Annie Leibovitz, pilgrimsreise

Det skjer noe i New York hele tida. Jeg har e-postvarsler på definerte ord, har hatt det i årevis. Jeg følger relevante folk og institusjoner på Facebook, Twitter, Instagram, jeg plukker opp flygeblader på bokkaféer, jeg kjøper Time Out "New York". Likevel glipper det. Lørdag formiddag våknet jeg og visste ikke hva jeg skulle foreta meg, så jeg vill-googlet på folk jeg liker. Allerede på første navn fikk jeg treff: Annie Leibovitz åpnet utstilling i New-York Historical Society dagen før.

Etter at faren og kjæresten Susan Sontag døde, brukte Annie Leibovitz arbeidet som noe å holde seg fast i. Arbeidet kan være godt å strukturere tiden rundt, det går an å kanalisere en passelig andel følelser inn i det. Selv i harde tider fins arbeidet, det byr på mening, selv ganske unnselige oppgaver byr på mening.

Annie Leibovitz dro til steder hun har et forhold til, og også til hjemmene til en del av menneskene som hører til den kulturelle arven hennes. Jeg liker at hun trekker frem Julia Margaret Cameron, og visste dere at hun var grandtante til Virginia Woolf? Ikke jeg. Julia Margaret Cameron begynte å fotografere da hun var 48. Og hun lærte seg det sjøl. Løfterikt.

Some of the places have always meant something to me. Julia Margaret Cameron, who had a small studio in the garden of her home on the Isle of Wight, in the English Channel, was the first important woman photographer. Her favorite model was her niece, Julia Jackson, who would become the mother of the writer Virginia Woolf and the painter Vanessa Bell. Woolf and Bell lived and worked near one another in the english countryside.

Dette er leiligheten til Vanessa Bell. Jeg trodde først det var Virginia Woolfs Monks house, da jeg så bildene derfra, men klart - Bloomsbury-stilen var den samme, som den er det når man ser i eiendomsmeglervinduene på Grunerløkka.

Dette var boksene med Martha Grahams ting. De var lagret i en kjeller i Lower Manhattan, og tingene hennes ble ødelagt eller skadet da Hurricane Sandy herjet høsten for to år siden. Jeg syns det er merkelig å tenke på at ikke de som var ansvarlige for tingene hennes ikke sikret dem, det kom jo ikke akkurat som noen overraskelse det været, jeg husker jeg satt og så hvordan vannet steg på et live-kamera. Men verden er full av slappfisker også.

Sånn så det ut der Pete Seeger bodde. Kanskje ser det sånn ut der fortsatt, han døde i januar i år. Jeg trodde jeg husket Pete Seeger fordi min amerikanske venninne som jeg bodde i kollektiv med på Stovner da jeg flyttet til byen for tusen år siden pleide å synge Fire down below og spille luftgitar til når hun ble vill. Men det var Bob Seeger viste det seg nå. Sorry, Pete Seeger-folk.

Uansett, jeg liker disse to bildene. Jeg blir rolig av å se på dem. Hytta med sine tegn på å være gammel, gjør at jeg kjenner for meg lukta av sol på ubehandla treverk, skogslukt i regn, og tjærelukt i redskapsbu, den beste lukta av dem alle. Jeg har faktisk tjærelukt som posh parfyme, men folk blir forvirra når jeg bruker den. Folk er så opphengt i søte blomsterlukter på kvinner. Oh well.

Annie Leibovitz skriver selv til bildene: Pete Seeger lived on a hill above the Hudson River in Cold Spring, New York, from 1949 until his death on January 27, 2014. He cleared the land and build a log cabin from trees he had cut down himself. He had a vegetable garden and a shop full of tools. He raised his family there.

De bruker smør i New York nå

Hadde jeg vært breial New York-basert matskribent ville jeg sagt noe så generelt om smør her i byen. Men, kanskje likevel. Kanskje jeg kan koste på meg såpass: De bruker mye smør i New York for tiden. De braser grønne grønnsaker, rister dem, det smaker veldig godt.

I dag kom jeg meg endelig på middagsrestauranten Spotted Pig. Den ser harry ut. Kos. For kos, for tett med pynt i griseformer.

