What`s it to you?

Stakkars Siv Jensen, alltid alltid må hun svare på nei jeg er ikke lesbisk, jada jeg skal gifte meg og få søte barn bare jeg finner den rette først men hey jeg finner alltid feil mann.

Alle partiene skal antakelig være glad for at jeg ikke er politiker,
jeg ville snerret What`s it to you? som Bette Midler gjorde den gangen for lenge siden da hun var morsom stand-up-er og ikke spilte i dårlige filmer.

Ikke engang mamma får svar på spørsmål som nærmer seg slike emner, hun fikk et hevet øyebryn for 20 år siden og siden har hun vært taktfull.

La oss heller snakke om skattenivået

Så hvis noen hadde mast på meg?
Lesbisk jeg? Jada, samma. Skal jeg gifte meg? Dater jeg menn? Mener du at vi skal sitte her på tv og snakke om puling? Kjærlighet?

Det kunne vi forsåvidt godt ha gjort altså,
men ikke hvis jeg var Siv Jensen.
Da hadde jeg heller sagt skatt.

Akkurat nå 2

Hva er nå dette slags dag..?
Dataen er så og si død, fargene svømmer så bildene flyter,
jeg orker ikke blogge hjemmefra, bare svare på en og annen kommentar.

Det kommer til å ta et par uker å få maskinen min bra igjen,
to uker minst.
Godt jeg skal til Dublin på Cohen i neste uke i hvertfall, jeg er blitt avhengig av maskinen min. Hver dag, hele tiden.

Maskinen har overtatt helt for tv det siste året. I går så jeg tv-trash i kjedsomhet for første gang på månedsvis, jakten på kjærligheten til noen bønder, og jada, jeg ble oppriktig engasjert.

Akkurat nå sitter jeg på jobb, ferdig med jobbdagen,
har Antony som synger Cohen i øret, fyrer meg opp til kveldens lansering av den nye Cohen-boka.

Nå stikker jeg hjem,
det småregner.

Jeg skal hive innpå en stekt kotelett og ta et glass rødvin,
så er jeg Cohen-klar.

Hei på dere,
og skål til Leonard?

Brystvorteblod og forbedringer

I dag var jeg ute på løp igjen og så mer brystvorteblod. Det er et fenomen jeg syns er svært interessant, og jeg klarer ikke å la være å vise dere dagens brystvortefangst.

Det var bare såvidt jeg turte spørre om å få ta bilde, og jeg turte hvertfall ikke spørre om et nærbilde av selve vorta, men jeg så at den var skrubba helt rød.

Mannen hadde plastra seg over brystvortene,
men plasterlappene hadde falt av.


Her finner du resten jeg har skrevet om brystvorteblod

Når man kommer inn i et nytt miljø er det lett å se forbedringsmuligheter, og jeg må si at løpsarrangørene kunne forbedret bekvemmelighetene for dem som sleper seg i mål.



Se på dette bildet, han er sliten og velter seg ned på den kalde asfalten. Hvis jeg hadde bestemt skulle det ligget klar tjukkaser med teppe på, slik at når slitet var over og man ikke orker en meter til så kunne man synke ned i en myk madrass.

Og så skulle alle få håndkle til å tørke seg med, og varme, våte vaskekluter sånn som man fikk på fly før. Tenk hvor deilig det hadde vært hvis jeg hadde vært sjef.

Hør ny sang av Tom Waits

Her finner du den.

Den heter "Bottom Of The World" og er fra den nye plata som kommer 21. november.

Og der Tom Waits er har det rukket å bli torsdag alt.

Kulturbilaget mitt, med bl.a Tom Waits-saker

Hva er det med ungdommen?

Orker de ikke tagge lengre?
Denne plankeveggen har vært ledig for tags i dagesvis, men meter på meter med åpen vegg står fortsatt der og ønsker seg tegn.

Hva ER det med ungdommen egentlig?

De sitter vel bare inne foran dataen.

La vardedebatten rase

Jeg ble overrasket over vardedebatten som har rast de siste dagene.

Er den utstrakte vardebyggingen i fjellheimen et uvesen vi skal til livs? Ja, mener Liv Arnesen og min favoritt Erik S. Winther.

