Vivian Mailer og tekst

Jeg irriterer meg ofte over språket i avisen, jeg freser ofte over det.

Hvordan vet du det?

Vet du det?

Nå sist da jeg leste Hugo Lauritz Jenssens tekst i D2.


Den handler om fotografen Vivian Maier som døde i 2009 uten å ha fått anerkjennelse for fotografiene sine.

Historien går om at Vivian Maier var en fattig barnepike
som døde fattig
og helt ukjent
i Chicago
og etterlot seg 100.000 negativer som ble kjøpt for en billig penge av en eiendomsmegler på jakt etter gamle fotografier fra byen.
Det kan godt tenkes.

Så hva vet D2-journalisten?

- Hun publiserte aldri et eneste bilde.
- Hun viste aldri bildene sine til en levende sjel.
- Hun hadde ikke noe kjærlighetsliv, ingen familie
(denne siste er sitat fra eiendomsmegleren riktignok)


Historien er god nok i seg selv, det er ikke nødvendig å gjøre den til en påståelig skillingsvise, og aldri er et farlig ord.


Hun var, ifølge teksten til Jenssen, en intenst privat og selvstendig kvinne oftest iført herrejakke, herresko og en stor hatt. Hun reiste jorden rundt flere ganger, Bangkok, Puerto Rico, Italia, Hong Kong, Frankrike, Egypt, Filippinene. Hun eide fotobøker. Hun var sosialist og feminist.


Dette lar seg selvsagt forene med en kvinne som var barnepike, hos rike riktignok. En kvinne som var hjemløs og bodde på gata som gammel helt til de tre mennene hun hadde vært barnepike for en gang kjøpte en leilighet til henne. Men jeg blir urolig av historiefremstillingen. Det er tidens uro å uroe seg for romanfigurer basert på virkelige mennesker, jeg blir stadig mer urolig for virkelige mennesker som blir fremstilt i biografiske tekster.
Vi knar dem inn i myter, gjør vi ikke?


Når jeg leter etter mer stoff og lenker til denne bloggposten legger jeg merke til at Hugo Lauritz Jenssen ser ut til å ha basert deler av artikkelen sin på engelsk wikipedia eller eiendomsmeglerens blogg, slik som dette, det kunne han godt nevnt:

She wore a men's jacket, men's shoes and a large hat most of the time.

"..iført herrejakke, herresko og en stor hatt."


Bloggen til eiendomsmegler John Maloof der disse bildene er hentet fra,
det er mange fler å se på der.


Noen av fotografiene til Vivian Maier blir stilt ut på Tjuvholmen til og med lørdag, men bare til klokka 16.


Et hei fra meg via Vivian Maier til Bra Damer og Helle Vaagland.

Beate Grimsrud

Skal du ikke stille det spørsmålet jeg ikke vil svare på, sa Beate Grimsrud til Finn Skårderud da de presenterte den siste boka hennes "En dåre fri" på Litteraturhuset for en stund siden.

Spørsmålet er om Grimsruds eget liv ligger nært opp til hovedpersonens, dvs. på andre måter enn alle de CV-aktige henvisningene til forfatterens eget liv. Kort sagt: Er Beate Grimsrud plaget med stemmer i hodet?

Jeg tror Beate Grimsrud låner sin egen status til romanfiguren (det gjør hun lurt i syns jeg) og hun må dermed tåle at hun mister litt status selv, vi blir tilbøyelige til å syns synd på henne, lurer på hvordan det går. Det er raust av Beate Grimsrud.

Jeg skjønner godt lysten i leseren til å vite hva som er virkelig, jeg kjenner ofte den hungeren i meg selv. Det er en sunn trang, en god refleks, vi burde bruke den oftere heller enn sjeldnere og i flere av livets områder og tekster, i alt vårt mediekonsum.

Men jeg skjønner ikke flere anmelderes bekymring og irritasjon over å skulle anmelde en tekst som muligens kan være skrevet av en skjør forfatter. Såpass syns jeg de skulle ta mål av seg til å få til.

Tom Waits - dikt

I mars gir Tom Waits ut dikt i en bok om hjemløse, sammen med Michael O’Brien som fotograferer og intervjuer folk som lever uten et hjem.

Flere bilder fra boka
Mer om bokprosjektet her

En skikkelig folkekirke

Jeg har det

Kirkene er ofte gamle og pene. De kan gi oss en følelse av historie, av livets gang. Folk før oss har bygd dem med eget fysisk slit og med innkrevde skatter. Jeg ser på kirkebyggene som noe felles i samfunnet, noe som tilhører meg som ateist like mye som menighetene som har driftsrett til dem nå.

Vi har følelser i forhold til kirkebygg langt utover de religiøse følelsene vi måtte ha. Vi har vært vant til at vi kan bruke disse store, pene felleshusene til ritualer når vi får unger, kjærester, blir voksne eller dør.

