5-mila

Jeg trenger hyppigere oppfølging enn Twitter kan gi meg..
(lenken er tatt vekk)

Ukeslutt

Klikk deg inn og bli med.
(lenken er tatt vekk)

Jeg likte ikke nr 4

Dvs. jeg likte den ikke slik jeg har likt de tre første bøkene i Karl Ove Knausgårds kamp. Mens jeg har lest de tre første har jeg ofte følt takknemlighet for de følelsene han har vist frem,
jeg har skrevet om det her. Denne 4. boka har ikke gitt meg noe spesielt, i seg selv. Men den har vært interessant å lese som endel av de 6 fordi han nyanserer og utfyller de menneskene vi har lest om før, særlig faren, broren til faren og mora.

Finnsnes

Det heter ikke "i Finnsnes" som Knausgård skriver hele tiden. Det heter "på Finnsnes". Det kan godt tenkes noen prøver å smykke seg med et "i" nå for tiden siden stedet har karret til seg bystatus,
men Finnsnes er et -nes og det hette "på" der da jeg bodde der og da Knausgård bodde i nærheten også.
Man sier ikke fæsk heller, men fesk.

Det gledet min sure sjel å se denne beskrivelsen av stedet:
"Med sin ene hovedgate og mange enkle, sannsynligvis hastig oppførte betongbygninger, (...) Noe sentrum var det ikke snakk om, byen var så liten at alt måtte regnes som sentrum. Stemningen var helt anderledes her enn i de byene jeg var vant til, både fordi den var så mye mindre, selvfølgelig, men også fordi det ikke noe sted var gjort noen anstrengelser for at det skulle se vakkert eller hyggelig ut. De fleste byer hadde en framside og en bakside,
men her så det ut til å være samme sak."

Dax18

(lenke tatt vekk)

Akkurat nå 62

Ingenting å skryte av her. Jeg får ikke noe gjort. Skulle ha skrevet ferdig det lille avsnittet som mangler til spalteteksten i Journalisten, får ikke tenning. Kunne ha blogget noe fra Nan Goldin-foredraget i går, blir bare muggen av å se på notatene mine og den filmsnutten jeg tok som hakker på denne maskinen i alle fall, bildene er uansett på jobben. Har prøvd å kickstarte meg selv med en Jägermeister og et twitterutsagn som jeg håpet skulle forarge noen og deretter gi svar som skulle få adrenalinet mitt i gang. Hvis ikke noe skjer snart går jeg til sengs med Haakon Lie igjen. Jeg prøvde det rett etter jobb, men jeg orket bare lese det som sto om han og de to konene.

Og alle måtte le..

..en kvinne med skigenser, en annen kvinne med en tung sølvkule som lagde grop i kinnet, menn med tatoveringer, for golvet ristet, for alle hoppet.

Lady Moscow spilte på by:Larm i kveld

Det var i teltet på Youngstorget og det var fish and ships utenfor men jeg luktet bare, ikke spiste, det var snø på granbaren og på torvballene der røykehjørnet var.

Ta en porsjon..

..trekkspill, en fiolin, balalaika, Tom Waits, sigøynermusikk, punk! Sirkus. Det kunne vært voksduk med mønster på et kjøkken,
vodka i melkeglass. Det var crimplenekjole og gulvet ristet.


Dette er ikke mine bilder fra i kveld, for teknikken og særlig jeg sviktet. Jeg hørte dem for lenge siden på Mir, du kan høre dem på Herr Nilsen på lørdag, eller her på MySpace f.eks Keep it real.
Her er siden til Lady Moscow og her er wikipediasiden.

Lady Moscow i kveld from fr.martinsen on Vimeo.

Intimitet i familien

Jeg må nok gjenta meg litt, det blir sånn når de samme tankene går rundt, jeg trenger å formulere dem en gang til, til en tenkt leser, kanskje fører det til en ny sving.

For en stund siden, så lenge siden at utstillingen i London straks er slutt, leste jeg Guardians tekst om Elinor Caruccis bilder som handler om intimitet i familien.


