Hyper igjen, kreativitet

I dag har det vært en deilig dag på jobben, en sånn dag der tenkingen har gått av seg selv, der assosiasjoner har dukket opp,
vi har snakket og tøyset og tullet frem den jobben vi skulle gjøre.

Vi har vært kreative med andre ord

Det er stor forskjell på når det er mulig for meg å få gode ideer,
når det er mulig å finne frem til et godt språk. F.eks er jeg mye morsommere sammen med den lille gjengen jeg jobber tett sammen med enn ellers. Antakelig fordi jeg er vant til det, over tid har det utviklet seg et miljø der tulling og høyt-tenking er mulig.
En setning kommer ut, kollegaen spinner videre, og så kommer vi dit vi skal uten å anstrenge oss. Noen dager..

Jeg tror det er en viktig forutsetning at vi vet at det er noen der til å ta i mot den litt ville tanken, den rare setningen.

Det kan også komme noe rart og morsomt ut av munnen min uten at jeg tenker på det hvis situasjonen er akkurat passe skummel,
slik at jeg er på alerten. Men er situasjonen for skummel
blir jeg stum og tenker kjedelig.

Og sett en flip-board foran meg og be meg om å drodle så skjer det bare forutsigbare ting er min erfaring.

Nå skal vi tenke kreativt. Akkurat nå

I dag startet dagen med at en kollega sa en uventet tulleting på morgenmøtet, en sånn ting som vi egentlig ikke har tid til,
en ting som bare falt ut av munnen hans.
Og så fortsatte det derfra.

mere julesutring

Ettersom jeg ikke har sånn høyremarg som gjør at alle ser hvordan samtalene utvikler seg i kommentarfeltene nedover i bloggen
(kan jeg få det på blogger?)
og siden jeg tross alt er eneveldig i bloggen min løfter jeg frem dette: Julemarsipanen er kommet, hjelpe meg

Folk har fått det for seg at akkurat disse små tegnene på at jula kommer er kommersialismens hypertekst.
Kommersialismen og kapitalismen,
som om vi stemmer Rødt alle mann?

Det er ingen som er sinte for at det er reisebilag hver uke
selv om vi ikke har ferie til gode.

konsekvensen av facebook-softing

Jeg tror at folk i begynnelsen av alfabetet har fler facebook-venner, for når man slapper av på facebook, så kommer man bare litt nedover på folks venneliste før man ser noen andre man kjenner og så går man til dens liste.

Evt også at folk i begynnelsen av alfabetet har en mer transparent tilværelse fordi flere stanser opp ved dem.

Dette bør kunne ha betydning når et par ikke er enig i fornavn
til den nye ungen sin.

Joan Didion i Morgenbladet

Jeg har skrevet flere poster om Joan Didion. Siden folk stort sett ikke er lenke-klikkere så er det lettere for den interesserte å skrive "joan didion" i blogg-søkefeltet oppe til venstre, da kommer de alle sammen, den nederste var den første jeg skrev, fra 2. desember.
I disse postene er det også en del gode lenker ut av min egen blogg, og mange fine fotografier av Didion.

Ukens Morgenblad har et langt intervju med Joan Didion, gjort av danske Martin Krasnik. Dessverre har ikke Morgenbladet lagt det ut på nett, ikke en gang med den dumme hengelåsen på.

I 2007 har det stått mye om Didions bok om mannens død etter at The Year of Magical Thinking kom på norsk, jeg hopper over de innledende forklaringene, de fins i massevis i bloggen som sagt.
Jeg legger ut noen sitater fra intervjuet.



"John hadde hjerteproblemer fra før av, han hadde en pacemaker, jeg burde jo ha visst at han sto i fare for å få et hjerteinfarkt. Men jeg sperret for den kunnskapen, og derfor var hans død et sjokk".

Det minner meg om den arrogansen så mange snakker med når de omtaler folk som er forlatt av kjæresten sin og som forteller at det kom som et sjokk. Det forekommer enkelte umulig at man ikke skal ha sett tegn. Men man sperrer, man trenger vel å sperre for tegn i livet kan jeg tenke meg.

