lørdag, juli 23, 2011

Portishead!

Just nu
Published with Blogger-droid v1.7.4

Bildet der var lørdag kveld, idet Portishead gikk på scenen og satte i gang med første sang. Dette er søndag morgen:

Så der sto jeg, akkurat da og tok et bilde med min venn Samsung, de burde virkelig la folk ta bilder med de ordentlige kameraene sine, se hvordan det ser ut. Men jeg tok det likevel for å vise hvor store bildene på bakteppet er i forhold til bandene Det ser tøfft ut.

Og så la jeg kamera og mobilen vekk. For hvem vil være som disse karene, det er absolutt flest menn, i alle fall på de konsertene jeg går på. De står der, rett foran meg med de hårete lubne armene sine løftet opp foran seg og i hendene har de et mobilkamera og det skygger akkurat for Beth Gibbons og med det filmer de hele sanger som de senere skal laste opp på Youtube og sånne som meg skal klikke på bare for å gå rett ut igjen fordi det er så elendig kvalitet. Og selv skal de se på det en gang og tenke at de var der, men de kunne opplevd det bedre mens de sto der hvis de bare la vekk det fuckings kameraet.

Eller er de forbausende like meg som får så mange ord i skallen mens jeg er i en konsert at jeg må skrive noen av dem ned for å få plass til å oppleve resten, en trang til å holde fast ved opplevelser. Ordene er ikke tilfredsstillende engang. Jeg sto og tenkte på, hvordan kan man beskrive den stemmen? Hvordan kan jeg beskrive den stemmen? Det går ikke, jeg kan ikke. Ikke trommelydene heller. Men jeg liker dem så godt at jeg er nødt til å prøve. Hvis noen leser dette og har alternative ord, foreslå dem. Jeg blir glad for å få mer presise, muligens fagord fra musikken til å tenke med.

Portishead spiller Glorybox og for meg har den sangen så god blanding av det vakreogtriste i begynnelsen og så det hard-energiske litt uti. Jeg liker den maskinaktige lyden Portishead har og filteret som ligger på stemmen til Beth og som hun av og til gjør nasal også. Et sted mellom mikrofonen og høytalerne ligger et filter jeg liker og jeg står der og tenker på at jeg ville smeltet konserten sammen med Tracey Emin og neonlysene hennes. Det hadde vært både tøfft og fint, de kunne hengt her i storsalen i Alexandra Palace.

Når Beth Gibbons skriker desperat inn i mikrofonen, I´m tired, I´m bored senere på kvelden. Det bor adskillig mer enn varhet og tristhet i den dama.

Men filmene som vises på bakteppet, og på to sideskjermer for publikum som står lenger vekk, er fine. De er forskjellige, det er lys og figurer men også mikser med nærbilde av Beths fjes eller gitaristens fot eller trommemaskinmannens håndbevegelser mens han drar på platetallerkenen slik at det blir lyder av det.

Jeg syns band og alle skal gjøre noe ut av greiene sine, mer, noe visuelt også, stadig mer. PJ Harvey f.eks sto så liten og alene langt der fremme og joda, jeg vet om det enkle og bare musikken men vi sitter ikke i en stol og kan lukke øynene og bare høre. Vi står i en sal og har vondt i beina og det er varmt, så

Gidder du eller?
Ja! sier Portisheaf



I bandet er det Beth Gibbons som synger og to menn på gitarer og tre menn på alt det andre, dvs en mann med et litt vanlig trommesett og så en mann med noe som mest ser ut som trommeplate men også han hadde trommer med myke klubber til stikker og han kunne dra plater og så en mann med noe som mest så ut som synt men også han hadde platetallerkenen som gjør at man kan dra platene frem og tilbake.

Nåja, tre menn var det som drev med tøffe lyder og rytmer og jeg vil ikke bruke tid nå på å slå dem opp og finne ut hva de het for nå skal jeg jo straks gå ut i London igjen før jeg kommer tilbakeog slapper av og gjør meg klar til nok en konsert. Men jeg kan si såpass at to av dem var forbausende lik Erik Aasheim som av og til er på Dagsrevyen fra Paris.

Mot slutten spiller de Roads og Beth løper ut av scenen og hopper ned til publikum og trykker i hender og smiler, for vi ser henne i følgekamera, og hun blir det lenge mens rytmen fra bandet gjentar seg og til slutt kommer hun jo opp på scenen igjen og har tent seg en røyk og smiler og hun sier at vi er det beste fuckings publikummet. Hun rister litt på seg på en tøysete og keitete måte når hun hilser til folk. Og folk har sunget nesten helt fra begynnelsen av da folk falt inn i refrenget til Sour Times.

Ting å finne ut av i løpet av dagen eller når jeg kommer hjem: Hvilken sang er det der hun sang så godt uten ord da gitaristen satt ved siden av?

Noen sanger er ensformige og kjedelige for meg men dem gidder jeg ikke tenke på nå.

Nå stikker jeg en tur ut.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start