Twitter, enveis
Hvetebrødsdagene på Twitter er over
Jeg syns jeg ser et mønster som jeg stusser over.For å ta mine egne vaner først,
..etter hvert som antallet som abonnerer på det jeg skriver på Twitter har økt, har andelen jeg følger tilbake sunket. Jeg har prøvd å optimalisere twitterlisten min, det har jeg gjort hele tiden,men behovet øker ettersom det er potensielt fler å følge tilbake.
I tillegg er det en praktisk form for aggresjonsmestring. Sier du noe jeg syns er dustete: "Unfollow! Jeg abonnerer ikke på hva som helst." Eller, riktig så streng er jeg ikke, hvis noe ergrer meg sjekker jeg om twitreren hadde sagt noe jeg bryr meg om de siste 20 tweetsene, hvis ikke er det unfollow.
Det er noe deilig kontant ved reaksjonen når jeg skriver:
"Tom Nordlie skulle tatt seg en tur på sosiallærers kontor, snakket litt med henne" og jeg får 3 unfollowers.
Det ble for mye skvatt og skvalder da jeg fulgte veldig mange veldig aktive, noen bruker Twitter som chattekanal, det er ikke jeg så begeistret for. Men sosiale bånd oppstår mellom twitrere som ikke kjenner hverandre på andre måter enn gjennom Twitter.
Men så
Det slår meg at endel av de som blir fulgt av mange følger fryktelig få tilbake. Kan det være slik at follow-unfollow-ratioen også er en slags hard valuta i twittersamfunnet?Som gjør at
Christian Vennerød har en brøk som sier 668/9,Dagens Næringsliv 2751/64,
FAFO 501/189,
Blå 964/177,
NRK FBI 904/220,
Torry Pedersen adm.dir i VG 1622/149,
Bernt Olufsen ansv.red. i VG 1827/144,
Mina Gerhardsen 816/130,
Michael Tetzschner 920/149,
Torbjørn Røe Isaksen 3086/159,
Universitetet i Oslo 718/131
Petter Stordalen 11.562/52,
informasjonssjefen i operaen Sverre Gunnar Haga 449/269,
til og med Nasjonalmuseet har 636/221,
og regjeringen 3657/279.
Hvis ikke du snakker med meg, regjeringen,
snakker ikke jeg med deg.
Mer å bli hørt enn å høre på? Enn å snakke toveis?
Noen har kanskje ikke fått med seg at Twitter er en potensiell toveiskanal og går i baret og få vil følge dem, eller mange følger dem likevel. Det kan være at de twitringene blir lagt ut automatisk hvert timeskifte fra et annet nettsted de publiserer fra.Andre vil bare preke
innlegg av fr.martinsen på
22:54
4 Kommentarer:
Men hvorfor skulle tallet på hvem man følger være noen indikasjon på hvor tilbøyelig man er til å samtale?
Selv brukte jeg tre timer på Twitter hver dag i perioder i mai. Da fulgte jeg bare 100 stykker. Men jeg leste alt. Og hadde mange og lange og gode diskujoner.
Nå følger jeg over 300, og jeg husker ikke lenger hvem alle er. Jeg har ikke lenger tid og overskudd til å følge med på diskusjonene.
I stedet så har jeg endt opp med å lese linkene fra det folk skriver på Twitter gjennom Google Reader. Ganske asosialt, jeg husker aldri hvem som postet linken, og jeg ender opp med å ikke gi kudos til de som fortjener det - ikke fordi jeg ikke vil, det bare forsvinner så lett.
Så jada, ikke alle som er der for å lytte, men tallet på hvor mange du følger sier ingenting om hvor mye du lytter.
Mye mer interessant er å se på hvem det er de faktisk følger - er det bare alle andre 'ledere' og institusjoner? Er det folk fra flere lag? Folk de ikke kjenner fra før av?
Man kan kanskje lytte bredt eller dybt (lese 2-3 meldinger fra alle, eller alle meldingene til noen få?)
Jeg er enig i at det er interessant å se hvem som følger hvem, som du skriver: Er det bare alle andre ledere og institusjoner.
Så spør du, er det en indikasjon på hvor tilbøyelig man er til å samtale? nei ikke nødvendigvis. Men jeg syns det gir et signal, selve tallet, som de som har sin twitterkonto som en del av sin offentlige, profesjonelle profilering bør være seg bevisst.
Min lyst til å følge Torbjørn Røe Isaksen, som et eksempel, synker når han signaliserer at han ønsker at jeg skal følge med på det han sier, men ikke motsatt. Jeg bruker Twitter i jobben også og der følger jeg de som følger min jobb-konto, jeg syns det gir det signalet jeg ønsker å gi: Vi er her for å kommunisere med deg. Det er den profesjonelle bruken jeg interesserer meg for akkurat her.
Privat, med min fr.martinsen-konto, bruker jeg ikke Twitter til å følge diskusjoner, nesten ikke. For meg er Twitter et dårlig redskap til denslags. "Jeg vil ikke ha mange og lange og gode diskusjoner." For egen del skummer jeg mye, skummer slett ikke gjennom alt heller, går inn i en del lenker, men sjekker om folk har henvendt seg til meg via @-tegnet.
Det er en vanskelig balansegang. Det er en slags kode som sier at man skal følge tilbake, men det er vanskelig å følge med på alt. Pluss at noen så klart "spammer" litt mye.
På den annen side er det helt klart at noen bruker Twitter enten bare til å vise seg frem, eller til å snakke med andre som "betyr noe". Det gidder man jo ikke sitte å se på særlig lenge.
(Jon Gelius i NRK følger INGEN. Kanskje ikke helt skjønt det...
http://twitter.com/NRKGelius )
Jeg synes det er viktig å skille mellom jobb-twitterkontoer og andre. NRKgelius er et godt eksempel.
Jeg, med min fr.martinsen-konto, føler meg ikke forpliktet til å følge alle, men jeg følger de som skriver noe som er i nærheten av å komme med utsagn som interesserer meg, så avfølger jeg evt. senere.
Jeg følger aller helst de som gir meg interessante lenker, som peker på artikler de syns er gode eller kronikker de reagerer på. Og som kommer med gode onelinere som reaksjon på ting som skjer den dagen, men det er min smak, skulle ønsket med mer av det.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden