This is just to say

Tiden går av gårde, jeg er tilbake i Oslo og på jobben. Jeg arbeider og det er en av de beste tingene jeg vet. Det gjør meg koblet på verden på en veldig tydelig måte, å ha arbeidsoppgaver og så løse dem. Det fins svært alvorlige arbeidsoppgaver og noen trivelige eller trivielle, slik det er i livet ellers, disse tre dagene har det vært den første typen som dominerer. Og det fins kolleger å arbeide sammen med, kolleger å vurdere virkeligheten sammen med og å bryte denne virkeligheten ned til de små detaljene som den jo består av.

Etter jobb har jeg funnet venner og bekjente og snakket med dem. Jeg ønsker meg mer enn vanlig å snakke med fler mennesker, mange mennesker, forskjellige folk med andre bakgrunner enn meg selv, politisk og faglig, folk med andre perspektiver.

Jeg leser og leser, nyhetetsartikler, twittermeldinger, bloggposter, men jeg skriver nesten ikke selv, det jeg tenker står stort sett andre steder, det er allerede uttrykt, ofte bedre enn jeg synes jeg kunne gjort det. Likevel sitter jeg nå her i skyggen i bakgården og skriver, om nesten ingen ting.

Tiden går av gårde. De to siste dagene i London var jeg alene. Den første av disse dagene satt jeg stort sett på hotellrommet mitt og var i Oslo så godt jeg fikk til. Jeg fulgte markeringen på Rådhusplassen på avstand, avstanden var tydelig og jeg ønsket meg å være tilstede selv. Men jeg var tilstede på den måten det er lettere nå for tiden, jeg fulgte twitterstrømmen min og leste at folk strømmet til, at bussene var fulle og jeg skiftet stadig mellom nettavisene, ventet på bildene og direkteoverføringene fra Rådhusplassen som kunne ta meg dit.

Jeg var ute i gata der hotellet mitt lå i Bloomsbury, så på avisene som sto utstilt. 8 av 10 aviser hadde fotografiet av gjerningsmannen i bilen som hovedbilde, en hadde Amy Whinehouse, Times hadde portrettbilder av ofre.



Den siste av dagene i London visste jeg hva jeg skulle, jeg dro til Nan Goldins utstilling i Sprovieri Gallery. Det var ikke det jeg tenkte jeg skulle, jeg syns jeg har sett nok Nan Goldin for en stund, men så så jeg plakaten (som henger på badet mitt nå) og så ville jeg gå dit likevel.



Og der satt jeg i mørket og så på stillbilder Nan Goldin har tatt av livskraftige unger som holder på det slikt de pleier holde på med.



Hun hadde satt bildene sammen til en serie vist på stor skjerm med musikk til og jeg lente meg tilbake i stolen og så på i en times tid.



Og så satte jeg meg på en av uterestaurantene ved siden av for å spise litt lunsj og før jeg rakk å snakke fornuft til meg selv hadde jeg spist opp fritert blekksprut med sitron og aioli til forrett og pizza og tiramisu og rødvin hadde jeg drukket og espresso og grappa og jeg tenkte på hvor mange gode ting som fins i livet og så ruslet jeg ut i gatene og banet meg bort til Heathrow for å reise hjem.




I dag har jeg gått rundt i byen min og sett på bygg og mennesker og blomster. Og så har jeg tatt de samme fotografiene som alle de andre har gjort.


På Internasjonalen er noen av vinduene erstattet med treplater som de tar vekk når det er åpent. Jeg satt der litt og så på regjeringsbygget med duk på og uret på Møllergata 19 som er ødelagt.


Noen har tegnet på en port i Markveien.

Retten til anonymitet

Jeg ser frem til at samtaleformen i avisenes kommentarfelt blir diskutert fremover, det er viktig at vi ikke avgrenser debatten til de små hjørnene av internett.

Jeg hadde tenkt å skrive noe om anonymitet/psevdonymitet og hvorfor jeg mener det er viktig å kunne være psevdonym, den retten jeg jo selv tviholder på siden jeg så Kristin Halvorsen twitre: Kan ikke bare alle nettredaktører umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg? Folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys.

