onsdag, november 26, 2014

Annie Leibovitz, pilgrimsreise

Det skjer noe i New York hele tida. Jeg har e-postvarsler på definerte ord, har hatt det i årevis. Jeg følger relevante folk og institusjoner på Facebook, Twitter, Instagram, jeg plukker opp flygeblader på bokkaféer, jeg kjøper Time Out "New York". Likevel glipper det. Lørdag formiddag våknet jeg og visste ikke hva jeg skulle foreta meg, så jeg vill-googlet på folk jeg liker. Allerede på første navn fikk jeg treff: Annie Leibovitz åpnet utstilling i New-York Historical Society dagen før.

Etter at faren og kjæresten Susan Sontag døde, brukte Annie Leibovitz arbeidet som noe å holde seg fast i. Arbeidet kan være godt å strukturere tiden rundt, det går an å kanalisere en passelig andel følelser inn i det. Selv i harde tider fins arbeidet, det byr på mening, selv ganske unnselige oppgaver byr på mening.

Annie Leibovitz dro til steder hun har et forhold til, og også til hjemmene til en del av menneskene som hører til den kulturelle arven hennes. Jeg liker at hun trekker frem Julia Margaret Cameron, og visste dere at hun var grandtante til Virginia Woolf? Ikke jeg. Julia Margaret Cameron begynte å fotografere da hun var 48. Og hun lærte seg det sjøl. Løfterikt.

Some of the places have always meant something to me. Julia Margaret Cameron, who had a small studio in the garden of her home on the Isle of Wight, in the English Channel, was the first important woman photographer. Her favorite model was her niece, Julia Jackson, who would become the mother of the writer Virginia Woolf and the painter Vanessa Bell. Woolf and Bell lived and worked near one another in the english countryside.


Dette er leiligheten til Vanessa Bell. Jeg trodde først det var Virginia Woolfs Monks house, da jeg så bildene derfra, men klart - Bloomsbury-stilen var den samme, som den er det når man ser i eiendomsmeglervinduene på Grunerløkka.

Dette var boksene med Martha Grahams ting. De var lagret i en kjeller i Lower Manhattan, og tingene hennes ble ødelagt eller skadet da Hurricane Sandy herjet høsten for to år siden. Jeg syns det er merkelig å tenke på at ikke de som var ansvarlige for tingene hennes ikke sikret dem, det kom jo ikke akkurat som noen overraskelse det været, jeg husker jeg satt og så hvordan vannet steg på et live-kamera. Men verden er full av slappfisker også.


Sånn så det ut der Pete Seeger bodde. Kanskje ser det sånn ut der fortsatt, han døde i januar i år. Jeg trodde jeg husket Pete Seeger fordi min amerikanske venninne som jeg bodde i kollektiv med på Stovner da jeg flyttet til byen for tusen år siden pleide å synge Fire down below og spille luftgitar til når hun ble vill. Men det var Bob Seeger viste det seg nå. Sorry, Pete Seeger-folk.

Uansett, jeg liker disse to bildene. Jeg blir rolig av å se på dem. Hytta med sine tegn på å være gammel, gjør at jeg kjenner for meg lukta av sol på ubehandla treverk, skogslukt i regn, og tjærelukt i redskapsbu, den beste lukta av dem alle. Jeg har faktisk tjærelukt som posh parfyme, men folk blir forvirra når jeg bruker den. Folk er så opphengt i søte blomsterlukter på kvinner. Oh well.

Annie Leibovitz skriver selv til bildene: Pete Seeger lived on a hill above the Hudson River in Cold Spring, New York, from 1949 until his death on January 27, 2014. He cleared the land and build a log cabin from trees he had cut down himself. He had a vegetable garden and a shop full of tools. He raised his family there.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start