I think I'll buy the flowers myself

Jeg og blomsterhandleren kler hverandre

Jeg sto utenfor butikkens hans i kveld og så på de hvite pinseliljene, eller heter det påskeliljer, i alle fall var de helt hvite og de så så friske og lette og vårlige ut.

De må jeg ha tenkte jeg og gikk inn, og hva har du der, det er jo syriner! Hvite syriner. Men se på anemonene, har du sett den mørke kraftige fargen og vil du se på kjølelageret mitt, jeg har fylt opp i dag, ja! se her ja, her har du jo hyacinter både hvite, men se på disse mørk rosa er ikke de bra? Jo! Jeg tar dem, jeg tar dem.

Blir du ikke glad av å fylle butikken med helt nye vårlige sorter? Jo! Og jeg fikk så god pris, ta to paller for god pris sa de på Økern, så jeg fylte opp to paller, jeg solgte ut alt på lørdag, overraskende egentlig, hvorfor solgte du så godt på lørdag, jeg vet ikke!

Hvor mange vil du ha av pinselinjene, eller sa han påskeliljer, hva koster de, 5 per stykk, jeg tar ti, la meg plukke de beste til deg, men shit - bare ta hele bunten så kan du plukke de beste når du kommer hjem.


300 kroner for alt. Det var 39 liljer i bunten.

Akkurat nå 81

Jeg jobber og jobber, nye uvante arbeidsoppgaver en ukes tid, tempo, adrenalinet pumper og det svimler i hodet, det er slik hodet virker best innimellom. Jeg har et regime av arbeide fra 8 om morran til Dagsrevyen omtrent og fornuften rir meg og forteller at her er det om å gjøre å sove og spise fornuftig og trene litt, ta det rolig.

Det er det jeg gjør

Men akkurat i kveld har jeg drukket vin i tre timer og nå surrer jeg og fant frem til min portable CD player og Bertine Zetlitz "Jeg er en seiler".

Snart i seng

Det er grenser for hvor langt jeg går, det er som regel det.
I morgen har jeg seinvakt.

Tom Waits

spiller inn ny plate nå

sier plateselskapet hans.
Jippi for det.
Ny plate betyr gjerne nye konserter.
Jippi for det evt.

I øyeblikket er det ingen kommentarer under artikkelen til plateselskapet.
Men på Twitter summer det.

Det skal jeg ikke

Joyce Carol Oates` enkebok er kommet og jeg skal ikke lese den. Fordi jeg vagt husket at jeg har skrevet noe negativt om henne før, så nyttig en blogg kan være for en selv,
tok jeg i mot tilbudet fra Amazon om å lese utdrag fra boka, ikke kjøpe den straks.

Hva er det som rir Joyce Carol Oates?

spurte jeg i bloggposten, for Oates rakket ned på Joan Didion fordi hun syntes hennes sorg måtte være vesentlig anderledes fordi Didion hadde ansatte. Vel du kan lese det selv. Hun får ha pent bilde likevel

Jeg syns teksten er slurvete skrevet, irriterende ordrik, gjentagende på en for meg uinteressant måte. Som her:

"We`d felt, through our long marriage, as if we'd only just met a few years before, as if we were "new" to each other, still "becoming acquainted" with each other; often we were "shy" with each other; there were many things we did not wish to tell each other, or to "share" with each other, in the way of individuals who are only just becoming intimately acquainted and don't want to risk offending, or surprising.

Og også tåpelig, som her:

This is terribly wrong for a man's pride will rarely allow him to lean on any woman even a wife of forty-seven years. A man's pride will rarely allow him to concede that yes, he is seriously ill. And the ER - "emergency room" - the very concession of helpnessness, powerlessness - is the place to which he should be taken.

En nokså rettfrem informativ anmeldelse og en syrlig en.

Akkurat nå 80

Jeg hadde egentlig lagt meg, lå og kikka på Hjernen er alene på nett-tv. Men det går jo ikke, å ligge og prøve og slappe av mens jeg ser på opptaket fra operaen, mikset med gamle klipp. Jeg har stått opp, sjenket meg en grappa og forteller det her, jeg lager meg en illusjon om at vi er fler som ser.

Francoise Sagan

I går kveld lette jeg etter noe å se på nett-tven, jeg sveipet nok en gang innom Kobras sider på SVT, skal de ikke sette i gang snart, er ikke juleferien over. De legger fortsatt ut gamle klipp, så jeg så på det om Francoise Sagan.



Har jeg egentlig lest noe av henne. Det er jeg ikke sikker på, jeg tror ikke det. Jeg ville lese Bonjour, Tristesse som hun ble kjent for da hun var 19. Jeg var i ferd med å søke opp Capris for å kjøpe, eller hadde jeg bare kunne straks kjøpt den på norsk til min nye venn Samson.


Jeg kom på at jeg skal ta det forsiktig med pengene litt så jeg søkte henne opp på biblioteket en nettversjon av En Forbigående Sorg. For et utmerket tilbud, det var bare å begynne å lese. Jeg skjønte snart at dette kan ikke en 19-åring ha skrevet, dette er en annen bok, hun var 60 da hun skrev denne. Et sidespor, men det er jo min blogg. Jeg fant en tekst med setninger som:

Alt det hadde gjenstått å oppdage, gjensto det nå å forlate.

Det oppsummerer dødens fuckings gru.


Bloggeren Ivar Bakke skriver om boka: Forfatteren stanser opp ved det skandaløse faktum at en hel klode går under, sett fra vår personlige synsvinkel, når vi skal dø. Verden slik vi kjenner den blir borte for godt, og vi kjenner ikke til noen annen verden enn den vi selv erfarer. Andre vil naturligvis leve videre. Livet går så til de grader videre uten oss. Noen vil kanskje sørge litt, men ingen vil oppleve min død som en himmelropende skandale, noe uhørt.

Dette minner meg om Anders Johansens bok om døden, jeg la inn et par sitater fra den i bloggposten fra New York om hun som sa I`m dying of a brai tumor.

I New York Times`nekrolog fra 2004 siteres Sagan: She once told an investigating magistrate: "I believe I have a right to destroy myself as long as it does not harm anyone. If I feel like swallowing a glass of caustic soda, that's my own problem."

Jeg vil oppdage Francoise Sagan mer, fortell meg gjerne.

Akkurat nå 79

Jeg formiddagsleser gjennom nyhetsstrømmene mine. Den svenske VG-fotografen rapporterer i bloggen sin at det er 20 grader i New York, i forrige uke var det kuldegrader. Jeg har vært i New York i februar og mars, jeg vet at det ikke alltid er slik, det er ikke en nødvendig varig tilstand når han rapporterer at våren er kommet.

Men likevel da

Det å kunne ha et berettiget håp om at i neste uke er det kanskje varmt nok for en kaffe i parken, slutt på is og lag med oppmalt snø på fortauene. Vi har ikke grunnlag for noe vårhåp før i april.

Dessuten, jeg skal begynne å si:
I New York, der var det sånn at..

I New York var det sånn at butikk- og restauranteierne fortet seg ut og skuffet vekk snøen fra fortauet sitt og saltet og så fikk det ikke legge seg noe islag.

I Oslo er det et år kommunen, et år gårdeierne som skal gjøre dette. Så nå er det ingen som gjør det. Jeg syns de som leier av gårdeierne skulle se fortauet utenfor som presentasjonsvinduet sitt, se for en orden jeg har på min butikk. Det er forresten ikke noe sted å skuffe isen, ute i gata er det fullt av oppmalt is fra før.

I New York!

Der var det sånn at lastebiler og issmeltemaskiner og bittesmå traktorer tok vekk snøen fra gata. Sånn var det der. I området mitt, i alle kvartalene jeg går i hver dag er det bare en butikk som har hakket vekk isen utenfor sportsbutikken sin.

Jeg skal gå ut og hakke is i dag utenfor bygården min.
Her bor det noen med tak i kan folk godt tenke da.


Her på kjøkkenhylla står det som er igjen av Barrys Tea og tortillachipsposen. Barrys Tea-pakken sto på kjøleskapet i kjøkkenhjørnet i 2.etg to gater øst for hjørnet Houston street/Bowery i forrige måned. Det er lenge siden nå. Barrys Tea smaker meg bedre enn min gamle te, nå er det bare to poser igjen. Tortillachipsen smakte tørt og ikke så salt, den var god. Den sto på gasskomfyren, lent inntil veggen som vendte mot badet.

Bodil Malmsten

Merkelig hvor glad man kan bli av å få se et voksent kvinnfolk det går an å identifisere seg med på Skavlan, hvor som helst egentlig.

Jeg blir glad over å se det hvor som helst.

Du kan se henne her, hun kommer inn etter 31 minutter

Bloggen hennes.



Bodil Malmsten leser om fordelen av å ikke være intelligent
Men Eldkvarns Blues for Bodil Malmsten hadde så semmer kvalitet på YouTube.

Jeg fikk straks lyst til å dra til Södra Teatern for å høre hennes best of.

Eller til:

14 mars - Malmö, Palladium
16 mars - Göteborg, Stenhammarsalen
20 mars - Östersund, Storsjöteatern
28 mars - Umeå, Sagateatern
29 mars - Uppsala, Katalin
04 april - Gävle, Gävle Teater

P2-losen

Los og bli loset, muligens lost.
Klikk deg inn under.
(lenken er tatt vekk)

Dagsnytt 18

Klikk deg inn i nett-stua under og bli med mens vi snakker om nyheter, gjør litt narr, spør om det vi ikke skjønner, litt sånn som man gjør hjemme.
(har tatt vekk lenken)

This is just to say 30

Jeg sitter og surrer og har drukket vin såpass at surring er det jeg passer til akkurat nå. Jeg ser at jeg har fått to gode kommentarer på postene om å få seg et liv og den om Iris Murdoch. Jeg tar meg av dem når jeg har sovet og jobbet og alt det. I mellomtiden skal jeg sveve rundt på internet.

Jeg lurer på..

..hvorfor så mange skriver på dialekt på Facebook. Er det fordi facebook-kommunikasjon heller i en mer muntlig samtaleform enn ofte ellers når vi skriver? Sprer dette seg i såfall inn i e-posten og korte leserinnlegg i avisa? Er det noe dialekter som har en høyere prosentandel brukt skriftlig? Hvilke evt.? Er dialektbruken i skriftlig form også en måte å reise seg på fra oslo-vest-språkdominansen, ja oslo-vest-kulturdominansen i det hele tatt? Omtrent som når endel unge kvinner hvis mødre kjempet mot og tok av hodeplagget likevel vil skjule håret for å markere stolthet?

Få meg et liv?

Men i de øyeblikkene jeg ikke har et liv, etter jobben, etter gymmen, etter lesing og nett-tv med nyheter og kulturprogrammer, når jeg ikke har andre mennesker i huset, er det ok for deg da at jeg bare soser litt formålsløst rundt på Facebook og Underskog og Twitter og kommuniserer?

#barefordideterpånett?
#hvagjørdunårdusoser?

A Box of Darkness

Hvordan forestillingene våre om kjønn skaper ulykke

"I question our marriage over and over again," she writes, "wondering how he could have made love to me for all those years when what he really wanted was a male lover."

I går ble jeg oppmerksom på to anmeldelser av Sally Ryder Bradys bok "A Box of Darkness". Forfatteren ble enke etter 46 års ekteskap og det var referansen til Joan Didion øverst i New York Times sin anmeldelse som fikk meg til å lese videre: She found herself losing patience with these authors’ attempts to avoid feeling sorry for themselves. “Why not indulge in self-pity?” Brady asks in her own memoir, “A Box of Darkness.” “If not now, for goodness sake, then when?”