Bloggen Marias Metode sier det meste av det jeg tenkte på og mer til, les hele her. Jeg klipper ut noen sitater fra bloggposten hennes.

"Noe av det gode med nett er også at din bakgrunn, din utdannelse, klasse og hva som ellers definerer deg som verdig taler å lytte til eller ei, kan forsvinne ved bruk av anonymitet."

Jeg skjønner ikke, og irriterer meg ofte, over alle de som ikke vil ta et synspunkt alvorlig når man ikke står for det, med fullt navn. Jeg liker ikke arrogansen som ligger i det.

"Den som bruker pseudonym, vil måtte i større grad en den som er fullstendig anonyme, måtte stå for det en sier i tiden fremover. Ditt pseudonym får en karakter og andre vet hva du er laget av. For mange som bruker pseudonym er det å bevare pseudonymet troverdig like viktig som å bevare sitt eget navn og rykte troverdig."

"Personverkommisjonen konkluderer i Stortingsmelding fra 2009 der de har behandlet personvern og media med: “Etter Personvernkommisjonens oppfatning er retten til å ytre seg anonymt både en personvernrettighet og en rettighet knyttet til ytringsfrihet, og derfor særdeles viktig å bevare."

Mina Hauge Nærland, debattansvarlig i Aftenposten, viser gode intensjoner når hun skriver at «Vi i mediene bør delta i nettdebatter knyttet til våre egne saker i langt større grad. Diskusjonen blir oftest bedre hvis skribenten tar seg tid til å lytte, svare på innsigelser og takke for innspill. Kommentatorer i samtale om sin egen tekst, hever nivået på samme måte.» Mina Hauge Nærland fortsetter med «Vi må bry oss om, og blande oss inn.» og med ydmykhet « Vi i mediene bør samtidig komme oss ned av vår høye hest.»

Jeg tror på at journalisten deltar i kommentarfeltene. Som noen i NRKbeta har sagt, du må behandle kommentarfeltet ditt som et selskap der du tar deg av gjestene dine. Du kan ikke la døra til huset stå vid åpen og si fra at her er det party og så dra på hytta selv.

Nå mens varmen strømmer

rundt i årene våre

Kan vi ta med romfolket også? Kan sigøynerne som tigger få del i omtanken vår? Kan vi klare å ikke distansere oss fra dem også, ikke generalisere og gjøre det lettvint for oss selv ved å fortelle hverandre at alle av dem er en del av organiserte gjenger som stjeler?

For et par uker siden skulle jeg pante flasker på kiwibutikken min. Det var sent om kvelden og automaten var slått av. Det var ikke det at den var full, den var avslått. Jeg gikk til en av de som arbeider der og sa fra og han fortalte meg at han slo av automaten for å unngå den gjengen du vet som kommer og panter mye, du vet - den gjengen. Han hadde annet å gjøre i butikken enn å ta i mot flasker fra disse menneskene.

Det som gjorde meg ekstra trist og opprørt var den selvfølgeligheten han fortalte dette med, han var helt sikker på at vi var på lag, han fryktet ingen reaksjon fra meg.

Det er ikke så rart. Det er tydelig for meg. Ellers fornuftige mennesker i omgangskretsen, politiet og politikere som intervjues om tiggerne, journalister som intervjuer dem gjentar stadig uten å nyansere at sigøynerne som kommer til Norge for å tigge driver krimininalitet. De sier ikke noen av dem.

De sier de er organiserte og kommer i gjenger og jeg pleier svare de jeg snakker med at jeg håper da for guds skyld de har organisert seg slik at de ikke kjøper seg togbillett hver for seg men drar i en buss som de betaler han i nabobygda for å kjøre.

Jeg er ikke naiv, jeg vet at noen av dem knytter seg til kriminelle i Norge og utfører oppgaver i samarbeide med dem. Men politiet er ikke brydd med å anslå tall, de snakker om gruppen som helhet og journalistene er oftest ikke brydd med å spørre.