Carucci's photographs ask many questions about the nature of family life and its often-overlooked intimacies, but they ask far more about photography. Carucci's parents have the power of veto over the photographs she takes of them. Her children, however, do not.


Av alle de tingene vi gjør mot ungene våre så er det når vi viser avbildinger av dem offentlig (eller tar dem med i demonstrasjonstog) som trekkes frem som klanderverdig, ikke når vi lar dem gå rundt som små danderinger av oss selv, ikke når vi velger å ha flink-foreldre-maska på i stedetfor å være lojal mot den lille ungen og irettesetter den med et "Hva sier du da?" når vi syns den skal si takk.

Vi bruker barn som redskaper til vårt eget formål, det skal man ikke, men vi gjør det hele tiden mot hverandre, det er viktig å granske oss og motivene vi har og det holder vi på med kontinuerlig, gjør vi ikke? Likevel velger vi noen ganger å bruke andre mennesker til vårt formål, i små og litt større forhold.


Vi ser ikke på unger som ansvarlig subjekter, vi anklager ikke et barn for noe det gjorde for 20 år siden, det ville ikke anklage seg selv, det var da, jeg er en helt annen nå. Likevel er også barn selvbevisste og kan bli flaue, over å bli utlevert av foreldre som påpeker at de glemmer å takke eller over et fotografi der snått og tårer renner. Så spørs det da hvordan vi som er foreldre klarer å snakke med ungene våre om de feilene vi uunngåelig gjør mot dem eller hvordan en fotograf klarer å tilby ungen sin et godt blikk på bildet av seg selv.

Også Barneombudet advarer,

—Voksne liker ikke å bli fotografert mens de gråter og sminken renner. Heller ikke et barn vil like å ha et bilde av seg selv gråtende med snørret rennende på nettet i all framtid, sier Wrigglesworth.

Tja, det kommer vel an på den enkelte voksne og hva slags følelser som gjorde at sminke og tårer rant og i hvilken sammenheng fotografiet blir brukt i.


Her er siden til Elinor Carucci`s utstilling
Og siden hennes

Jeg går ut i fra at det ikke er bildet der ungen har kirsebærsøl på kjakan eller får klippet panneluggen som er vanskelig å tenke på.
Jeg regner med at det er fotografiet der en unge løfter på trusa til en kvinne, sin mor etter settingen, og ser på kjønnshåret hennes som byr på trøbbel.

Jeg ser på det fotografiet som uskyldig, som en intimitet mellom en nysgjerrig unge og en mors kropp, det er noe med den utstående navlen, blodårene på håndbaken hennes

Og så den underliggende frykten for slemmemannen som skulle kunne ronke til et barnebilde. Det fins så mange bilder i verden dessverre som nok er mer pirrende for ham enn slike som dette. Og så tenker jeg: Er det et sånt brudd mellom tanken på den uskyldige ungen og den ronkende mannen noen tusen kilometer unna at de ikke kan eksistere hver for seg, at det nesten ikke går an å skrive de ordene i samme setning?

Bloggjournalistikk

Dette er en historie om to svenske politimenn med tvilsomme arbeidsmetoder, om en blogger med kamera, om hvordan bloggeren Jesper Nilsson får hjelp til å hente frem fotografiene etter at politiet tvang ham til å slette dem, om hvordan han viser frem oppskriften på dette til andre bloggere, og journalister, om hvordan svenske journalister fanger opp historien og endelig hvordan Kjell Häglund kritiserer de svenske journalistene for å gjenfortelle enkelthendelsen men ikke bringe frem kritikken som ligger i historien:

På väg genom spärrarna på Hornstulls tunnelbanestation ser jag hur två vuxna män trycker upp två 12-14-åriga pojkar i ett hörn bakom biljettbåset. Det visar sig vara de poliser som "extrajobbar som skattefinansierade biljettkontrollanter",
som Copyriot tidigare skrivit om.

Eftersom jag länge arbetat politiskt med kollektivtrafiken och dessutom arbetar för en nättidskrift som flera gånger skrivit om traffikfrågor, kostnader och kontrollsystemet i tunnelbanan
(t.ex. här och här) blev jag intresserad och tog snabbt upp min kameramobil. Jag har flera gånger tidigare både fotat och filmat i tunnelbanan (senast med TV4 Nyhetskanalen) och vet att den räknas som en allmän plats.

