mandag, juli 25, 2011

Sannheten er..

Jeg er på ferie i London, jeg sitter alene med en kaffe på en kaffebar, Charlotte som jeg reiste med er dratt hjem, jeg skulle ønske jeg var hjemme. Det har jeg tenkt siden jeg gikk ut av flybussen på Gardermoen og sjekket nyhetene på mobilen, jeg dro likevel. Jeg ville gjerne vært hjemme og vært på jobben. Men jeg har det fint her. Jeg opplever ting og jeg har lyst til å fortelle om dem. Men de tingene jeg har lyst til å fortelle om passer ikke helt disse dagene. Jeg forteller om dem likevel her i mitt eget hjørne av internett.

Jeg leser nyheter hele tiden. Jeg leser om folks følelser og noen av dem føles fremmed for meg, jeg tror ikke det har å gjøre med at jeg ikke er i min egen by. Jeg forstår at andre mennesker har andre reaksjonsmønstre enn meg, det er likevel fremmed å se de sterke følelsene mange som ikke er privat berørt av tragedien har. Det betyr ikke at jeg er uberørt, det betyr at jeg vet jeg er heldig som kan ha en distanse til disse følelsene fordi jeg er så heldig at ingen i min nærhet er blant de drepte. Jeg skulle gjerne deltatt i toget i kveld. Det er godt at folk finner sammen, at de snakker og skriver om følelser, om årsaker, om samfunnet vårt og hva vi skal gjøre nå. Vi bruker det språket vi har til rådighet og det er et alvor i den offentlige samtalen som vi må ta vare på en stund til.



Jeg ville også fortelle at sannheten er at vi kom for seint til Portisheadkonserten i går, det var noe med en klokke og var det ikke engelsk tid vi hadde på den, jo det var det, eller hvordan var det nå. Vi satt i alle fall i timer ved et blomsterbed i Peter Zumthors paviljong i Kensington Garden, på en kafe med øl og vin og snakk og så kom vi frem til Alexandra Palace og Portishead midt i konserten og hadde det fint likevel. Jeg vet ikke om noen som har et sånn spenn i formidlingsevnen mellom det vakre, inderlighet, sorg og også raseri og desperasjon som Beth Gibbons med stemmen sin på scenen.


Går det an å fortelle om folk som ser så forskjellige ut her? Tynne, bleke, blide kvinner med svart oppsatt hår og brettede chiffongsjerf rundt hodet, knallrød lebestift, det er mange av dem i London og det er ikke fordi Amy Whinehouse ikke lever mer, de var her før det også. Folk med sterkt rosa hår og tatoveringer som syns godt, det er mange som likner litt på Mona Halvorsen. Den lekne forskjelligheten får meg i godt humør. Men som hver gang ellers når jeg reiser ut av Norge ser jeg alle med stokk, folk med skader som ikke er reparerte.


Går det an å lure på småting fortsatt, at noen har vært plaget over at mennesker setter seg ned på benkene i bygget til Barclay Bank og at noen har tatt opp på møte at det må bli en slutt på at folk slapper av ved vinduet deres, at det kjennes plagsomt for Barcley Bank, at det kanskje setter seg folk der som er mer slitne enn bare av spaserturen og at de har blitt enige om at de heller vil ha pigger?


Når jeg kommer hjem i morgen kveld skal jeg gå en tur i byen og se meg rundt. Jeg skal se på bygningene og menneskene som går i gatene og være endel av det felleskapet som det ser ut som folk føler, jeg skal gå på jobben neste morgen og jeg skal jobbe. Det ser jeg frem til, å møte folk, å jobbe.

Og det er stadig like merkelig å være omgitt av mennesker som ikke er interessert i å snakke om terroren i Oslo.

6 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Og her sitter jeg på hotellrommet mitt og vil bare være sammen med alle i toget i Oslo.

25 juli, 2011 18:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er sterkt å følge det rolige engasjementet i blomstersamlinger i Oslo og ellers i landet. Se hvor mange det er, høre talene.

25 juli, 2011 19:18  
OpenID livetleker sa ...

Det er faktisk synd for deg at du er i London og ikke i Norge. Merkelig at jeg skulle skrive det, for jeg vil jo gjerne være i London, - men ikke disse dagene. Samtidig har du sluppet mye. Jeg har aldri i hele mitt liv følt meg ekte, personlig berørt av en tragedie som ikke har rammet meg selv. Nå er alt annerledes. Vi har sittet foran NRK fra fredag ettermiddag, alt berører oss, vi må ha med oss alle detaljer. Vi sover dårlig om natten, vi føler en merkelig angst. Samtidig er det så deilig at rop og skrik om hevn er nesten fraværende, at folk er så verdige - ikke minst ungdommene fra Utøya. Idealer om rettsstaten, om samholdet - alt det vi trodde vi hadde, det har vi. I kveld har vi gått i et fakkeltog som var alt for stor for vår lille by. Det hjalp, - men bare litt.

25 juli, 2011 21:11  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, det er litt synd. Men jeg valgte det selv. Dvs. jeg valgte såpass tidlig at jeg visste at det hadde vært en alvorlig eksplosjon i et av regjeringsbyggene, det var fortsatt ikke bekreftet at det var en bombe.

Jeg vet ikke hva jeg ville valgt senere på kvelden. Det er igrunnen ikke så farlig i sammenhengen.

Mye er likt herfra London. Jeg har også brukt timer til å ta til meg all slags informasjon, alle detaljer. Jeg har tenkt og tenkt, Charlotte og jeg har snakket sammen, så lenge hun var her.

Men noe er forskjellig og hvor forskjellig det er merker jeg bedre når jeg kommer hjem i morgen. Jeg har f.eks knapt fulgt med på radio og tv, men på nett, det er en forskjell, noen stemninger formidles sterkere i de gamle etermediene og følelesen av samhørighet blir sterkere på store direktesendinger. Men jeg så på i kveld fra samlingen foran Rådhuset i Oslo, jeg var med der fra hotellrommet på Russel Square, jeg følte meg litt alene.

En annen stor forskjell er nok at man kan snakke med folk hjemme, også litt fremmede, eller bekjente, at det hele tiden er noen å dele med. Jeg satt akkurat og spiste middag på en restaurant. Jeg hadde lyst til å snakke med de ved sidebordet, hadde egentlig lyst til å sitte med en plakat: Hei jeg er fra Norge, vil du snakke om terror?

Jeg har ikke lyst til å slippe unna de følelsene som rår i Norge, jeg vil ha tilgang til dem, kjenne stemningene. Sånn nogenlunde tror jeg at jeg gjør det også.

Og jeg er også berørt av denne tragedien, mulig jeg uttrykte meg uklart. Men jeg er ikke direkte berørt av dødsfallene, jeg er sekundært berørt. For meg er akkurat det en viktig forskjell.

Men jeg er berørt av frykt og av tanken på hvilken retning samfunnet vårt beveger seg etter dette.

25 juli, 2011 21:59  
Blogger Martine Votvik sa ...

Jeg er i Oxford for tiden. Jeg var paa en liten lokal festival da det skjedde, rundt midt paa dagen begynte folk aa reagere anderledes naar jeg sa jeg kom fra norge.

Jeg kunne oenske jeg ogsaa skulle tilbake til Norge naa, det foeles saa uviirkelig, som om det har skjedd i en annen verden.

26 juli, 2011 15:52  
Blogger fr.martinsen sa ...

Mens jeg er hjemme igjen og har jobbet i dag, det var deilig.

27 juli, 2011 23:25  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start