Slik slipper vi ubehaget med å se nøden rett foran øynene våre, for disse menneskene har ikke krav på omtanken vår, vi har definert dem ut.

Så mens deler av twitterstrømmen min begeistres av at Kiwi på Romsås har snudd Dagbladet og VG slik at forsidene ikke synes for å slippe å se ansiktet til gjerningsmannen forteller jeg dere at Kiwi i Markveien snor seg for å slippe å ta imot flasker som sigøynere har pellet opp fra oss som ikke orker ta dem med hjem fra parken.

Og mens vi fortsatt omslutter hverandre med kjærlighet foreslår jeg at vi vurderer om vi kan ta med sigøynertiggerne blant dem vi prøver å tenke klart om.

Du kan ikke stole på Chess i en krise

Jeg har betalt mobilregningene mine presist, helt grei kunde. Men så er jeg i London og situasjonen i Norge gjør at jeg trenger å bruke nettet via mobilen min i en helt annen grad enn hva jeg vanligvis ville gjort eller kunne forutsett at jeg ville ønske meg.

Jeg får sms av Chess om at jeg har nådd grensen for bruk av mobilt nett i utlandet, vil jeg øke grensen? Ja, det vil jeg. Jeg får sms om at grensen er økt. Den tredje gangen jeg sier at jeg vil øke grensen får jeg også beskjed om at det er i orden, men nettet virker ikke likevel. Så går det et døgn og jeg får ny sms, hvis jeg ikke betaler regningen øyeblikkelig vil abonnementet mitt bli slettet.

Så hvis jeg nå ikke hadde hatt tilgang på internett på annet vis der jeg var og kunne gått inn og betalt de kronene det var snakk om, så hadde Chess avstengt meg fra å betale regningen og opprettholde tilgangen til nettet. Beløpet er betalt, jeg får fortsatt ikke tilgang til nett, det kan ta dager er beskjeden.

Det kan være verdt å være oppmerksom på, og når jeg kommer hjem vil jeg vurdere kundeforholdet mitt på nytt.

Sannheten er..

Jeg er på ferie i London, jeg sitter alene med en kaffe på en kaffebar, Charlotte som jeg reiste med er dratt hjem, jeg skulle ønske jeg var hjemme. Det har jeg tenkt siden jeg gikk ut av flybussen på Gardermoen og sjekket nyhetene på mobilen, jeg dro likevel. Jeg ville gjerne vært hjemme og vært på jobben. Men jeg har det fint her. Jeg opplever ting og jeg har lyst til å fortelle om dem. Men de tingene jeg har lyst til å fortelle om passer ikke helt disse dagene. Jeg forteller om dem likevel her i mitt eget hjørne av internett.

Jeg leser nyheter hele tiden. Jeg leser om folks følelser og noen av dem føles fremmed for meg, jeg tror ikke det har å gjøre med at jeg ikke er i min egen by. Jeg forstår at andre mennesker har andre reaksjonsmønstre enn meg, det er likevel fremmed å se de sterke følelsene mange som ikke er privat berørt av tragedien har. Det betyr ikke at jeg er uberørt, det betyr at jeg vet jeg er heldig som kan ha en distanse til disse følelsene fordi jeg er så heldig at ingen i min nærhet er blant de drepte. Jeg skulle gjerne deltatt i toget i kveld. Det er godt at folk finner sammen, at de snakker og skriver om følelser, om årsaker, om samfunnet vårt og hva vi skal gjøre nå. Vi bruker det språket vi har til rådighet og det er et alvor i den offentlige samtalen som vi må ta vare på en stund til.



Jeg ville også fortelle at sannheten er at vi kom for seint til Portisheadkonserten i går, det var noe med en klokke og var det ikke engelsk tid vi hadde på den, jo det var det, eller hvordan var det nå. Vi satt i alle fall i timer ved et blomsterbed i Peter Zumthors paviljong i Kensington Garden, på en kafe med øl og vin og snakk og så kom vi frem til Alexandra Palace og Portishead midt i konserten og hadde det fint likevel. Jeg vet ikke om noen som har et sånn spenn i formidlingsevnen mellom det vakre, inderlighet, sorg og også raseri og desperasjon som Beth Gibbons med stemmen sin på scenen.


