Hyper og en six-pack

"Der" kom jeg hjem fra jobb, klokka er over 19 og dagen har vært så sving-sving at da jeg gikk ut jobbdøra ville det gå for langsomt hvis jeg skulle gå hjem slik jeg pleier, så opp og finne drosje og hjem til butikken og kjøpe øl og en pizza ettersom jeg ikke fant noen i nærheten som ville drikke og snakke seg ned med meg.

Jeg virker på mitt beste når alt må gå fort for seg. Jo mer som skjer, jo bedre virker jeg. Jeg passer ikke til å levere en rapport om to måneder, ikke om en uke engang. Må det være gjort innen to minutter? Jeg er på. Må mange ting være gjort i løpet av få minutter? Jeg vet hvilken rekkefølge det er best å gjøre dem i.

Telefonene ringer, spørsmålene hagler, de kommer fra ulike mennesker og dreier seg om helt ulike ting. Det er da jeg har det aller best. Jeg skrur meg oppover, har tempo i kroppen, tempo i hodet, jeg begynner å snakke fort og litt høyt, adrenalinet flyter,
jeg kjenner det. Jeg blir oftest glad av stress.
Stress kan kjennes skikkelig deilig ut.

Dessuten blir jeg fryktløs. Det som er skummelt og som jeg utsetter når jeg er mindre travel tenker jeg ikke over når det er mas.
Er det oppstått et problem? Herlig. Må jeg ringe kongen? Min minste kunst. Og der jeg vanligvis er en vennlig og demokratisk anlagt person fins sannelig nyttige hersketeknikker tilgjengelig også når det skulle vise seg nødvendig. Så, det var min dag.