A tribute to Joni Mitcell

I en irriterende fåmælt notis i Dagbladet eller var det VG så det ut som en tributeplate til Joni Mitchell allerede var ferdig.

Tross heftig søking på norske sider fant jeg bare en enslig liten ntb-notis som sa at plata kommer til våren. Og ute i verden fant jeg ikke så forferdelig mye, men i alle fall en liste over hvilke artister som synger hvilke sanger.

To steder ble det spekulert i datoer for utgivelsen,
det er muligens 5. mars eller muligens 30. januar.

"Free Man in Paris" Sufjan Stevens
"Boho Dance" Bjork
"Help Me" k.d. lang
"River" James Taylor
"Dreamland" Caetano Veloso
"For the Roses" Cassandra Wilson
"A Case of U" Prince
"Blue" Sarah McLachlan
"Ladies of the Canyon" Annie Lennox
"Magdalena Laundries" Emmylou Harris
"Edith and the Kingpin" Elvis Costello
"Don't Interrupt the Sorrow" Brad Mehldau

Joni Mitchell spiller inn nytt materiale også!

In related news, Billboard has learned that Mitchell has been recording original material at a Los Angeles studio in recent weeks.
It is unknown in what form she plans to release the music; she angrily announced she was quitting the music business in 2002 after her last album, "Travelogue."

Her har jeg skrevet om da jeg hørte Joni Mitchell i Oslo og hva hun har gjort de siste årene

Mens vi venter kan vi høre Carey, en av mine favoritter

Eller denne bloggeren, som har fått til å legge ut to av coverne

To tanker møttes i dag

En om å bli gammel, en om å bli gammel med Internett.

I tillegg til å tenke på døden pleier jeg å tenke på hvordan jeg skal gjøre tingene hvis jeg blir gammel. Jeg må henge opp gelender i den vanskelige trappa. Vil jeg bo på det gamlehjemmet nederst i Markveien? God beliggenhet men.

Sånt no. Gamle tanker

Men det viktigste er at jeg tenker på ensomhet. Hvem er igjen egentlig når alle fra jobben og bekjente er skrellet vekk?
Ikke så fryktelig mange faktisk.
Og så kommer noen til å dø før vi når 90.
Her gjelder det å skaffe seg flere heller en færre venner skal det bli noen igjen til å ta i mot meg. Jeg planlegger nemlig å drosje rundt til venner når jeg blir dårlig til beins, drosje rundt i mild rødvinsrus med flaske i pose, det er det jeg planlegger.

Å bli gammel med Internett

I det siste har jo også gamle folk begynt med internett.
De småprater med barnebarn f.eks.

Men det slo meg at vi selvsagt får en ny form snart. Det blir ikke bare unge folk som har kommunikasjon med andre som de ikke kjenner på YouTube f.eks.

En av de mest omtalte på YouTube er denne mannen, som kaller seg Geriatric1927.

Han har tatt i bruk det nye språket og kommuniserer ut i verden til folk han ikke kjenner.
Og jeg ser at det er flere gamle folk der ute, og det er jo tøft.

Det er jo forfriskende å tenke seg at det blir mulig å sitte inne å koke og småprate med fremmede, med tv-en i bakgrunnen og lage poster og nekte å skifte verktøy etterhvert. Det er ikke nødvendig å sitte i timesvis på Olaf Ryes Plass med rullatoren og drøye en is alene. Det ser så sørgelig ut nemlig.

Og mange gamle opplever jo at livet forandrer seg plutselig, når både kone og venn dør. Da kan vi gi oss hen til nettet, uten å tenke på at vi skulle vært et annet sted med de skrøpelige beina våre.

Har du enda ikke sett Geiatric1927s første forsøk er det vel verdt å spandere noen sekunder her

Å lese i bloglines

Det gjør meg glad å se at noen av dere har meg i bloglinesen eller kinjaen sin, evt. i noe annet som jeg ikke vet om ennå.

Men det er to ting med det

I det siste har jeg eksperimentert litt og det tar noen ganger to timer, noen ganger nesten et døgn før ting blir oppdatert på disse stedene, og da forsvinner jo litt av nåfølelsen.

