mandag, august 29, 2011

Pina Bausch-november

4. november blir Wim Wenders film om koreografen Pina Bausch i 3D-format satt opp på kino i Oslo. Hvor husker vi Wim Wenders fra? Buena Vista Social Club (jeg).

17. november blir en Pina Bausch-forestilling satt opp i operaen.

Fra Arthaus reklametekst:

Pina Bausch døde i 2009 like før innspillingen av filmen skulle starte. Wenders var en personlig venn av Bausch. Sammen hadde de lenge planlagt et felles filmprosjekt. Ikke før utviklingen av 3D-teknologien skjøt fart, følte Wenders at han hadde funnet riktig måte å formidle Bauschs danseteater på. Når teknologien var på plass, døde koreografen og filmen ble i stedet regissørens og kompaniets hyllest til en legende i danseverdenen.


Filmens facebookside

Fra operaens reklametekst om danseforestillingen:

Endelig kommer det legendariske kompaniet Tanztheater Wuppertal Pina Bausch på besøk til Norge. Da koreografen Pina Bausch døde i 2009, etterlot hun seg en for alltid forandret danseverden. Pina Bausch' danseteater, en blanding av nettopp dans og teater og med elementer av surrealisme, rå realisme og seksuelt drama, revolusjonerte rett og slett dansen. Tanztheater Wuppertal Pina Bausch er også kjent for de sterke, uredde og egenartede danserne.

Nå kommer 12 av dem til Operaen med Vollmond (Fullmåne). Det er et intenst, sensuelt og atletisk verk fra 2006 der det regner, renner, bølger og strømmer vann. Som så ofte med Pina Bausch' verk, dreier det seg blant annet om forholdet mellom mann og kvinne.



Jeg syns ofte musikken til moderne dans er kjedelig, skuffende ofte. Jeg syns ofte klassisk musikk er kjedelig. Jeg er klar over at dette er som å si at jeg foretrekker kioskromaner, men slik er det faktisk fatt. Innimellom prøver jeg meg på å høre klassisk musikk men jeg får ikke følelser av det, det skjer ikke noe mer enn at jeg tenker på mitt mens jeg ser på de som spiller.

Denne danseforestillingen har musikk av Cat Power og Tom Waits. Det lover godt for meg.

Under er en reklame for danseforestillingen (da den gikk i New York, men det er jo samme).



søndag, august 28, 2011

Med og uten

Det påvirker blikket vårt om en kvinne har hodetørkle på, eller om hun ikke har det, hva vi tror vi vet om henne. Det går an å øve med disse bildene, samme dame, med og uten.


Kvinderne som indvilligede i at blive fotograferet er alle fra middelklassen og tæller både hjemmegående husmødre og tv-værter. Alle bærer hijab til daglig – efter eget udsagn mere som en kulturel mere end religiøs markør. En af kvinderne medbragte en burka, som hun havde brugt mens hun var udstationeret i Afghanistan.


Det var den europæiske tørklædedebat som fik den spansk/filipinske fotograf Francisco Guerrero op af stolen. Fraværet af moderate stemmer fik fotografen til at beslutte sig for at lave et projekt om muslimske kvinder.

Serien Hijab On/Off er blevet til i Kuala Lumpur i Malaysia, hvor Guarrero tidligere har boet og arbejdet.

I mitt blikk ser dette ut som kvinner med makt og penger med hijab på og de ser yngre ut uten, det er i alle fall forskjell på hva jeg tror de gjør på dagtid, forskjell er det.


Tidligere har jeg skrevet om Jen Davies (over) som fotograferer seg selv og der det at hun er tjukk farger alt man ser når man ser.

lørdag, august 27, 2011

Å gå i seg selv

Det tjener til medienes ære at de ikke har gått inn på Anders Behring Breiviks idé om å angripe SKUP-konferansen. Det høver seg ikke med et tenk hvis, når det fins et AT som er så voldsomt.

Likevel, den tanken, den også, har jeg tenkt. Jeg har tenkt på folk jeg kjenner som har vært på SKUP, som skal dit, på hvordan det kunne vært redaksjoner over hele landet som ble rammet, på hvordan avisene og debattene da hadde sett ut. Men det skjedde ikke, det var noe annet som skjedde.

Og nå snakker vi om hvordan vi skal diskutere det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Politikere må skjerpe seg, nettdebattanter skal tenke seg om, vi går rundt og sier til hverandre at heretter skal vi ikke la skit stå uimotsagt. Ingen ser ut til å nevne journalistene. Journalistikken etter 22. juli blir diskutert, men hva med den før?