Det er i alle fall få ting som gjør meg så glad når et menneske snakker eller skriver helt direkte om de tingene som er nært oss i livet og som vi ikke snakker om så ofte.



Også datteren til Didion dør, av langvarig sykdom.

"Jeg var forberedt på en annen måte. Det er jo helt åpenlyst at et barns død er mer smertefullt enn alle de dødsfallene vi burde kunne forvente, men jeg hadde jo ikke forventet at John skulle dø.. Et barns død... Quintana var jo en voksen kvinne. Jeg mener, hun var 39 år, hun var gift, og hun var ikke på samme måte en del av min hverdag som John var det. Jeg hadde ikke den fysiske forbindelsen med henne lenger. Det var selvfølgelig fryktelig, fryktelig å gjennomleve, men min reaksjon var mer ... mer rasjonell. Jeg ble ikke sprø. Jeg ble ikke etterlatt på samme måte".

Hun sier noe trist om det å ha mistet den voksne ungen sin.

"Jeg har tenkt på at jeg ikke har passet på henne. Ikke sant?
Det er jo det vi lover våre barn. At vi passer på dem. Vi sier alltid "det er greit, jeg er jo her". Det kunne jeg ikke holde, jeg holdt ikke mitt løfte til henne".

Nei. Det kan man dessverre ikke holde viser det seg. Men det er fint å si det og det er fint å tro på det også.



Og så til slutt noe om den feilaktige slutningen at vi har kontroll,
og kanskje noe om at det ikke er sikkert at vi blir klokere og klokere jo eldre vi blir i en rett strek beint fremover.

"Det er min fornemmelse at ingen slipper gratis gjennom livet. Slik er det jo, men ingen innser det helt. Da Quintana var innlagt i Los Angeles, slo det meg hvor uvillige folk var til å oppgi kontrollen. Alle disse menneskene med suksess, de trodde fullt og fast på at de kunne trekke i trådene og skaffe til veie de riktige telefonnumrene og få tingene til å gli raskere. Jeg har alltid selv vært så sikker på mine egne evner i så henseende. Jeg kunne alltid løse flokene med mine forbindelser. Men med Quintana var saken bare at det ikke var noen prognose, det var ingen floker å løse. Det var bare Quintana som holdt på å dø.

- Har du selv lært å oppgi kontrollen?

- Det har vært tidspunkter de siste årene da jeg trodde at jeg hadde lært å holde opp med å forestille meg at jeg kan kontrollere allting. Men det har jeg faktisk ikke. Jeg beveger meg hele tiden inn i det igjen."

Så sånn kan det altså være.
Det er ikke sikkert vi skal lære av erfaringer en gang. Shit.

Ett glas vin og bebiser

Hørte på Sylvia Brustads oppgitthet i Ukeslutt i dag: Hvilket offer er det nå egentlig å ikke skulle drikke overhodet i ett år?
Men et glass champagne i sitt eget bryllup lurte Fuggeli på?
Nei det kunne ikke Brustad forstå spilte noen rolle.

Ettersom svaret mitt er "temmelig stort vil jeg si"
så gjorde det godt å lese Annina i den svenske bloggen Shampoo Rising nå i ettermiddag.

"Dessutom gillar jag hennes kommentar till den gravida journalisten Annika Persson som försöker tacka nej till ett glas vin: "Den (bebisen) kommer att bli glad att det finns något sådant som ett glas rödvin i den här världen". Historien förtäljer inte om Annika P sedan drack av vinet eller om hon borde ha gjort det, men för övrigt är det bara att instämma: Mången gång har man varit glad att det finns något sådant som ett glas rödvin i den här världen."

(Søndag ettermiddag: det opprinnelige intervjuet med Cordelia Edvardson som Annina referer til er lagt ut på nett på Dagens Nyheter nå. Det handler om Edvardsons oppgjør med jøders måte å oppfatte konflikten i Midt-Østen på.)

oh my. privat igjen igjen

Siden jeg åpenbart er i privat-siget kan vi ta en til.

I samme post som jeg skrev om jobbsøknaden i sommer skrev jeg at jeg hadde lyst til å få en tekst på trykk et sted, og at jeg fikk en henvendelse, jeg fortalte bare ikke helt hvem det var.