Og noen ganger sitter jeg selv og raser gjennom den lange lista mi av gammeldagse favoritter, og blir så glad når jeg ser at Jernbanespor har lagt ut ny tekst,
eller at Drikk vaksine har lagt inn nytt bilde øverst på sida,
(jeg leser nemlig ikke denne bloggen, jeg ser på bildet).

Hvis jeg hadde hatt bloglines ville jeg sikkert brukt det som reserve.
Har jeg det ikke travelt nok? Er jeg nå-gal over alle grenser?
Hva gjør dere? Hvilket system er kjappest?

En test på någalheten min, jeg prøvde å live-blogge på julaften,
rett før middag.

En annen sak, det er en fordel for mange at det er hvit bakgrunn, lettere å lese. Men visuelt sett, med bildene, syns jeg det blir sinnsykt mye finere med svart bakgrunn, og jeg sitter også og mekker lenge før linjene faller slik de skal.

Så i alle fall. Hvis dere ser noe i bloglines som jeg har postet og dere liker (en lang en med bilder f.eks) så kan det jo være ide og sjekke originalen her. Men alt dette visste dere kanskje fra før.

Patti Smith denne uka

Det er en tradisjon at hun spiller i New York på på nyttårsaften.

Og den 30. desember, for da har hun bursdag.

Hun har gjort det siden 1998.

Noen ganger føyer hun den 29. desember på lista.
Jeg skulle gjerne vært der.


Også i år er det utsolgt på Bowery Ballroom

Jeg gir meg anledning til å klippe fra fjorårets post om saken.

Da hun spilte på Rockefeller for et par år siden kunne hun punka de fleste av scenen. Jeg ble veldig forbauset, jeg hadde ventet meg en slappere og mettere dame. Jeg sto og håpet hun ville spille Piss Factory, som er min favoritt, men hun gjorde ikke det. Og jeg torte ikke rope om den, eller jeg ville egentlig ikke. Det sto en haug folk og maste på Gloria, og hun tok den til slutt. Men hva tror folk, at hun ikke har en plan for hva hun har lyst til å spille? Det er litt frekt, hvertfall masete.

Og som hun sa i London til en roper:
Nothing you say is going to impress me.

Her ser du Patti Smith med det samme gulvteppet som hun drev og spytta på på Rockefeller.

Det var både tøfft og ekkelt på samme tid.
Jeg klarte ikke å la være å tenke på at noen måtte forholde seg til det slimet etterpå.

Men så er jeg husmor da, ikke musikkanmelder. Det er egentlig en mangel ved musikkanmeldelser syns jeg.

Resten av Patti-Smith-posten jeg skrev i fjor på denne tida

Kidsa vil ikke bli store nå

Det er langhelg, da får jeg lest avisene litt ordentlig for en gangs skyld, og i dag har jeg gått gjennom Dagens Næringsliv.
Jeg har lært meg noe nytt om kidsa, for de vil ikke bli store.

Londonunger gidder ikke snike seg inn på ølsteder lengre,
det har kommet flere steder i det siste uten aldersgrense. Og på Underage Club sørøst i London slipper ikke de over 18 inn.
DJ-en starter 16.00, gjennomsnittsalderen til publikum er 14 og gründeren Sam Killcoyne er også 14.

Han sier at MySpace har forandret ungene, og at de finner sin egen smak tidlig og det er rettferdig at de får gå på konsert. Sant nok. Men hva tjener klubben penger på når publikum ikke kjøper øl?
Det står det ikke noe om i DN.

Lite videoinnslag om klubben

Is there a new kind of teenager in town, spør Guardian?

Playmofigurer rundt halsen

Det virker som om barna er så trygge på seg selv at de ikke trenger gjøre seg mer voksne enn de er, skriver Live Thorsen i Dagens Næringsliv (dessverre ikke i nettutgaven.)
Til stilen hører Playmo som smykke.

- Vi er barn og Playmo er et leketøy for barn. Derfor syns vi det passer.

Det høres fint ut. Jeg er for å rote alt til, både alder og kjønn og andre kategorier, så hvis 14-åringene syns det er kult å være unger, kult. Nå ser de alltids ut som de er 22 alle mann, med de tunge, tunge luggene sine, men vi kan ikke være fryktelig nøye når vi spotter kimen til en ny trend heller.

