Døden

Jeg bor i et hus i kolonistil på solsiden av Parque de San Nicolas, der jeg har levd alle mine levedager koneløs og pengeløs, der mine foreldre levde og døde, og der jeg akter å dø alene, i den sengen der jeg ble født og på en dag jeg skulle ønske ble fjern og smertefri..

Jeg har lest Garcia Marquez i helga, Alle mine triste horer. Det fikk meg til å tenke litt på døden igjen, men det skal jo ingenting til.

Hver gang jeg treffer venninna mi snakker vi om døden. Og vi sier omtrent det samme hver gang, det dreier seg om at livet raser av gårde, før vi vet ordet av det er det slutt, er ikke det rart? Omtrent det sier vi til hverandre. Vi er ikke triste når vi gjør dette, den kommer bare opp. Jeg tenker kort innom døden nesten hver dag.

Sånn omtrent: se det er smelta innmed veggen! Så deilig, det går mot vår. Hvis jeg får oppleve en vår til, men det virker jo sånn!

Andre ganger går jeg grundigere til verks.

Jeg lurer på om andre tenker så mye på døden som vi gjør. Og jeg lurer på om vi kommer til å fortsette sånn til vi faktisk dør.

Da jeg var ungdom lå jeg i sengen min og gråt over at døden skal komme til meg en gang. Det gjør jeg ikke nå, i alle fall ikke nå som jo ikke noen dødelig sykdom truer meg.

Døden er så langt unna når man er ung

Men selv om jeg gråt over døden om kvelden anså jeg likevel livet å være uendelig nærmest, for egen del. Nå er jeg litt eldre og har døden med meg. Jeg blir sikkert sjokkert likevel hvis jeg blir syk, det tror jeg. Det er rart å se på ungdom når de oppfører seg som om de ikke kan dø, de vet ikke hvor raskt rundt svingen den kan komme, de kjører så fort.

Jeg husker hvor overraskende og litt for privat jeg syntes det var da mormor alltid tilføyde "hvis jeg har levedager" på spørsmål om vi skal gjøre sånn eller slik om en stund.

Levedager er jo et beskrivende ord

Jeg kan ikke huske at noen andre enn Marquez og mormor har brukt det, men - det må det jo ha vært. Det er så mange dager som ikke kommer til å være våre levedager. Jeg forsto at mormor ikke tok det for gitt at hun skulle leve neste høst, og det virker jo fornuftig på meg nå, hun var jo en gammel dame.

En kunstgjødseltag til Marion

Jeg måtte le høyt her jeg sitter syk og alene da Marion sendte meg dette via bloggrevyen nå nettopp.

Og her er min foreløpige hilsen tilbake.
Jeg har prøvd meg med kunstgjødseltagging de siste par årene. Ikke i stor utstrekning, dette var min første.

Hvis du ser et grissent gressområde kan du gjødsle i bokstaver. Der du har gjødslet blir gresset høyere og grønnere i løpet av to uker.

Dette lærte jeg av onklene mine som tagget årstallet kunstgjødsla kom til bygda over et svært jorde. Det kunne man se som et grønt skjær hvis man rodde ut på fjorden i tiår etter.

Snowboard i Oslo i helga

RETTING:
Opps-i-deisi! Det er ikke denne helga, men neste rennet er.

Såvidt jeg kan se har det ikke vært skrevet noe særlig i avisene om at Arctic Challenge er i Oslo neste helg. Nå har jeg riktignok vært veldig på landet, men kanskje det er behov for no informasjon her.

Terje Håkonsens renn

Jeg vetta søren om det heter renn i den verdenen, men dere skjønner hva jeg mener. De flinkeste gutta skal fly høyt. Jeg har vært misunnelig på dem som har kunnet se på dette i Lofoten, med verdens beste kulisser tilgjengelig, men i år altså, en 10 meters quarterpipe i Midstubakken, oppe ved Holmenkollen.

Snowboard med solbærsirup

Snowboard er tøfft å se på syns jeg, og jeg tenker å kombinere det med norske vinteridylleffekter som kvikklunsj og appelsin, kakao med baileys, boller, toddy, pølser på termos, bål og reinskinn,
barn, familie, venner.

Det begynner 13.00 lørdag, T-bane 1 til Midtstuen.
Det koster 100 kroner for oss som er over 8 år.
Nrk viser rennet lørdag klokka 18.00

En skuffende side til Artic Challenge

Bildet er fra Tromsø kommune

Antony til Oslo igjen

Ble overrasket over å se Antony Hegarty i Lydverket i går, og enda mer overrasket over at han skal spille live i Først og Sist nå fredag.

Vi får komme

Lydverket har konkurranse, og den som kan svare "You are my sister" på spørsmålet om hva Antony sang sammen med Boy George, og sender svaret til lydverketkonkurranse@nrk.no kan vinne plass i salen (eller signert cd).

Antony and the Johnsons

Hos Lydverket kan du se programmet, det var en spesial fra New York, og det handlet mest om Rufus Wainwright og Antony.

Antony-artikkelen min fra før jul, med gode lenker syns jeg.

Ellers leste jeg nå at det er en foto-serie med Antony i siste nummer av bladet i-D, skal ut og sjekke.