Fjelloppsynsmannen har fjernet tusenvis av varder fra fjellheimen.

- Greier folk å samle tre steiner, så skal de bygge seg en varde.
Vi måtte ta en sjau hver uke, og bar stein vekk fra høydedragene for å forebygge nye varder.

Jeg tror jeg har funnet en løsning

Hvis folk absolutt må sette ting oppå hverandre for å si fra at de har vært et sted, hva med denne portable varden?

La barna bygge i et kjent materiale, se på varden, fotografe den,
og ta med hjem i sekken for bruk til fremtidige fjellturer.

Takknemlig

Da jeg flyttet til Oslo for mange år siden var jeg ukyndig i byliv og voksenliv. Det gikk godt likevel, dette er ikke en spenningsfortelling, heller ingen trist historie.

Jeg hadde ikke vært noe sted i verden nærmest, jeg hadde ikke vært utenfor Nord-Norge, jeg var flink på skolen. Jeg hadde ikke sett et lyskryss, jeg hadde sett rulletrapp i Tromsø.

Men jeg hadde tatt meg frem til musikkfestivaler helt alene.

Og helt alene hadde jeg bestemt meg for,

å flytte til Oslo. Og det er jeg stolt og glad for, at jeg hadde kraft til å bestemme meg, og dra alene til Oslo.
Det var ikke mange heiarop å få der jeg kom fra.

Jeg har mye å være takknemlig for i verden, men nå vil jeg fortelle om en episode jeg husker veldig godt, også nå, mange år senere.

Jeg var 19 og ferdig med gymnaset, jeg dro til Oslo.
Moren til Margaret skaffet meg vaskejobb på Rikshospitalet, jeg hadde skaffet meg plass i et kollektiv på Stovner.

Det var noen gutter fra hjemstedet mitt, jeg kjente dem knapt og de var noen få år eldre enn meg. Jeg hadde adressen, de visste omtrent hvilken dag jeg kom, jeg hadde et rom som ventet.

Jeg jobbet om sommeren på Trastad,
(det het åndsvakehjem på den tiden) og sparte opp noen penger og tidlig på høsten reiste jeg til Oslo.

Og jeg husker at jeg sto i Stortingsgata, ved Ferner Jacobsen, jeg hadde vel gått av bussen fra Fornebu regner jeg med.

Og jeg spurte en sjåfør på en buss som stanset hvordan jeg best kom meg til Stovner.

Og tosken, sa ikke T-banen der borte ->

Men en buss. Så jeg tok en buss oppover Trondheimsveien, og fikk hjelp til å gå av på riktig sted.

Men den som har vært i området vet at det er temmelig langt å gå fra Trondheimsveien til en adresse på Stovner. Særlig når det er sent på kvelden og jeg var sliten og jeg hadde alle tingene jeg trengte på ryggen i en sekk og også i en svart søppelsekk.

Jeg gikk og gikk, og bar, og prøvde å peile meg inn på adressen.

Etter lenge stoppet en bil. Og jeg har jo allerede sagt at dette ikke er en trist historie. Klokken var ett på natten omtrent,
og det var et eldre (eller hvertfall voksent slår det meg nå, jeg nærmer meg eldre i mitt eget blikk fra den gang),
i alle fall, det var et eldre ektepar som stanset bilen sin og de spurte om jeg trengte hjelp.

Og jeg så jo selv at de ikke var slemmemannen

Så jeg lot dem hjelpe meg. Jeg lot dem kjøre meg og alle de slitsomme sakene mine helt frem til adressen dit jeg skulle.

Og så husker jeg at damen sa

- Jeg så at du bar så tungt, så sent på kvelden. Og jeg har en jente ute i verden, omtrent på din alder. Og derfor ville jeg hjelpe deg, jeg håper noen hjelper henne hvis hun trenger det.

Så sånn er det

Jeg har blitt hjulpet mange ganger i verden, i San Fransisco lånte en mann meg penger når banken brukte 3 uker på en overføring av lønna mi fra Norge og ambassaden ikke ville hjelpe meg.
Han hjalp meg uten sikkerhet, uten å ville ha noe tilbake lånte han meg noen tusen.

