For et godt system vi har

sa jeg til legen. Syns du? Det var fint

Jeg var fylt av takknemlighet over at jeg bor her, etter at jeg gikk langsomt ned til legevakta i går morres. Jeg var forkjølet, jeg visste det, men så skikkelig og. Det var tungt å puste, som å ha et lodd i pusteheisen. Når det er tungt å puste blir man bare kropp, en kropp som vil puste, det er det eneste den har kapasitet til å holde på med.

Og så bor jeg her, med et effektivt og vennlig system. Jeg hilses på og smiles til av en dame, jeg innrulleres i papirene av en annen som bestemmer hvor alvorlig fatt det er med meg og hvilket venterom jeg skal sitte i. Like før jeg kommer til legen blir jeg hentet av en tredje, satt rett utenfor legens kontor (så effektivt!) og hun tar tempen min og måler oksygen i blodet og gir meg en lapp slik at legen kan se det med det samme.

Han sjekker blodtrykk og lytter og forklarer og gir meg medisin. Og avslutter med: Er det noe du lurer på? Det var da jeg sa det. Og så gikk jeg langsomt hjem og nå har jeg sovet mer enn et døgn.

Jeg tror ikke folk vil lese om andres forkjølelser. Når man er frisk igjen glemmer man helt hvordan det var å være syk og sykdom blir uinteressant. Sånn er det i alle fall for meg. Men jeg har behov for å meddele meg.

Det er så merkelig å være syk, jeg tror ikke jeg har vært så utslått siden jeg var ungdom. Jeg har sovet og bare kreket meg på do og for å hente vann og medisin og så sunket ned i senga og lukket øynene igjen. Jeg har nesten ikke tenkt noe og det er jo merkelig. I formiddag da jeg la merke til at jeg lå og kvernet på en gammel irritasjon skjønte jeg at jeg var på bedringens vei.

Så nå sitter jeg her og prøver å være stått opp. Vanligvis når jeg våkner om natta åpner jeg pc-en for å fokusere på noe annet og så sovne igjen. Jeg har ikke tenkt på å åpne en pc nå, snakking, lesing har vært utenfor det jeg har vurdert.

Jeg innbiller meg at kroppen sjalter ut alt annet, ikke les, ikke tenk, ikke snakk, ikke spis, jeg vil ha arbeidsro. Ligg der, jeg har noen lunger å ta meg av.

Så slemme de er de kvinnene som gjør narr av menn som er syke, de syns de ter seg som unger. Om det er ett sted man kan gi seg hen til kroppen sin også når den er syk så må det vel være i sitt eget hjem. Som om man blir en unge av å for en gangs skyld ikke stå oppreist? Faen så godt det er å ha et eget hjem å være syk i, ingen løper rundt og hoier her, og en seng. Jeg tar meg en tur i den igjen.