Så på behörigt avstånd (för att inte störa poliserna i deras arbete) tog jag jag tre snabba bilder med min kamera. Poliserna undrar vad fan jag håller på med och jag förklarar att jag inte fotograferar de båda ungdomarna utan bara de två poliserna. Jag frågar om de är poliser men de svarar avböjande och istället undrar den första polisen varför jag tar foton och jag förklarar att jag skriver om kollektivtrafik och kontrollsystem. Då bryter helvetet lös.
Her er hele bloggposten

I dag skriver Kjell Häglund om denne hendelsen i det svenske fagbladet Journalisten:

Den största storyn på länge

Ett av den senaste veckans samtalsämnen bland journalister har varit killen som fotograferade hur två civilklädda poliser från ungdomsroteln trakasserade ett par unga pojkar i tunnelbanan, varpå han skrämdes att radera bilderna – men senare lyckades återskapa dem och lägga ut dem på sin blogg.

Typiskt nog lyckades ingen av dagstidningarna göra historien tillnärmelsevis lika intressant som Jesper Nilsson själv i sin featurelånga bloggtext - mycket beroende på att ingen av tidningarna heller såg den större storyn utan endast en isolerad händelse om två klumpiga poliser att förargas över. Om det finns ett uttryck för branschens bristande självförtroende just nu så är det benägenheten att betrakta även potentiellt djupare nyheter som isolerade händelser att snabbt sälja av med heta här-och-nu-rubriker.
Les hele teksten her

I ettermiddag skrev Expressen at politiet har satt i gang sak mot politimennene.
Nyhetsgooglesøket på Jesper Nilsson slik det ser ut nå.
Jeg har skrevet om Kjell Häglund før, da han skrev om Twitter.

My Mad Men

Det er endel jeg ikke liker med OL, de bekymrede, selvhøytidelige surveleppene f.eks.

Men curligmennene,
det er noe annet

- En av spillerne våre skulle ut og kjøpe noen nye bukser til oss,
vi sa bare «bare finn noen», og så kom han tilbake med disse. Vi utbrøt «nei, nei, nei,» sier Ulsrud til Canadian Press.




Men buksene skapte såpass mye latter i den norske leiren at de bestemte seg for å gi dem en sjanse. Det er jo tross alt olympiske leker.

Er det ikke slik at vi bruker masse penger på OL-troppene slik at de kan spre sunne kjerneverdier nedover i befolkningen, vi skal la oss smitte av
gode verdier.

Look to the curlingboys

Det skal jeg

Jeg har nå fordypet meg på nettbutikken Outstanding Golf Pants og bestilt inn et par flotte bukser som jeg planlegger å spre humør med når grillsesongen setter i gang på
Olaf Ryes plass.

Eller grill, det er i Birkelunden folk ligger på teppe og griller, på Olaf Ryes plass drikker vi øl.

Og de fins i shorts!

Nan Goldin i Oslo

Jeg er spent på søndag, da skal jeg høre på
Nan Goldin på Litteraturhuset. Det er utsolgt,
men hun er også på Tronsmo klokka 13.00,
så vet du det.

Nå er Ruth (69) DJ

I have had a very lively youth, I used to go to balls all the time, I loved to dance, but then came the old age, pension, but above all boredom.

This night shattered my view of things but above all the way I saw my life...I had a lot of free time, I was on pension you know… I talked to my grandson about it, he thought I went mad.

Jeg har nevnt det før,

Det var liksom sånn at jeg fikk spille akkurat den musikken jeg hadde lyst til og de andre likte det kjempegodt for de syns jeg satte på så bra musikk. Og jeg sto bak miksepulten min og hadde hodeklokker på og sneip og ølglass og så rugget jeg litt og av og til bøyde jeg meg frem og snakket inn i vocoderen min. Sånn var det.