Og før jeg klisser det til med å høres helt ut som Pay it Forward så har jeg lyst til å si at de gangene noen har hjulpet meg, uten å vente noe tilbake. De ganger har påvirket meg.

Jeg er takknemlig

Og jeg har tenkt, at jeg kan hjelpe helt andre mennesker tilbake.

Sint på varder

Det fins folk som blir provosert av at det er for mange varder leste jeg i Nationen i dag. Liv Arnesen og en fjelloppsynsmann i alle fall. Jeg hadde ikke hørt noe liknende.

Vardefrustrasjon

I fjor kjørte jeg over fjellet og syntes det var hyggelig å se på alle de små vardene folk hadde lagd. Jeg ble veldig forbauset da jeg leste at det fantes en så sterk vardefrustrasjon hos enkelte.

Fjellets tagging

Fjelloppsynsmannen sammenliknet varder med engangsgriller og sa at disse to var de to største forsøplingsproblem i landet vårt.

Hvorfor må folk forandre på naturen absolutt sa oppsynsmannen og fortalte at han hadde hatt opprydningssjauer i fjellet og rotet ned de små vardene, men ikke bare det. Han har tatt ned en del stein fra fjellet for å hindre fremtidig vardeproduksjon.

Her er jeg i det fine fjellet midt mellom de fine små vardene.



Jeg fant ikke artikkelen på nett.

Gotan project, jippi altså.

I dag fikk jeg vite at bandet kommer til Rockefeller 16. november.
Det bekreftes på turnèlista til Gotan Project, ennå ikke på Rockefellers side, og jeg løp til posten i ettermiddag for å kjøpe billetter til meg og mine venner men de var ikke lagt ut ennå. Dette i all hast for å glede de som vil gledes av denne nyheten.

Rompa kommer

Hun kommer i Store Studio om to timer, og hjelpe meg, du verden, hva er det de skriver på siden sin,

- En kvinne som absolutt vet å sette seg selv i en sentral posisjon, er malerinnen Marianne Aulie. Hun er velkjent for sine fargerike klovneportretter, og for å være en uredd og utradisjonell stemme på den norske kunstscenen. Hun er snart aktuell med en ny utstilling og med en annonsekampanje som kommer til å vekke oppsikt.

En uredd stemme?

Utradisjonell?
Malerinne? Skriver vi 50-tallsversjonen av riksmål nå?
En annonsekampanje som kommer til å vekke oppsikt?

Vel Rompa var satt til å diskutere med Sune Norgren i Først og Sist på fredag om hva vi syns om Høstutstillingen, så den har allerede vakt oppsikt kan det virke som.

Akkurat det vakte litt oppsikt her hjemme hos meg i helga.

Jeg har likevel en liten sak å beklage

Forrige gang Marianne vrikka på stompen skrev jeg en liten tøysesak og tok i bruk navnet Morten Aulie, fordi jeg trengte det.

I sommer har jeg undret meg over hvor mange som kom inn på siden via google-søket "Morten Aulie". Jeg kommer øverst på google, sorry altså, de leter etter en håndverker på Etterstad.
Så for å gjøre bot Morten, her er telefonnummeret ditt.

Akkurat nå

Hjem fra Movatn i Maridalen med ganske mye sopp, det er traktkantarell, piggsopp og overraskende mye vanlig kantarell.

Nå kal jeg rense, ta en liten lur innimellom kanskje, den skogturen tok på.

Og i kveld er det brødskive med smør og kantarell og rødvin.
15.08 - fr.martinsen

En deilig dag i byen

Først kom vi for sent til åpningen av Høstutstillingen, og da måtte vi vente utenfor til kongen og Giske var ferdige å kikke.

Gjennom vinduet i døra så jeg Tommy Sørbø strene bort
til Sune Nordgren for å hilse. 1-0 til Sune på Først og Sist i går,
og selv om jeg pleier å like Skavlan så fikk gårsdagens Først og Sist meg til å fremføre et høyt indre skrik før jeg gikk og la meg.
Må vi starte på "Er dette kunst?" hver gang, alltid?
Uffamei Skavlan.