Jeg og Willoch, vi modner langsomt og sammen.

Svenske dødsannonser

Det er kulturforskjeller på absolutt alt her i verden,
også dødsannonser. Jeg har lagt merke til de svenske.

Pyntesymbolet øverst

I Norge er det mange kors, noen fugler og blomster.
I Sverige kan det være katt, seilbåt, bok, note, stearinlys, motorsykkel eller et bilde av den som er død.
I Danmark har de mange dødsannonser uten noen symboler.

In memoriam

De har også minneannonser. Litt som en dødsannonse, men på tre-årsdagen for døden f.eks.
Da står det gjerne, vi savner deg fortsatt.
Eller: Tiden lãker inte alla sår.
Eller: Fem år av svidande saknad. Glømd är Du inte!


Om kulturforskjeller på kirkegårder i Norge.

Laurie og Tom

I kveld er det de som ruler stua.

Dette er en gammel favoritt, 25 år gammel favoritt viste det seg, trist og håpefull samtidig syns jeg, den har holdt seg i ørene mine.
Walking and Falling.

Jeg ville egentlig finne noen fler av Laurie Anderson, noen representative for humoren og mer rytmisk musikk, men ingen av dem som lå ute likte jeg godt nok. I kveld i alle fall. Det var en del dårige konsertopptak f.eks.

Tom Waits i London i november 2004. Dette er et konsertopptak, men jeg var der, og fikk lyst til å tenke på den kvelden i kveld.

Hvis nett smittet papir

Den som skriver for nett lærer seg regler, f.eks at folk orker å se på få (4) linjer etter hverandre før vi trenger et avsnitt hvis vi ikke skal miste konsentrasjonen.

Og vi er mange som skriver ut tekst fra nett på papir hvis vi vil lese en tekst som det er litt mengde av, kanskje såpass lite som et halvt A4-ark.

Eller hvis vi vil konsentrere oss om teksten.

Det er oppløsningen som er problemet

Så hvorfor servere Proust i pocketbok på gult papir uten avsnitt?



Det holder lenge med en setning så lang som dette:

- Da jeg om kvelden tok toget videre alene, efter å ha fulgt min bestemor til hennes venninne og blitt noen timer der, ble i det minste den påfølgende natt ingen smertefull opplevelse; det var fordi jeg ikke måtte tilbringe den innestengt i et værelse som med sine døsende vegger skulle holde meg våken; jeg var omgitt av togets bevegelser, som holdt meg med selskap med sin beroligende aktivitet, som tilbød seg å snakke med meg hvis jeg ikke fikk sove, og hvis vuggende lyder jeg forenet meg med likesom klangen fra kirkeklokkene i Combray, snart i en rytme, snart i en annen (idet jeg vekselvis hørte først fire like sekstendels-noter, så en enkelt sekstendels note i rasende støt mot en fjerdedels-note; de opphevet søvnløshetens sentrifugale bevegelse ved å utsette den for et motsatt trykk, som holdt meg i likevekt, og der min ubevegelighet, og snart også min søvn, følte seg båret avsted med den samme følelse av velvære som jeg ville hatt om min hvile hadde skyldtes mektige naturkrefters årvåkne påpasselighet der jeg i et øyeblikk hadde vært inkarnert for eksempel i en fisk som sover i dypet og slumrende bæres frem av havets strømmer, eller i en ørn som seiler i luften med stormen som eneste støtte.

Så hvis nett smittet papir

Det er mulig jeg må innse at jeg må bruke pengene det koster og kjøpe bøker med store bokstaver og harde permer, at Proust er for den iherdige, i alle fall i pocket. Eller at jeg ikke passer for Proust.

Men kunne ikke forlaget ha hjulpet til da? Litt luft mellom linjene?
Et avsnitt her og der? Som kunne gjort det mer mulig for folk å ta det til seg? Hvis nett smitter papir så skjønner forlagene at de må gjøre noe, for at folk ikke bare skal klikke seg inn i Proust-boka,
men bruke tid der inne.

Hvis nett hadde smittet papir ville forlagene hatt en sideteller for hver side, som hadde gitt dem informasjon nok til å endre sakene. Det hadde virkelig vært noe.
Hvor mange ganger er boka tatt ut av hylla og satt tilbake igjen etter bare å ha vært åpnet?
Hvor mange ganger har leseren lest, men ikke bladd over til side 2?