Twitter anno 1910

Da den elektriske håndmikseren "apparatet fra Amerika" ble lansert i København i 1910 var det ikke alle som omfavnet den nye teknologien:

"Min mand er forarget: Det er det sidste Skridt - nu er Maskinens kyniske Logik virkelig ankommet i Hjemmet, siger han."
Vesterbro 10

"Ja, man kan jo daarligt kalde Maden "hjemmelavet" i et Hjem der bruger den slags." Kongens Nytorv 54

"Jeg forstaar det ikke Apparatet. Pigen staar jo allerede i Køkkenet! Hvorfor bruger hun ikke bare Røremaskinen?" Hellerup 74

Mens andre så mulighetene:

"Farvel til Røremaskinen!" Østerbro 149

"Husmoderen har allerede svedt rigeligt!" Østerbro 10

Det minner selvsagt om noe

Ikke bare det, disse sitatene er hentet fra forløperen til Twitter. Telefonsentralens damer i København hadde innimellom ledig kapasitet mens de koblet telefonsamtaler og den benyttet de til å sette opp et tidlig sosialt nettverk. Centralsnaken var et forum der damene i København gikk online pr. telefon og diskuterte tidens emner. Telefondamene stenograferte samtalene og sendte replikker, eller tweets, ut til deltakerne i papirformat.


Dette fant jeg i den danske avisen Information
og mix-masteren over er en litt senere versjon.

Overlesset og rotete

Det er sjelden jeg liker en dokumentarfilm så dårlig som jeg likte Benedicte Orvungs "Strengt Hemmelig". Dessverre, for historien om Karl Marthinsen er interessant.


Han meldte seg inn i NS i 1934, ble sjef for statspolitiet, ble likvidert i Blindernveien like før krigens slutt. Benedicte Orvung var voksen da hun oppdaget at Karl Marthinsen var grandonkelen hennes og hun har lagd en film om ham og om fortielsen i familien og i bygda Mehamn der hun vokste opp.


Jeg ble urolig allerede i åpningssekvensen der Orvung går inn i en bunkers og lyset fades langsomt opp slik at alt blir hvitt.

Arty, tenkte jeg

Skremmende arty. Sekvensen gjentas. Dette blir langsomt, skjønner jeg. Så etableres grepet som jeg ble fryktelig lei: Filmsekvenser fra 2. verdenskrig projiseres inn på pupillen av det øye-eplet med øyenvipper som fyller hele filmruta. Jeg ble lei grepet lenge før jeg hadde sett det for 50. gang. Jeg skjønner, du betrakter historien.

Jeg skjønte det

Dette poenget gjentas ved at Benedicte Orvung stadig står alvorlig ved siden av filmlerretet på Hjemmefrontmuseet (tror jeg) og betrakter svart-hvitt-film fra krigen. Hun ser ut til å ha tatt alle redskapene i verktøykassa og kastet dem opp og benytter mange av dem etterhvert som de daler ned, det er landskaps- og gatebilder der skyer og biler beveger seg hurtig, det er stillbilder som blir projisert inn i andre stillbilder, grellest der det smilende jentefjeset på et fotografi blir satt på bilvinduet som om hun kikker inn på liket av Karl Marthinsen i Blindernveien samtidig som vi hører den nå voksne kvinnen fortelle hvordan synet gjorde dypt inntrykk på henne.

Det er etiske uryddigheter

Orvung har funnet frem til gode intervjuobjekter, flere vitner til likvideringen i Blinderveien f.eks. Hun har også funnet frem til to av de som arbeidet sammen med Karl Marthinsen: Helge Nyfeldt Wiig og Finn Thrana. Men det blir ikke klart for meg mens jeg hører de to sistnevnte fortelle om tortur og likvideringer i hvilken grad de beskriver hvordan de tenkte tenkte innenfor den logikken de var i den gang eller om det de sier er uttrykk for det de fortsatt mente da de snakket med Benedicte Orvung. Det kan tenkes jeg ikke fikk med meg noe jeg skulle fått med meg, men jeg blir sittende å tenke på etikken i dette, det kom intervjubiter med disse to mennene flere ganger.