Hvis vi virkelig vi ha en folkekirke, la oss "avkirke" kirkene

La byggene stå igjen. La dem bli et mer høytidelig samfunnshus, et slags fest-bygdehus. La protestantene leie seg inn i kirkehuset hver søndag klokka 11. La skolekoret sette seg på liste når de trenger kirka til øving. La alle som skal bekrefte kjærestestatus, feire en unges fødsel eller begrave noen leie med seg en seremonimester etter ønske, eller ta hånd om saken selv, og gjennomføre ritualet i kirka. Dette må vel kunne være valgfrihet etter Høyres hjerte?

Dagsnytt18,

Så raskt! Jeg trodde ikke Geliussaken skulle få en slags avslutning så hurtig.
(lenken er tatt vekk)

Dagsnytt 18 straks

(lenken er tatt vekk)

Til helvete med blodsmaken

Jeg ble glad av å lese Øyvind Marsteins kronikk med denne tittelen i Dagbladet i går. Øyvind Marstein kaller seg folkehelseentusiast, han ble trener fordi han ville vise at idretten kunne være et langt bedre sted å vokse opp enn det han selv hadde opplevd, en trener med gode resultater. Han nevner det siste fordi det er den eneste standarden toppidretten anerkjenner.

Lokkemiddelet er at de har fasiten på hva som øker oksygenopptaket i en fei. Som om dét alltid er målet. I praksis vil de la Ola og Kari Livsnyter løpe til de ser mannen med ljåen i ca. 4 minutter, i opp mot 85-95 prosent av makspuls. Deretter får de en rolig aktiv hvile før de må utsette seg for lidelsen tre ganger til.

For mennesker som aldri har funnet mosjonsglede før i livet blir dette som å pisse i buksa for å holde varmen. Det er svært få mennesker som trives med slik trening over tid. Vi risikerer dermed at Ola og Kari blir luta lei og setter seg rett ned i sofakroken igjen — for godt. Attpåtil hevdes det at teorien er som skreddersydd for deg som lever i den såkalte «tidsklemma». Problemet er bare at teorien er som skapt for å fremmedgjøre deg fra deg selv. Intervalltrening forutsetter at det gjør vondt mens det holder på, så du kan føle deg vel etter at treningen er ferdig. Dette er vitenskapelig basert kroppsforakt.

Jeg prøvde å sette noe av dette på spissen i en kronikk i Aftenposten i oktober:

Han ler av renhetssjefen som har tatt bolig i meg og spør om jeg har tenkt å ta med meg sønn og løpesko og flytte fra Olaf Ryes plass til en mørkbrunmalt toetasjes villa som sklir inn blant de gamle trærne på tomta som går sømløst over i marka, en sånn tomt, et sånt hus, en sånn hund , som senete legefamilier pleier ha. Det er bare å legge en asketisk appelsin i rompetaska, hekte skiene av veggen i redskapsboden og spenne dem på seg rett utafor døra.

Jeg pleier å være enig med ham. Dette kan ikke være standarden, det må nesten alle forstå. Sportshelter burde tørke av seg melkebarten og røyke litt. Spille poker og reklamere for Red Bull.

Hold nå opp! 3

Hva faen er det med Thulefjord? Hvem i firmaet var det som syns det var en super idé å presentere kjøttpåleggsproduktene som allerede er godt etablert som hjemmelaget i smaken som produkter som passer menn, hvem tenkte det var en god idé å irritere en del av oss som allerede kjøper produktene?

Jeg leser en dobbeltsidig reklame for Thulefjord

En kvinne ser på en brødskive med pålegg og teksten har overskriften: Menn som mater kvinner. Videre: "Menn er enkle vesener. Som når vi serverer vår kjære en real blings, generøst toppet med en av spesialitetene til Thulefjord. For visst er Thulefjord det barskeste og mest smakfulle kjøttpålegget som finnes, med Spesialitet-merket som borger for særegen norsk kvalitet. Men å servere denslags mannemat til kvinner - blir det litt vel tøft?"

"Kjøttrull av lam" fra Thulefjord er en av mine favorittpålegg fordi det smaker mye pepper og mye lammekjøtt. Nå skjønner jeg at hjemmelaget også står for fryktelig gammeldags, et firma som reproduserer idéen om at menn er enkle vesener, pepper er barskt, og barskt er mannen. Vi er, og skal visst alltid bli, presset inn i formen for hva som passer seg for kjønnet vårt selv når det dreier seg om noe så enkelt som kjøtt presset i en rullform.

Inside Oktober..

..so you don`t have to be. Ikke det at det er noe galt i å lese boka om Oktober, tvert i mot, jeg gjør det selv og det er opplysende kulturhistorie der. Men de færreste gjør det og derfor skal jeg gi deg noen overfladiske godbiter, hvis du som meg liker slike. La oss suge Se-og-Hør-juicen ut av Geir Berdahls "40 års nervøsitet. Erindringsbilder (subjektive).

"Den norske Bokklubben hadde tatt Orions belte som ekstrabok og trykt den i 5000 eksemplarer ett eller to år tidligere. En dag ringte Jon M meg og fortalte at han hadde fått en brosjyre der boka var vervepremie. Han syns det var utrolig lenge de 5000 eksemplarene varte. Jeg fikk i oppdrag å sjekke med Bokklubben. Vi fikk beskjed om at de hadde trykt 47 000 til sammen! Vi krevde full royalty og lisens for bøkene. Kristenn Einarsson sa ja, men føyde til at om vi gikk til pressa med dette, så ville ikke Bokklubben ha flere bøker fra Oktober som hovedbok. Overfor avisene holdt jeg tett."

"14 dager før fristen for tegning av kommandittandeler gikk ut, var det 500 som hadde tegnet seg. Vi manglet en tredjedel, Paul og jeg gikk opp til Terje Mosnes i Dagbladets kantine. Vi fortalte om situasjonen, vi måtte ha 250 kommandittister til. Dagen etter var det et oppslag med bilde av Paul og meg ved siden av skulpturen av tiggeren utenfor Nasjonalgalleriet. Meldinga i artikkelen: Bli kommandittist, vær så snill!"

"Jeg husker ikke mye fra julebordet, annet enn at det var fullt og mye moro. Det siste jeg så før lyset ble slukket, var Unni Rustad som danset med Linda Lovelace."

"(Hanne Ørstavik gikk til Aschehoug på grunn av Gulliksen, men hun kom tilbake til Oktober etter ei bok.)"

"Vi måtte vente på Jon M, som kom for seint. Han gjorde selvfølgelig entré i motsatt ende av lokalet i hvit dress og stripete sjørøverskjorte. Etter pressekonferansen gikk vi på Theatercafeen, Dag, Edvard, Jon, Kia (Mari Osmundsen), Knut og jeg. Den åpnet 11.00 og vi ble sittende til kl. 16.00. Jon ble først full, gikk rundt i lokalet, snakket med ordfører Nordengen, krangla med noen av gjestene. Edvard ble nervøs og gikk, men kom tilbake noen timer seinere. Da vi forlot Theatercafeen, måtte vi støtte Jon ut. (..) Ute på fortauet la Michelet seg ned og hvilte mens vi ventet på drosje. Jon var på den tiden programleder i TV, så det vakte en viss oppmerksomhet blant folk som var på vei fra jobben at TV-verten lå der på fortauet. (..) Drosja stoppet der Jon bodde, jeg gikk og åpnet bildøra, ut ramlet Jon, han spratt opp og sto i angrepsstilling, skulle ta meg, jeg løp rundt foran drosja, Jon sparket til bilen. Det ble fullt kaos. Biler stoppet, folk stimlet sammen. Jons nabo i første etasje, en fotterapeut som ikke likte Jon, og som Jon hevdet var nazisympatisør, sto i vinduet og skreik "Ring etter politiet".

"Det var han (Egil Haraldsen, omslagsdesigner) som satte parantesen rundt (Dag Solstad) på omslaget til Ellevte roman, bok atten. Den gikk inn i fortolkningen av romanen."

"Jeg hadde sendt manus til Gymnaslærer Pedersen til Sverre Knutsen og skulle opp til han på Risløkka. Jeg gikk bort til hagen, der Sverre sto med ryggen til og luket i et blomsterbed. Han snudde seg da jeg åpnet porten, men da han så hvem det var, fortsatte han å jobbe. Ut av inngangsdøra kom kona, som så opprørt på meg og sa at den boka kasta dritt på alt de hadde gjort de siste 15 åra.
Et par måneder før utgivelse ringte Solstad til forlaget, og jeg tok telefonen. Han sa at han måtte trekke boka. "Hvorfor det?" spurte jeg overrasket og nervøs. "Jeg må kunne se mine venner i øynene," svarte han. Til slutt ropte jeg på Knut. Han ba Dag komme til Oktober litt seinere på dagen. "Han var full," sa Knut. Dag kom utpå dagen. Han trakk ikke boka. Det gikk lang tid før vi fikk vite hva som foregikk. Han hadde sittet og drukket med Kjell Heggelund hele natta. Heggelund hadde sovnet med hodet på bordet, men plutselig rettet han seg opp og så på Solstad og sa: "Jasså, du gir ut bøker ennå, du." Den som kjenner Heggelund, vet hvordan det blikket var og hvordan han kom med replikken. Det var nok."

"I samme pose ligger også noen brev fra Solstad, som oppholdt seg i Mexico. I hvert brev spør han om jeg har kjøpt siste nummer av Trav og Gallopp-nytt, det har alltid vært en viktig oppgave for forlaget når Solstad har hatt lengre utenlandsopphold."

P2-losen

(lenken er tatt vekk)

Syretur i skogen?

I år. Skal jeg få tak i et par ski og skisko og komme meg på tur igjen, inn i skogen, snø på grantre, sjokolade i taska, kakao på termos, muligens reinskinn, pølse på bål, ja du kjenner rutinen.

Men hvorfor er det skiutsyr,

det norskeste av det norske bortsett fra olja, som skal ha et visuelt uttrykk som passer til noe man kler på seg når man går på disco for å bli svett og svimmel?

Det og joggesko

Alltid skal de være flerfargede i neon.

Det hipstere tenker på

I New York Times skriver Mark Greif et innlegg om hipstere.

Hvem er Mark Greif?