Mens vi ventet på trappa så vi på strikkekunstnerne og ble invitert til å være med å strikke 21. september i Oslo.

Inne i Kunstnernes Hus så jeg en video av en ung kvinne som gikk rundt med et kjempeskrik inni seg fra hun sto opp om morgenen,
ut og handle, på jobb, på trikk osv. Sånn kan det føles innimellom.
Jeg likte den kunsten, husker ikke hva hun het.

Disse gikk vi forbi på vei nedover i byen.
Det er kunstverket ute på plassen ved det gamle Nasjonalgalleriet,
og det er Olafur Eliasson som har lagd det, massevis av hvite legoklosser som alle kan bygge med.

Det var fint å se, folk hadde lagt mye arbeid i svære byggverk,
og det satt mange ivrige folk der, mange voksne også.





Så gikk vi for å kikke på Henning Bråthen som skulle vise seg frem, vi kom litt sent, det var mye hoiing om gratis ting og premier og det er vanskelig å være sportsfotograf.

Noen dager er så gode, det er sol, alt er vel,
man går rundt og ser ting.
Jeg kunne høre Per Asplin inne i hodet.

Hvis jeg får bestemme

Så går alle de som kan på Gynt på Nationaltheatret i kveld.
To rappere, to stand-upere og en tryllekunstner viser sin pussige versjon av Peer Gynt.
Forestillinen passer godt for ungdom, eller sånne som syns teater er kjedelig, eller sånne som meg da.

Det er et forslag i alle fall. Jeg var der torsdag, det var veldig bra, og det er billetter igjen til 21.00 i kveld.



Det er Ibsenfestival på Nationaltheatret og da kommer det mange gode utenlandske oppsetninger hit, dette er Betty Nansen-teatret, som for de som er opptatt av Tom Waits er et teater som har hatt flere oppsetninger av ham.

Stykket spilles i et lager på baksiden av Nationaltheatret,
på den siden T-banen er.

Litt mer om stykket på Nationaltheatrets side

Betty Nansen i København



mulig jeg legger inn mer i denne posten når jeg kommer hjem etterpå, måtte forte meg litt her slik at det var mulig å dra dit for deg.

Antony and the Johnsons i Oslo

Antony Hegarty og bandet hans The Johnsons, har tilbrakt deler av dagen på Gardermoen, i forsøk på å lokalisere baggasjen,
med alle instrumentene.



På bildet over her er to av medlemmene i The Johnsons,
hun i midten spilte cello.

BA på shitlist

Det gikk ikke, og British Airways er nå på Antonys shitlist, og bandet stilte opp i Oslo Konserthus med leide instrumenter.

Han har en dempet stil

Antonys kritikk ble formidlet på det milde viset hans, men vi skjønte hva han mente. Man kan ikke se for seg Antony arrogant.

Han utstråler ydmykhet og mildhet, samtidig, hvis jeg hadde vært servitøren hans hadde jeg anstrengt meg til det ytterste. Han har kraft kan vi si.

Litt som Odd Børretsen, han får nok biffen stekt slik som han vil han også.

For et elskelig vesen, sa Isis, en i følget av familie og venner.

For han er så søt, det stakkars mennesket

Han beveger seg som en blind mann, han rugger kroppen og rykker med hodet og smiler med smilehullene sine

Oslokonserten var en av svært få nå for tiden, og han sa at han nærmest følte seg som en blomst som blomstret out of season, såpass sjeldent var det.

Her er et bilde fra en annen konsert, i kveld hadde han litt kortere hår, og han satt ved pianoet hele kvelden.

Jeg skulle ta bilde, men mystiske feil skjedde med kameraet, samtidig som en mann gikk dempet på første rad og sa noe jeg som satt på 4. rad ikke oppfattet.

Antakelig var det at man ikke skulle ta bilder, i alle fall var det ikke ett mobilkamera eller blitz å se, lydig publikum må jeg si.

Publikum var ikke bare lydig, de var veldig begeistrede.

Men jeg har en høne å plukke med dem, som med de fleste publikumer.

Når man hører en sang komme, og blir veldig glad for det, så er det hyggelig å gi uttrykk for at man er glad for å høre den sangen, men er det lurt å klappe så lenge egentlig, så lenge inn i sangen?


