Å se det på ordentlig

I går da jeg skulle gå og høre Jim Jarmusch innlede før filmen om William Burroughs begynte jeg å tenke på om det er noe infantilt ved det å så gjerne skulle se folk "på ordentlig". Er det stjernestatus som skal smitte over, er det nærhet til en jeg beundrer, som om vi nærmest ble venner av å være i samme rom? Kanskje det, kanskje fins det noen elementer av det.

Men ettersom jeg har tenkt mer på det i dag tror jeg mest det er menneskets trang til å bruke sansene, å oppfatte virkeligheten gjennom flere sanser. Vi liker å kjenne på ting vi vurderer å kjøpe. Vi vil se den trappen i Roma tredimensjonalt, ikke bare på bilde - samtidig som vi lukter byen og hører lydene rundt. Alt blir mer virkelig på den måten (og derfor burde alle museer også ha vaskbare objekter slik at vi ikke hele museums-turen må fratas opplevelsen som fingrene vil ha).

Vi trenger å ligge inntil den vi elsker, vi biter i kinnet til babyen vår.