Jeg gikk den veien fordi det har vært veldig varmt i New York i dag. Det har vært omtrent Oslo-temperaturer de fleste dager i november, men i dag var det 18. Jeg tenkte jeg måtte ut. Jeg satt og knødde på rommet mitt med bloggposten om Annie Leibovitz´ utstilling som jeg så på lørdag. Etter skoletid (engelsk-kurs) var det, det var jo så mildt, og utpå ettermiddagen når jeg likevel ikke rakk det jeg hadde planlagt, tenkte jeg: Jeg kan vel i det minste gå bort til bygårdene der Annie Leibovitz bodde inntil nylig, ta meg en tur ut i finværet.

Annie Leibovitz eide tre bygårder i Greenwich Street, en bygård til jobb, en til hus å bo i, og en til gjestehus. Nå holder Lauren Bush Lauren, barnebarnet til gamle president Bush, på å pusse opp der. Det var byggeplasslamper og taket innvendig var revet ned kunne jeg se utenfra, neppe Lauren selv som sto der på kveldene og sleit ned panel, så ikke sånn ut. Sånn så huset ut i kveld.

Og så viste det seg at rett over gata for disse tre gårdene, som jeg knapt fikk meg til å fotografere, hvem vil være den som spooker rundt med kamera, lå Spotted Pig, som har stått på spiselista mi i mange år.

Bortsett fra overkosen, var det et sted med veldig smakfull mat. Jeg spiste stekt ku, med smørfriterte, unge brokkoliblader (kjempegodt), ristede hasselnøtter, og ovnsbakt (tror jeg) squash som smakte søtt og uvant. Som ekstrarett tok jeg pommes frites som var tynne som fyrstikker, men lange, og sammen med seg hadde de tett med smørfritert rosmarin. Pommes frittene minnet om taffelsticks, men de var varme og smakte mye. De var mange, og jeg har med meg en haug hjem til hybelen.

Det er rart hvordan godt tilberedt mat er god. Her om dagen spiste jeg nudler frest i soyasaus med løk og spirer i Chinatown, og det var så godt. I kveld var maten dyrere, men minnet likevel. Salt, stekesmak, smakfull.

Jeg tror det var forrige gang jeg var i New York at jeg lærte å smørfritere rosenkål, ikke overkoke den. For en forskjell i smak. Denne gangen, grønne blader.

Vel var lokalet overpyntet med grise-stash, men maten var god. Og de viste frem arbeidet, slik jeg syns de gjør i denne byen mer enn i Oslo: De bar oppvaskkjørler fra etasjen over der det også satt folk ved hvite duker og spiste, ned i hvite plastbaljer gjennom restauranten i første etasje med hvite duker, og ansatte bar også brett med halvferdig mat fra kjeller-lokalet gjennom restauranten bort til kjøkkenet. Arbeid synes mer her enn hjemme.

Han kalte meg, Sir

- Man kan ikke se på henne at hun er lesbisk, sa en av de to kvinnene som sto bak meg på utstillingen til Annie Leibovitz i dag. Jeg turte ikke snu meg for å se hvordan de så ut, jeg hadde en priviligert lytteposisjon.

- Man kan egentlig det, svarte den andre kvinnen. Det er noe med måten hun bærer kroppen sin på.

Men det er ikke lesbiskheten de ser. Det er ikke seksuelle preferanser som kommer direkte til syne. Det de ser er en manglende vilje til å innordne seg det strikte systemet for kjønnskategorioppførsel vi holder oss med for tiden, en manglende vilje til å føre seg med det vi kjenner igjen som feminine tegn: Myke bevegelser, underarmen litt ut når albue er ved midje, knær sammen når kropp sitter, et underdanig hode på skakke, barneliknende oppsperrede øyne. Samt smil, masse smil.

Jeg har blitt tiltagende kjed av feminine kjønnsuttrykk. Jeg mister stadig mer tålmodighet med å måtte kle meg i henhold til kjønn, alder og klasse. Arbeiderklassemenn på landsbygda har det best kroppsbehagvist, der de går i joggesko, og bomullstøy som ikke strammer rundt midjen, ingen bh, ikke spisse sko og hæler.