Journalister er medansvarlig for hvordan folk oppfatter samfunnet. Er samfunnet vårt godt? Hva er problemene? Hvor store er de? Hvilke forslag fins til hva skal vi gjøre med dem?

Journalistikken har de siste årene skapt et inntrykk av at en av de viktigste diskusjonene om hvordan vi lever sammen er hva folk har på hodet sitt. Hvorfor noen tar på seg tørkle over håret er et interessant spørsmål, viktig også – særlig for den som har det på, men hvor hyppig skal det tas opp i avisartikkel, hvor ofte skal den konflikten dras frem slik at jeg får tilbud om at dette er noe jeg kan irritere meg over, hva andre har på hodet? Når bidrar journalistikken til å løfte frem konflikter og når byr den oss irritasjoner vi ikke hadde fra før eller forsterker de konfliktene som eksisterer?

Hvor mange saker må jeg lese om folk som er bekymret for hygienen i svømmebassenget hvis det er en svømmer der med en kvadratmeter mer tøy på seg enn det jeg pleier ha selv? Hvorfor inneholder ikke artikkelen også faktainformasjon om hygienespørsmålet, ikke bare politikerens påstand? Hvorfor får politikeren dytte hygienesaken foran seg mens han raser om særbehandling uten oppfølgingsspørsmål? Men så har journalisten gjort jobben sin og bidratt til at vi tør ta debatten og saken skal leveres om en time og politikeren kan svømme videre i det svømmefeltet som gir særbehandling for den som svømmer raskt. Det er alltid de andre som krever særbehandling.

Det er de andre som har hodetørkle på seg, det er vi som går med sko som ødelegger føttene, men vi har våre grunner, vi snakker ikke så mye om dem, vi har jo holdt på med det så lenge, dessuten er det oss. Hva gjør dette med muslimen på 15 som vi dytter ut av vi-et vårt. Det fins dem som går i forsvar og som tar på seg hodetørkle selv om mor tok det av. Og så fins det unge menn som reagerer med å vende seg bort fra storsamfunnet og lage sin egen subkultur.

Jeg sier ikke at vi skal være stille om hva vi har på hodet, men også journalistikken er med på å drive frem konflikter, skape det rommet som gjør at det blir kan bli fristende å vise handlekraft og foreslå nye forbud.

Journalistikken har mange arbeidsoppgaver. Den skal vise oss uenighetene som fins i samfunnet, men den har også makt til å påvirke hva vi oppfatter som vanlig, den har delansvar for hva vi syns er viktig og den påvirker hvem vi mener er med i gjengen vår og hvem som er utenfor.

Det er for lettvint å kjøre kunnskapsløst spissa enkeltsaker og veie det opp med årlig statistikk og en forsker i P2.

Det er oss og så er det de andre. Vi tegner en mental ring rundt en gruppe. Noen er innafor, de andre er utafor. Det er ikke tilfeldig hvor vi setter streken og vi kan alltid gjøre denne ringen videre eller mindre. Snakker vi om menn eller innvandrere eller muslimer eller somaliere? Aftenposten skriver at det er innvandrere som står bak alle overfallsvoldtektene i Oslo.

Ti kvinner i året blir drept av hvithudede norske menn som føler at de eier kona eller kjæresten. Det fører likevel ikke til noen allmenn diskusjon om kulturen vår.

Likevel er det unge kvinner som er redde for brunhudede menn som voldtar jeg leser mest om i avisene. Avisene bygger opp om idéen: Jeg er redd, det må jo være farlig.

Vi kan alle tenke oss om, den erfarne journalisten med rutine og meninger og den nyutdannede som noen ganger gjør jobben slik det virker som den skal gjøres. Er det noen andre spørsmål jeg kan stille på morgenmøtet? Fins det et spørsmål du brenner inne med når du sitter foran intervjuobjektet ditt, eller et du ikke vil stille likevel? Skulle du spurt en helt annen? Er det noe jeg kan gjøre bedre etter 22. juli?

Jeg håper vi kan få en diskusjon også om hvordan journalistikken virker. Carl I. Hagen sier han ikke vet hva det betyr å gå i seg selv. Men vi andre kan jo holde på med det.

