be great, if you were just the only guy that hung on?’ ” he said. “I guess you could say everything’s a metaphor for everything else, but sometimes it’s just what it is. It’s just what it’s about — about a tree.”

I Washington Post

"Sometimes you tell a musician 'I want to hear what comes to you.' You don't even tell them what you want them to play." On "Get Lost," Mr. Waits said, "David played a riff that sounds like a Ray Charles Wurlitzer. But he didn't play it again." Ms. Brennan found it on the recording of an earlier take. "She said, 'This is the foundation.'"

The arrangement of "Chicago," the album's opener, is built on a banjo figure by Mr. Waits. "I made it sound like an old-time train bell. That stayed in. We built on it. We started a groove."

Stakkars Espedal nå

Dette i all hast:

I noen dager nå har diskusjonen gått på om Espedal egentlig har sagt kvinne eller om det kanskje var Heger som tok frem kvinneordet. I dag skriver Espedals forlegger Kari Marstein innlegget Heksejakt på mannlig forfatter:Han har ønsket et Litteraturhus som legger forholdene til rette for litteraturen, og ikke først og fremst for et borgerlig publikum. Man kan være enig eller uenig med ham, men en ting kan man slå fast: Espedal nevner ikke med ett ord kjønnet på publikumet han snakker om.

Neida. Han gjorde ikke det

Men hjertet mitt blør ikke for ham likevel.

Det Espedal skrev, med egne ord, valgt med omhu får jeg tro, i innlegg sitt i Bergens Tidende var bl.a: I begge husene er bokhandelen for dårlig, restauranten for dyr, klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene.

Jeg irriterte meg over det allerede da

Jeg skrev om Espedals univers der han ser ut til å tro at han typ er, Solen! mens vi planetene bare, kretser rundt. ..klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene. Ta deg en bolle i dag Espedal det er meg du snakker om. Det er meg som har jobbet siden den gang jeg ikke fikk overtidsbetalt og bekymret meg for om strømregninga kunne vente til barnetrygden kom, jeg satt ikke ved noens føtter den gangen heller.

Å, denne forestillingen av penger vi har tjent, hva penger kan gjøre med oss, min evne til å hente effekt ut av Litteraturhusets foredrag er ikke blitt mindre nå som jeg kan kjøpe vin i glass og mer variert smakssatt mat, som om min interesse for å høre etter skulle være mindre å hige etter.

Tom Waits i telefonintervju

F.eks om samarbeidet med Keith Richards

I was really nervous. He came with about 600 guitars in a semi-truck. And a butler. We were in these huge studios in New York, like The Poseidon Adventure. Huge, high ceilings in these rooms like football fields. They'd fill these things up with orchestras and we were in there with five guys. It felt a little weird. He killed me. I was really knocked out that he played on all those things.

Resten av intervjuet Will Oldham gjorde for Pitchfork kan du lese her.
Og hvordan du kan høre hele plata på nett før den kommer i salg fredag, her.

Akkurat nå 86

Akkurat nå hører jeg på den nye plata til Tom Waits: Bad as Me.


Hvis du går hit og klikker på så får du en kode i eposten etter en times tid og så kan du også høre på. Eller du kan legge igjen en kommentar og få den straks, jeg har fem stykker å gi bort. Og nå hører jeg musikken i en rute og leser tekster i en annen.

Plata kommer ut fredag,
VG syns 6-er Dagsavisen skriver: I «Satisfied» insisterer Tom Waits på at han vil ha «satisfaction» før han dør, og ber Mr. Jagger og Mr. Richards om å klø ham bak. Så etterfølges den av «Last Leaf» i en duett med Keith Richards selv, så styggvakkert som det bare går an når to slike stemmer støter sammen.

Hypervirkelighet

På Den Sorte Diamant i København viser de bildene til fotografen Gregory Crewdson denne høsten og vinteren. Han er fotograf, selv om han drar til stedene som er på bildene med location manager og director of photography og en svær gjeng (opp til 100 stk) med andre ansatte som lyser opp og lager tåke slik at virkeligheten ser så intenst virkelig ut, slik den noen ganger føles når jeg ser på noe med mitt mest melankolske og tilstedeværende blikk.


In a Lonely Place heter den. Her er siden til utstillingen med et intervju med Crewdson der han også snakker om følelsen av å være alene i verden.


Hver eneste lille detalje i amerikanske Gregory Crewdsons fotografi fra billedserien ’Beneath the Roses’ er fuldstændig i fokus. Og det kan godt gøre beskueren svimmel. For skarpheden og de mange detaljer får billedets iscenesatte virkelighed til at tage sig mere virkelig ud end den, der ellers omgiver os, skriver Trine Ross i Politiken.

Det får meg til å tenke på Dhita Siauw som jeg traff uka som var. Han ser virkeligheten på den motsatte måten: At alt er ute av fokus sånn som den ser ut i ytterkanten av vårt eget synsfelt. Hold en finger foran deg og fokuser på den. Alt det andre er uklart. Mens Dhita Siauw sa at alle ser jo bare deler av virkeligheten, det er alltid noe som er uklart for oss, det er bare likt ulikt hva det er.


Gregory Crewdson tenkte på å bli psykiater som faren sin men hadde vanskeligheter med å lese universitetstekster fordi han plages med dysleksi. Da han kom til sin første fotografitime fikk han en sterk følelse av å forstå hva greia var.

Gi meg fem minutter bare

Jeg lå i senga og fikk ikke sove for det skjedde så mye i Tripoli. Hvert annet minutt tikket det inn en kort nyhetsmelding direkte til meg fra en journalist som var i byen. Jeg måtte ikke vente til han satte seg ned og skrev dagens artikkel, nyhetsmeldinga kom rett til meg fra reporterens mobiltelefon. Akkurat som da Anders Giæver skrev en nyhetsmelding rett til meg fra sin mobiltelefon idet han løp ned trappene til VG-bygget 22. juli. Jeg satt på flybussen.

Dette er starten til spalta i Journalisten denne uka, resten av innlegget kan du lese her. Det er ment som ren informasjon til de journalistene som nøler med å ta i bruk Twitter på jobben. Men kan være nyttig for andre twitternølere også.

JR: Women are heroes

I august oppdaget jeg den psevdonyme, franske fotografen JR som limer opp svære versjoner av bildene sine ute i byer eller på landsbygda slik at de syns godt.


Jeg skrev om han her og viste frem mange bilder også, ta en kikk.
Nå oppdaget jeg at filmen Woman are Heroes som han lagde i 2010 vises på Film fra Sør mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Den skal jeg se. Her kan du se Film fra Sørs informasjon om filmen og dessuten bestille billetter hvis du vil.






En helt annen sak er at jeg skummet programmet til Film fra Sør og la merke til at filmen Year without a Summer og Man without a cellphone er med i år. Noe mangler, en sommer, en mobiltelefon. Jeg sjekket hele programmet og fant mer som ikke fins, tapte tider, tapter stier, Where do we go now?

Which way home
Finding Ali
The Queen has no Crown
All your dead ones
So hard to Forget
Post Mortem
Nader and Simin: A Separation
Once Upon a Time in Anatolia
men i alle fall Eternity

Sam Shepard og Patti Smith

I’m doin’ some stuff with Patti

Det svarte Sam Shepard da John DeFore i Washington Post spurte ham om han spiller no musikk for tiden. Sam Shepard, som er dramatiker og noen ganger skuespiller, spilte trommer i sin ungdom. Patti Smith og han skrev et teaterstykke sammen, og var kjærester, på tidlig 70-tall.

Smith is recording an album at Jimi Hendrix’s Electric Lady Studios, it seems, and Shepard is “doin’ some old tunes” with her. And he’s singing, not playing drums.