Går det an å fortelle om folk som ser så forskjellige ut her? Tynne, bleke, blide kvinner med svart oppsatt hår og brettede chiffongsjerf rundt hodet, knallrød lebestift, det er mange av dem i London og det er ikke fordi Amy Whinehouse ikke lever mer, de var her før det også. Folk med sterkt rosa hår og tatoveringer som syns godt, det er mange som likner litt på Mona Halvorsen. Den lekne forskjelligheten får meg i godt humør. Men som hver gang ellers når jeg reiser ut av Norge ser jeg alle med stokk, folk med skader som ikke er reparerte.


Går det an å lure på småting fortsatt, at noen har vært plaget over at mennesker setter seg ned på benkene i bygget til Barclay Bank og at noen har tatt opp på møte at det må bli en slutt på at folk slapper av ved vinduet deres, at det kjennes plagsomt for Barcley Bank, at det kanskje setter seg folk der som er mer slitne enn bare av spaserturen og at de har blitt enige om at de heller vil ha pigger?


Når jeg kommer hjem i morgen kveld skal jeg gå en tur i byen og se meg rundt. Jeg skal se på bygningene og menneskene som går i gatene og være endel av det felleskapet som det ser ut som folk føler, jeg skal gå på jobben neste morgen og jeg skal jobbe. Det ser jeg frem til, å møte folk, å jobbe.

Og det er stadig like merkelig å være omgitt av mennesker som ikke er interessert i å snakke om terroren i Oslo.

Portishead!

Just nu

Published with Blogger-droid v1.7.4

Bildet der var lørdag kveld, idet Portishead gikk på scenen og satte i gang med første sang. Dette er søndag morgen:

Så der sto jeg, akkurat da og tok et bilde med min venn Samsung, de burde virkelig la folk ta bilder med de ordentlige kameraene sine, se hvordan det ser ut. Men jeg tok det likevel for å vise hvor store bildene på bakteppet er i forhold til bandene Det ser tøfft ut.

Og så la jeg kamera og mobilen vekk. For hvem vil være som disse karene, det er absolutt flest menn, i alle fall på de konsertene jeg går på. De står der, rett foran meg med de hårete lubne armene sine løftet opp foran seg og i hendene har de et mobilkamera og det skygger akkurat for Beth Gibbons og med det filmer de hele sanger som de senere skal laste opp på Youtube og sånne som meg skal klikke på bare for å gå rett ut igjen fordi det er så elendig kvalitet. Og selv skal de se på det en gang og tenke at de var der, men de kunne opplevd det bedre mens de sto der hvis de bare la vekk det fuckings kameraet.

Eller er de forbausende like meg som får så mange ord i skallen mens jeg er i en konsert at jeg må skrive noen av dem ned for å få plass til å oppleve resten, en trang til å holde fast ved opplevelser. Ordene er ikke tilfredsstillende engang. Jeg sto og tenkte på, hvordan kan man beskrive den stemmen? Hvordan kan jeg beskrive den stemmen? Det går ikke, jeg kan ikke. Ikke trommelydene heller. Men jeg liker dem så godt at jeg er nødt til å prøve. Hvis noen leser dette og har alternative ord, foreslå dem. Jeg blir glad for å få mer presise, muligens fagord fra musikken til å tenke med.

Portishead spiller Glorybox og for meg har den sangen så god blanding av det vakreogtriste i begynnelsen og så det hard-energiske litt uti. Jeg liker den maskinaktige lyden Portishead har og filteret som ligger på stemmen til Beth og som hun av og til gjør nasal også. Et sted mellom mikrofonen og høytalerne ligger et filter jeg liker og jeg står der og tenker på at jeg ville smeltet konserten sammen med Tracey Emin og neonlysene hennes. Det hadde vært både tøfft og fint, de kunne hengt her i storsalen i Alexandra Palace.

