Meg og Kikki Danielsson

Jeg liker å være på tur har jeg sagt. Jeg liker å planlegge turen og å tenke på den etterpå. Det går an å planlegge for det uplanlagte, for en Gahr Støre-aktig ting å si.


Men det var hvertfall omtrent det jeg gjorde før jeg dro til Stockholm for litt siden. Så lørdag formiddag skulle vi bare spise frokost på båten (bildet over, jeg ser mot høyden på Söder) og så gå på høyden på Söder og kjøpe te (se wikipedia, gjør det).

Jeg må dit når jeg er i Stockholm, dvs. det er flere steder jeg må og det blir flere for hver gang jeg er der, for hver gang jeg er alle steder. Det gjelder å finne balansen mellom å komme tilbake til de samme stedene de nostalgiske stedene full av min egen historie, historien med den jeg reiser med, med andre nære, og det å finne nye steder. Nye steder som jeg også skal komme tilbake til, med den samme, med en annen, livet er altfor kort.



I alle fall. Vi gikk på høyden, det er jo så sinnsykt fint der, brostein alt man kan falle i nostalgi over og så utsikten (se på den wikipediaartikkelen, gjør det sa jeg). Hvem er det som får bo her snakket vi om, jeg gnagde meg inn med kameraet mellom plankene i gjerdet. Hvem kan få ha denne hagen midt i byen så stor at man kan slappe av i den, rusle rundt, grille og lese. Og samtidig den utsikten, sitte i stolen med bok og innimellom se opp. Det må sikkert være Jan Erik Vold. Hvor i Stockhom bor egentlig Jan Erik Vold. Den som bor her må ha gjester til middag nesten hver dag.

Vi kom på at vi bor fint vi også, særlig jeg syns jeg, jeg bor skammelig fint under Olaf Ryes plass med peisen og takvinduene og den dype kjøkkenbenken.

Så vi gikk på den hyggelige gamle turen, jeg har gått der med han jeg gikk med nå, jeg husker hva vi snakket om forrige gang, jeg har gått der med min mor og med ungen min som akkurat nå er i Singapore med 39 sting i beinet og så gikk vi til Hornsgatan og kjøpte te, en kilo på hver Söderblanding den er søt sånn jeg likte teen for tusen år siden men akkurat denne holder seg likevel i smaken min, det må være kontinuitet noen steder, kanskje i tedrikking også.

Så gikk vi til Hotel Rival der vi har bodd i grupper alle sammen og okket oss over skinka så god den er og laknene så glatte, alle hotell-lakener er glatte forresten.


Det gikk ikke å spise lunsj der, det var noe feil med tiden, så vi gikk på Kafé Rival rett ved der de har fotografier på veggen og vi orket ikkke stå i køen for å kjøpe mat vi var vel ikke sultne nok men vi satt og leste aviser om Judith Butler som akkurat hadde vært i Stockholm og om byutvikling og så spaserte vi jeg tror det er riktig ord.


En lobby finns också som föreslår lagstiftning om ett tredje kön. Är det rätt väg att gå, var det inte meningen att vi skulle sluta tänka i förutbestämda könstermer?

- Jo, man kan förstås vara mistänksam mot fack där man blir instoppad. Men jag tror inte att det är en så dum idé om alla de som inte passar som man eller kvinna kan få plats i det tredje facket, svarar Butler. Det är toppen att det finns de som vägrar identifiera sig med ett "fixerad" kön.


Og nå kommer det jeg syns er så vanskelig å beskrive,
hvordan det noen ganger er å spasere.

Når man rusler og så kan man si, skal vi gå inn der. Ja. Skal vi gå videre, jada. Alt går langsomt, vi går skikkelig sakte og jeg rekker å se på alle tingene som er. Jeg liker å peke og si, se på det. Så vet jeg at den andre også ser på det og så ser vi på det sammen. Og det er ikke helt sikkert hvordan vi skal gå for å komme dit vi skal være om noen timer og det kan være så godt noen ganger.

Veldig avslappende tid og helt anderledes enn sånn jeg vanligvis liker å ha det, hit og dit, verden er et stort veikryss og jeg står midt i. Skjønt jeg har ofte en lørdag der jeg ikke gjør annet enn å henge opp klær og vanne blomster og kjøpe et brød sort of.

Jeg snakker meg bort, Kikki

På veien gjennom Söder kom vi til torget og hvem er hun som står der på scenen og gjør et slags intervju med en fyr foran et glissent publikum av karer med mager som henger litt, hvem er det. Det er Kikki Danielson. Jeg fikk meg ikke til å fotografere.

Kikki Danielsson forteller at hun bor på en liten plass og hun bor der fordi sønnen som er arbeidsløs på åttende året omtrent ikke skal være så alene på den lille plassen og jeg sier men herregud kan de ikke begge bo i by heller og så snakker vi om urbanisme igjen. Jeg husker ikke lengre hva mer de snakket om, men det var noe sørgelig over hele settingen, livet svingte ikke lenger for Kikki Danielsson fikk jeg en bestemt følelse av og her sto hun og snakket om praktiskhetene ved det foran det glisne publikumet av menn som så ut som de ikke hadde kommet for å høre på Kikki men hadde sittet tilfeldig på benken fra før.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste i avisa at en twitteraksjon løftet Kikki Danielssons gamle klassiker ”Papaya coconut” til topp i iTuneslisten.

– Jag har följt Kikki på Twitter och sett att hon varit uppenbart ledsen, ensam och haft en tuff period. Många har hånat och drivit med henne. Jag uppmanade folk att köpa hennes låt, för jag tycker att hon är en superbra och prestigelös person, sier journalist Jonas Adner.

Kikki Danielsson, 59, fick en smärre chock när hon loggade in på Twitter och fick läsa om att hennes hit toppade Ituneslistan.

– Jag fattade ingenting, skämtar folk med mig? tänkte jag och var helt paff. Men det är ju fantastiskt. Det känns nästan som att hela Twitter är en stor hyllning till mig.
”Min ljusglimt”

Hon berättar att hon har haft en tuff period. Men med hjälp av det sociala mediet har hon kommit ur deppigheten.

– Min hund håller på att bli sjuk och min katt mår inte så bra, skulle något hända dem, ja då är jag beredd att ge upp. Men Twitter har blivit min ljusglimt när jag sitter ensam. Folk skriver så mycket fint till mig där, det känns som att jag fått nya vänner.

Og det er jo sørgelig og litt fint at Kikki Danielsson får et løft av twittersomething og jeg klarer ikke bestemme meg for hvor mye av hver del. Men det var den samme følelsen jeg fikk da jeg så Kikki stå på scenen på Söder og snakke om sitt til den lille folkemengden.

Og så ruslet vi videre og så en like liten mengde menn med muskler og tatoveringer men også med mager stå foran en like liten scene med noen andre menn som spilte rockemusikk av den gamle typen.


Og rett borti høgget var det noen unggutter som hoppet over gelendere og klatret på tak og noen små gutter som var tøffe og lekte seg i en skate-jump og de så virkelig ut som de hadde kraft og livsmot igjen å tære på.

Mens vi ruslet videre og var et sted midt i mellom og helt andre steder også og så kom vi overraskende på Hermans restaurant som lå oppå Söderklippen over byen med uteutsikt og varmelamper. Livet kan være virkelig godt. Men kort altså.