Dette var gårsdagens spalte i Journalisten

onsdag, august 24, 2011

Susanne Ljung

Jeg har åpenbart et hull i den svenske allmennkunnskapen min. Jeg har hørt navnet til Susanne Ljung mange ganger, men har hatt litteraturassosiasjoner på henne, jeg har blandet henne sammen med Kristina Lugn og Marie-Louise Ekman tror jeg, Ebba Grön, hva vet jeg.


Dette er Susanne Ljung.
Hun er journalist. Hun har vært musikkjournalist i Expressen som skrev om hvilke bøker musikerne leste, hun har vært motejournalistikkens gamlemor og redaktør for Damernas Värld.

Da jeg leste om henne i Dagens Nyheter i sted tenkte jeg at jeg vil følge med på Susanne Ljung heretter, høre hva hun sier, lese hva hun skriver.

Her er noen av setningene som fikk meg interessert

Jag vet inte vad som finns i butikerna just nu och jag kan inte styla. När jag handlar (Susanne Ljung säger inte att hon shoppar) vet jag precis vad jag vill ha. Jag har hittat min stil och lägger till små avvikelser, ett orange nagellack eller en accessoar så att det känns nytt. Mina föräldrar var så unga när de fick mig, 17 och 18 år. Först var det meningen att jag skulle bo hos mormor, men då blev hon också gravid. Redan när de var 13-14 år började de gå på konsert: Mott the Hoople, Roxy Music, Patti Smith. Jag minns hur vi satt i köket i Enskede, och hur roligt det var att skriva - och att sedan få se sitt namn i tryck. Popsidan i Expressen på lördagarna var ju det som gällde då. Jag visste absolut ingenting om någonting, så när jag satt där första dagen, 21 år gammal, med ansvaret, en telefon och ett tomt skrivbord var det lite svettigt. Susanne förhöll sig till musiken på precis samma sätt som hon senare har förhållit sig till modet. Att bredda ämnet, ta in andra former av kultur under samma paraply. Det var inte alltid populärt, men jag hade popsidan så jag bestämde. Jag raggade upp honom på Sturehof för tolv år sedan. Det närmaste man kommer i Stockholm är Gondolens bar, där kan bartendrarna snacka med folk. Och hon ville att Susanne Ljung skulle göra jobbet Susanne ville inte, hon hade så mycket annat kul på gång. Vi försökte ha en journalistisk ingång, och vara utbildande, förklara när, hur, var, varför.

Hele artikkelen her

Hun lager radioprogrammet STIL.
Det har sesongpremiere om to dager.
Jeg skal høre på gamle klipp straks alle i huset her har stått opp, folk sover til de underligste tider, jeg og innimellom.

Om radioprogrammet som jeg skal høre på

– Alla tidningar är så otroligt formaterade, de blir bara en form som ska fyllas med pastejsmet. Med Stil fick vi skapa en egen form, och all den triviakunskap jag har kom plötsligt till användning. Man måste inte alltid ge det förväntade.

Och det funkade. Radioprogrammet som handlar om trender inom mode, skönhet och populärkultur är nu inne på sin femte säsong, och uppskattas även av människor utan uttalat modeintresse, och Susanne Ljung har kommit att kallats "en auktoritet på det ytliga". Titeln verkar inte störa henne nämnvärt: "Ibland är det som att trampa omkring i fluff, men det är viktigt att också trampa djupt i ytligheterna", har hon sagt.


Dette er Marie-Louise Ekman. Hun er sjef på Dramaten.


Dette er Kristina Lugn.
Hun er forfatter og sitter i Svenska Akademien.

Sånn. Nå har jeg ryddet.

tirsdag, august 23, 2011

Tom Waits forteller

om platen han skal komme med, på sin egen måte.
Her kan du se lista over sanger og forhåndsbestille plata


Hva håper jeg på?
Først og fremst en liten turné

lørdag, august 20, 2011

Knausgård bind 6

Den svenske forfatteren Johanna Lindbäck har hørt Karl Ove Knausgård i et intervju på et kulturhustak. Hun skriver dette:

Vi fick ett avsnitt ur den kommande ”Min kamp 6″ som kommer att bli över 1000 sidor och bla innehålla en 400 sidor lång essä om Hitlers Kamp. Den scenen Knausgård läste var dock en middagsscen i Malmö. Och han är verkligen så jäkla bra på att läsa.