Når Beth Gibbons skriker desperat inn i mikrofonen, I´m tired, I´m bored senere på kvelden. Det bor adskillig mer enn varhet og tristhet i den dama.

Men filmene som vises på bakteppet, og på to sideskjermer for publikum som står lenger vekk, er fine. De er forskjellige, det er lys og figurer men også mikser med nærbilde av Beths fjes eller gitaristens fot eller trommemaskinmannens håndbevegelser mens han drar på platetallerkenen slik at det blir lyder av det.

Jeg syns band og alle skal gjøre noe ut av greiene sine, mer, noe visuelt også, stadig mer. PJ Harvey f.eks sto så liten og alene langt der fremme og joda, jeg vet om det enkle og bare musikken men vi sitter ikke i en stol og kan lukke øynene og bare høre. Vi står i en sal og har vondt i beina og det er varmt, så

Gidder du eller?
Ja! sier Portisheaf

I bandet er det Beth Gibbons som synger og to menn på gitarer og tre menn på alt det andre, dvs en mann med et litt vanlig trommesett og så en mann med noe som mest ser ut som trommeplate men også han hadde trommer med myke klubber til stikker og han kunne dra plater og så en mann med noe som mest så ut som synt men også han hadde platetallerkenen som gjør at man kan dra platene frem og tilbake.

Nåja, tre menn var det som drev med tøffe lyder og rytmer og jeg vil ikke bruke tid nå på å slå dem opp og finne ut hva de het for nå skal jeg jo straks gå ut i London igjen før jeg kommer tilbakeog slapper av og gjør meg klar til nok en konsert. Men jeg kan si såpass at to av dem var forbausende lik Erik Aasheim som av og til er på Dagsrevyen fra Paris.

Mot slutten spiller de Roads og Beth løper ut av scenen og hopper ned til publikum og trykker i hender og smiler, for vi ser henne i følgekamera, og hun blir det lenge mens rytmen fra bandet gjentar seg og til slutt kommer hun jo opp på scenen igjen og har tent seg en røyk og smiler og hun sier at vi er det beste fuckings publikummet. Hun rister litt på seg på en tøysete og keitete måte når hun hilser til folk. Og folk har sunget nesten helt fra begynnelsen av da folk falt inn i refrenget til Sour Times.

Ting å finne ut av i løpet av dagen eller når jeg kommer hjem: Hvilken sang er det der hun sang så godt uten ord da gitaristen satt ved siden av?

Noen sanger er ensformige og kjedelige for meg men dem gidder jeg ikke tenke på nå.

Nå stikker jeg en tur ut.

Sannheten er

At vi gikk ut av PJ Harveykonserten og kjøpte ei feit grov pølse og en pepsi og nå sitter vi i fluktstoler og slapper av litt. Vi hadde feilvurdert tiden, vi kom oss pent frem i lokalet men helt ute på siden og det ble så langt bort til PJ som sto i den andre endeen av scenen.. Vi skal være lurere nå, nå hun er ferdig går vi inn i pausen før Portishead begynner.

Published with Blogger-droid v1.7.4

På vei til Portishead

I 2.etg i bussen, med konjakklerke for å få opp passe rus uten å måtte tisse så ofte.

Published with Blogger-droid v1.7.4

På Tracey Emin

Hviler på senga etter Tracey Emin-utstilling, før Portishead/PJ Harveykonsert, skummer nettet for nyheter hjemmefra. Det var ikke lov til å fotografere på utstillingen, synd, det burde de la folk gjøre. Det er ikke det samme å bruke andres fotografier.


Men mange neonlys-tekster var det, det likte jeg. Neon og broderi, maskinsøm som ga omriss til tegnede figurer på hotell-laken, store collager på pledd, kanskje de også fra hotellrom. Som dette under som handler om oppvekst og sånn. Hun lagde det da noen ba om CV-en hennes.