Nei det syns jeg ikke.
Men så er jeg ikke så ydmyk som jeg kunne vært heller.

Men publikum gjorde i alle fall Antony glad, og han kom ut en tredje gang, etter at lyset var slått på, og tok en ekstra sang, fra den tiden han var 20 og ny i New Yorks klubbmiljø.

Dette er en Antonypost jeg er svært fornøyd med, mange fine lenker.

Idet vi gikk ut fra konserthuset i kveld og kom forbi Antonys selgebod så jeg at han har platene sine i vinyl også.

Jeg var borte og kikket og husket hvor deilig det var med LP-plater, ikke lyden, men det å holde dem i hånda, og se på bildet, fordi de er så store. Sånn som denne plata, den er fin i svært format.

I dag er det Antony-dagen

Jeg gleder meg til det, jeg skal på konserten i Oslo Konserthus i kveld sammen med familie og venner. Antony-wiki

Intervju i VG i dag

Jeg har sett ham i London

En post til Sometimes

Siden Sometimes dokumenterer street-art og sprayinger rundt omkring vil jeg vise henne og dere andre denne tassen her.

Jeg ser ham rundt i hele Reykjavik, ansiktet litt forandret fra gang til gang, ulike størrelser og farger. Jeg fikk bare tatt bilde av akkurat disse to.

Begeistring eller boredom?

Jeg bryr meg ikke om kjendiser og overfladisk og det bandet var bedre før, åh! jeg kjeder meg, gid, klappe seg på munnen og gjespe, so bored I am.

Folkens, slapp av

Jeg lar meg ikke lure så lett og innrømmer glatt at det er gøy, men anstrengende, å gå på forlagsfester, og jeg kjeder meg hvertfall ikke.

Neida, la meg være ærlig her, det føles som å være invitert i bursdag til en som er 4 år eldre, jøss, jeg visste ikke at han likte meg? Så kult!

Jeg var innom en debutant på Aschehougs hagefest i sted og tenkte litt på det en forfatter-debutant-kollega av ham sier i Dagsavisen:

– Det er virkelig ingen jeg har lyst å prate med her. Jeg ser jo at kjendisene er her, men hva så? Det er egentlig veldig få norske forfattere jeg bryr meg om. André Bjerke, dersom han hadde levd. Og Ingvar Ambjørnsen. Han er bra. Men jeg liker egentlig best de utenlandske. Bret Easton Ellis og Irvine Welsh. Men det spørs vel om Easton Ellis eller Welsh hadde giddet å komme på en fest som denne uansett. Det er sikkert moro – i hvert fall for noen – å kunne si etterpå at man har vært her og sett med egne øyne. Men festen i seg sjøl?

Han rister på hodet.

– Ett ord: kjedelig.

Jeg ville ikke nevnt dette om ikke,

om ikke debutant-gutten (å hjelp en hersketeknikk glapp cruisekontrollen min) var en av en haug folk som strever for å jobbe frem en kledelig blaserthet som er lite troverdig. Ja, ja.

Nei slipp løs din indre hakeslepp

Jeg syns man gjør livet kjedelig hvis man ikke kan la seg begeistre av Aschehougs hagefest: gratis mat og vin og visuell underholdning.

Jøss, se på Unni Wikan da, hun er jo en bombe der hun står og kaster på håret med strømper med søm, dette kommer slett ikke frem på tv.

Min favoritt fest-venn sa en gang,
- martinsen, kan ikke vi hvese lavt til hverandre alle kjendisene vi ser her?
- Jo, venn, det gjør vi.

Når ble fester ikke overfladiske? Er ikke det poenget nærmest?
Det blir nok tenking og seriøst til hverdags etter min smak.
Kan vi ikke bare tulle litt?

Og jada, jeg gleder meg til Først og Sist begynner snart også

Og alt dette minner meg om han Morgenbladet-tassen (ånei, nå igjen) som så spøkelser på Øya-dag og alle de som blir sinte for at noen drikker kaffe på Grünerløkka samtidig som de har frisyre,
men det får bli en annen gang.