Det er det mest konkrete jeg har sett om bind 6, oppløftende.
Den er underveis altså og den blir lang.

torsdag, august 18, 2011

Nå går jeg på forlagsfest

Jeg skal aldri mer ha damesko på meg på ståfest har jeg bestemt. Jeg har pene sko, men penskoa skal jeg bare ha på i de anledninger der minst tre firedel av selskapet foregår sittende.

Jeg tror at hvis jeg gjennomfører strategien med å gjenta høylytt at de poshe kvinnene på Upper East Side alltid går med joggesko på vernissager så blir det en sannhet som gjennomsyrer hva vi tror om skobruk, det er slik det virker det er jeg sikker på.

Jeg har på lebestift likevel sånn at folk ikke forvirres unødig over kjønnstilhørigheten.


onsdag, august 17, 2011

Nett no..

Eller for et øyeblikk i alle fall, tida det tar å gå fra Samlagets høstlanseringsselskap i Gøteborggata til Olaf Ryes plass og bli fanga inne i regnet for ei lita stund, på vei videre i verden.


Kjartan Kristiansen og Stein Torleif Bjella spilte og sang, dårlig bilde men jeg ville ikke lage noe oppstyr, raskt opp med kamera, stå der jeg står og så ned med kamera i veska igjen.
Høre på heller, Bjella syng Innegubbe.

tirsdag, august 16, 2011

Hold nå opp! 4

Arild Rønsen har skrevet i Klassekampen (ikke på nett, ikke lest) og havnet i Dagsnytt 18 (sett nå etter å ha sjekket twitterstrømmen min) og - Hold nå opp!

Arild Rønsen er en voksen, politisk skolert mann som "gir blankt blaffen i hvor mange menn/kvinner det er i politikken" - fordi Margaret Thatcher fins. Så kvinner er ikke nødvendigvis myke.

Han "har oppdaget i løpet av da´n" - etter å ha skrevet i Klassekampen fredag at det er gammeldags å mase med 50/50 kvinneandel, har han drevet research, etter å ha blitt invitert i radio.. har han forstått at det fins folk (bortsett fra kristne fundamentalister som er mot kvinnelige prester) som setter kryss på menn på valglistene, han "trodde det forsvant med stemmeretten i 1913". Men etter at Arild Rønsen har snakket med folk i dag har han skjønt at slike mennesker eksisterer.

Lederen for Kvinnesaksforeningen i Oslo, Gunhild Ramm Reistad, kunne fortelle Rønsen at selv om det er omtrent 40 prosent kvinner på listene, så kommer bare 30 prosent av dem inn i kommunestyrene.

Arild Rønsen "begriiper ikke at noen tenker kjønn i stemmelokalene" og antakelig begriiper han ikke at folk kan tenke kjønn utenfor stemmelokalene heller - han tror ikke folk under 30 skjønner noen ting av at ulike kjønn har ulike erfaringer.

For, syns Arild, i 99 prosent av alle tilfeller skal ikke kvinner kvoteres fordi kvinner er like flinke som menn, vi trenger ikke spesialregler for å komme inn i det ene eller andre styret.

Og dermed viser Arild Rønsen at han ikke har skjønt noe mer av hvordan kjønnsmekanismene virker etter denna da´en likavel.

Twittermeldingene som fikk meg til å se Dagsnytt 18:

Georg Arnestad
Jo dummare innlegg Arild Rønsen skriv i fredags-KK, jo større sjanse er det for at han hamnar til debatt i Dax 18

Julie Lødrup
HAR ARILD RØNSEN SNAKKET OM LIKESTILLING I #DAX18? (capslock skal ikke gjenta seg, men måtte til nå)

S T Bergestuen
Lenge siden jeg har hørt en som snakker såpass overbevisende om ting han ikke begriper. Arild Rønsen om likestilling i #Dax18

Charlotte Myrbråten
Arild Rønsen om mannfolk og kvinnfolk på Dax18. Help me Rhonda.

mandag, august 15, 2011

JR - en ny fotograf for meg

En fransk fyr som limer bildene sine opp på uventede steder.


I fem år har JR fotografert mennesker på steder som er aktuelle i mediene og så limt fotografier av ansiktene deres på hus, biler, veier: Her er menneskene det dreier seg om.

I 2007 fotograferte han palestinere og israelere som hadde samme type jobb og satte fjesene sammen.


In 2007, with Marco, he did Face 2 Face, the biggest illegal photo exhibition ever. JR posted huge portraits of Israelis and Palestinians face to face in eight Palestinian and Israeli cities, and on the both sides of the Security fence / Separation wall. The experts said it would be impossible. Still, he did it.