Mark Greif, a founder of n+1 and an assistant professor at the New School, is the editor, with Kathleen Ross and Dayna Tortorici, of “What Was the Hipster? A Sociological Investigation” published last month.

A  year ago, my colleagues and I started to investigate the contemporary hipster. What was the “hipster,” and what did it mean to be one? It was a puzzle. No one, it seemed, thought of himself as a hipster, and when someone called you a hipster, the term was an insult.

Paradoxically, those who used the insult were themselves often said to resemble hipsters — they wore the skinny jeans and big eyeglasses, gathered in tiny enclaves in big cities, and looked down on mainstream fashions and “tourists.” Most puzzling was how rattled sensible, down-to-earth people became when we posed hipster-themed questions. When we announced a public debate on hipsterism, I received e-mail messages both furious and plaintive. Normally inquisitive people protested that there could be no answer and no definition. Maybe hipsters didn’t exist! The responses were more impassioned than those we’d had in our discussions on health care, young conservatives and feminism. And perfectly blameless individuals began flagellating themselves: “Am I a hipster?”

I wondered if I could guess the root of their pain.
It’s a superficial topic, yet it seemed that so much was at stake.

Urban Dictionarys beskrivelse av hipsteren og norske wikipedias.

Bendik Wold leser boka og siterer den

* s. 32: En av hipsterismens underligste konsekvenser er at visse servicejobber som ellers ville hatt relativt lav status – barista, bartender, museumsvakt – plutselig får en nimbus av «pop». Dette er ærlige yrker, selvsagt, men de er ofte dårlig betalt, og arbeidsforholdene kan være alt annet enn glamorøse. Likevel: Hvis du serverer kaffe på den riktige kaffebaren, eller tapper øl på den riktige puben, kan jobben betraktes som en form for selvrealisering, nesten som å gå på kunstskole, skrive romaner eller lage soveromselektronika med en kompis. Robert Lanham, forfatter av The Hipster Handbook, har døpt denne underarten WASH: «The Waitstaff and Service Hipster». Paradokset er at mange WASH-ere ender opp som en slags bohemer i forkle; de kommer seg aldri bort fra kaffemaskinen (opprinnelig en «ekstrajobb»), men er dømt til å servere cappucinoer til nye generasjoner kunstner-wannabes ad infinitum.

(Bendik Wold kritiserer boka også og forklarer skillet mellom Veblen og Bourdieu. (Jeg skjønte det ikke))

Videre,
* s. 9–13: Greif flesker til med tre dels overlappende hipster-hypoteser: 1) Der 1950-tallets «hvite nigger» (jf. Normal Mailer) fetisjerte svart kultur, fetisjerer dagens hipstere «the violence, instinctiveness, and rebelliousness of lower-middle-class suburban or country whites». Derav tettheten av porno-mustasjer, «wifebeater»-singleter og trailercaps. 2) Hipsterkulturen er naivistisk, barndomsnostalgisk, pastisjerende etc. Gammel påstand. Eksemplene likeså: Dave Eggers, Wes Anderson, Belle and Sebastian (?). 3) Hipsteren er først og sist en konsument. Idet han produserer noe, er han ikke lenger hipster. Hipster er bare et annet navn for «early adopter», dvs. en person som befinner seg i riktig ende av hype-syklusen – en syklus hvis omløpstid stadig blir kortere takket være fildeling og sosiale medier.

Og enda mer Bendik Wold,

Lokal kultur må sertifiseres og re-brandes av storebror USA for å gjenvinne sin nimbus av cool. Når chicha-musikken stiger opp fra bilsteroer og gamle kassettspillere i barrioen utenfor Lima, er den døll; når den kommer nydesignet og rekonstekstualisert i en brun konvolutt fra Amazon.com, er den hipp. Et aktuelt norsk motsvar kunne være Fjällräven: Foretaket er riktignok svensk, men hvilken norsk husstand har ikke en utvaska Kånken-sekk hengende innerst i et garderobeskap? Nå er den atter å se på Løkka-ungdommens rygger, fordi hipstere i Williamsburg omfavnet varemerket for to–tre år siden.

Så det var det som skjedde med Fjällreven!

Jeg er opplagt ikke alltid så sensitiv for bevegelser i smaken som jeg alltid praler med. Jeg hadde et øyeblikk av vantro her om dagen da en kollega fortalte meg at ungdommen i huset ønsket seg Fjällrevenjakke til jul og at dette var blitt moderne.

Jeg bare: Hæ?

Hva har skjedd?
Er det mulig?
Men såklart.
Jeg har ikke helt fordøyd dette riktignok.

Så hvorfor er hipsterbegrepet så problematisk, Mark Greif greier ut her:

All hipsters play at being the inventors or first adopters of novelties: pride comes from knowing, and deciding, what’s cool in advance of the rest of the world. Yet the habits of hatred and accusation are endemic to hipsters because they feel the weakness of everyone’s position — including their own. Proving that someone is trying desperately to boost himself instantly undoes him as an opponent. He’s a fake, while you are a natural aristocrat of taste. That’s why “He’s not for real, he’s just a hipster” is a potent insult among all the people identifiable as hipsters themselves.