Nå har jeg vært her i New York i tre uker. Ofte før når jeg har besøkt byen har jeg tenkt på hvor vennlige folk er, så hjelpsomme hele tiden. I dag tenkte jeg på hvor bryske de kan være. Kan tenkes det er jeg som ikke like ofte ser like forvirret ut, slik at folk tilbyr seg å geleide meg stødig videre gjennom verden.

Han som hadde hovmesterfunksjon nede på Nom Wah Tea Parlor i Chinatown i ettermiddag for eksempel. Han bjeffet sånn at jeg skvatt til og måtte samle meg, måtte synke fornuft og følelser sammen igjen til ett spor, slik at jeg kunne slappe av og kjenne meg rimelig sikker på at han ikke var sint på meg. Han snakket bare fort og høyt og alvorlig mens han sa alminnelige og hyggelige ting som at jeg kunne henge jakken min der og sette meg der.

Eller ekspeditøren på den italienske oste- og skinkebutikken Di Palo på hjemveien, hun bjeffet også, høyt! da jeg spurte om de sitronkakene kanskje ville holde seg til?

- Til jul! Det er lenge til jul.

Og så ble hun bare stille.

- Du mener jeg burde spise dem før.
- Innen en uke.

Jeg må stadig minne meg på at dette ikke er farlig. Vi snakker bare sammen. På en knapp måte kanskje, men vi utveksler informasjon selv om hun ikke smiler og har litt tempo og effekt i stemmen. Mama Rao´s Lemon Drop cookies er gode. Det er coppaen, skinken, ostene de har også. Og herr Di Palo er veldig hyggelig, det er han som sier: Hva mer? uten tanke for den lange køen bak meg, som gjør at jeg tør å spørre om den osten likevel, tilogmed ta i mot tilbudet om å smake på den. Du burde prøve den butikken hvis du drar til New York.

Det var en kunde der i dag som skrek. Hun bjeffet ikke, hun skrek. Hun var liten og tett, 45, blanke små mørkebrune krøller og hun var svært misfornøyd med at Di Palo ikke hadde det produktet som hun ventet på, som han jo hadde sagt skulle komme inn i løpet av to uker og skulle det være på den måten ville hun heller etterlate seg telefonnummeret sitt så fikk de ringe henne når varene hun etterspurte kom. Hun gjentok dette flere ganger, og etter at en ekspeditør hadde lett så viste det seg at alt var i orden, varen hennes var i butikk. Hun takket like overstrømmende men skrek forsåvidt fortsatt, og gjentok det med telefonnummeret som hun visst skulle etterlate seg. Jeg tenkte at jeg skjønner meg jo faktisk ikke på folk. Var hun sint? Hadde de en trivelig gammel-kunde-prat? Jeg aner ikke.

I vinbutikken i sted, rett før jeg skulle klatre opp trappene og låse meg inn til skrivebordet, senga, badeværelset og kjøkkenkroken min, sa ekspeditøren, kinesisk tror jeg, mann på 65: Thank you, Sir!

Ikke på en provoserende måte, han tenkte ikke over det, var ikke usikker, tok det helt for gitt. Jeg ble forfjamset og tenkte på hvordan jeg så ut der jeg sto, herrefrakk, topplua trukket godt ned, briller med kraftig, svart innfatning som var sunket ned på nesa. Aldri skjedd meg før at noen har tatt meg for en mann. Oh, well. Han så vel ikke så nøye da, tenkte jeg, ikke så farlig men, - likevel. Da ga han meg vekslepengene tilbake, så på meg og sa, Vær så god, Sir!

Og jeg, fortet meg å synke meg til en normaltilstand. Smilte, svarte,

- Have a nice evening, Sir!

Jeg overdrev kanskje den fargemetningen bittelitt.

De har ikke grøt!

Jeg brukte ordet porridge på skolen (engelsk-kurs jeg går på i New York) og læreren påpekte at det er et engelsk ord, ikke et amerikansk. Hva sier dere for grøt da? Oatmeal. Men hvis kornet ikke er havre, hva heter bare "grøt". Vi har ikke et ord for det.

- Men, hender det ikke at dere spiser grøt av ris?
- Nei!
- Hvete? Semule?
- Semule!?
- Ja, det hender at vi har det med rød saus.
- Eh, nei.

