Isbjørnen har klitoris

Jeg har gått og tenkt på det en stund, siden
Drusilla kom fra Island og skrev om isbjørnhunnens forstørrede klitoris, dette med at jeg ble så overrasket.

Hva! Har isbjørner klitoris??

Det har ingen sagt til meg!

Hvorfor ble jeg så forbauset?

Vel, jeg er ikke vokst opp med dyr, og i den grad jeg har snakket med andre om dyrs sexliv har det vært slik:

- Se de endene, han drukner henne jo!
- Hør den katten som hun freser og skriker.



Eh, javisst. Jeg har gått på pinnen. Jeg har trodd at dyr puler når instinktene overmanner dem, men bare for å få barn dere.
Og hunndyrene liker ikke sex.

Høres det kjent ut?

Likner nesten på hva jeg trodde om menneskesex da jeg var barn, og hva man tenkte om kvinners sexliv før, og noen steder fortsatt.
De har ikke noen glede av det, kvinnene. Og hunnene.

Men hvorfor har jeg ikke tenkt kritisk på dette selv, jeg som innbiller meg at jeg kan tenke kritisk på alt?



Selv etter at jeg lærte at dvergsjimpansene bruker sex som utstrakt sosialt lim og har litt sex med hvem som helst hvis det blir dårlig stemning, hvis man kjeder seg litt, hvis ingen finner på noe og si.

Selv ikke da tenkte jeg over det med katten, at den kanskje ikke voldtas av den slemme hannen likevel.

Men nå vet jeg bedre

Nå vet jeg at alle pattedyr har klitoris og har glede av sex.
Og at det fins en haug med homofile dyr, pattedyr, fugler og insekter, blekksprut og pingviner. Noen er monogame gjennom hele livet, noen har bare one-night-stands.



Det fins litt av hvert i naturen.

Jeg syns det er ekstra morsomt at departementet skrev til museene at de skulle ikke være så støvete, men levere premisser til samfunnsdebatten.

Det har zoologene på Tøyen gjort, og de mest konservative kristne gjør så godt de kan med å overse dem.

Mer om utstillingen av homofile dyr på Tøyen.

Aftenpostens billedserie.

Et latterlig problem

Nå må jeg ile til med en gang, at jeg har mennesker jeg er glad i er sannelig ikke et problem.
Det får bare noen rare konsekvenser av og til.

Jeg sparer den beste kaka

Når det er noe som er ekstra fint så blir det enda bedre når jeg deler det med supergjengen min, jeg sparer den beste byen og den beste filmen til vi kan gå dit sammen.

Jeg liker å se meg selv som, og være, en person som går rundt i verden og f.eks tar til meg de konsertene og filmene og teaterstykkene jeg vil.

Og det gjør jeg også, litt

Hvertfall hvis jeg tror at supergjengen min ikke vil like den.

The Devil wears Prada og Marias Menn går ned uten kvaler.
Jeg fikser en konsert siden det er nå eller aldri, torsdag løp jeg ut og hoppet opp og ned til Nationalteatern selv om hårete mannebryst heller ville være på møte.

Men filmer de går og går, en stund.
De jeg tror bare jeg liker ser jeg selv. De jeg er i tvil om skummer jeg, så får jeg lukt vekk Sideways og sånt skit.

Her om dagen fikk jeg med meg både mannebryst og datter på den siste til Almodovar for en lykke for meg.
Jeg får både opplevelsen av filmen og opplevelsen av at supergjengen min og jeg deler opplevelsen.


Og nå står Paris Je t`aime på tur.
Men du vet, noen må på møte og noen må trene, og noen må se på fotball, og noen må være alene, og sånn tasser dagene av gårde og derfor ble jeg både lykkelig og utilfreds da jeg leste hvordan Børge King skrev om Marie-Antoniette. Det ble åpenbart at dette er en film jeg har lyst til at vi skal se alle tre.


Så sitter jeg og venter da, og får ikke sett på de to filmene jeg har mest lyst å se på.. og trør vannet med noe mindre fantastisk.