Jeg ble sittende foran en videofilm der Tracey Emin snakker med mora si, en vanlig utseende gammel dame med grå krøller. Hun vil ikke at Tracey skal få barn, Tracey prøver å forstå hvorfor moren mener dette, et ganske uvanlig synspunkt. Det koker sånn nogenlunde ned til at mora brukte sitt liv på å ta vare på andre, noe hun også likte, men så var det andre ting hun også skulle hatt gjort. Etter ungene ble store, hun hadde en sønn på 14 og så fikk hun tvillinger (Paul og Tracey), tok hun vare på den gamle mora si igjen.

Du er en free spirit, som meg, sa mora til Tracey Emin

Hun syns hun vet, bedre enn Tracey, hvordan perspektivet endrer seg for den som får barn. For noen år i alle fall, vil jeg tilføye, for egen del. Men Tracey Emin har hatt sine perspektiv på livet, hvorfor skulle hun ikke kunne vri om fokuset nå hvis hun fikk lyst. Det snakket de ikke om.


Utstillingenheter Love is What You Want, det er en samleutstilling av Tracey Emin i Southbank Centre i London. Den er åpen til 29. august.

Alle bruker seg selv i kunst. Men det er tydeligere at Tracey Emin gjør det. Og hun viser så godt det spennet det er i folk, mellom sårhet og tristhet og det som er mørkt og energi og villhet. Charlotte sa det bedre, hva var det du sa Charlotte? Si det en gang til.

På vei til Tracey

Plakat i en av t-banegangene, folk går forbi.

Published with Blogger-droid v1.7.4

Her står jeg

På Gardermoen utland, på til London og Portishead men akkurat nå ville jeg heller vært på jobben og jeg skjønner ikke helt menneskene rundt meg som er uinteressert i nyhetene. Nå skal vi ombord og jeg bøyer meg ned over pc-en igjen og scanner nettaviser og Twitter.

Published with Blogger-droid v1.7.4

Portisheadfestival, jeg drar

I morgen etter jobb drar jeg til London for å gå på I´ll Be Your Mirror - en Portishead-kuratert festival under All Tomorrow Parties-paraplyen.

"If someone says we're going to put on a festival and you can have whoever you want, and then you think: 'Shall we get Grinderman and PJ Harvey?' How brilliant is that! I made myself deaf listening to the Polly Harvey record recently. I listened to it twice full knacker in the car and nearly deafened myself."

Så ja, lørdag og søndag ettermiddag og kveld er jeg på Alexandra Palace i Nord-London og hører på Portishead begge kveldene og også PJ Harvey og litt Nick Cave i Grindermanversjon. Og sikkert noen av de andre bandene Portishead har invitert. Du kan se hele lista her, filmer på dagen er det også. Er det noe du syns jeg ikke må gå glipp av? Legg gjerne en begrunnet kommentar.

Working with Beth has been more a life experience than a musical relationship," he says. "For many years, I was Bobby Beats, smoking 40 fags a day and sitting around a sampler. And she couldn't be any more different from that. She opened things up for me. She has this amazing honesty, and sometimes that's all you want from someone, but it's taken me until my mid-30s to realise that. Before it was all about the music, now it's more about people."


Jeg har med meg det store kameraet og den skikkelige pc-en og jeg har hotellrom med internett. Men kamera får jeg jo ikke med meg inn på Alexandra Palace, jeg skal prøve å sende noen raske rapporter med bilde ved hjelp av min venn Samsung Galaxy.

Gibbons remains the gap at the centre of any Portishead interview. Earlier, she had gone through the ritual of the Observer photoshoot with quiet good humour. "Put me anywhere that makes me look stunning," she says, mock diva-ishly to the photographer. But she has always refused to speak to the press, and this, along with the bleakness of her music, has led to a perception of her as the band's tortured soul - detached from life's banalities by the consuming intensity of her art.

"What, you thought that she was the dark lady who arrives in the dark car and gets wheeled out?" Utley chuckles. "That's interesting… Beth's a day-to-day person: we can talk about bread or how crap it is when you can't park; how awful it is when your relationship ends or one of your parents dies, as well as what washing-up gloves to get. There's a darkness within everyone and she's in touch with that stuff. And that's more interesting to her than singing 'Get up, get on up', which is fantastic when James Brown does it, but I can't imagine her doing that."