Jeg oppdaget ham i Aftenpostens magasin K fra mai. JR vil være anonym: "Anonymiteten var innledningsvis bare en måte å unnslippe bøtene han risikerte å få som graffitikunstner. I dag handler det mer om at en eventuell dyrking av hans person ville stå i motsetning til selve prosjektet hans, nemlig å rette søkelyset mot noen av verdens mest anonyme mennesker. - Se på det jeg viser dere, ikke på hvem jeg er, sier han.


Tunisia, Sidi Bouzid (Village where the revolution started). Installation with the police cars in the heart of the village.

Siden til JR, det fins massevis av bilder under de forskjellige kategoriene på øverste linje.

Wikipediasiden


Pasting in the police station of La Goulette (Tunis) burned during the revolution... On the ground all the Identity cards with photos and fingerprint of the population.


Wrinkles of the City Project, Silverlake, Los Angeles


Geneve. Rath Museum. March 2008

"... Han uttrykker bekymring over prisen på arbeidene hans. (fr.M: har ikke K språkvask?) Gjennom Steve Lazarides, Banksys tidligere gallerist i London, selger JR individuelle arbeider - store bilder limt på tre eller blikkplater - for rundt 50.000 dollar. Det er slik han finansierer de store prosjektene.

Bare en uke tidligere er ett av verkene hans blitt solgt på en gatekunstauksjon i London for fire ganger det beløpet samleren betalte halvannet år tidligere. Dette er noe JR helst vil unngå.

- Jeg vil heller selge kunsten min til mennesker som vil være en del av et større prosjekt, ikke til dem som vil tjene penger på den.

Han anser Banksys plutselige suksess som et eksempel til skrekk og advarsel. Da jeg spør han hvorfor han synes det er så farlig å tjene så mye penger, svarer han:

- Jeg vet ikke. Det er bare magefølelsen."


Intervjuet i K er en oversettelse av Gaby Woods sak i New York Times. Her kan du lese det.


Women Are Heroes in the Favela " Morro da Providencia", Rio de Janiero. Jeg har bestilt meg plakat.


Women Are Heroes. Rio di Janeiro, Arcos de Lapa. April 2009.


Women Are Heroes in Phnom Penh, Cambodia. March 2009

søndag, august 14, 2011

Akkurat nå 84

Jeg har vært i skogen i ettermiddag. En halv time med tog oppover i Maridalen, en halv times gange og så piggsopp for det meste, to små kantareller, et par traktkantareller.

Så godt det kan lukte i skogen når det regner og er ganske varmt. Og så friskt det er å bli pissevåt og så komme hjem og ta en liten lur. Jeg er uthvilt og klar i hodet, det må være skogen sin skyld, det må være regnet sin skyld. Det er av det gode i alle fall.


Jeg skal spise soppen på tirsdag.
Skal jeg ha den smørstekt på loffen som jeg kjøpte i sted eller skal jeg ha den i pasta. Det er tid nok til å tenke over dette.

Jeg da!

Det er meg som er nevnt i Aftenpostens kommentar som Inger Anne Olsens favorittblogger. Det er hyggelig, hørte dette tilfeldig i dag. Ekstra fint er det at det er bloggposten min om holdningene våre til romfolk hun har tatt utgangspunkt i:

Så forteller hun hvordan hennes lokale kiwibutikk stengte av flaskepantautomaten for å «unngå den gjengen du vet som kommer og panter mye», og hun skriver om ubehaget ved at den butikkansatte som forteller dette, tar det som en selvfølge at fr.martinsen er innforstått med at slik må det være, at det er en selvfølge at «vi» ikke vil ha noe med «dem» å gjøre.

Selv om det skjedde etter 22. juli.


Men hvorfor lenker ikke Aftenposten rett inn i bloggposten min? Det ergrer meg, og det er ikke egeninteressen som snakker. Gjør det lett for leseren å klikke seg videre inn i det du skriver om, det er poenget.

Og mens jeg søkte etter meg selv på Aftenposten så fant jeg Anne Viken også, som siterte meg i fjor høst på Den helt uberørte naturen er en tvilsom affære som egner seg for de få fra Journalistenspalta Kraft er pent. Gledelig å bli lest, gledelig å bli sitert.