Men det var feministmagasinet Fett

Og nå kommer det to tekster i desembernummeret, en helt grei en om radiOrakel som har overlevd 25 år (noen måtte i alle fall skrive den syns jeg) og en jeg ble mer fornøyd med om et av klassikertemaene mine (skitt).

Ikke bare det. Men Olaug Nilsen har en fast spalte i Fett og nå som hun har svangerskapspermisjon skal jeg være vikar for henne. Den skitt-saken er første av fire jeg skal skrive i den spalten.

Ikke bare det, siden jeg skal ha den spalten et helt år skal de lage sånn kult logo-bilde av meg som de har på Olaug Nilsen.

Og det er såklart sånt som gleder et helt alminnelig jåle-hjerte. Det fins ikke på nett, det kule logo-bildet.

Da gjelder det bare å pønske ut tre feminist-temaer til.


Jeg nevner det nå, for kjenner jeg meg selv rett så kommer det ikke mer om dette når det nærmer seg at bladet er i butikken.

Men kjenner man seg selv rett egentlig? Det er ikke absolutt sikkert.

oh my. Privat igjen

Det fins mange øyeblikk i livet, hverdagslige og patetiske.
Denne dagen har vært full av dem. Jeg pleier å himle inni meg med øynene over folk som er så travle. De er så travle at de ikke rekker å, å å, sende en e-post nærmest.

Ikke bare det, jeg skryter jo gjerne av at jeg virker som best når beskjedene suser rundt ørene mine eller jeg står i en slags storm av kulturinntrykk.

Jo heftigere jo bedre liksom

Liksom fordi det ser ut til å være guds hemmelige plan at hver gang jeg proklamerer noe så får jeg arrogansen min tilbake med et smell, ikke tror jeg på gud heller.

Denne uka

Denne uka har vært full av alt som jeg pleier å like.



Det har vært doble avtaler, tirsdag var jeg på morsomt teater Swamped in Sensation for andre gang og turbonegerboklansering,
det var ha-det-middag til kollega og i kveld var det kusine-reiser-til-Damaskus-middag og Soko-konsert på Blå.

Soko spilte for 46 mennesker på Blå.

Jeg kunne se hver enkelt av dem så jeg kunne telle dem også, det var 1500 på Vega i København.

Og i morra klokka 14.00 skal jeg på jobbintervju igjen.

Jeg sa det kom til å bli privat, ikke bare personlig

Ettersom jeg har den beste jobben og ikke ønsker meg en ny har det bare vært tre jobber i verden å tenke som alternativ. Det har ikke forandret seg på mange år. Den ene er bare til å glemme, den andre vil jeg ikke ha lengre, den tredje er å jobbe i Store Studio.

I sommer var jeg på jobbintervju til researchjobb, i morra skal jeg snakke med dem om vaktsjefjobb. Jeg kan få den eller ikke få den.
I alle fall.

Poenget er at denne dagen var stress. Noen ganger blir jeg hyper på en sånn måte at det ikke lenger er deilig adrenalin som flyter rundt i blodet, det er bare mas som maser der. Nye hendelser maser seg oppover, jeg kan ikke tenke klart.



Jeg klarte ikke en gang sjekke min egen bloggfavorittliste mot de nominerte til Tordenbloggen på en ordentlig måte, jeg bare satt og hyperventilerte, selv om oppgaven jeg hadde pålagt meg var av det enkle, konkrete slaget, det må jeg kunne si.

På jobben fikk jeg ikke tenkt ordentlig

Det er dypt ikke-tilfredsstillende. Det kulminerte på det mest patetiske nivået i ettermiddag da jeg skulle innom butikken.

Jeg skulle, jeg skulle, jeg skulle jo bare handle inn noen varer jeg trengte til lasagne, før jeg skulle lage den, før jeg skulle tenke ut en Store-Studio-intervju-masterplan, før jeg skulle spise middagen med kusine, før jeg skulle på Soko.