Asked if “old tunes” means songs from Smith’s early career, he laughs. “No, no — old songs, before we met,” he explains, rattling off names of bluesmen, gospel singers and banjo players, most from the dawn of the recording era: “Ivory Joe Hunter, Richard ‘Rabbit’ Brown, Washington Phillips, Charlie Poole — those guys.”

Fans of the Holy Modal Rounders, the folk group Shepard once recorded with, will be happy to hear that “Hesitation Blues” (a traditional tune they famously covered) is on the set list.



I fjor satt de to på samme scene og fortalte historier og leste tekster og da sa Sam Shepard: “I thought this could make a good story,” Sam Shepard said last night at the 92nd Street Y in Manhattan, going on to outline a premise whereby two people are together for a year, go their separate ways for the next four decades, marry other lovers and start families, have separate careers, become a rock singer in the case of one, and then, “forty years later they get back together and see what happens.”

Patti Smith, who was sharing the stage with Shepard, laughed and said, “That is what happens.”

Gulrøtter i bakgården

Dette er noen av minigulrøttene jeg tok opp fra krukkene i bakgården i går. På frøpakken sto det at de er hurtigvoksende og skulle gi flere avlinger i løpet av sommeren, slik gikk det ikke akkurat. Men det er hyggelig med egne røtter likevel. Disse ble hakket litt og stekt i smør, sukker og ingefær. Det nesten som jeg ikke tør skrive smør og sukker i samme setning.


Folk pleier være raske med å utbryte: Disse tomatene smaker helt anderledes enn dem vi kjøper! og liknende, jeg pleier være skeptisk. Men det er mye som er bra med å pusle med egen avling uansett. Gulrøttene smaker faktisk litt for mye, litt bittert også. Jeg vet ikke om det er sorten eller oppvekstvilkårene. I alle fall gjør smaken dem mer egnet til koking enn knasking.


Jeg har likt å dyrke ting bestandig, i småskala. Jeg har aldri lengtet til å ligge på et jorde å luke, det er opplevelsen av å se at noe gror med et minimum av arbeide jeg liker.


Jeg har noen agurker og noen tomater også, de står fortsatt og prøver å bli større og for tomatenes del, orange.


Sjekk utsikten fra soverommet. Klikk bildet større. Jeg ligger med hodet ut mot bakgården og leser og kikker opp innimellom og ser på villvinen som stadig blir rødere og lauvet som faller ned og som jeg plukker opp og tar med ut i søpla hver morgen. Litt av det, jeg tar stadig litt, aldri alt.


Jeg liker utseendet på hjørnet mitt i bakgården alltid, selv når bedene er slappe og skulle vært spadd og buskene skulle vært beskjært. Det er ikke sånn at det arbeidet som kunne gjøres skygger over den lille gleden jeg har når jeg går forbi dette hjørnet hver morgen og hver ettermiddag og innimellom enda oftere. Jeg sitter ikke så ofte her likevel.


Når alle bladene er falt av og jorda frosset skal jeg ta disse krukkene opp på kjøkkenbenken og se på sviblene som gror opp, hver morgen og hver ettermiddag skal jeg stirre på dem.

Er det helt ut med kjønnshår?

Nei.

(kommer i møte folk som googler seg inn på siden min)

Lars Lerin i Oslo

Jeg tok feil i dag. Jeg tok bussen til Vippetangen og mens båten gikk til Hovedøya så jeg på tåka som lå på fjorden rundt øya og oppover åsene, helt anderledes enn den siste varme sollørdagen på et halvt år slik jeg hadde sett denne dagen for meg. Med sandaler!


Jeg så en kar som sto og fiska på hovedøyakaia, han hadde to fiskestenger og så ikke glad ut likevel og på trappa til Lavetthuset skjønte jeg at noe var feil, her var det jo ikke noen åpning av Lars Lerins utstilling.


Jeg tråklet meg tilbake gjennom byen til Tromsøgata der Kunstverket også har et utstillingslokale, i samme bygg som Lars Elling har atelier la jeg merke til idet jeg forlot stedet og han sto og hentet posten sin.

De minner meg om hverandre i stilen, Lars Lerin og Lars Elling og de er også nesten de eneste malerne jeg bryr meg om. Bildene er ganske ulike, men følelsen bildene gir meg likner.

Kunstverket Galleri


Lars Lerin maler store akvareller. Disse to over er tatt av galleriet, de under tok jeg selv, fargene blir anderledes dessverre. Du kan forresten klikke på bildene hvis du vil se dem større.


Jeg har likt ham lenge. Det er noe vemodig ved det han maler som jeg liker, f.eks i disse oslobildene som jeg har nevnt før. Jeg kjenner den samme følelsen ofte når jeg går ute og ser på hus og gater eller skogen, fjæra, ikke noe plager meg og lyset er fint, det er sen ettermiddag kanskje og plutselig blir jeg så oppmerksom på det som er rundt meg. Verden blir så tydelig og det at jeg ser på den og liker den blir tydelig.


Jeg liker at malingene er spikret opp på veggen med småspiker, det gjør gallerisituasjonen litt mindre stiv. Den trenger det, jeg trenger det.


Jeg rakk å se Lars Lerin selv før åpningen nærmet seg slutten og han dro sin vei. Jeg så en dokumentar om ham en gang og da var han syk, nå så han frisk og glad ut og det var fint å se. Jeg sa ikke noe til ham, slik jeg vanligvis ikke sier noe til folk, hva skal man si. Jeg liker å se på mestparten av det du maler og bildene dine gjør meg vemodig på en god måte og så måtte han si noe høflig og så ville ingen av oss vite hva vi skulle si og jeg måtte sagt: Det var bare det, og så. Nei. Ikke denne gangen i alle fall.


Hvis jeg så Lars Lerin i skogen eller på hurtigrutekaia skulle jeg hoiet ut: Hey Lars! Jeg liker bildene du maler så godt! Flestparten av dem i alle fall!

Når jeg googler så ser jeg andre folk snakke med Lars Lerin.



Det er mange av de samme bildene som henger på Rodeløkka.

I reportasjen (som har musikk av Jan Johansson i seg) sier han at han trenger å bearbeide det han har vært med om, han lengter etter å komme hjem fra den utstillingen han blir intervjuet i slik at han kan skrive om det. Blogg, Lars, blogg.


Dette tror jeg må være fra Lofoten, han har bodd der i 12 år. Det hang bak glass.

Jan Gradvalls spalte

Verdt å lese, her er et par utdrag fra helgens tekst:

Tittar man runt omkring sig så ser man att varianter på ”Han har levt mer än de flesta” dyker upp överallt i samtiden.

Det används för att beskriva människor som levt ett kaotiskt liv, inte sällan självdestruktivt. Det passar också väl in på den manliga konstnärsmyten. Det är till exempel väldigt sällan man får läsa ”Hon har levt mer än de flesta”.

...

Men stämmer verkligen det? Har den som lever farligt och utsatt verkligen levt mer än de flesta?

...

I samma intervju berättar Katja Kinnunen, mor till Dante, att hon knappt hann komma hem från BB innan hon var tvungen att flytta ifrån Toni Holgersson: ”Han höll på att skriva musik då och fixade inte att inte få sova”.

Hur många nyblivna småbarnsföräldrar tycker det är lätt att kombinera sitt arbete och skapande med att inte få sova? Ingen.

Men det är bara så kallade konstnärssjälar som därmed anser sig få en legitim anledning till att inte längre vara där för sina familjer.

Det bestående intrycket när man tar del av mytologiserade konstnärssjälars liv är tvärtom att de levt mindre än de flesta.

...

Vad som däremot kräver något utöver det vanliga – vad som verkligen kräver extraordinärt mod och en självbrännande inställning – är att till exempel varje vardagmorgon gå till ett jobb.

Att slita för att tjäna pengar som inte bara ska räcka till att försörja en själv, utan även till att betala skatt så att man också kan hjälpa sina medmänniskor.

Her er hele teksten til Jan Gradvall