Der unger sover

Indira er 7 år og bor i Katmandu i Nepal. Her sover hun.
James Mollison har fotografert barn over hele verden og det stedet der de sover. Billedserien


lørdag, august 13, 2011

This is just to say 35

Jeg har sovet et halvt døgn etter arbeidsuke og fire kjappe øl klokka fire i går ettermiddag. Tidene skifter internt i livet også, noen ganger er det ekstra deilig å hurtigbehandle tidene med snakk og alkohol.

Så svime innom Oslo Citys matbutikk, der er det lenge siden jeg har vært, på stigende rus og handle middagsmat for en hel uke, og hygge meg med å stable maten inn i kjøleskapet etter stigende holdbarhetsdato, små, konkrete ting. Nå vet jeg hva jeg skal spise og i hvilken rekkefølge.


Nå har jeg sagd en stokk med ved.
Nå har jeg vannet gulrotåkeren min med gjødselvann.
Gulrotåkeren står i 7-8 blomsterpotter i bakgården.

Så skal jeg sette meg til å skrive spaltetekst til Journalisten for neste uke er en av årets voldsomste festligste uker, mandag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag.

Oppdraget fra redaktøren bekymrer meg alltid: Å skrive nye tanker i en kunstnerisk form. Hvor mange nye tanker fins det egentlig i verden. Denne måneden er det bare ett utgangspunkt det går an å skrive fra og mens ukene har gått har jeg lest uendelig mange vettige og velskrevne tekster.


Men det jeg egentlig hadde tenkt å skrive da jeg åpnet denne bloggposten for å kjenne et øyeblikks kontakt med verden er, kjøp et kamera til en fireåring. Eller en sjuåring. Ikke bare en 12-åring er poenget mitt.

En fireåring har også ting den syns det er verdt å feste til bilde.


Dette er mamma i drivhuset på landet.

torsdag, august 11, 2011

Meg og Kikki Danielsson

Jeg liker å være på tur har jeg sagt. Jeg liker å planlegge turen og å tenke på den etterpå. Det går an å planlegge for det uplanlagte, for en Gahr Støre-aktig ting å si.


Men det var hvertfall omtrent det jeg gjorde før jeg dro til Stockholm for litt siden. Så lørdag formiddag skulle vi bare spise frokost på båten (bildet over, jeg ser mot høyden på Söder) og så på høyden på Söder og kjøpe te (se wikipedia, gjør det).

Jeg må dit når jeg er i Stockholm, dvs. det er flere steder jeg må og det blir flere for hver gang jeg er der, for hver gang jeg er alle steder. Det gjelder å finne balansen mellom å komme tilbake til de samme stedene de nostalgiske stedene full av min egen historie, historien med den jeg reiser med, med andre nære, og det å finne nye steder. Nye steder som jeg også skal komme tilbake til, med den samme, med en annen, livet er altfor kort.



I alle fall. Vi gikk på høyden, det er jo så sinnsykt fint der, brostein alt man kan falle i nostalgi over og så utsikten (se på den wikipediaartikkelen, gjør det sa jeg). Hvem er det som får bo her snakket vi om, jeg gnagde meg inn med kameraet mellom plankene i gjerdet. Hvem kan få ha denne hagen midt i byen så stor at man kan slappe av i den, rusle rundt, grille og lese. Og samtidig den utsikten, sitte i stolen med bok og innimellom se opp. Det må sikkert være Jan Erik Vold. Hvor i Stockhom bor egentlig Jan Erik Vold. Den som bor her må ha gjester til middag nesten hver dag.

Vi kom på at vi bor fint vi også, særlig jeg syns jeg, jeg bor skammelig fint under Olaf Ryes plass med peisen og takvinduene og den dype kjøkkenbenken.

Så vi gikk på den hyggelige gamle turen, jeg har gått der med han jeg gikk med nå, jeg husker hva vi snakket om forrige gang, jeg har gått der med min mor og med ungen min som akkurat nå er i Singapore med 39 sting i beinet og så gikk vi til Hornsgatan og kjøpte te, en kilo på hver Söderblanding den er søt sånn jeg likte teen for tusen år siden men akkurat denne holder seg likevel i smaken min, det må være kontinuitet noen steder, kanskje i tedrikking også.

Så gikk vi til Hotel Rival der vi har bodd i grupper alle sammen og okket oss over skinka så god den er og laknene så glatte, alle hotell-lakener er glatte forresten.


Det gikk ikke å spise lunsj der, det var noe feil med tiden, så vi gikk på Kafé Rival rett ved der de har fotografier på veggen og vi orket ikkke stå i køen for å kjøpe mat vi var vel ikke sultne nok men vi satt og leste aviser om Judith Butler som akkurat hadde vært i Stockholm og om byutvikling og så spaserte vi jeg tror det er riktig ord.


En lobby finns också som föreslår lagstiftning om ett tredje kön. Är det rätt väg att gå, var det inte meningen att vi skulle sluta tänka i förutbestämda könstermer?

- Jo, man kan förstås vara mistänksam mot fack där man blir instoppad. Men jag tror inte att det är en så dum idé om alla de som inte passar som man eller kvinna kan få plats i det tredje facket, svarar Butler. Det är toppen att det finns de som vägrar identifiera sig med ett "fixerad" kön.



Og nå kommer det jeg syns er så vanskelig å beskrive,
hvordan det noen ganger er å spasere.

Når man rusler og så kan man si, skal vi gå inn der. Ja. Skal vi gå videre, jada. Alt går langsomt, vi går skikkelig sakte og jeg rekker å se på alle tingene som er. Jeg liker å peke og si, se på det. Så vet jeg at den andre også ser på det og så ser vi på det sammen. Og det er ikke helt sikkert hvordan vi skal gå for å komme dit vi skal være om noen timer og det kan være så godt noen ganger.

Veldig avslappende tid og helt anderledes enn sånn jeg vanligvis liker å ha det, hit og dit, verden er et stort veikryss og jeg står midt i. Skjønt jeg har ofte en lørdag der jeg ikke gjør annet enn å henge opp klær og vanne blomster og kjøpe et brød sort of.

Jeg snakker meg bort, Kikki

På veien gjennom Söder kom vi til torget og hvem er hun som står der på scenen og gjør et slags intervju med en fyr foran et glissent publikum av karer med mager som henger litt, hvem er det. Det er Kikki Danielson. Jeg fikk meg ikke til å fotografere.

Kikki Danielsson forteller at hun bor på en liten plass og hun bor der fordi sønnen som er arbeidsløs på åttende året omtrent ikke skal være så alene på den lille plassen og jeg sier men herregud kan de ikke begge bo i by heller og så snakker vi om urbanisme igjen. Jeg husker ikke lengre hva mer de snakket om, men det var noe sørgelig over hele settingen, livet svingte ikke lenger for Kikki Danielsson fikk jeg en bestemt følelse av og her sto hun og snakket om praktiskhetene ved det foran det glisne publikumet av menn som så ut som de ikke hadde kommet for å høre på Kikki men hadde sittet tilfeldig på benken fra før.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste i avisa at en twitteraksjon løftet Kikki Danielssons gamle klassiker ”Papaya coconut” til topp i iTuneslisten.

– Jag har följt Kikki på Twitter och sett att hon varit uppenbart ledsen, ensam och haft en tuff period. Många har hånat och drivit med henne. Jag uppmanade folk att köpa hennes låt, för jag tycker att hon är en superbra och prestigelös person, sier journalist Jonas Adner.

Kikki Danielsson, 59, fick en smärre chock när hon loggade in på Twitter och fick läsa om att hennes hit toppade Ituneslistan.

– Jag fattade ingenting, skämtar folk med mig? tänkte jag och var helt paff. Men det är ju fantastiskt. Det känns nästan som att hela Twitter är en stor hyllning till mig.
”Min ljusglimt”

Hon berättar att hon har haft en tuff period. Men med hjälp av det sociala mediet har hon kommit ur deppigheten.

– Min hund håller på att bli sjuk och min katt mår inte så bra, skulle något hända dem, ja då är jag beredd att ge upp. Men Twitter har blivit min ljusglimt när jag sitter ensam. Folk skriver så mycket fint till mig där, det känns som att jag fått nya vänner.


Og det er jo sørgelig og litt fint at Kikki Danielsson får et løft av twittersomething og jeg klarer ikke bestemme meg for hvor mye av hver del. Men det var den samme følelsen jeg fikk da jeg så Kikki stå på scenen på Söder og snakke om sitt til den lille folkemengden.

Og så ruslet vi videre og så en like liten mengde menn med muskler og tatoveringer men også med mager stå foran en like liten scene med noen andre menn som spilte rockemusikk av den gamle typen.


Og rett borti høgget var det noen unggutter som hoppet over gelendere og klatret på tak og noen små gutter som var tøffe og lekte seg i en skate-jump og de så virkelig ut som de hadde kraft og livsmot igjen å tære på.