Jeg sto i butikken og lette etter en boks med mosa tomater.
Den sto ikke ved ketchupen, hvorfor ikke, begge har med tomat å gjøre, og en unge skrek og skrek og jeg tenkte at hvert øyeblikk nå hvis det kommer en grønnkledd kiwimann forbi så mister jeg grepet og tar ham i kragen fordi jeg ikke finner tak i tomater på boks.

Det går bare ikke, å være i ferd med å bikke fordi en unge skriker mens jeg leter etter tomatbokser.



Jeg kom meg inn hjemme og oppdaget at jeg hadde glemt alt som hadde med salat å gjøre, hele salatkonseptet, ikke noe tomat, løk eller salat hadde jeg kjøpt og jeg skulle tenke ut hvordan jeg i en tenkt situsjon vil legge opp neste ukes Store Studio og formulere det på en huskelapp.

Og det er jo ikke akkurat det at ikke tanken har slått meg de siste dagene. Jeg har hatt flere ideer, men jeg har ikke en gang klart å blogge om hvordan Märtha og Gerd-Liv og M. Aulies fremtreden i mediene har hengt sammen på en interessant måte. Jeg slo ideen fra meg.

Jeg tenkte på den nye inderligheten, på Soko og Swamped og Olaug Nilsen og hvordan de er aktuelle og henger sammen.

Og så står jeg i rommet mitt og spinner og merker at all tankekraft renner ut av meg og jeg er ikke i stand til å formulere den overskriften jeg trenger for å samle tankene, fellesnevneren mellom dem. Langt mindre se hvem jeg vil invitere for å snakke om det. Jeg er spunnet så hyper at jeg er i ferd med å bli et svart lite hull.

Så nåvel

Det er da det kan lønne seg å gå på konsert. Da blir man jo tvunget til å stå rolig og tvunget til å tenke og alt roer seg på en mistenkelig måte.

Det var omtrent bare det.
Men dette ble jo langt,
jeg som skriver på svart bunn og alt.

Hvert øyeblikk nå

Hvert øyeblikk kommer noen til å klage på tegn på jul. Men det er bare julemarsipanen som er kommet, og pepperkakene. Det bør vi kunne klare å leve med. Snart kommer julekaffen.

Og så selger de julepynt på Ikea og sikkert i julepyntavdelingen på Glasmagasinet og i Striestuen har de nok lagt ut julebroderiene sine for salg. Men så er det stille på julefronten lenge lenge.

Dingser, funksjoner og meg

Jeg var egentlig mest fornøyd med det systemet jeg hadde før:
en NOKIA 8610 tror jeg den heter, med kontantkort. Den har myke taster, det er avstand mellom dem og plass til fingrene mine.
Den var litt stor, javel. Jeg brukte den uansett bare til få sms-er.
Som en kriseløsning, en reserveløsning.

Jeg er jo som regel på tastatur

Jeg er logget inn på skype og underskog, facebook, e-poster.
Jeg er tilgjengelig på nett mestparten av tiden uansett. Jeg er sikkert blant de mest tilgjengelige menneskene i universum.

Men nokiaen ble byttet ut med en ny og moderne fra jobben.
Den koster meg altfor mye. Den har alt.

Den har alt jeg ikke trenger

Den har nett, kamera, radio, i-pod. Men det har jeg i alle fall, fra før mener jeg. De tingene ligger i veska mi som jeg uansett drasser med overalt, og de tingene kan jeg bruke fra før. Jeg liker å bruke de gamle tingene. Funksjonen sitter i fingrene.

Jeg fortsatte å bruke de gamle tingene i stedet for å sette meg inn i hvordan den nye mobilen fungerte. Jeg prøvde litt, men det var ikke umiddelbart forståelig for meg hvordan det virket og så gadd jeg ikke mer.

Sånn er det med alle ting og meg

Jeg vil at de skal være enkle å forstå. Jeg orker ikke bruke timer på å få med meg hvilken strømleverandør som er best, hvor jeg kan få gratis telleskritt, hvordan få til rss, bloglines, magnolia, men plutselig var google reader så lett, og vips har jeg fått meg en ny funksjon. Det er ikke nyvinninger jeg er mot, slett ikke.

For det er bruken i seg selv som er det gøye

Ikke å finne ut av det. Så nå har jeg somlet meg ned på Claes Olsson og kjøpt et nytt batteri til gamle nokia. I morra leverer jeg den dyre jobbtelefonen tilbake til jobben.

Den eneste nye funksjonen jeg utviklet med den var å ringe mer fra mobilen: til jobben, og det gidder jeg ikke betale så mye for.

the eye of the beholder

Hver høst går jeg på forlagenes pressekonferanser. Det er en god del av dem og av de som går der er det stor overvekt av kvinner (bortsett fra når det dreier seg om Einar Førde eller Gerd Liv Valla, da toger de inn, mennene på 60). Men til vanlig, mest kvinner.

Hvis jeg skulle fortalt deg på forhånd hvordan disse kvinnene ser ut, ville jeg husket det som at de fleste var 30, har skrå pannelugg, briller og klær med sterke farger. Evt. også noen fikse kvinner på 60 med store smykker og store ringer.

I år la jeg merke til at jeg tar feil. Det er mange gamle kvinner der og de er ikke fikse. Det er kvinner med lute rygger og store bryst og umoderne jumpere. Helt vanlige kjerringer. Det er oppløftende.

Hans og Grete

Jeg tenker på Karita som smiler og legger hodet på skakke i politiske diskusjoner og det irriterer meg. Da jeg var 22 var det en bekjent som glefset til meg: hvorfor smiler du alltid når du snakker?
Jeg tørket av meg for-sikkerhetskyld-smilet og har siden blitt beskyldt for å se sur ut når jeg egentlig bare er jevn.

Når jeg tenker ser jeg altså sur ut, og det har visstnok aldri tiltrukket en mann. På den annen side så er jeg på møter for å følge med og tenke og snakke, ikke for å legge småsmuler etter meg.

Hyper og en six-pack

"Der" kom jeg hjem fra jobb, klokka er over 19 og dagen har vært så sving-sving at da jeg gikk ut jobbdøra ville det gå for langsomt hvis jeg skulle gå hjem slik jeg pleier, så opp og finne drosje og hjem til butikken og kjøpe øl og en pizza ettersom jeg ikke fant noen i nærheten som ville drikke og snakke seg ned med meg.

Jeg virker på mitt beste når alt må gå fort for seg. Jo mer som skjer, jo bedre virker jeg. Jeg passer ikke til å levere en rapport om to måneder, ikke om en uke engang. Må det være gjort innen to minutter? Jeg er på. Må mange ting være gjort i løpet av få minutter? Jeg vet hvilken rekkefølge det er best å gjøre dem i.

Telefonene ringer, spørsmålene hagler, de kommer fra ulike mennesker og dreier seg om helt ulike ting. Det er da jeg har det aller best. Jeg skrur meg oppover, har tempo i kroppen, tempo i hodet, jeg begynner å snakke fort og litt høyt, adrenalinet flyter,
jeg kjenner det. Jeg blir oftest glad av stress.
Stress kan kjennes skikkelig deilig ut.

Dessuten blir jeg fryktløs. Det som er skummelt og som jeg utsetter når jeg er mindre travel tenker jeg ikke over når det er mas.
Er det oppstått et problem? Herlig. Må jeg ringe kongen? Min minste kunst. Og der jeg vanligvis er en vennlig og demokratisk anlagt person fins sannelig nyttige hersketeknikker tilgjengelig også når det skulle vise seg nødvendig. Så, det var min dag.

Noe jeg fant: Soko

Se her hva jeg fant. Den franske jenta Soko. Se videoen til I`ll kill her, en slags søt, skittenferdig hverdagsproduksjon, som minner meg om det teaterstykket jeg fortalte om i går. Kanskje enda mer naiv i formen. Naiv i positiv forstand. Muligens litt Joanna Newsom-aktig.

MySpace-siden til Soko har over en million treff.

Hun spiller torsdag 25. oktober på Blå. Det er en slags lukket fest, men 50 billetter legges ut for salg på Tiger, Posten og Billetservice.

Noe jeg fant: Sons of Liberty

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Stina Kajaso kaller seg Sons of Liberty og nå undersøker de noen romantiske forestillinger vi kan ha om kjærlighet og pornoimpulser i Swamped in Sensation som går på Torshovteatret noen få dager til.