Sitatene er hentet fra dette intervjuet i Guardian på søndag.



Portishead har spilt litt i Europa i sommer, i Ungarn, Serbia, på Roskilde, i oktober drar de til Nord-Amerika. Turnélisten.

Og så skal jeg på Tracey Emin såklart.

På hyttetur på ei øy

Hva snakket vi om? Vi lå på svaberget i går og sa noe når vi kom på noe å si, mellom der var vi stille. Vi lå der i flere timer. Der er en ærfuglho med åtte unger, der er hun igjen, nå er det bare sju. Var det nå det skjedde, var det akkurat fra nå av den åttende ungen måtte klare seg selv, var det den villeste av dem som svømte langt og glemte seg og når den husket seg så svømte den i feil retning?

Eller var det den langsomme som ikke kom seg av gårde i tide? Hva tenker den nå? Hva tenker mora, legger hun merke til det, hun kan jo ikke telle. Og søskenene, hva med dem, lukter de at en er borte? Føler de seg trygge i flokken, vet de at de snart skal ut på egenhånd og kan det tenkes at et par søsken slår seg sammen på ferden?

Det er sånt man kan snakke med en gammel venninne om mens man ligger på et svaberg med sol og øl i timesvis mens man slapper skikkelig godt av og snakker om hvordan ufattelig avslappende det er å bare ligge der og ikke skulle noen steder, og se! herregud se hvor pent det er der og der og denne dagen vil jeg huske på lenge.


Jeg glemte å ta med meg det gode kameraet ut på svaberget, bare mobilen. Her er kjøkkenbenken i stedet, fin den og. Vi satt på kjøkkenet og snakket om båter og språk. Hvorfor betyr sjekt ulike ting på Sørlandet og i Nord-Norge. I Nord-Norge er sjekt det de på Sørlandet kaller jolle. Og sjekt på Sørlandet er mye større. Dessuten, i Nord-Norge har vi nesten ikke ord for båter, hvertfall ikke da jeg vokste opp. Sjark og sjekt hadde vi, ikke noe jolle eller snekke-ord. Vi sa, nå går jeg ut med båten. Båten! Den kunne se ut på forskjellige vis. Så når båt er så viktig i Nord-Norge, hvorfor er det ikke mer språk for det, hæ?


Så sånn kan man holde på. Herunder satt vi og drakk mens det regnet (så rotete og slapt dette bildet ble, ja ja. Ok, ja ja) og vi snakket om at på naboøya fins det folk med tjenere på sommerstedet sitt og at i Nord-Norge fins det ikke så voldsomme klasseforskjeller, her er det skipsredere og tømmerselgere og sommersteder, bare det, sommersteder. Der jeg kommer fra har ikke folk utskjæringer på gavelen sin en gang og ingen sommersteder, små hytter ved et fiskevann bare.

Fin helg var det, fine folk, fint vær og i dag da jeg ble skysset over fjorden i åpen båt var det regn og sjøsprøyt og nå har jeg spylt saltvann av kofferten min.
Sånn. Nå fikk jeg vært litt privat i dag også, ikke bare personlig.

Nå da?

Se nå da! Jeg ligger på et svaberg, fikk lyst til å si det.

Published with Blogger-droid v1.7.2

Akkurat der..

..var det at jeg vasket opp nå nettopp. Hyttevaskopp i sola med stein å stå på og vann på lunk på komfyren og kaldt vann i slangen over dreneringssteinene. Og nå har hunden lagt seg ned ved føttene mine.

Published with Blogger-droid v1.7.2

Puh!

Nå begynner det å likne på å komme hjem

Jeg snakker om utseendet på bloggen min. Med litt hjelp, takk for hjelp, fant jeg tilbake til den gamle malen. Og arkivet er på plass. Nå gjelder det bare å få lagd noen overskrifter i høyremargen og satt inn twitterkommentarer og litt sånn så skulle alt være ved det gamle. Jeg kjenner meg som en høyrekvinne akkurat nå.