Faren min var også sånn. Har klarte ikke å kose seg med julegodtene alene og måtte vekke meg sånn at jeg også kunne få smake.

Andre ting jeg har skrevet om det som er rart i hodet

Å lykke

Dataen min har vært til reparasjon i en måneds tid.
Jeg har resignert, jeg har begynt å tro at jeg ikke har mer å si.
Det har vært lite skrivelyst selv om jeg har maskin på jobb.

Det ene ordet har ikke tatt det andre.
Jeg er kommet ut av det.

Jeg ante ikke at verkstedet hadde reparert ferdig i dag. Og for en halv time ringte posten på døra uten forvarsel. Med spesialpakke.

Jippi altså.

Nationalteatern

Nå ble jeg så glad! Plutselig viser det seg at gamle venner har samlet seg og at vi skal på konsert i kveld.
Øl og venner og nostalgi-trip!
Kan ikke gå galt.

Nationalteatern var et slags svensk Tramteater, kanskje litt tøffere i kantene eller var det bare det at alt svensk er tøfft. Vet ikke.

Lennart Erikson i Ebba Grøn har i alle fall sagt at plata "Barn av vår tid" var en forutsetning for mye av svensk punk.

Bandet har ligget og hvilt en 20-års-tid etter krangling på starten av 80-tallet. Nå er de ute og svinger seg igjen.



Her er bilde av Nationalteatern slik de ser ut nå for tiden, med Mattias Hellberg (Hederos&Hellberg og Hellacopters) som vokalist etter at den opprinnelige Totta Nãslund døde.

Sally Mann

Kort innpå for å si fra at en gammel fotograffavoritt Sally Mann er på den svenske tv-favoritten Kobra om en liten halvtime.

Dessverre samtig med Koht i familien, men.
I alle fall.

Kobra om Sally Mann og andre fotografer i kveld
Wiki på Sally Mann

Dette går dårlig

Dere ser jo det.

Jeg har egentlig masse å blogge om, men hjemmemaskinen er fortsatt til reparasjon, og når jeg er ferdig med jobben på jobb så er jeg blåst i hodet og vil hjem og spise middag.

Og når hjernen er luftet ut og magen mett et par timer seinere og blogglysten vokser i meg så er det altså ingen maskin å blogge på.

Ãntligen!

I morgen 13.00 kunngjøres Nobelprisen i litteratur i Stockholm.
Da skjer det samme hvert år.

Denne mannen leser

Horace Engdahl, kommer ut av Nobeldøren og leser opp meddelandet om hvem som får Nobelprisen. Som regel en forfatter som ingen helt vanlig litteraturinteresserte mennesker har hørt om.

Denne mannen roper

Gert Fylking roper, i samme øyeblikk som navnet er kunngjort, et rungende "Ãntligen!".

Som en liten protest fra den gamle reporteren til Robert Achberg.

Etterhvert måtte Gert snike seg inn på pressekonferansen. Da det ikke hjalp tok Horace en hemmelig lunsj med Gert og ba ham slutte. Det ser ikke uttil å ha hjulpet det heller.

Og det hender at Horace nekter for at han har tapt ansikt

Følg med på SVTs nett-tv direkte i morgen, like moro hver gang.

Came So Far for Beauty

4. og 5.oktober dro jeg fra Oslo til Dublin på Came So Far for Beauty.
Dette var tribute-konserter for Leonard Cohen.

Nick Cave, Lou Reed, Antony, Beth Orton, Laurie Anderson,
Mary Margaret O`Hara, Jarvis Cocker, Gavin Friday, Julie Christensen var med.

Det var et svært orkester bak artistene

De hadde alt hva man kan ønske seg av strykerekke og blåserekke, og en sag med.

Mary Margaret O`Hara

Jeg visste jeg kom til å like henne, men nå er jeg forelsket.

Hun sang, brølte, hakket, skrek, freste frem den tøffeste versjonen av Halleluja jeg har hørt.

En Dublin-blogger som likte henne best

En annen Dublin-blogger som likte henne

Hun hadde også en fin sekvens der hun bare sang ordene "Look at me Leonard", en liten bit fra Because of.

Og i programmet står det at hun har vart med på turnèen til Black Rider, nok en grunn til å knus-elske henne.

Black Rider er et teaterstykke av Burroughs/Wilson/Waits som jeg så på Det Norske Teatret, og elsket best av alle norske oppsetninger jeg har sett.

Jeg må kjøpe noe musikk av henne, og Gavin Friday, som også var et nytt og tøfft bekjentskap. I programmet står det at han bl.a har sunget sanger av Brecht og Weill med en `healthy punk ethos`
høres ut som min mann.

De andre favoritt-bitene

En av de sekvensene jeg likte best var det Antony og Laurie Anderson gjorde sammen.

Først sang den androgyne Antony "the Guests" med englestemmen sin,
så kom Laurie Anderson med vocoder-mannsstemmen sin og fremførte Dear Heather.


"Dear Heather
Please walk by me again
With a drink in your hand
And your legs all white
From the winter"

Det er et triks hun liker, å sette en dings på mikrofonen slik at alt hun sier inn den kommer hun i en stemme av en mann.

The Handsome Family

Består av Brett og Rennie Sparks som har vært gift i atten år.
Ja, det er det som står først om dem i programmet, og de var ok de, ikke mine favoritter, men Brett Sparks kommer i boka mi når hun introduserer min favoritt-Cohen-sang Famous Blue Raincoat slik,

- It is so beautifully written at folk som hører den for første gang bursts into flames.

Beth Orton

Jeg visste jeg kom til å like henne også. Hun sang Sisters of Mercy, som hun synger så fint på plata, og So Long Marianne.

Hun synger så fantastisk bra og jeg klarer ikke å beskrive hva det er hun gjør som jeg liker så godt.

Men hun har et lite `hello` som hun sier når hun kommer ut på scenen, som et lite forsiktig `hallo?` det absolutt motsatte av en selvhøytidelig poppestjerne.

Jeg husker det fra Patti-Smith-felles-konsertene i London,
hun gjorde det samme da.

Men da jeg gikk ut for å finne henne i platebutikken likte jeg dessverre ikke det jeg fant like godt.

Lou Reed: Pang Pang på gitar

Lou Reed liker jeg ikke så godt, han smeller og smeller med gitaren sin, selv om det er punk i den gitaren også.

Det var en sang der han ikke hadde gitar med, han sang Joan of Arc sammen med Julie Christensen.

Julie Christensen

Hun var forresten en fin overraskelse, sang dritbra, og var tøff på scenen, avslappa og spunky.

På Joan of Arc høres hun litt ut som hun som sang Eclipse på Dark Side of the Moon.

Hun er en av Leonard Cohens koredamer fra før i tiden. Og det er en av de tingene jeg husker fra konsertene hans, at han har gode kore-damer og at han har vett til å bruke dem godt.

Og så sang hun Anthem.
Beklager den dumme reklamen i lenka.

Under her er Julie Christensen og Hal Willner.

The Garrigles og the Wainwrights er sure på Hal

Programheftet var forresten underholdende.
Slike ting pleier jo å være så skikkelig, og dermed kjedelig.

Ikke dette, hør hva sjefen Hal Willner skriver om hvorfor ikke the Wainwrights var med i Dublin.

Det har vært Came-So-Far-konserter i New York, i England og i fjor var det i Australia, og Hal Willner legger ikke skjul på at konserten i Australia førte til mye trøbbel.

- afterwards Nick (Cave) quit the band, the McGarrigles (mor og tante av Rufus og Martha) and the Wainwrights collectively started screaming about something and kicked the shit out of everyone in their sight....

The McGarrigles and the Wainwrights still seem to be upset: I called to ask if they wanted to be a part of this, and after one of them made some awful sound.

Rufus got on and said something about a disease I should catch and I remember him using the word `bucket` but I don`t remember the context.

Vel, jeg var igrunnen glad for å slippe the McGarrigles og whats his name sang Rufus sin sang like godt.

Ting jeg har skrevet før

Om the Garrigles
Da jeg så Laurie Anderson i en bar
Alt det andre Cohen-stoffet

Konserten var så fint lys-satt

Og med lyspærer i snorer som hang ned. Jeg skulle ønske jeg hadde bilder å vise dere, men jeg satt for langt bak til at det var noen vits i å prøve. Hvis noen er bedre søkere enn meg, gi meg gjerne tips.

Nærbilder fra konserten

Ingen post er vel komplett uten en do-historie

Alltid er det jo mer kø foran jentedoen enn det er for gutter.
I pausen skjedde det jeg aldri har opplevd før.

Vakten ba alle menn om å gå ned en etage for å gå på do, og stanset køen inn til guttedoen, og gjorde så også guttedo om til jentedo.
Fantastisk.


Jeg syns Anjani, Teddy Thompson, Perla Batalla og Robin Holcomb var kjedelige.

Dublin neste

I morgen reiser jeg til Dublin for å gå på Leonard Cohen-tribute-consert på torsdag, fredag blir det Trinity College,
lørdag blir det hjem.

Jeg gleder meg til musikken, til Laurie, Lou, Antony, Nick, Mary Margaret og Beth og noen nye som jeg kanskje oppdager.



Vet ikke hvordan jeg får oppdatert, har ikke med maskin,
den er til reparasjon. Stikker kanskje innom en nettcafe, men bilder og ordentlig tekst kommer litt senere.

Noen andre av Cohen-sakene mine

7. august: Leonard Cohen og meg

8. august: Came So Far for Beauty

23. august: ny Cohen-bok på norsk

Internspråk og mediehåndering

For en stund siden kommenterte jeg medienes øvelser og språk når de omtaler selvmord i denne artikkelen om Kristin Berglund.

På samme måte som at det ikke hadde blitt forside av Kristin Berglunds død hadde den ikke vært så sjelden og dramatisk hadde det ikke blitt så MANGE forsider av Jan Werners død hvis den hadde kommet av en hjertefeil som var kjent fra før for legen.

Det er trist med pårørende som ikke vil erkjenne et mulig selvmord,
trist og menneskelig forståelig.

Bare den som kan lese mellom linjene kan lese "selvmord" der det med bokstaver står f.eks "personlig tragedie", selv om de siste dagene er begrepet blitt kjent for flere ettersom Danielsens familie har reagert på selvmordsrykter og manager Febe Rognstad er en løs kanon på dekk.

- Alle vet hva «en personlig tragedie» betyr på pressespråket, og familien og jeg reagerer på at politiet og pressen brukte dette uttrykket til og med før Jan Werner var obdusert, sier Rognstad som mener at politiet og pressen burde holdt seg for gode til det.

Hun ser ikke at hun selv har bidratt i massevis til artiklene.

Hvor er Geelmuyden-Kiese når et menneske trenger dem?

Mens de pårørende sier at de vet at han døde en naturlig død, vet jo vi at det kan man ikke vite om noen helt sikkert. Dermed mister de troverdighet.

Det har stått mye mellom linjene, det har ikke bare stått selvmord, det har stått frykt for selvmord, evt. overdose.

Det var det første manageren fortalte oss da hun sa at hun ble engstelig for Jan Werner og dro opp til ham da hun ikke fikk kontakt med ham dagen etter at hun snakket med ham på telefonen.
Det er en rask engstelse hvis vi snakker om en frisk mann med halsbetennelse.

Og managerens poengtering av hvor optimistisk og kvikk Jan Werner Danielsen var for tiden sier jo at det fins et motstykke, det fins perioder der han ikke var det.

Men managere er ikke nødvendigvis medieskolert, og er sjokkerte og sier mer enn de burde.

Mer uforståelig syns jeg fastlegens rolle er i dag, i denne artikkelen.

– Min vurdering er at han sovnet stille inn og at hjertet stoppet,
at kroppen hans ikke orket mer etter mange års hardt arbeid som det å synge på hans nivå innebærer, sier Schjervheim.

Det var et veldig rart utsagn av en lege å komme med syns jeg.

Og siden det skal komme obduksjonsrapport først om tre måneder, det skal komme plate om en stund og det skal være åpen minnestund, så blir saken holdt varm og spekulasjonene fortsetter.