This is just to say 35

Jeg har sovet et halvt døgn etter arbeidsuke og fire kjappe øl klokka fire i går ettermiddag. Tidene skifter internt i livet også, noen ganger er det ekstra deilig å hurtigbehandle tidene med snakk og alkohol.

Så svime innom Oslo Citys matbutikk, der er det lenge siden jeg har vært, på stigende rus og handle middagsmat for en hel uke, og hygge meg med å stable maten inn i kjøleskapet etter stigende holdbarhetsdato, små, konkrete ting. Nå vet jeg hva jeg skal spise og i hvilken rekkefølge.


Nå har jeg sagd en stokk med ved.
Nå har jeg vannet gulrotåkeren min med gjødselvann.
Gulrotåkeren står i 7-8 blomsterpotter i bakgården.

Så skal jeg sette meg til å skrive spaltetekst til Journalisten for neste uke er en av årets voldsomste festligste uker, mandag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag.

Oppdraget fra redaktøren bekymrer meg alltid: Å skrive nye tanker i en kunstnerisk form. Hvor mange nye tanker fins det egentlig i verden. Denne måneden er det bare ett utgangspunkt det går an å skrive fra og mens ukene har gått har jeg lest uendelig mange vettige og velskrevne tekster.


Men det jeg egentlig hadde tenkt å skrive da jeg åpnet denne bloggposten for å kjenne et øyeblikks kontakt med verden er, kjøp et kamera til en fireåring. Eller en sjuåring. Ikke bare en 12-åring er poenget mitt.

En fireåring har også ting den syns det er verdt å feste til bilde.


Dette er mamma i drivhuset på landet.