Sant, tenkte jeg

Og leste videre om en kvinne som beskriver self-pity, but also fear, confusion, anger, pride, regret and abundant tenderness. Such candor was a luxury that her husband, Upton Brady, a high-toned publishing executive who died in 2008, mostly denied himself. “He avoided displays of emotion,” Sally writes; “they were treacherous, unpredictable.”

Sally Ryder Brady spør seg om hun kjente den mannen hun var gift med etter at hun finner pornoblader med bilder av menn i. Hun tenker på en episode tidlig i ekteskapet der mannen kommer full hjem og forteller at han har hatt sex med en gammel venn av seg. De snakker aldri mer om dette, hvilket jo er trist, alle disse tingene det skal være så umulig å snakke om i familien i tro om at det gjør sakene bedre.

Men etter mannens død spør altså Sally Ryder Brady seg om mannen hele tiden var homofil, til tross for at de hadde entusiastisk sex med hverandre. Og når hun tenker over det finner hun mer som tyder på det enn pornobladene.

He was gay

She suggests that in retrospect, there was abundant evidence for it: Take his natural flair for dancing, for instance. Or the fact that he always wore freshly ironed handkerchiefs tucked in his breast pocket. When they were first married and unable to afford fancy clothes, he made her an evening dress - not from a pattern, mind you, but cut from the drape of the silk. He could knit; he could cook; he knew just what to do for her when she was nursing a baby.

Nei da så. Således

Mens i nekrologen et par år før, før pornobladfunnet, var det slik hun så på det: "Upton could do anything," his wife said. "He could do plumbing. He could rewire houses. He could make slipcovers. He was a fabulous seamster, as we called it." Early in their marriage when money was tight, Mr. Brady made his wife's dresses, "and not from patterns, either," she said. "He would just cut."

Men etter døden og det hun fant bakerst i skapet

"I question our marriage over and over again," she writes, "wondering how he could have made love to me for all those years when what he really wanted was a male lover."

Det er jo så trist å lese dette og tenke på at hvis kulturen vår var mer åpen på hvilke aktiviteter vi kan tillate oss som menn, eller kvinner, så kunne en strikkende mann få gå gjennom filteret og fortsatt fremstå som mann og hvis hun hadde litt mer kunnskap om hvordan man kan ha ulike lyster så ble det ikke nødvendig for henne å trekke konklusjonen at han ikke elsket henne.

Og anmeldelsene peker ikke på dette, en påpeker at det ikke er sikre holdepunkter hun har, ellers er de mest kritisk til indiskresjonen hennes.
Den i Washington Post
Den i New York Times

Så fikk jeg jo straks lyst til å lese i denne boka selv, men jeg får ikke lov til å kjøpe den til min Samson fordi jeg ikke bor i USA.

Keith

Dagsnytt 18

Forrige gang jeg hadde åpen nettstue trodde jeg ingen kom på besøk, det viste seg at noe var teknisk galt. Så jeg legger ut lenka tidlig i dag slik at det er tid for å oppdage feilen. Hvis du ikke kommer inn i boksen så legg en kommentar så rekker jeg å prøve på nytt.

Lurt, hva?

Jeg har funnet opp noe: Et nytt søppelsystem i kjøkkenet

Se for deg kjøkkenbenken og i kortenden av den en kjøkkenvegg med skap og hyller. I kjøkkenveggen er det et skap hvis overkant er i samme høyde som kjøkkenbenkplata.

Det er et søppelskapet

Når man har skrellet og skåret på kjøkkenbenken, drar man bare søppelboksen ut av skapet sitt og langs en trinse/hjul/løpestreng/something like that som er festet i underkanten av den lille biten av kjøkkenbenken som stikker ut over underskapene.

Ser du det for deg?

Så får man søppelbøtta bort til der som smulene og skrellgriset ligger og så drar man smuler og gris slik at det går rett i bøtta og ikke noe ramler på gulvet. Smart, hva?