torsdag, februar 18, 2010

Intimitet i familien

Jeg må nok gjenta meg litt, det blir sånn når de samme tankene går rundt, jeg trenger å formulere dem en gang til, til en tenkt leser, kanskje fører det til en ny sving.

For en stund siden, så lenge siden at utstillingen i London straks er slutt, leste jeg Guardians tekst om Elinor Caruccis bilder som handler om intimitet i familien.


Carucci's photographs ask many questions about the nature of family life and its often-overlooked intimacies, but they ask far more about photography. Carucci's parents have the power of veto over the photographs she takes of them. Her children, however, do not.


Av alle de tingene vi gjør mot ungene våre så er det når vi viser avbildinger av dem offentlig (eller tar dem med i demonstrasjonstog) som trekkes frem som klanderverdig, ikke når vi lar dem gå rundt som små danderinger av oss selv, ikke når vi velger å ha flink-foreldre-maska på i stedetfor å være lojal mot den lille ungen og irettesetter den med et "Hva sier du da?" når vi syns den skal si takk.

Vi bruker barn som redskaper til vårt eget formål, det skal man ikke, men vi gjør det hele tiden mot hverandre, det er viktig å granske oss og motivene vi har og det holder vi på med kontinuerlig, gjør vi ikke? Likevel velger vi noen ganger å bruke andre mennesker til vårt formål, i små og litt større forhold.


Vi ser ikke på unger som ansvarlig subjekter, vi anklager ikke et barn for noe det gjorde for 20 år siden, det ville ikke anklage seg selv, det var da, jeg er en helt annen nå. Likevel er også barn selvbevisste og kan bli flaue, over å bli utlevert av foreldre som påpeker at de glemmer å takke eller over et fotografi der snått og tårer renner. Så spørs det da hvordan vi som er foreldre klarer å snakke med ungene våre om de feilene vi uunngåelig gjør mot dem eller hvordan en fotograf klarer å tilby ungen sin et godt blikk på bildet av seg selv.

Også Barneombudet advarer,

—Voksne liker ikke å bli fotografert mens de gråter og sminken renner. Heller ikke et barn vil like å ha et bilde av seg selv gråtende med snørret rennende på nettet i all framtid, sier Wrigglesworth.

Tja, det kommer vel an på den enkelte voksne og hva slags følelser som gjorde at sminke og tårer rant og i hvilken sammenheng fotografiet blir brukt i.


Her er siden til Elinor Carucci`s utstilling
Og siden hennes

Jeg går ut i fra at det ikke er bildet der ungen har kirsebærsøl på kjakan eller får klippet panneluggen som er vanskelig å tenke på.
Jeg regner med at det er fotografiet der en unge løfter på trusa til en kvinne, sin mor etter settingen, og ser på kjønnshåret hennes som byr på trøbbel.

Jeg ser på det fotografiet som uskyldig, som en intimitet mellom en nysgjerrig unge og en mors kropp, det er noe med den utstående navlen, blodårene på håndbaken hennes

Og så den underliggende frykten for slemmemannen som skulle kunne ronke til et barnebilde. Det fins så mange bilder i verden dessverre som nok er mer pirrende for ham enn slike som dette. Og så tenker jeg: Er det et sånt brudd mellom tanken på den uskyldige ungen og den ronkende mannen noen tusen kilometer unna at de ikke kan eksistere hver for seg, at det nesten ikke går an å skrive de ordene i samme setning?

3 Kommentarer:

Anonymous ondekvinner sa ...

Fin refleksjon. Ja, det er et uskyldig bilde, men uvant å se sånne situasjoner foreviget, og dermed rygger man kanskje litt tilbake umiddelbart.

Jeg leste forresten "slemmeMAMMAEN som skulle kunne ronke til et barnebilde." Og tenkte: Jøss, ja, hm, det finnes vel alt mulig rart av fæle folk. Så måtte jeg le.

19 februar, 2010 13:06  
OpenID livetleker sa ...

Takk for fin post. Jeg har sagt det før, og kommer til å si det igjen: Jeg blir så oppgitt og frustrert over dette hatet eller denne redselen, eller mistenksomheten mange har mot alt som skjer på Internett, mot sosiale medier og i det hele tatt. En kvise lagt ut på nettet ser ut til å være verre enn enhver byll i det virkelige liv. For noen assosieres visst et barnebilde på nettet øyeblikkelig med pedofili, hva en pedofil kan gjøre med det og i det hele tatt. Og hvis jeg sier at jeg driter i om en eller annen pusling sitter og runker til et bilde av en unge på den andre siden av jorda, så får jeg tyn. Sånt kan man ikke si. Men jeg mener, - han kan jo runke til en Lanoreklame, for pokker!

Ikke si at det var jeg som sa det.

19 februar, 2010 18:52  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det var godt å se noen skrive det rett frem, nei det gjør ingenting.

De reaksjonene kommer gjerne på fotografier folk tar av ungene sine på stranda om sommeren, og kom igjen´a folkens.

"På nettet i all fremtid" - det er 00-tallets skremmebilde. Men videospilleren ser det ut som vi har vennet oss til nå. Og dette minner meg om reaksjonene da mix-masteren kom.

19 februar, 2010 19:51  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start