Vi kom frem til at hvis det skulle skje at de har noe annet enn havre i grøten sin ville de kalle det hot cereal. Verden er fremmed. Kulturforskjeller ass.

Laurie Andersons nye band

I kveld gikk jeg et kvartal bort, og et kvartal ned, til et lite sted i New York som jeg ikke hadde hørt om før, og så hørte jeg Laurie Andersons nye band. Jeg visste ikke at det var det som skulle skje, de spilte sammen offentlig for aller første gang.

Jeg kjøpte billett på nettet før jeg dro hjemmefra i oktober, trodde jeg skulle se Laurie Anderson gjestespille med noen musikere.

Det er rart med den nærheten som kan oppstå når man (jeg) rusler nedover Manhattan-kartet bare tre minutter i inneklærne, som når jeg rusler over Olaf Ryes plass hjemme i Oslo opp til Parkteatret. Jeg skulle til et sted omtrent som Parkteatret, omtrent som John Dee, samme lille scene, flatt gulv, 25 bord - det var ikke folk som satt ved alle bordene. Jeg satt i baren, det var ingen som skygget mellom meg og scenen, det var plass til flere i barrekka.

Etter at Laurie Anderson, og en fiolinist som virkelig dro på innimellom, og en trommeslager, hadde spilt en stund begynte Laurie Anderson å snakke gjennom mikrofonfilteret hun ofte kaller the Voice of Authority. Hun presenterte bandet sitt: Kid Millions på trommer og Tony Diodore på fiolin. Hun spurte om vi var klar over hvor vanskelig det er å finne et band-navn? Vi var vel ikke det. De hadde valgt å kalle seg The Symptoms.

Bandet minnet meg om svenske Fläskkvartetten, støyete, drivende, energisk. Det er kvaliteter jeg har savnet ved Laurie Andersons musikk de aller siste årene, jeg syns soundet har vært vel svevende og yoga-aktig.

Her ser dere henne for en drøy time siden.

Jim Jarmusch i går

Jim Jarmusch var sjarmerende, jeg regnet med jeg ville synes det. Han sa at han ikke var så fryktelig god til sånne snakketing, at han var bedre på spørsmål, men han fortalte jo fint. Fint og hyggelig om William Burroughs som han respekterte fordi han ville undersøke alle ting, utforske språket, klippe i tekstbiter, skjære i kjøtt på film, prøve ut også dop.

Jeg er enig. Man får ikke gi seg med undersøkelsene sine, selv om man nok bør ligge lavt med dopet. Burroughs ble heroinist, og forsøkte å slutte med det. Han skjøt og drepte kona si i fylla.

Jim Jarmusch fortalte en historie, som vi ser deler av i filmen, en fyllefest, en lang natt der Jarmusch kommer på at nå er det sannelig på tide å trekke seg ut herfra å gå hjem da Burroughs viser frem orgonskapet sitt og samtidig begynner å skyte litt. Han går hjemover, fornøyd over å komme fra det i god behold, oppdager at det er blitt dag, huset i Bowery 222 har ikke vinduer, festen hadde vart lenge.

Orgonskapet som Burroughs hadde er en egen historie, det var Reich, Freud-eleven, som mente skapet han bygde skulle akkumulere seksuell energi. Det fins et slikt i Norge også.

Jeg skrev om selve filmen her om dagen, jeg kom til å se den to ganger.

Jeg må huske at Aaron Brookner kommer med film om Howard Brookner nå, Uncle Howard heter den, og handler altså om onkelen som lagde filmen om Burroughs, og det er nevø Aaron som har fått onkelens film digitalisert.

Og så har jeg lyst å huske at Howard Brookner lagde film om Robert Wilson, den fikk jeg lyst til å se.

Jim Jarmusch sa at Anthology Film Archives, der vi var, i 32 Second Avenue er en av favorittplassene hans i New York. Jeg gjetter han tenkte hovedsaklig tenkte på innholdet, det er et cinematek. Men kanskje han også tenkte på bygningen. Den var gammel, mye betong, tunge jerndører. Jeg er dårlig på epoker, men det var kanskje 20-talls innvendig? Uoppusset, med den sjarmen det kan gi. Jeg burde tatt bilder innvendig. Jeg må huske å alltid ta bilder av det jeg syns er fint.

