Francoise Sagan
I går kveld lette jeg etter noe å se på nett-tven, jeg sveipet nok en gang innom Kobras sider på SVT, skal de ikke sette i gang snart, er ikke juleferien over. De legger fortsatt ut gamle klipp, så jeg så på det om Francoise Sagan.
Har jeg egentlig lest noe av henne. Det er jeg ikke sikker på, jeg tror ikke det. Jeg ville lese Bonjour, Tristesse som hun ble kjent for da hun var 19. Jeg var i ferd med å søke opp Capris for å kjøpe, eller hadde jeg bare kunne straks kjøpt den på norsk til min nye venn Samson.
Jeg kom på at jeg skal ta det forsiktig med pengene litt så jeg søkte henne opp på biblioteket en nettversjon av En Forbigående Sorg. For et utmerket tilbud, det var bare å begynne å lese. Jeg skjønte snart at dette kan ikke en 19-åring ha skrevet, dette er en annen bok, hun var 60 da hun skrev denne. Et sidespor, men det er jo min blogg. Jeg fant en tekst med setninger som:
Bloggeren Ivar Bakke skriver om boka: Forfatteren stanser opp ved det skandaløse faktum at en hel klode går under, sett fra vår personlige synsvinkel, når vi skal dø. Verden slik vi kjenner den blir borte for godt, og vi kjenner ikke til noen annen verden enn den vi selv erfarer. Andre vil naturligvis leve videre. Livet går så til de grader videre uten oss. Noen vil kanskje sørge litt, men ingen vil oppleve min død som en himmelropende skandale, noe uhørt.
Dette minner meg om Anders Johansens bok om døden, jeg la inn et par sitater fra den i bloggposten fra New York om hun som sa I`m dying of a brai tumor.
I New York Times`nekrolog fra 2004 siteres Sagan: She once told an investigating magistrate: "I believe I have a right to destroy myself as long as it does not harm anyone. If I feel like swallowing a glass of caustic soda, that's my own problem."
Jeg vil oppdage Francoise Sagan mer, fortell meg gjerne.
Har jeg egentlig lest noe av henne. Det er jeg ikke sikker på, jeg tror ikke det. Jeg ville lese Bonjour, Tristesse som hun ble kjent for da hun var 19. Jeg var i ferd med å søke opp Capris for å kjøpe, eller hadde jeg bare kunne straks kjøpt den på norsk til min nye venn Samson.
Jeg kom på at jeg skal ta det forsiktig med pengene litt så jeg søkte henne opp på biblioteket en nettversjon av En Forbigående Sorg. For et utmerket tilbud, det var bare å begynne å lese. Jeg skjønte snart at dette kan ikke en 19-åring ha skrevet, dette er en annen bok, hun var 60 da hun skrev denne. Et sidespor, men det er jo min blogg. Jeg fant en tekst med setninger som:
Alt det hadde gjenstått å oppdage, gjensto det nå å forlate.
Det oppsummerer dødens fuckings gru.
Bloggeren Ivar Bakke skriver om boka: Forfatteren stanser opp ved det skandaløse faktum at en hel klode går under, sett fra vår personlige synsvinkel, når vi skal dø. Verden slik vi kjenner den blir borte for godt, og vi kjenner ikke til noen annen verden enn den vi selv erfarer. Andre vil naturligvis leve videre. Livet går så til de grader videre uten oss. Noen vil kanskje sørge litt, men ingen vil oppleve min død som en himmelropende skandale, noe uhørt.
Dette minner meg om Anders Johansens bok om døden, jeg la inn et par sitater fra den i bloggposten fra New York om hun som sa I`m dying of a brai tumor.
I New York Times`nekrolog fra 2004 siteres Sagan: She once told an investigating magistrate: "I believe I have a right to destroy myself as long as it does not harm anyone. If I feel like swallowing a glass of caustic soda, that's my own problem."
Jeg vil oppdage Francoise Sagan mer, fortell meg gjerne.
innlegg av fr.martinsen på
15:58
4 Kommentarer:
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
'Nederlagets time' er den beste boka hennes spør du meg (og jeg har lest en del av bøkene hennes, så jeg har mange å velge i). Mange av bøkene hennes ligner mye på hverandre da, alltid om sosieteten og en masse elskere.
Det verste med å dø, er at ingen ting forandrer sewg, alt er som før, bare uten deg.. var det ikke noe slikt han sa, han som overlevde det flystyrten i Sør-Amerika, han som ble intervjuet på Skavland? Om å komme "tilbake fra døden" og oppdage at verden ikke hadde stoppet. Det var bare han som var blitt borte, og det betydde i grunnen fint lite.
Ja, han ja! Det var noe sånt. Folk klippet stadig vekk gresset og faren hadde fått kjæreste tror jeg.
Nå er Nederlagets time bestilt på biblioteket, takk for tips.
I En forbigående sorg er det foreløpig ingen sosietet eller elskere, kan fortsatt komme.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden