Takknemlig
Da jeg flyttet til Oslo for mange år siden var jeg ukyndig i byliv og voksenliv. Det gikk godt likevel, dette er ikke en spenningsfortelling, heller ingen trist historie.
Jeg hadde ikke vært noe sted i verden nærmest, jeg hadde ikke vært utenfor Nord-Norge, jeg var flink på skolen. Jeg hadde ikke sett et lyskryss, jeg hadde sett rulletrapp i Tromsø.
Men jeg hadde tatt meg frem til musikkfestivaler helt alene.
Det var ikke mange heiarop å få der jeg kom fra.
Jeg har mye å være takknemlig for i verden, men nå vil jeg fortelle om en episode jeg husker veldig godt, også nå, mange år senere.
Jeg var 19 og ferdig med gymnaset, jeg dro til Oslo.
Moren til Margaret skaffet meg vaskejobb på Rikshospitalet, jeg hadde skaffet meg plass i et kollektiv på Stovner.
Det var noen gutter fra hjemstedet mitt, jeg kjente dem knapt og de var noen få år eldre enn meg. Jeg hadde adressen, de visste omtrent hvilken dag jeg kom, jeg hadde et rom som ventet.
Jeg jobbet om sommeren på Trastad,
(det het åndsvakehjem på den tiden) og sparte opp noen penger og tidlig på høsten reiste jeg til Oslo.
Og jeg husker at jeg sto i Stortingsgata, ved Ferner Jacobsen, jeg hadde vel gått av bussen fra Fornebu regner jeg med.
Og jeg spurte en sjåfør på en buss som stanset hvordan jeg best kom meg til Stovner.
Men den som har vært i området vet at det er temmelig langt å gå fra Trondheimsveien til en adresse på Stovner. Særlig når det er sent på kvelden og jeg var sliten og jeg hadde alle tingene jeg trengte på ryggen i en sekk og også i en svart søppelsekk.
Jeg gikk og gikk, og bar, og prøvde å peile meg inn på adressen.
Etter lenge stoppet en bil. Og jeg har jo allerede sagt at dette ikke er en trist historie. Klokken var ett på natten omtrent,
og det var et eldre (eller hvertfall voksent slår det meg nå, jeg nærmer meg eldre i mitt eget blikk fra den gang),
i alle fall, det var et eldre ektepar som stanset bilen sin og de spurte om jeg trengte hjelp.
Han hjalp meg uten sikkerhet, uten å ville ha noe tilbake lånte han meg noen tusen.
Og før jeg klisser det til med å høres helt ut som Pay it Forward så har jeg lyst til å si at de gangene noen har hjulpet meg, uten å vente noe tilbake. De ganger har påvirket meg.
Jeg hadde ikke vært noe sted i verden nærmest, jeg hadde ikke vært utenfor Nord-Norge, jeg var flink på skolen. Jeg hadde ikke sett et lyskryss, jeg hadde sett rulletrapp i Tromsø.
Men jeg hadde tatt meg frem til musikkfestivaler helt alene.
Og helt alene hadde jeg bestemt meg for,
å flytte til Oslo. Og det er jeg stolt og glad for, at jeg hadde kraft til å bestemme meg, og dra alene til Oslo.Det var ikke mange heiarop å få der jeg kom fra.
Jeg har mye å være takknemlig for i verden, men nå vil jeg fortelle om en episode jeg husker veldig godt, også nå, mange år senere.
Jeg var 19 og ferdig med gymnaset, jeg dro til Oslo.
Moren til Margaret skaffet meg vaskejobb på Rikshospitalet, jeg hadde skaffet meg plass i et kollektiv på Stovner.
Det var noen gutter fra hjemstedet mitt, jeg kjente dem knapt og de var noen få år eldre enn meg. Jeg hadde adressen, de visste omtrent hvilken dag jeg kom, jeg hadde et rom som ventet.
Jeg jobbet om sommeren på Trastad,
(det het åndsvakehjem på den tiden) og sparte opp noen penger og tidlig på høsten reiste jeg til Oslo.