På juletur

Det er rart med det, det føles dumt å blogge dette nå, rett før hele folket samler seg til julemiddag, selv om jeg akkurat kom hjem fra turen jeg vil blogge om. For ingen leser meg nå.

Du kan lese det i morgen, og late som turen var da?
Det blir ikke helt det samme ser det ut som.

Så og si ingen kommenterer på gamle innlegg, selv om jeg ofte skriver at siden jeg får e-postvarsling idet det kommer en ny kommentar så kan samtalen fortsette. Synd det der.

Så nå prøver jeg dette, jeg blogger litt live. Jeg oppdaterer fortløpende ettersom jeg endrer denne posten. Hvis det er noen her, ikke lurk akkurat i dag da, si hei.

I går satt jeg en periode og vaset og vaset rundt på nett, men sidene jeg vanker på oppdaterte seg ikke fort nok for mitt behov, så kanskje fler enn meg trenger internetthjelp denne ettermiddagen.

(Og hvis noe plutselig stokker seg er det kanskje fordi jeg lar google lage den nye versjonen av blogger samtidig.)

Men jeg er også sånn. På det mest ekstreme sender jeg en skypemelding først, for å sjekke om det er noen vits i å sende e-posten.

Det er følelsen

Følelse av at e-posten leses nå.
Leila med pppppanic som er refert i siste Time sier,

- The feeling of togetherness is unbeatable. It`s a beautiful thing.


Jeg ruslet meg en tur i formiddag. Det var lyst og fint og jeg trengte litt luft i hodet. Jeg tok med kamera.

Selv om jeg er ateist syns jeg det kan være fint i kirker,
og jeg syns absolutt jeg også har rett til å bruke dem, til å tenke i.

Denne kirken, St.Edmunds har jeg gått forbi mange ganger og tenkt at jeg skulle kikke på. Den er bitteliten, og engelsk, og finere enn sånn det syns her. I dag gikk jeg inn.

Dvs. jeg ble fanget av en mann på trappa, en mann som liknet litt på Leonard Cohen. Jeg trodde han var presten, så jeg begynte å prate med ham om kirken. Så skjønte jeg at han ikke var prest men en ensom mann, og jeg fikk ikke satt meg ned med det jeg ville tenke på, så vi gikk ut sammen, og mannen ville spasere, men det ville ikke jeg, og ikke en annen dag heller, og har du en mann?


Sånn, jeg hadde noen tekniske problemer, men nå er jeg kommet vel over i den nye Blogger-saken, de kastet ut litt tekst og en kommentar fra i1277 og ville ikke laste opp bilder en stund her.
Men nå skulle det være ok.

Jeg svingte innom Hoved-Deichman, og jeg unner dem fri,
men det hadde vært fint å sitte der i fred og ro også. Og så syns jeg jo at både kirker og biblioteker er gode steder.


Bortsett fra tenkingen, som egentlig ikke går så bra, jeg syns jeg tenker stort sett de samme tingene om igjen. Sånn til hverdags mener jeg. Det går i livet og tiden og slikt, tenk her har folk tråkket før meg. Sånt no.

Jeg syns de er for korte. Jeg tenker et par setninger, så kommer det en ny tanke. Jeg lurer på hvordan andre gjør det, om dere tenker på samme tingen lenge. Det har jeg inntrykk av, og det hender det bekymrer meg.

Jeg har skrevet om noe liknende for lenge siden.

Havheksa beskriver sine tankebaner, jeg savner at fler gjør det.

Bortsett fra tenkingen, så hadde jeg en plan om å rusle på steder jeg ikke får gått vanligvis, som inn i St.Edmunds, og opp denne trappa, fra Fredensborgveien opp i Damstredet.


Brostein som får meg til å tenke den samme gamle tanken,
hver gang.


Her er et av de fine husene i Damstredet.

Jeg ser at det ikke går med kommentarer nå, det var dumt, jeg får inn varsel på at i1277 ønsker god jul og skal knytte slipset nå. og jeg har sjekket innstillingene, kan ikke finne noe feil, kanskje det ordner seg av seg selv.
Siste: nå er det ok, sjekket.