Distanseringen til det folk synes er hipstere har vært tydelig når jeg hører og leser kommentarer til det de mener foregår på Grünerløkka: Mange blir overraskende provosert ved tanken på at det sitter endel 30-åringer med melkeskum på kaffen på kaféene her omkring.

Dagsnytt18

Jeg er ateist og er overrasket over endel av de som støtter Gelius som fargeklatt og dømmer Kvarme som mørkemann i denne saken. De fleste av oss har rammer å forholde oss til på jobben.

Klikk deg inn under og bli med på samtalen mens Dagsnytt18 går. Gelius-saken må da være med i dag. (lenken er tatt vekk)

Patti Smith, ny plate

Patti Smith kommer med ny plate med nye sanger til neste år

My work on the book sidestepped the album for awhile, but Columbia has been patient,"
Smith tells Spinner.

"I recorded it with my band and my daughter played piano on it. Tom Verlaine played some guitar on it."




The new batch of material does have a title, but Smith's mum on that. "It's a secret," she says. "I'm old fashioned. Everyone says people don't do that anymore, but for me, that's still part of the excitement: to keep some things secret and wait for when it's time.


Patti Smith sammen med datteren Jesse, sønnen Jackson og Stephen Sebring i 2008.

Dagsnytt18

Klikk deg inn under og bli med i nettstua,
det er ikke nødvendig å gå gjennom nyhetssendingen alene.
(lenken er tatt vekk)

This is just to say 27

Jeg leser i et Morgenbladet fra slutten av oktober til frokost-tekoppen. Det er en nekrolog om en fyr jeg ikke har hørt om før, en amerikaner som levde i Goa mestparten av sitt voksne liv. Det er en nekrolog og den avsluttes slik: Fire dager senere døde han av hjerteattakk. Ingen var hos Eddie da han døde. Personalet på sykehuset sa at det virket som han fryktet døden da den inntraff.

Det er bra den siste setningen er tatt med i nekrologen (skrevet av Øystein Krogsrud). Det er ellers bare når folk sovner stille inn, dør fredfullt i sin seng at folk nevner det.

Målselvnepa

Mulig jeg har nevnt den før men den skal nevnes igjen

Jeg sitter og går også rundt og rydder i papirer, leser aviser fra forrige helg og kikker på papirer som har ligget i veska de siste ukene. Noen kan brennes med en gang, andre krever handling, et bilde jeg liker, hva skal jeg gjøre med det, skal jeg klippe det ut, skal det da henges noe sted, hvor? Skal jeg likevel brenne det?

I forrige helgs D2 er det en artikkel om gamle grønnsaker og der nevnes min gamle venn Målselvnepa. Den er en såkalt plantearvgrønnsak. Det betyr at den har vært lik seg selv egenskapsmessig og i kontinuerlig bruk i minst 50 år. For denne nepas del siden Ole Enok Olsen dyrket den i Målselv fra 1865, han fant den hos en kar på Kvaløya som kjøpte dem av handelsmann Ebeltoft i Tromsø som fikk frø fra Russland. (mer)

Da jeg flyttet til Oslo trodde jeg ikke det var nepe her

Bare en merkelig hvit og smakløs sak, jeg hadde aldri smakt annet enn Målselvnepe. Jeg fortalte dette til sjefen min her om dagen, hvor søt og smakfull Målselvnepa er. Og så gul og fin og hun så på meg med det blikket, Ja ja alle er patrioter for barndommens smaker, men Hey! Nepa mi er i D2 og i restauranter i New York og snart kommer den kanskje i en butikk nær meg sånn at jeg kan spise den igjen.

Dagsnytt 18

Vil du være med i nettstua mens vi hører nyheter?
(lenka er tatt vekk)

Joan Didion med ny bok

Den heter Blue Nights og kommer på Knopf i 2011.

Den handler om å eldes

The blog Guest of a Guest broke the story after interviewing Didion at a luncheon celebrating “The King’s Speech”, an historical drama film starring Colin Firth, at the 21 Club in Manhattan on Tuesday.

When asked how the aging process has treated her, she responded, “I’d just as soon not. I’d as soon skip it. Skip that aspect. Skip that.”

She added that she had always planned to continue to keep working on her writing during her advancing years. “It never crossed my mind that I would not,” she said.


Nyheten nådde Los Angeles Time i går ettermiddag lokal tid.
En bloggpost fra da jeg oppdaget Joan Didions forrige bok

Akkurat nå 74..

.. skal jeg rusle ned noen kvartaler til en bekjent og hennes mor og være med på et enkveldskurs i indisk matlaging. Vi skal lage en rett med tilbehør og jeg gleder meg til det. Den matlagingen man er kjent med fra før, der syns jeg det er lett å lese kokebøker og finne inspirasjon til å lage noe som er ikke akkurat det samme som det jeg pleier lage men en variant. Når noe er helt anderledes er det best å være med på prossessen i praksis først. Jeg har fortalt at butter chicken er min favoritt, jeg bestiller det hver gang på indisk. Det er ikke det vi skal lage, men moren skal fortelle meg hvordan jeg kan justere slik at jeg seinere kan lage nettopp det.