Jeg likte forestillingen kjempegodt.
Det gjorde ikke IdaLou Larsen.



IdaLou Larsens slakt av Sons of Liberty er nærmest en reklame for å gå på Torshovteatret for tiden slik jeg ser det.

IdaLou Larsen skriver i Klassekampen som ikke legger ut mye på nett. De har ikke lagt ut en kultursak siden 3. september.
Det er jo irriterende nok, men i alle fall, hun skriver,

"Det er selve teatrets forutsetning at utøverne behersker formen. Danserne skal kunne danse, sangerne synge."

Nei det syns jeg ikke

Noen ganger er nettopp det at et uttrykk likner veldig på det ikke-profesjonelle det som gjør det lettere å tro på.

Jeg syns de var deilig desperate, absolutt inderlige.
De la seg på bordet med innvollene rett frem:
Hvorfor er kjærligheten sånn?
Hva er det med døden?



Dessuten var de jo kjempemorsomme med alle sine referanser til MyLittlePony og transformers, med de veldig dempa dansetrinnene sine og mimikken.

Hva er forresten dette, les hva IdaLou Larsen skriver:

"Enkelte er av den oppfatning at denne typen introvert, selvdiggende teater er "hylende morsomt", og på premieren var det da også en åtte-ti, mest kvinnelige, tilskuere som lo så de bokstavelig talt hylte."

Anmelderen minner meg om en streng fanatiker som vil påføre noen skam for at vi moret oss. Kvinner som vi er?



De hadde en slags skittenferdig stil som jeg liker, omtrent som jeg liker Torggata, rett nedi høgget.

"Vi velter oss i ekkelheter og elendighet så dere skal få en bedre morgendag."

"Ambisjonen er å rense og rengjøre. Man skal få alt hva man vil ha, intet mer, intet mindre: trøst, nytelse, kjærlighet, alkohol."



IdaLou Larsen tror forresten at replikkene er improviserte.
Det syns jeg at jeg med sikkerhet si at de ikke var,
de var så fletta og presise.



Stina Kajaso og Lisa Charlotte Baudouin Lie har jobbet sammen siden 2003 etter at de gikk på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad.

Sons of Libertys forestilling God hates Scandinavia ble kåret av Morgenbladet til "årets beste forestilling" i fjor.



Elisabeth Rygg i Aftenposten virker fortørnet over at den slags teater, skal vi si alternativt, skal vi si to ganske unge kvinner ikke er ydmyke nok i ressursbruken?

Er det mulig å overse at det kan være en villet kommentar til den stadige diskusjonen om kjønn i teater-roller?

Slik sier hun det i alle fall selv:

"At teatret har ressurser til å hente inn gjestespillerne fra hovedhuset, Rolf Arly Lund og Jan Gunnar Røise, er en gåte. Førstnevnte sitter ensom på galleriet, anonym og replikkløs. Sistnevnte har fått skokrem i ansiktet, kroppsmaling på magen og danser en ellevill jungeldans på slutten. Den teatrale innpakningen er voldsom, med en enorm Maria-figur sentralt plassert, og til slutt er scenerommet blitt en ekte søppelplass dekket av skrot, druer og potetgull."

Uffamei. Hvem skal rydde nå da, nå ble det ukoselig her.

Forestillingen går på Torshov neste tirsdag, onsdag og torsdag,
altså om en drøy uke.

Jeg vil gå en gang til, jeg er som et barn på denne måten.
Alt jeg liker vil jeg mer.
Andreas Wiese i Dagbladet er også glad.
Alle fotografiene har Kristine Jakobsen tatt.

MySpace-siden til Sons of Liberty

Shit

Det ble banalt, jeg innrømmer det. Men jeg syns det var hakket over M. Aulie dog, hun har ikke en enkel symbolikk engang, bare at vi alle skal være glade.

Kan vi bli blodsbrødre igjen?

Det var kommet ondt blod mellom oss.
Jeg måtte årelate meg.


Forpost
(etterpost)

Jeg er en kunstner

I går ble jeg så inspirert av Sri-Chimnoy-bevegelsens evne til å spre et budskap (selve Sri egentlig, forkledd som "fred") at jeg bestemte meg for å lage et kunstverk selv, og si det er kunst rett og slett.

Ulempen for meg er at jeg ikke har noen som kan fremheve meg som en kunstner verdt å bry seg om. Jeg lurer på hvordan Sri egentlig startet med sine aller første tilhengere? Antakelig begynte han bare med å si at han var en fredsapostel og så tok han det derfra.

Så, jeg er kunstner

Jeg kan ikke forstyrre selve kunstverk-posten med disse forklaringene, derfor sier jeg det nå, sånn at dere skjønner det når dere ser det. Et kunstverk må alltid stå for seg selv.
Men selvsagt i en historisk kontekst.

Bare vent litt, den kommer snart.
Jeg skal bare gå ut på badet og lage den.

Da Sri var i Oslo

I går døde Sri Chinmoy, en fyr som for meg er et bilde på hvor lett folk lar seg manipulere. I 1993 innviet havnesjefen og ordføreren i Oslo havna vår til en Sri Chinmoy fredshavn.

Plaketten står fortsatt nede på kaia. Fredsflammen kvittet de seg etter hvert med ved å donere den til Linstow Eiendom, den står kanskje stua bort på Aker Brygge et sted?



Hva betyr det egentlig å være fredshavn? Tja, at vi gjerne vil ha fred og gjerne er med på å spre Sri Chinmoys navn?

Sri ville at alt skal ha hans navn,
sirkus, byer og broer

Og javisst. Bergen ble fredsby, Arnardo ble fredssirkus, Svinesundbrua fredsbru, vi unngikk å bli fredshovedstad.

Her ser dere hvordan det argumenteres, man viser til at andre er med på dette, resten er stort sett ull.



På denne tiden mottok jeg en pressemappe der den ene statsråden etter den andre står med armen rundt en fornøyd Chinmoy.
Han driver med fred, er ikke det fint?

"Men hva er dette egentlig?" tenkte jeg

Ingen så ut til å spørre seg hvem denne fyren egentlig var. I avisene var det små artikler, stort sett avskrift fra pressemeldingene. På den tiden tok det meg en halv time å google opp at fyren utnyttet FN-systemet ved å bruke logoen og fremstille det som om han representerte FN, mens han i virkeligheten brukte et rom i FN-bygget for meditasjonskurs for FN-ansatte. Nå finner jeg dessverre ikke de gamle artiklene, f.eks fra Bergens Tidende.

Men kjernepoenget var igrunnen at rektor på Majorstua skole sa det var greit at Sri Chinmoy kom på skolen fordi skolesjefen gikk god for ham. Skolesjefen stilte seg opp på bilde med Chinmoy fordi den forrige skolesjefen hadde gjort det. Og alle disse statsrådene sto jo der, så hvorfor være så kritisk? Åse Kleveland derimot ba sekretæren sin sjekke hva dette var før hun bestemte seg for om hun ville fotograferes.

Slik ser verden ut fra Chinmoyene

Det får en til å tenke

I dag spiller Zappaungene i Oslo. Sist de var i byen skrev jeg en greie om Zappa og meg og radiOrakel.

I dag er Zappaungene tilbake, jeg skal ikke dit. Jeg skal drikke masse øl og markere at radiOrakel er 25 år. Faktorene dytter borti hverandre på en pussig måte, det får meg ikke til å tro på noe.

For 25 år siden var det rett etter Skippergataokkupasjonen. Sissel Rønbeck var statsråd og engasjerte seg i dette. Arne Wam var reporter i Ungdommens Radioavis og engasjerte seg også.

Han intervjuet henne vel og lenge og så ble de gift. Og jeg sprayet "Sissel sykler - Sissel hykler" på en vegg i dumpa, (der som Oslo Byarkiv er nå.) Den sto på plass i mange år.


Da jeg leste Frank Rossaviks biografi om Einar Førde nå i høst sto det at Rønbeck tok feil, skippergatasaken hørte ikke inn under hennes departement, men Førdes.

Einar Førde nevnte det ikke for henne.
Jeg blir ikke kvitt tanken på at Wam og Førde ble et par i stedet.