Mens vi ruslet videre og var et sted midt i mellom og helt andre steder også og så kom vi overraskende på Hermans restaurant som lå oppå Söderklippen over byen med uteutsikt og varmelamper. Livet kan være virkelig godt. Men kort altså.

søndag, august 07, 2011

Jeg leser Tracey Emin

Og jeg leser om Tracey Emin, det siste i Svenska Dagbladet og det kan du også hvis du vil.

Ellers får du noen biter her:

Det är lätt att döma Tracey Emin. Hon gjorde sig ökänd bland annat för att vara stupfull i tv 1997, hon har för mycket sex, för djupa urringningar, är grov i munnen och dricker i perioder alldeles för mycket. Hon går över gränsen för vad som kan betraktas som smakfullt och konfronterar om och om igen våra fördomar genom sin konst.

Og det gjør jo at det ikke er noen dom å få herfra. Å se på at andre bryter grenser for anstendig kvinnelig oppførsel gjør det lettere å puste for meg.


På ett mer subtilt plan handlar konstnärskapet om hur den personliga och privata berättelsen just är en berättelse, oavsett hur sann den är. Genom sina broderier, och bryderier, om barndom, moderskap och sexualitet är det tydligt att Emin följer i Louise Bourgeois fotspår. De är båda modiga, egensinniga och aldrig rädda för att göra eller säga fel.


Og så leser jeg i Tracey Emins bok My life in a column. Hver kveld etter at jeg har stupt i seng, trøtt av nye oppgaver på jobben (hvor spoing blir man ikke i bollen av det?) og trivelige treff med folk (det er mer av det denne sommeren, det er som starten av desember pleier være omtrent) - hver kveld tar jeg meg en bolle av Tracey Emins samling av tekster som hun ukentlig hadde i the Independent i fire år, de er litt som bloggposter.


Hun rapporterer at hun ikke har hatt sex på to år, hun onanerer ikke engang, hun kjører hele følelseslivet inn i kunst. Det første gjør meg ikke forbauset, de to neste opplysningene gjør. Ellers drikker hun på puben og tar fly til utstillinger i Basel. Hva syns jeg om den? (er bare kommet til s. 61) Jeg ville elsket den som en blogg. Jeg liker den som den er, jeg liker å lese hva folk gjør, også i spalteformat.

S. 61 - 14 October 2005
While interviewing me last week, a journalist said: "Now tell me about your celibacy." I felt like saying, "As long as you tell me how you fucked your wife last night." But I just answered honestly, "I am not celibate. If I decide to abstain physically it is simply because there isn´t anyone I want to have sex with. But if I want to, I will. "My thing is that I´mmonogamous - and yeah, it´s a big deal, it does my head in. It can bee years before I´m free. Somethimes I just want to throw myself to the lions and see what happens. Room for one small cat. But I secretly can´t help but admire my friends who sleep arond. I think, how the hell can they live like that? That straight-faced lie was hardcore.


Jeg var på utstillingen i London.

fredag, august 05, 2011

Det er bra med meg, mamma

Når noen starter telefonsamtalen sånn vet man før neste ord kommer at det slett ikke er bra men at det også heldigvis er fryktelig bra.

Det var telefonen jeg fikk i dag på jobb og den kom fra Siem Reap i Kambodsja.


Den store ungen har vært på reise i månedsvis og i dag syklet hun på en morsom sykkel med noen nye venner og så røk kjedet og nå ligger hun på det bittelille sykehuset med 39 sting i tre lag nederst på låret og hun har fått sprøyter og drypp og telefon i hånden og det er hyggelige pleiere og leger og den tyske nye venninnen har hentet mat og skal overnatte med henne på sykehuset selv om hun egentlig skulle ta nattbussen videre i kveld.

Reiseforsikring og vaksinekort lå i sekken og hun har fått instruksjoner om hva hun kan spise og ikke drikke alkohol i hvor mange dager fremover for å ikke forpurre medisineringen. Det vil helst gå bra. Jeg holder fast ved det.

Jeg ringte til forsikringsselskapet for å høre om sykehuset var i orden og ble positivt overrasket over at de skulle få over medical report for å vurdere behandlingen, jeg har ikke hatt bruk for reiseforsikringer tidligere og vet lite om hva de bidrar med. Jeg satser på en beroligende telefonsamtale med dem i morgen og tenker på at det ikke er helt sikkert at man får infeksjon selv om man er langt hjemmefra.