Kjønnshøflige fotballspillere

Det er avisleseformiddag eller hva man nå skal kalle den lesingen som nå til dags ikke bare er avisartikler på nett, men som ved hjelp av google reader og g-mail-abonnering på ord som antakelig interesserer meg blir min egen nyhetsstrøm.

Anna Hellgren skriver om kjønn som alltid, helvetes nesten alltid, må synes når man snakker om hva som helst, i alle fall når det er kvinner noen snakker om. Og når kvinner holder på med noe som skal snakkes om så synes det så helvetes godt hvis de beveger seg utenfor kjønnshøfligheten, lar de seg ligge med, er de tagbare, holder de seg innenfor kategorien sin på en, ja kjønnshøflig måte?

I Tyskland förbjöd först Fifa läktaraktvism mot osynliggörandet av lesbiska inom fotbollen. När fem spelare från tyska U21-laget hängav sig åt minst sagt ekivoka övningar i Playboy, för att "bättra på damfotbollens rykte inför VM", uteblev reaktionerna. Kanske var det spelarnas egen förklaring till bilderna som föll fotbollspamparna på läppen: Kolla här, vi är helt normala och snygga tjejer.

Hele innlegget til Anna Hellgren i Expressen

Dessutom har de flesta sportjournalister klarat av att kalla mästerskapet för just VM, utan irriterande dam-prefix i var och varannan mening.

Feminisert offentlighet

Skjønner jeg egentlig dette begrepet? Det virker nesten ikke slik. For Bendik Wold, i den bloggposten jeg straks skal lenke til og ellers likte, skriver at vi har en omseggripende feminisering av offentligheten.

Dette begrepet har vært innom hodet mitt en ti-års tid. Men det er visst grøt i hjernen nå igjen. Er det blitt for mye av noe og hva skulle det være? Snikfeminiserer jeg her jeg sitter og skriver om grøt? Er jeg vaginal? Det nekter jeg for.

Bendik Wold skriver:

Adorno skriver et sted om patriarker som frivillig lar seg stakkarsliggjøre av sine koner: «Hustyrannen lar fruen hjelpe seg på med frakken. Hun utfører kjærlighetstjenesten ivrig og ledsager den med et blikk som sier: hva skal jeg gjøre, la ham ha den lille gleden, slik er han nå engang, bare en mann.»

Men hustruens himling med øyene må ikke forveksles med (reell) overlegenhet. Dette er gestikken til en tjener, en trell – en underordnet som kjenner sin herres behov bedre enn han selv. Han kan gi henne dette ene stikket, og midlertidig la seg degradere til «tøffelhelt», nettopp fordi det ikke hersker noen tvil om hvem som har makten. Det er ikke han som har glede av det vesle frakkeritualet; det er hun.

Tilsvarende med dagens «feminiserte» menn, som gladelig tilbringer timevis på det lokale kjøpesenteret, i konas blomsterbed, i sofakroken med en ny Hugh Grant-film rullende over flatskjermen. Er han en stakkar? Et offer for manipulasjon, manøver, bedrag? Nei.

Hvis noen bedras, er det kvinnene: Likestilling skal gjøre vondt. Mannen skal fratas privilegier. Å trille barnevogn gjør ikke vondt. Å se romantiske komedier gjør ikke vondt. Klassekampens intervjuobjekt, en studieleder ved Norges Kreative Fagskole, er overrasket over at «ikke flere menn protesterer mot bildet som tegnes (i reklamen)». Nei, nettopp: De protesterer ikke – fordi stakkarsliggjøringen av mannen kun er en symbolsk delseier; den utgjør ingen fundamental trussel mot den maskuline dominans.

Hele innlegget til Bendik Wold

Jeg er usikker på,

om jeg liker dette nye utseendet på bloggen bedre enn det jeg pleier ha. Og nå finner jeg ikke tilbake til det gamle heller.

This is just to say 34

Jeg ser på Babel og Bodil Malmsten og jeg skjønner at jeg hele livet har misforstått hvor Stureplan er. Jeg trodde det var plassen under Kulturhuset.