Det er fortellertekniske uryddigheter

Tidlig i filmen etableres Marthinsens kone med et svart-hvitt-fotografi der hun smiler og han holder armen rundt henne. Vi ser det to ganger. Vi hører at hun ikke har lyst til å bli med ham fra Finnmark til Oslo når karrieren hans i NS tar fart. Hvor blir det av henne, blir hun med? Det får jeg ikke vite. Jeg får se to hus Marthinsen konfiskerer og flytter inn i i Oslo, bor hun der også?
Jeg vet ikke. Ikke før filmens slutt der vi er kommet til begravelsen hans får jeg se et nytt fotografi av henne, hun har vært der hele tiden selvsagt.

Hvem snakker nå? Det er ikke alltid klart for meg, for jeg får ikke se den som snakker i bilde, jeg ser Benedicte Orvung som ser på dokumentarfilm på Hjemmefrontmuseet (tror jeg) i stedet.


Et annet grep Orvung bruker mye er at hun står foran en svart filt-tavle med fotografier. Hun flytter fotografier mellom kategorier på tavlen etterhvert som de skifter mellom å være offer eller aktør, eller gir fotografiet ny tittel etterhvert som mennesket fotografiet forestiller skifter funksjon. Men fordi filmen fokuserer mye på Orvungs hender og bildene får jeg ikke alltid med meg hvem som skifter fra hva til hva. Det som er selvsagt for filmskaperen etter mange års arbeide er ikke det samme for meg.

Fotografier fra filmen

Tidlig i filmen ser vi noe jeg tror er et lite folkemøte i Mehamn der Benedicte Orvung forteller om filmprosjektet sitt. Der er det en sint mann, hvorfor skal hun rippe opp i dette. Han er interessevekkende. Hvorfor er han så sint, hvilken forbindelse har han til denne historien. Men jeg får ikke høre mer til ham.

Etter at Benedicte Orvung mot slutten av filmen sier at etter krigen måtte mange i Mehamn re-orientere som tapere av krigen forteller moren hennes at hun skammet seg. Jeg går ut fra at hun skammet seg over familien sin, men ifølge klippe-logikken til filmen skammer hun seg fordi hun selv var nazist, det kan hun ikke ha vært pga. alderen. Filmen skjemmes av mye dårlig håndverk som dette og jeg lurer på i hvilken grad ekteparet Benedicte Orvung (regi/manus) og Tom Edvardsen (foto/klipp) har hatt eksterne blikk på produktet før det ble ferdigstilt.

Stavanger Aftenblad gir filmen en 5-er på terningen,
tross innvendinger
Dagbladet 3 på terningen
NRK gir 4 stjerner, jeg vet ikke hvor mange de har

Høre på Dagsnytt18?

Trenger du noen å fordøye nyhetene sammen med i dag?
Klikk deg inn under og bli med i nett-stua.

Tom´s Diner m.m.

Suzanne Vega har ikke blitt med meg videre fra den gang da Marlene on the Wall, Luka og Tom`s Diner fylte hodet.

Men det var fint å se henne igjen i den velproduserte svenske serien Hitlåtens historia på SVT i dag.
(tilgjengelig frem til 8.mars).



I am sitting
In the morning
At the diner
On the corner

Programmet handler om sangen Tom`s Diner, men er også er kulturhistorie fra New York med gamle utesteder som Bitter End, Cornelia Street Cafe og Folk City, folk som Jack Hardy, karene bak DNA og Karlheinz Branderburg som utviklet mp3-formatet, selve caféen Tom`s Restaurant der Seinfeld skal forestille å spise og kirken St.Johns Divine (som jeg besøkte i høst)

(Skuespilleren som dør i Suzanne Vegas historie, han som hun ikke hadde hørt om og som hun blar forbi avisnotisen om var William Holden. Et googlesøk på ham førte meg til en uærbødig, men likevel interessant, side om Holdens død. Det viser seg at det fins en merkelig verden med praktiske detaljer om hvordan folk dør.

Svensk gravferdsskikk

I Sverige tar det gjennomsnittlig 18-19 dager fra en person dør til begravelsen, i Stockholm er snittet 33 dager.