Å se det på ordentlig

I går da jeg skulle gå og høre Jim Jarmusch innlede før filmen om William Burroughs begynte jeg å tenke på om det er noe infantilt ved det å så gjerne skulle se folk "på ordentlig". Er det stjernestatus som skal smitte over, er det nærhet til en jeg beundrer, som om vi nærmest ble venner av å være i samme rom? Kanskje det, kanskje fins det noen elementer av det.

Men ettersom jeg har tenkt mer på det i dag tror jeg mest det er menneskets trang til å bruke sansene, å oppfatte virkeligheten gjennom flere sanser. Vi liker å kjenne på ting vi vurderer å kjøpe. Vi vil se den trappen i Roma tredimensjonalt, ikke bare på bilde - samtidig som vi lukter byen og hører lydene rundt. Alt blir mer virkelig på den måten (og derfor burde alle museer også ha vaskbare objekter slik at vi ikke hele museums-turen må fratas opplevelsen som fingrene vil ha).

Vi trenger å ligge inntil den vi elsker, vi biter i kinnet til babyen vår.

JR er i New York jo!

JR er en fransk fotograf som bruker gata, utvendige vegger, ruiner også som steder der han limer opp bildene sine. Jeg skrev om han i 2011, en grei oversiktsbloggpost som raskt viser hva slags prosjekt vi snakker om.

Jeg ble så fornøyd da belgiske Valerie på engelsk-kurset mitt fortalte at JR har en fotoutstilling på Ellis Island nå. Han har projisert gamle fotografier av folk som kom til flyktningemottaket på den lille øya i havna i New York opp i den delen av bygningene der ute som fortsatt ikke er pusset opp og gjort tilgjengelige for besøkende.

Tilsvarende skuffet da jeg skjønte at jeg ikke kunne få billett. Siden utstillingen er i bygninger som egentlig ikke er åpne, må man være med på guidet tur med byggeplasshatt på seg. Det er utsolgt ut desember, akkurat nå er bare julaften ledig. Men, hvis du skal til New York i vinter kan jo du kjøpe deg billett i god tid. Hadde jeg bare visst.

Og her kan du bla deg gjennom flere fotografier fra den fine utstillingen.

Fra William til Laurie til Bowery 222

- Get this assholes out of here, sa Patti Smith i munnviken til en venn mens Tom Dicillo filmet henne til Burroughs-filmen på slutten av 70-tallet. Tom Dicillo, filmens fotograf, snakket før ny-visningen i Anthology film Archives i New York i går.

Jeg likte ham, han utstrålte en form for ærlighet. Han la ikke skjul på at de var unge og umodne, han fortalte at han ved en tilfeldighet satt og ventet sammen med William Burrouhgs i to timer, og det han brukte de to timene til, til egen oppgitthet nå, var å fortelle Burroughs om det vanskelige forholdet han hadde til faren sin.

Tom Dicillo sa at siden han var den som sto nærmest Patti Smith mens han filmet, var det han som hørte hva hun sa. Howard Brookner, som hadde regien hørte det ikke, og Tom Dicillo fortalte ham det aldri. Vel, Patti Smith var også ganske ung på den tiden. Howard Brookner døde av aids i 1989.

I videoen under, som ble lagd for å skaffe penger til oppussingen av filmen, ser du tidseffektivt hva slags film dette er og hva som har skjedd med den siden. Den ble omsider digitalisert, men både bildene og lyden er ganske råtten. Jeg blir lett plaget av lyd som er tatt opp med stor avstand mellom mikrofon og munn. Det er det i denne filmen. I tillegg ser både Burroughs og Ginsberg ut til å være mumlere. Hvor blir det av artikulasjonen? Langt nedi flaska og alskens pulver antakelig, langt nedi kulheten muligens. I tillegg har vi min dårlige engelsk, nå i New York for å forbedre på engelsk-kurs.