Wergeland bodde i Damstredet, her er plaketten hans.

Hvis noen lurer på om ikke jeg har det travelt med andre ting,
så har jeg ikke det. Vi spiser etter Karl Bertil Jønsson, det beste jule-tv, og den er ferdig 18.00, og pinnekjøttet står da og damper.
Og familien dusjer og leser.


Her er selve huset der Wergeland bodde, nå er det barnehage her.


Og her er stallen til Wergeland, eller Vesle-Brunen, den kjente hesten. Jeg gir vel egentlig beng i den hesten, men det er et hyggelig strøk så jeg ble revet med kameramessig.
Nå kommer det ikke fler Wergelandbilder.


Det var folketomt i gatene i formiddag, cafeene var stengt, kaffebaren også. Men på kirkegården var det fullt av mennesker, selv om det ikke syns akkurat her, det var med vilje. Men fullt av folk med lys og blomster og andre familiemedlemmer som de ikke hadde sett på en stund og som de klemte på.

Jeg tenkte på det gamle paret som fikk stavret seg såvidt med resten av familien inn på kirkegården, om de tenkte på neste jul.

Jeg gikk en tur på æreslunden og så der, det er et sted jeg har tenkt meg på i 20 år tror jeg. Jeg har ruslet over Vår Frelsers Gravlund mange ganger, men aldri tatt turen opp på haugen.


Og så gikk jeg bortover til Gamle Aker Kirke, den beste tenkekirken fordi den er så gammel og enkel og grov i formene inni.

Men så var døra stengt. Hva er det for noe? Kirkene burde være åpne for tenking rett som det er, og særlig på en dag som julaften.
Døra skulle ikke åpnes før til gudstjenesten litt senere på dagen.


Tilbake til det ikke så høystemte, dette bygget på Kuba på Grünerløkka, som jeg gikk og gledet meg til skulle bli pusset opp, hadde fått mange tagger på seg, det var ikke så fint.

Men jeg kikket inn av døra, det så like kjølig og ukoselig ut som da jeg gikk på åpnningsbesøk der i sommer. Det hjelper ikke at de har trådløst nett, det stedet blir ikke mitt sted, jeg hadde håpet at de hadde tatt vekk det strenge preget ettersom de fikk bodd seg inn i huset. Men det er fortsatt små, like, nye bord og stoler, og ikke noe rot noe sted, ikke bilder eller pynt. Jeg fryser av å se på det, joa,
det er lov til å være svulstig i dag, det er jo jul for faen.

Det siste på turen min var å gå inn på Narvesen.

Dette kjøpte jeg: en glass-cola (herregud, jeg er så patetisk lett å få nostalgisk), Dagens Nyheter, Dagbladet, VG, Ny Tid, jule-Dagens-Næringsliv, Morgenbladet, Weekend-avisen og så Time da, og da er jeg tilbake der jeg startet oppi posten her. Det var egentlig Time som var utgangspunktet for hele turen ut, at jeg skulle gå ut på Narvesen å kjøpe det. Og så tok den ene tanken den andre, og vips var jeg på tur.

Sånn, nå er klokka blitt 16:42, nå skal jeg forvandle meg til jule-fr.martinsen og pynte meg og se på Karl Bertil og servere og spille kinasjakk og back-gammon og kose med pakker, ja dere vet.

Men jeg logger meg på sent i kveld, og sjekker om noen har kommentert, selv om jeg ikke var der akkurat da.

Gud fins ikke,

ikke nissen eller tannfeen heller.

Men god jul, med Ockhams barberkniv:
Entia non sunt mulitiplicanda praeter necessitatem.

Which is Latin and it means,

No more things should be presumed to exist than are absolutely necessary.

R.I.P.

Da jeg først møtte begrepet "merker jeg" var jeg begeistret.
Jeg liker åpenhet,
og når kidsa snakket slik fikk man ut helt ny informasjon.

I stedet for at "merker jeg" kommenterer noe ved huden,
kommenterer begrepet resten av tilstanden. As in,

- Jeg er i tvil, merker jeg.

Man får sagt et og annet man ikke kan la stå alene.

- Jeg er i tvil.

Det kan bli for sterkt.

Muligens er det ikke det at det kan bli for sterkt at det står alene, muligens er det en leken lek med et pek på sin egen fortellerstemme.
Hvordan går det nå egentlig med denne teksten?

Eller er det bare en poengtering av at man oppdager dette
mens man snakker?

Alt dette er vel og bra, men i det siste har det blitt mye merking,
det kjente jeg f.eks i sted, da loRdx ble parodiert.
Han er i finalen i beste-blogg-konkurransen, den gamle favoritten.

Selve loRden klarer seg nok, han har slike utsagn å lene seg på:

"Nå tror du kanskje jeg ville noen vei med det forrige avsnittet.
Men nei."

Men vi andre kan godt parkere "merker jeg".
Det kan stå sammen med semi og forankring,
ord fra hver sine verdener.

Akkurat ja

Jeg vet jeg har nevnt Tjuvlyssnad før, men hvis du ikke har fått den med deg, eller uansett, denne var ekstra morsom.

Og stem på meg i dag?

Selv om det er stille her for tiden, og nok blir litt stille en stund til, så er det visst i dag jeg ryker ut, hvis ikke...

Som i1277 sa i starten av konkurransen, it`ll end in tears.

Stem på meg i morra evt.

i blogge-cupen.

Joan Didion og døden

Her er Joan Didion for mange år siden med familien sin.

Boken jeg vil fortelle om skrev hun for å prøve å forsone seg med mannens John Gregory Dunne plutselige død mens datteren lå på sykehus.


Etter at The Year of Magical Thinking var ferdig døde også Quintana.

Joan Didion fikk National Book Award for boka.

Jeg leste en omtale av denne boka på flyet over til Dublin i oktober, thankGod for flyaviser, jeg må virkelig ta meg sammen og kjøpe svenske og danske aviser i helgene, det er da jeg leser. Og på fly.

Omtalen gjorde inntrykk,
og vel fremme i Dublin kjøpte jeg den i Eason i Dawson Street.

Svinger innom et sidespor for å si at denne bokbutikken hadde flere svære liljebuketter, med størrelser man bare ser i restauranter.

Det var en så vanlig dag

Joan Didion beskriver inngående hvordan de kommer hjem fra sykehuset der de har besøkt den syke datteren, hvordan de gjør seg klar til middag, hvordan han får et hjerteinfarkt.

- Man setter seg ned for å spise middag og livet slik man kjenner det tar slutt.

Hun kommer tilbake til dette mange ganger, hvordan alt forandrer seg så brått, hvordan dagen som var så vanlig, fylt med vanlige gjøremål så fort får en katastrofal forandring.


The sosial worker reappeared. He had with him a man he introduced as "your husband`s doctor.
There was a silence.
"He`s dead isn`t he?" I heard myself say to the doctor.
The doctor looked at the social worker. "It`s okay," the social worker said. "She`s a pretty cool customer." (-)
I wondered what an uncool customer would be allowed to do. Break down? Require sedation? Scream?

Strategier for å trøste seg

Hun finner ikke så mye i skjønnlitteraur, men CS Lewis "Anteckningar under dagar av sorg".

Hun leser medisinsk informasjon, informasjon om sorg,
etiketteboken til Emily Post fra 1922 om dødsfall og begravelser,
som råder de som steller med etterlatte å plassere dem i et solfylt rom, helst foran åpen peisvarme og gi dem varm melk.
For kald melk er ikke bra for den som er så frossen fra før.

Hun skriver seg frem til det tristeste, en forestilling som fornuften forakter, om at magical thinking skulle kunne få klokken til å gå tilbake til før det punktet der alt forandret seg, at mannen skal komme tilbake og trenge tingene sine.

This is my attempt to make sense of the period that followed, weeks and then months that cut loose any fixed idea I had ever had abouth death, about illnes, about probability and luck, about good fortune and bad, about marriage and children and memory, about grief, about the ways in which people do and do not deal with the fact that life ends, about the shallowness of sanity, about life itself.


Mange kjenner Joan Didion fra før,
jeg gjorde ikke det.

Men Mattis Øybø er forelsket i forfatterskapet

I høst har Joan Didion skrevet en lang artikkel om Dick Cheney i The New York Review of Books, det er et portrett basert på 16 bøker der andre skriver om Cheney.

Mer om artikkelen hos Aftenposten.