Den svenske journalisten Lotte Möller arbeider med en bok om begravelser og spør i en artikkel i Svenska Dagbladet i dag om hvorfor det tar så mye lengre tid i Sverige enn i nabolandene og hvorfor kulturdepartementets utredning før ny lov ikke har undersøkt praksis i f.eks Norge, "men ointresset för andra länders lagar, bestämmelser och sedvänjor kring begravningar är kompakt även bland kyrkans folk, forskare och jurister."

Hun skriver at endel prester forklarer forskjellen med klimaet i Sverige, Förr gick det ju inte att gräva gravar så länge det var tjäle i jorden och därför fick de döda ligga i uthus och bodar i väntan på lämpligare temperaturer. Så småningom blev det en del av det svenska kynnet att ta det lugnt med att få de döda i jorden.

Resonemanget haltar betänkligt. Folk dog inte bara vintertid utan också mitt i rötmånaden, då det knappast var lämpligt att behålla en död ovan jord i mer än några få dagar. Varför skulle då vinterns villkor bli norm? I Norge, för att ta ett land vars klimat knappast är annorlunda än vårt, begravs eller kremeras man normalt inom åtta dagar. Året om. I Danmark gäller samma sak och i Holland sker begravningen som regel inom bara fem dagar.

Det er ikke klimaet men loven som avgjør hvor lang tid det tar før en død begraves, skriver hun, svensk lov tillater to måneder,
mens norsk og dansk gravferdslov sier senest 8 dager.

Men det är inte enbart paragrafer som styr väntetidens längd utan också dekorum, känslan för vad som anses passande.
I Finland finns ingen bestämd tidsgräns. Lagen anger bara att en begravning ska ske utan onödigt dröjsmål, vilket allmänt tolkas som högst femton-tjugo dagar. En längre väntan uppfattas som egendomlig eller direkt stötande.

I andra länder och kulturer skjuts allt åt sidan när en anhörig eller nära vän har avlidit. Begravningen går före konferenser, julfirande, semestrar, femtioårskalas, affärsmöten, kurser, resor och allt annat som är inbokat. Men hos oss tycks det ha blivit tvärtom.
På begravningsbyråerna är en av de vanligaste frågorna hur länge det går att vänta, och så bläddras det frenetiskt i kalendrar och filofaxar.

Frågor om vad som konkret händer med den döda kroppen fram till begravningen tycks däremot vara sällsynta. Ändå borde det vara självklart att ta hänsyn också till det när datum ska bestämmas. Detta är inte platsen att beskriva processen närmare, men jag vill bara nämna att även om en människa är död finns det liv i kroppen, trots bårhusets kylskåpstemperatur. Mängder av bakterier gör det som bakterier brukar göra med kött som får ligga. I Stockholm balsameras därför rutinmässigt – en giftig och miljöskadlig procedur – vilket dödsboet kan få betala upp till tusen kronor för.

För flertalet människor är det inte så ofta som de behöver begrava en anhörig att det kan bli en vana. Det måste finnas andra förklaringar till att en svensk behöver veckor på sig före begravningen för att ”bearbeta förlusten av en anhörig” när den övriga mänskligheten behöver begravningen för att sedan kunna bearbeta sin förlust. Och varför behöver vi så mycket längre tid att ordna avskedsceremonin än alla andra? Effektivitet är ju en av de egenskaper som vi är stolta över.

Akkurat nå 61,

Jeg har sett på kjønnsdebatt på NRK og vært på Twitter samtidig. Jeg blir så lei av at folk føler trang til å si fra om at de ikke bryr seg om debatten, slår den av, melder seg ut eller at det er sult i verden som vi heller burde bry oss om. Ingen snakker om sult i verden når det er debatt om eldreomsorg. Få skriver at de skrur av Twitter når mange twitrer om fotball eller Grand Prix. Det var bare det.

Dagsnytt18

Hvis du vil bli med i nett-stua, klikker du deg inn.
(lenken er tatt vekk)

Twitter, enveis

Hvetebrødsdagene på Twitter er over

Jeg syns jeg ser et mønster som jeg stusser over.

For å ta mine egne vaner først,

..etter hvert som antallet som abonnerer på det jeg skriver på Twitter har økt, har andelen jeg følger tilbake sunket. Jeg har prøvd å optimalisere twitterlisten min, det har jeg gjort hele tiden,
men behovet øker ettersom det er potensielt fler å følge tilbake.

I tillegg er det en praktisk form for aggresjonsmestring. Sier du noe jeg syns er dustete: "Unfollow! Jeg abonnerer ikke på hva som helst." Eller, riktig så streng er jeg ikke, hvis noe ergrer meg sjekker jeg om twitreren hadde sagt noe jeg bryr meg om de siste 20 tweetsene, hvis ikke er det unfollow.

Det er noe deilig kontant ved reaksjonen når jeg skriver:
"Tom Nordlie skulle tatt seg en tur på sosiallærers kontor, snakket litt med henne" og jeg får 3 unfollowers.

Det ble for mye skvatt og skvalder da jeg fulgte veldig mange veldig aktive, noen bruker Twitter som chattekanal, det er ikke jeg så begeistret for. Men sosiale bånd oppstår mellom twitrere som ikke kjenner hverandre på andre måter enn gjennom Twitter.

Men så

Det slår meg at endel av de som blir fulgt av mange følger fryktelig få tilbake. Kan det være slik at follow-unfollow-ratioen også er en slags hard valuta i twittersamfunnet?

Som gjør at

Christian Vennerød har en brøk som sier 668/9,
Dagens Næringsliv 2751/64,
FAFO 501/189,
Blå 964/177,
NRK FBI 904/220,
Torry Pedersen adm.dir i VG 1622/149,
Bernt Olufsen ansv.red. i VG 1827/144,
Mina Gerhardsen 816/130,
Michael Tetzschner 920/149,
Torbjørn Røe Isaksen 3086/159,
Universitetet i Oslo 718/131
Petter Stordalen 11.562/52,
informasjonssjefen i operaen Sverre Gunnar Haga 449/269,
til og med Nasjonalmuseet har 636/221,
og regjeringen 3657/279.
Hvis ikke du snakker med meg, regjeringen,
snakker ikke jeg med deg.

Mer å bli hørt enn å høre på? Enn å snakke toveis?

Noen har kanskje ikke fått med seg at Twitter er en potensiell toveiskanal og går i baret og få vil følge dem, eller mange følger dem likevel. Det kan være at de twitringene blir lagt ut automatisk hvert timeskifte fra et annet nettsted de publiserer fra.

Andre vil bare preke

Dagsnytt18

Klikk deg inn, bli med i stua.
(lenken er tatt vekk)

Tommy og Tigeren..

I dag trykket nettavisa cleveland.com et e-post-intervju med Bill Watterson, han som lagde Tommy og Tigeren,
eller Calvin and Hobbes som originalen heter.

Bill Watterson har ikke gitt intervjuer på 20 år,
nå skriver han:

It's always better to leave the party early. If I had rolled along with the strip's popularity and repeated myself for another five, 10 or 20 years, the people now "grieving" for "Calvin and Hobbes" would be wishing me dead and cursing newspapers for running tedious, ancient strips like mine instead of acquiring fresher, livelier talent.
And I'd be agreeing with them.

Wikipediasiden til Tommy og Tigeren siterer avskjedsbrevet til Watterson fra 1995.
"Jeg kommer til å avslutte Tommy og Tigeren ved slutten av året. Dette er ingen nylig eller enkel avgjørelse, og jeg synes det er trist å avslutte. Mine interesser har imidlertid endret seg, og jeg føler ikke lenger at jeg klarer å yte innenfor de begrensningene jeg har med daglige tidsfrister og små paneler. Jeg ivrer etter å jobbe i et mer fredelig tempo, med færre kunstneriske kompromisser."

Den siste stripa ble trykket søndag 31. desember 1995.
Den viser Tommy og Tigeren ute i nysnøen mens de nyter underet
og spenningen i vinterlandskapet.

«— Det er en magisk verden som venter på oss, gamle venn..» utbryter Tommy før de setter av gårde på kjelken.
«— La oss utforske den sammen!»