Uansett. Jeg syntes tydelig jeg så en ung Laurie Anderson i bakgrunnen på et av opptakene, hjem og google. Jovisst, svært troverdig. Hun lagde dobbelt-lp-en You're the Guy I Want to Share My Money With, sammen med William Burroughs og John Giorno, like før hun ble kjent for oss i Europa. På den plata viste det seg, er et av mine gamle favorittkutt Born, never asked. Den kom med på LP-en Big Science også på begynnelsen av 80-tallet.

John Giorno er forresten mannen som overtok huset Burroughs bodde i på Bowery da Burroughs døde i 1997. John Giornio eier det fortsatt, jeg tok bilde av det en tidligere New York-tur-gang. Det var interessant å få sett det inni nå i den nyoppussede dokumentarfilmen.

For å være kvinne

Jeg var på en komiklubb i kveld, det var ikke morsomt i det hele tatt før Nicole Bass kom spradende inn mens en annen komiker holdt på, klarte å ta publikum, i høyeste grad meg, med bare sin voldsomme tilstedeværelse mens hun utbrøt at hun var kald på brøsta mens hun satte seg ved et bord hos noen venner i publikum.

Nicole Bass er høy, har masse muskler og jeg tok det for gitt at det var en transe jeg så på. Men det virker ikke slik faktisk. Rask googling viser at hun er en kjent ex-body-builder.

Og hva var det transete, eller det maskuline ved henne i tillegg til en stor kropp? Hun tok sannelig plass på alle måter, det var det ukvinnelige ved henne. Hun hadde store fysiske bevegelser, hun lo høyt, snakket høyt, viste frem underbuksa, bare dro opp kjolen, hun dro en av mennene på scenen mot seg og klinte med ham. Hun tok voldsom plass, det var det ukvinnelige, og det er jo trist. Store kvinner må kompensere med små bevegelser for å passe inn, selv vulgære kvinner pleier å demper seg.

Jeg er i New York

Jeg har snart vært her en uke. Prosjektet er særlig å gå på engelskkurs denne gangen. Jeg er ganske råtten i engelsk. Jeg klarer meg, men herregud.

Så jeg går på skolen hver dag, har glosebok og snakker med elever fra mange land, Venezuela, Japan, Korea, China, Polen, Spania, Belgia - og sammen prøver vi å utvikle ordforrådet og uttale. Grammatikken bryr jeg meg sant å si ikke så mye om, jeg fokuserer på snakking og å orke å lese litt mer kompliserte tekster.

Jeg har regler, jeg trenger regler

Nå er reglene at jeg må skrive noe hver dag, noe som ikke skal publiseres med en gang men som jeg skal file på, prøve å se om jeg får til å utvikle. Og så må jeg gå ut og gjøre noe i tillegg til skolen, hver dag, ikke bli brakkesyk. Selv om det er fint å sove også, jeg sover.

I går var jeg på Joes pub, et trivelig sted egentlig, lite lokale med bord og sitteplasser.

Siri Hustvedt var blant dem som snakka der. Hun snakka om å ikke bøye seg for hvilken som helst autoritet. Hun pekte på at de mer tomme autoritetene tradisjonelt har vært mennesker hvis eneste forskjell fra andre er penis, et organ som ikke nødvendigvis fører til mer etiske og gjennomtenkte handlinger.

Hun snakket om å reise seg å gå

Og etterpå, i panelsamtalen, ber hun plutselig de andre om å vende seg bort fra sporet samtalen er i (å sende mynter i brev) til det den skulle handle om: Tekst. Man kunne selvsagt argumentere med at mynter i brev er tekst, men det var ingen som gjorde det.

Jeg likte at hun var litt aggressiv et øyeblikk. Men hun beveget seg i det området der det er bra å si fra, men kanskje samtidig litt hensynsløst overfor de andre, samtidig hensynfullt overfor de som syns det ble vel pjattete. Jeg lurte på om hun kjente bølgen av korrigerende skam, og hva hun i så tilfelle sa til den.

Også kvinner kan være uhøflige og uomtenksomme, det er ikke det. Men jeg tror vi alle, og særlig kvinner, kan tjene på å oftere være tydeligere på hva vi vil og mener.

Ellers, jeg har opprettet en side for fr.martinsen på Facebook, og jeg har Instagrammen. Disse to blir oppdatert litt oftere, noe er likt, noe ulikt, men jeg er her også.