Finner jeg noe fint oppdaterer jeg denne de nærmeste dagene, den som er interessert kan følge med her, så blir det ikke så mye pingemas.

Og jeg fant dette bildet som jeg scannet inn, det var fine fotografier, februarnummeret av i-D, gikk dessverre ikke å lenke til artikkelen.

Lotten så Først og Sist og koste seg med Antony

Nord i byen og sør i byen

Det er ingen byer jeg har vært i som bruker nord-sør-begrepene så aktivt som folk i Tromsø.

Det er sikkert fordi de bor ved et sund og fordi de er etterkommere av fiskere og fangstfolk. Og moteløver og Cora Sandel for den saks skyld.

Jeg er i Tromsø på By:Larm

I går så jeg Kristopher Schau ta i bruk de virkemidlene han hadde tilgjengelig for å leke sexgud. Det gikk ganske bra det.

Anledningen var Hurra Torpedo som har miket opp hvitevarer og annet kjøkkenutstyr og dratt på Norgesturne. Det slår meg at jeg kanskje burde skrevet dette i husarbeidsavdelingen min, som en oppmuntring til hva man kan bruke utstyret vi har på kjøkkenet til.

Kristopher Schau putter miksmasteren ned i buksa og visper på gitar med den. Ellers har han en rytmeseksjon med et frysebokslokk, en slegge og en komfyr.

Men sex altså

Alle i Hurra Torpedo går med blå gymbukser halvveis nedpå rumpa, det er ikke bare rumpesprekker å se, men myke, hvite mannerumper.

Her ser du Bare Egils (eg. onkel Blås) hvite mannerumpe, såvidt det er.

Litt uti konserten når Schau har slått med slegga en stund tar han av seg overdel og viser frem muskler, svette og rygg med guild tatovert inn. For å gjøre onkel Blå om til mr.sex koser han seg med mannesymboler som arbeidshansker, slegga selvsagt og bevegelser fra toreadoren og pulpfiction-armbevegelsen.

Til slutt blir han mr.aggresjon og skriker seg rød og viser oss alt han har av krefter, det ser nesten ut som han er midt i en fødsel, før han runder av med litt spytting.

Ellers

Ellers så jeg Adjagas. Og de er verdt å sjekke på konsert.
Der Gåte blander rock og folkemusikk, er blandingen for Adjagas rock og joik. Og der Gåte har hard trøndergitar i rocken sin, bruker Adjagas Paris-Texas-slidegitar.

Hun må hete Fru Martinsen, må hun ikke det da?

Jeg fortalte mamma, som var med på Elvira og Serena Maneesh,
om disse kusinene og søskenbarna i de tre bandene Silver,
Elvira Nikolaysen og Serena Maneesh, disse ungene som er vokst opp i den religiøse musikkverdenen i Stavanger eller rundt der.

- Er det pinsevenn-unger dette?
sa mamma da hun så på Serenea Maneesh.
- Ja noe sånt.

Pinsevennunger er litt av hvert for tiden

Og Silver er vel det eneste harde bandet som har vært på forsiden av Vårt Land, etter at de var på by:larm i fjor. Et øyeblikk der tenkte jeg at nå skal du se på faen, er tilogmed Vårt Land begynt med by:larm-stoff, og så på forsida, men så kom jeg på at Silver er kristne. Og Vårt Land skriver om alt som er kristent.

Siden mamma var best til å bruke sitt eget kamera, og dessuten hadde slikt å gjøre, var det hun som tok bilder av bandene.

Pianojente med hår

Elvira kastet altfor mye på håret etter min smak men sang med den fine hese stemmen sin, og hadde Knut Schreiner med som gitarist.

Bortsett fra det var det lite å se på på scenen og da blir det så kjedelig syns jeg.

Og skal det først kommenteres på hår: Knut Schreiner har lang pannelugg.


Dagbladet hadde Elvira-bilde og de likte henne bedre enn meg.

I Serena Manesh er det 7-8 søskenbarn som lager et tøfft lydteppe.

Han som synger så ut som en dandyutgave av han vietnameseren som leker russisk rulett i Hjortejegeren, du kan se at han hadde rysjeskjorte på seg.

Mammas egentlige oppgave var å få et bilde på hun tøffe bassisten med pannelugg og tøysko som hopper rundt med bassen sin.
Men gammel og ny tid møtte hverandre i denne replikken,

- Hun var ikke lett å feste på plata hun der.

Sånn så utsikten fra hotellrommet ut. På et lite sted blir det oftere sånn at ulike stiler og funksjoner smelles sammen på et lite areale. Her er hurtigrutekaia m.m..

Tenn et lys

Det er kommet en helt annen sms-aksjon fra Danmark i kveld:

"Tænd stearinlys i vinduerne i aften for at symbolisere tolerance og mane til besindighed i den aktuelle debat. Send så denne beskjed til så mange som muligt."

Jeg trodde ikke jeg skulle si noe sånt som dette, jeg tror vanligvis på fornuft og penger heller enn å tenne et lys, men siden det ser ut til at mange styres av ikke-rasjonelle handlinger for tiden, kanskje denne sms-aksjonen kan gi sitt lille bidrag til at følelser roer seg heller enn å yppe dem.

Så ja, jeg har tent et lys i vinduskarmen.