Og jeg husker at jeg sto i Stortingsgata, ved Ferner Jacobsen, jeg hadde vel gått av bussen fra Fornebu regner jeg med.
Og jeg spurte en sjåfør på en buss som stanset hvordan jeg best kom meg til Stovner.
Og tosken, sa ikke T-banen der borte ->
Men en buss. Så jeg tok en buss oppover Trondheimsveien, og fikk hjelp til å gå av på riktig sted.Men den som har vært i området vet at det er temmelig langt å gå fra Trondheimsveien til en adresse på Stovner. Særlig når det er sent på kvelden og jeg var sliten og jeg hadde alle tingene jeg trengte på ryggen i en sekk og også i en svart søppelsekk.
Jeg gikk og gikk, og bar, og prøvde å peile meg inn på adressen.
Etter lenge stoppet en bil. Og jeg har jo allerede sagt at dette ikke er en trist historie. Klokken var ett på natten omtrent,
og det var et eldre (eller hvertfall voksent slår det meg nå, jeg nærmer meg eldre i mitt eget blikk fra den gang),
i alle fall, det var et eldre ektepar som stanset bilen sin og de spurte om jeg trengte hjelp.
Og jeg så jo selv at de ikke var slemmemannen
Så jeg lot dem hjelpe meg. Jeg lot dem kjøre meg og alle de slitsomme sakene mine helt frem til adressen dit jeg skulle.Og så husker jeg at damen sa
- Jeg så at du bar så tungt, så sent på kvelden. Og jeg har en jente ute i verden, omtrent på din alder. Og derfor ville jeg hjelpe deg, jeg håper noen hjelper henne hvis hun trenger det.Så sånn er det
Jeg har blitt hjulpet mange ganger i verden, i San Fransisco lånte en mann meg penger når banken brukte 3 uker på en overføring av lønna mi fra Norge og ambassaden ikke ville hjelpe meg.Han hjalp meg uten sikkerhet, uten å ville ha noe tilbake lånte han meg noen tusen.
Og før jeg klisser det til med å høres helt ut som Pay it Forward så har jeg lyst til å si at de gangene noen har hjulpet meg, uten å vente noe tilbake. De ganger har påvirket meg.
Jeg er takknemlig
Og jeg har tenkt, at jeg kan hjelpe helt andre mennesker tilbake.
innlegg av fr.martinsen på
22:44
5 Kommentarer:
En fin historie! Det er sant (klisne filmer til tross) at å bli møtt av hjelpsomhet og vennlighet gir grobunn for selv å yte det samme overfor andre igjen.
Men du, det er rart, vi har helt klart surret rundt de samme stedene i Oslo i ungdommen...jeg har jo til og med bodd i kollektiv på Stovner...
Det ender nok med at vi til slutt finner ut at vi har møtt hverandre.
Eller, mer sannsynlig. Vi har møtt hverandre men finner det ikke ut.
Det siste alternativet er sikkert sannsynlig...
Norge er jo et lite land og Oslo en liten by, når det kommer til stykket. Det har jeg erfart mange ganger i løpet av livet (huffda, det utsagnet fikk meg til å høres skikkelig gammel ut!)
Vi er da gamle!
Jeg syns det er morsomt å tenke på de man aldri finner ut av, i filmer går det alltid opp, man møtes, men i virkeligheten..
Jeg møtte en kollega i sted i bakgården, vi hører til samme bakgård. Men sansynligheten er langt større for at vi skulle fortsatt å å forbi hverandre.
Det er sant. På lørdag skulle vi på postkontoret, og da var det en gammel dame med rullatoren sin som falt og ble liggende på bakken, men før vi kom ned til henne var det fem mennesker fra forskjellige kanter som var der og tok seg av henne. Hun ble nesten mer betuttet av all hjelpen enn av fallet. Jeg tror folk har masse godhet i seg som de ikke får utløp for.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden