Et latterlig problem

Nå må jeg ile til med en gang, at jeg har mennesker jeg er glad i er sannelig ikke et problem.
Det får bare noen rare konsekvenser av og til.

Jeg sparer den beste kaka

Når det er noe som er ekstra fint så blir det enda bedre når jeg deler det med supergjengen min, jeg sparer den beste byen og den beste filmen til vi kan gå dit sammen.

Jeg liker å se meg selv som, og være, en person som går rundt i verden og f.eks tar til meg de konsertene og filmene og teaterstykkene jeg vil.

Og det gjør jeg også, litt

Hvertfall hvis jeg tror at supergjengen min ikke vil like den.

The Devil wears Prada og Marias Menn går ned uten kvaler.
Jeg fikser en konsert siden det er nå eller aldri, torsdag løp jeg ut og hoppet opp og ned til Nationalteatern selv om hårete mannebryst heller ville være på møte.

Men filmer de går og går, en stund.
De jeg tror bare jeg liker ser jeg selv. De jeg er i tvil om skummer jeg, så får jeg lukt vekk Sideways og sånt skit.

Her om dagen fikk jeg med meg både mannebryst og datter på den siste til Almodovar for en lykke for meg.
Jeg får både opplevelsen av filmen og opplevelsen av at supergjengen min og jeg deler opplevelsen.


Og nå står Paris Je t`aime på tur.
Men du vet, noen må på møte og noen må trene, og noen må se på fotball, og noen må være alene, og sånn tasser dagene av gårde og derfor ble jeg både lykkelig og utilfreds da jeg leste hvordan Børge King skrev om Marie-Antoniette. Det ble åpenbart at dette er en film jeg har lyst til at vi skal se alle tre.


Så sitter jeg og venter da, og får ikke sett på de to filmene jeg har mest lyst å se på.. og trør vannet med noe mindre fantastisk.

Faren min var også sånn. Har klarte ikke å kose seg med julegodtene alene og måtte vekke meg sånn at jeg også kunne få smake.

Andre ting jeg har skrevet om det som er rart i hodet