Sånn. Der fikk jeg vært privat ikke bare det anbefalte personlig. Hæ?

This is just to say 26

Jeg så Amir Chamdins film om Cornelis Vreeswijk i går og jeg likte den. Dvs. jeg fikk ikke så mange tanker om filmen som helthet men det var hele tiden småting: Lyden, fargen i bildene, kamerautsnitt (litt rufsete, likte det) klipp, de tingene der.


– Jag hade aldrig hört något liknande. Det var inte vanliga visor, det var något helt nytt. Men det jag fastnade för var hans sätt att frasera. De var ju inte lätta låtar. Häst-På-Taket-William och de andra, det är massor med ord i dem. Men han landar alltid rätt, oavsett hur mycket han viker ut. Han var unik, en svensk bluessångare av enorma mått.

Dagsnytt 18

Bli med i nettstua under.
(lenken er tatt vekk)

Dagsnytt 18

Klikk deg inn under og bli med i nettstua,
vi snakker sammen mens vi hører (eller ser) nyheter.
(lenken er tatt vekk)

Jeg er ikke dame

Jeg kom i en diskusjon her om dagen om begrepet damer,
jeg syns jeg ser og hører det overalt for tiden,
"bra damer"
"jeg liker å være dame"
Jeg er usikker på nøyaktig hva det betyr. Jeg tror det er kvinner med mer enn 3 års utdannelse etter videregående som også er velpleide og tar for seg av livet som bruker det om seg selv.

Kanskje de ville ta det tilbake fra de brune muskelfantene som sier dama mi om den kvinnen de har et forhold til. Dama mi, som betoner eieforholdet i forholdet, ikke kjæresten min som peker på den som elsker og den kjæreste han har.

I bloggposten "Lilacs for pubic hair" nevnte jeg Frank Zappas gamle kategorier mellom a girl, a lady and a woman. Han varierte beskrivelsene av disse, men det som alltid var klart var at man ville være a woman. En kvinne er voksen og hun har sex. (eller ikke forsåvidt.) En pike har ikke rukket å ha det, en dame går til pynt og er prippen.

Jeg kaller meg ikke dame, kommer aldri til å gjøre det

Dame er for meg en overklassekvinne med terylene kanskje, cardigan? perlekjede? Eller en pyntedame med el-netthår. Se på damen.

Jentebegrepet orker jeg nesten ikke tenke på i dag. En jente er en unge, ellers brukt for å vise at det er et menneske som driver med sport eller noe annet gøyalt, se vi har bevart barnet i oss, vi kan dra på jentetur til Dublin og drikke merkelige ølsorter.

Som om ikke kvinner kan drikke øl

Kvinne er ordet for meg, et begrep for hunkjønnsmennesker over 18 år, et voksent menneske altså, det mest nøytrale ordet vi har for slik bruk for tiden.

Det synes jeg. De kvinnene jeg diskuterte dette med over noen øl syntes delvis det var et stivt og konservativt ord. En av dem fikk assosiasjoner til kjøtt, og sterk. Det kan jeg også leve med.

Bra Damer

Jeg tok en nøyere kikk på utstillingen "Bra damer" her om dagen. Jeg sier ikke at det ikke var noe jeg likte der. Men det er utstillernes forestilling om at disse fotografiene er vesentlig anderledes enn de som vises i magasiner ellers som gjør at jeg bare blir mer irritert. En tv-programleder som viser opp armen med hår under, visst, en skuespiller som drar frem puppen på en fandenivoldsk måte, joda, men selv disse fotografiene kunne stått i et blad, om ikke i Kvinner og Klær.

Men så var det de andre bildene, en naken musiker som koser med gitaren sin, hår som flommer, det er mye hår som flommer, og tyll. En blek og tynn skuespiller som ligger med hvit blondetruse i svært grønn mose. Når jeg stiller spørsmål ved dette får jeg et svar som gjør at jeg skal skjønne at skuespilleren har hatt kreftbehandling så voldsom at ungene ikke kjente henne igjen. Og nå ligger hun i mosen. Og kjenner, antar jeg, at hun lever og er i kontakt med livet og naturen. Hun er vakker der hun ligger måneder etter kreftbehandlingen, ungene kjenner henne nok igjen.

Det er mange måter å ligge i mosen på

Jeg skrev i Dagbladet at de er som regel påfallende pene i formen de som kler av seg for å vise at kvinner har kropp under klærne, Helle Vaagland også.

Utstillingen henger i Galleri Thorvald Meyersgate 72, drevet av Lisbeth Michelsen som har tatt bildene. Den varer frem til julaften, 12 til 18 hver dag.

Marie Laland Ekeli og Lisbeth Michelsen som står bak utstilling og bok er oppgitte fordi noen gjør noe så forutsigbart som å kritisere dem for å fotografere nakne kjendiser, men det er i stor grad det de gjør. Hvorfor gjør de det sier de?

Fordi kvinnekroppen er vakker, kvinnekroppen er kunst

Mulig det, joda. Det slår meg også innimellom at kropper er vakre eller på andre måter interessevekkende, kanskje særlig det: På andre måter interessevekkende. Vakker er bare en liten del av det jeg syns om kropper når jeg ser dem. Og kropper har vesentlig andre funksjoner for dem som er i dem enn å være der for mitt blikk.

Laland Ekeli/Michelsen skriver det slik i Dagbladet:
"Det finnes et tilleggs-men som gjør nakenbildene i «Bra Damer» til noe ut over det vanlige. Når skuespiller Agnes Kittelsen kler av seg, leses det i sammenheng med følgende sitat: «Jeg ble oppringt av redaktøren for et kvinneblad, og spurt om å stille opp i en nakenreportasje. 'Vi flyr inn den beste fotografen for LA, du blir stylet og sminket og vi skal photoshoppe vekk alt du måtte ønske.' Hva er poenget med å stille opp naken da?» Agnes er avbildet naken i «Bra Damer» fordi hun vet at vi ikke under noen omstendighet ville funnet på å retusjere henne."

Agnes Kittelsen ligger på sofaen på magen med en legg opp og vrista strukket. Det frigjørende med dette bildet skulle være at vi legger merke til at skuespilleren ikke er stylet eller retusjert. Men det er ikke noe å retusjere der, ikke er sprengt blodåre på låret som er perfekt formet, ikke en cellulitt å se.

Akkurat nå 73

Jeg var på Gotan Project på Sentrum Scene i kveld. Jeg hadde feildisponert tiden og kom litt før konserten startet, det må jeg huske at ikke går på Sentrum Scene, i motsetning til Rockefeller.

Jeg prøvde å bevege meg høflig fremover slik jeg alltid gjør men ble stanset av en gjeng på øverste avsats som mente jeg burde kommet tidligere hvis jeg skulle fremover, det vanket foraktfulle blikk, men de tok feil selv om jeg trakk meg tilbake. Fra øverst på galleriet der jeg ble stående så jeg at det var plass helt foran 2 meter fra scenen. Sånn er det alltid.

Jeg tror det er trappetrinnene på Sentrum Scene som gjør at når folk først har fått plass på et trinn så beveger de seg ikke en millimeter.

Jeg så Gotan Project sist i 2005, konserten liknet på den gang, jeg ville bli en av musikerene, som da, flytte inn i kroppen hans.

Å stå langt bak krever mer konsentrasjon, men det nytter ikke, det er umulig for meg å bli skikkelig berørt av Don Draper der oppe, kledd i hvit skjorte vest og hatt, som sto og nikket rytmen med hodet og overkroppen en to tre fir fem seks sju ått og som hoppet opp og ned innimellom. Det er som å suge visuelle inntrykk fra scenen gjennom et trangt sugerør i stedet for å ta seg en real støyt.

Akkurat nå 72

Det er lørdag, det er formiddag, jeg drikker te og overser enkelte kostholdsråd mens jeg spiser jordbæryoughurt med havregryn. Jeg har satt et oliventre i dusjen og dusjet det med alle bladene og stammen i håp om å hjelpe det å overleve vinteren til det kan komme ut igjen til våren.

Jeg leser på Slate, via Twitter:

Jeg leser Mick Jaggers svar til Keith Richards selvbiografi, forkortet i massevis av meg:

This brings me to Brian, who played guitar very well and was a brittle devil. We knew that because of many things, not least that he spent an inappropriate amount of time beating up his girls in the next room. I'm not proud of that. Keith gives himself (too much, I think) credit for rescuing Anita, eventually, from Brian; but that of course was years later. Earlier, we both listened to or watched his cruelty, in the bedroom and elsewhere; we paid no attention to the half-dozen kids he'd fathered and ignored the savagery he accomplished on tour. We didn't know better; we were priapic jackals ourselves, fucking even one another's girlfriends if they got left, as it were, unattended. But it was wrong to have let Brian do that, and Keith should have owned up to this in the book.

What were you doing at 25? We didn't know about depression, insanity, addiction, or what acid might have done to him. It's unclear to me whether the drugs diminished his ability to contribute or whether the drugs were in effect a way to cover up something that wasn't there.

Young Marlon, then perhaps 10, saw Anita, covered in blood, coming down the stairs distraught, and God knows it could have been Marlon playing with the gun. Or: Keith's driven his car off the road (again) with Marlon inside (again).In his book Keith stands back, amazed at the things that just … happen to him.

(en ikke spesielt god men likevel informativ artikkel om Marlon)

And for heaven's sake. No sooner did Keith kick heroin than Charlie took it up. In the book Keith blames me for not touring during the 1980s. I was quoted, unfortunately, saying words to the effect of "the Rolling Stones are a millstone around my neck." This hurt Keith's feelings. He thinks it was a canard flung from a fleeting position of advantage in my solo career, the failing of which he delights in. He's not appreciating the cause and effect. Can you imagine going on tour with an alcoholic, a junkie, and a crackhead? Millstone wasn't even the word. I spent much of the 1980s looking for a new career, and it didn't work. If I had it to do over again I would only try harder.

So those two things I think, are important. Our bond; his talent. We blink at that point, and go 40 years forward, and he has written a book that says, essentially, that I have a small dick. That I am a bad friend. That I am unknowable.

It is a fair charge that I have become less tolerant in these matters over the decades. In our organization, inside this rather unusual floating circus we call home, I am forced into the role of martinet, the one who gets blamed for silly arbitrary rules. (Like, for a show in front of 60,000 people for which we are being paid some $6 or $7 million for a few hours' work, I like to suggest to everyone that we start on time, and that we each have in place a personal plan, in whatever way suits us best, to stay conscious for the duration of the show.)

It is said of me that I act above the rest of the band and prefer the company of society swells. Would you rather have had a conversation with Warren Beatty, Andy Warhol, and Ahmet Ertegun … or Keith, his drug mule Tony, and the other surly nonverbal members of his merry junkie entourage?

The reviewers, who idolize Keith, don't ask why this is all in here. We have rarely spoken of such things publicly, and tangentially even then. We don't talk about it in private, either, and, no, he hasn't been in my dressing room in 20 years. I thought we both learned that there is no point in sharing anything at all with the press, save a few tidbits for the upbeat The Stones are back in top rocking form! article that accompanies each of our tours. I think Keith never appreciated the tedious hours I had to spend with Jann Wenner to accomplish that.

Hele artikkelen i Slate, anbefales for alle om enn bare vagt interessert. i rockhistorie, livet, tilbakeblikk, endringer.

Fredrik Wandrup om Keith Richards biografi


Og enda har jeg ikke gått ut for å se om det er noen aviser jeg vil hente inn. Enda har jeg ikke gått en tur på gymmen, enda har jeg ikke begynt å fyre meg opp til Gotan Project-konserten i kveld, (jeg har hørt dem før en gang.)

Menn som kjønn

Det ligger en lang diskusjon på Underskog med utgangspunkt i en artikkel i Aftenposten om menn som slår. Det fikk meg til å tenke, og skrive følgende i underskogforumet:

"Mye interessant er allerede skrevet. Jeg vil tilføye et par ting. Det at menn som gruppe er fysisk sterkere og i større grad enn kvinner utøver vold gjør ikke bare noe med de som slår/blir slått, det påvirker de fleste av oss. Jeg tror vissheten om at menn kan stanse deg i en døråpning hvis du vil ut av et rom, kan legge deg i bakken uten at du kommer løs er med på å påvirke hvilke roller vi tar i forhold til hverandre, f.eks strategien som endel kvinner har om å jente seg til, puse seg til, søke beskyttelse under en sterk manns arm, så og si.

Kvinner som tar et mer breialt kroppsuttrykk blir lett definert ut som kvinner. Kjønnsroller. De bør diskuteres og jeg venter på at flere menn dykker inn i tematikkene. Det at vi hele tiden pirker til hverandre på folk vi ser på tv, i blader, kollegaen, som beveger seg litt utenfor båsen med en bevegelse, en uttalelse, et plagg bare, og vi spør hverandre om vedkommende kanskje er homo. Småting som dette gjør at vi kontinuerlig forteller hverandre hvor grensene går for hva som er akseptabelt for det kjønnet vi tilhører. Jeg har tro på å kjempe for å stadig utvide disse grensene."

Det er ikke all verden av en tanke og en tekst,
men det er visst det jeg får til i kveld. Vi kan godt snakke om det.

Facebook-filmen

Jeg så Facebookfilmen og likte den ikke.

Jeff Jarvis sier det bedre:

There’s no “why” there. That’s the problem with The Social Network. It neither explains nor even ascribes motives to Mark Zuckerberg—no vision, no strategy, no goals.

For The Social Network, geeks and entrepreneurs are as mysterious and frightening as witches. Its writer, Aaron Sorkin, admits as much in New York Magazine. “He says unapologetically that he knows almost nothing about the 2010 iteration of Facebook, adding that his interest in computer-aided communication goes only as far as emailing his friends.”

The Social Network understands obnoxious old-money (the cartoon-colored, Zuckerberg-suing Winklevoss twins), obnoxious new-money (Sean Parker, though David Kirkpatrick says in Vanity Fair that he is “both more complex and more interesting”), and the pretentious intellectual (a fantasy of Harvard’s then-President, Larry Summers). And it thinks it understands victims (Facebook cofounder and former Zuckerberg friend Eduardo Saverin). I met Saverin once, in a panel put on by an ad network, which Saverin patronized on Facebook’s behalf and which served just the kinds of tacky ads Zuckerberg didn’t want for his company because he knew the value of cool and he had a much bigger vision than Saverin had. That’s likely why Saverin had to go; whether The Social Network knows it or not, it makes that clear.

The Social Network doesn’t understand entrepreneurs and geeks, or at least not the one here. So it turns him into an other. It makes him weird. It portrays Zuckerberg as—let’s be blunt—Aspergery: blinkless, humorless, heartless.


The Social Network is the anti-geek movie. It is the story that those who resist the change society is undergoing want to see. It says the internet is not a revolution but only the creation of a few odd, machine-men, the boys we didn’t like in college. The Social Network is the revenge on the revenge of the nerds.

Jeg har forkortet artikkelen rått,
hele finner du her.
Wikipedia om Jeff Jarvis