Akkurat nå 97

Jeg har dusjet og skal i middag og siden middagen er en lammestek og det er påske og huset vi skal spise i ligger i skogen bestemmer jeg at det ikke er upassende å komme i ullstilongs og devoldtrøye. Å gå i skisko når jeg ikke går på ski, har jeg allerede innført. Jeg kan også ta boblejakka på, den myke gode som er femten år og skilue og votter, ikke skinnhansker, det gjør ikke noe om jeg går på Oslo S slik for det ser bare ut som jeg skal på hyttetur.

Hvis vi er lure gjør vi revolusjon nå. Vi lar påsken gli over i en tilstand med bare behagelige antrekk. Sko som klemmer og mager som må holdes inn har vi på like sjelden som helsemyndighetene anbefaler søtt til barna.

Svenskefaen peker på oss

Vi bare ler av det

Noen dager etter 8. mars pekte Aftenposten til Sverige og på en svensk akademiker som skal ha sagt at den populære ved-boka til Lars Mytting truer likestillingen og er rasistisk. Og herlighet så gøy det ble, liksom.

Det er ikke blodtåka som har lagt seg over koseredaksjonene. Det er det andre været: Evig solskinn. Og under den blå himmelen er journalistene enige om hva det er vi er enige om her i landet, og hva som heller er komisk.

Men skal ikke journalister pille borti tilsynelatende enigheter da?

Etter at den svenske teaterinstruktøren Sofia Jupither skrev at hun mente Torbjørn Egner var en gammeldags koseagitator som med fordel kunne legges til side for barneteater som ikke var fra besteforeldrenes tid, ble hun overrasket over hvor personlig nordmenn tok kritikken hennes. Hun oppsummerte: Man blir lett «hemmablind» for egen kultur. Og det blir vi jo. Når da noen svensker tar seg bryet med å ta en kikk på oss utenfra, skulle vi ikke benyttet sjansen til å høre etter hva de sier og snakke litt om det, før vi avfeier blikket deres med et: Hø Hø! og et lårklask?

Nå er det en en svensk etnolog, Jonas Engman, som har skrevet om menn og ved og boka til Mytting, den selger godt i Sverige også: Grillning, snickra på hus och vedhuggning är manliga scener. (..) Vi tror att vi vill släppa in alla och bli jämställda, men jag är övertygad om att det finns djupa konservativa värderingar som vi inte vill se.

Så da ble det Rai Rai. Den norske kulturforskeren Aftenposten snakket med mener svenskeakademikeren ser spøkelser ved høylys dag, uttalelsene grenser til konspirasjonstenkning, han er forvirret, det er et banalt utslag av nabomisunnelse, og hvis du først søker etter noe som kan virke truende, kan du finne det mange steder.

Forfatteren selv mener kritikken overhodet ikke rammer boka hans, og at det rett og slett er vanskelig å ta den alvorlig.

NRK ringer til kjønnsforsker Jørgen Lorentzen og han må nesten ty til latteren, sier han, så komisk er det å tenke på at svenskekollegaen mener vedhugging kan bli til hinder for likestilling og integrasjon. Lorentzen tror kvinner setter stor pris på at menn går i skogen og hogger ved, og dermed hoppet han over det faglige synspunktet fra sin svenske kollega. Journalistene og kjønnsforskeren kunne hjulpet til med å sette synspunktet inn i en sammenheng, men nå fikk Lorentzen heller hjelp på veien til å smette seg tilbake til den joviale posisjonen han hadde før Harald Eia smeiset ham.

Svisj, svosj, der var den kritikken ute av verden. Svenskene er så rare. Vi er norske.

Noen av oss er menn, og jeg vet ikke hva vi skal kalle meg som sleper med meg kirsebærtrestokker fra naboen og sager dem opp. Det er meg som plukker pinner og legger i håndveska på vei hjem fra jobb - til sammen blir det opptenningsved. Det er meg som sent på kvelden når jeg har drukket opp og er ferdig med å stirre inn i peisen og grave i glørne, ser på stabelen min med tilfredshet før jeg går og legger meg.

Jeg kastet meg over ved-boka til Mytting. Og visst tåler jeg at han skriver om ved og menn, det er flest menn som driver med ved. Man skal jo leve i samfunnet og ha glede av lesing, så jeg glatter over og oversetter slik at tekster handler om meg også. Men Lars Mytting dytter meg ut på siden av ved-hyggen med å fortelle meg at "En mann kan nok knusle med kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygning foran syden, men han som lar sin familie fryse, har karakterbrist." og "Valg av motorsag definerer mannen. Det er et innkjøp som ikke skal gjøres på hagesenteret en lørdag mens iskrem smelter nedover fingrene på ungene og kona maser om at parkeringa snart går ut."

Lars Myttings penis-språk skygget over de tekstbitene jeg ellers likte. Ville han det? Sikkert ikke. Men det ser ut som han syns det er et lite problem: Ha´kke tenkt over det egentlig. Den friske, hvite, velplasserte mannen skjønner ofte ikke hva vi andre maser med.

Jeg er så raus en leser, altfor raus. Man skulle fyrt seg opp i vansinne oftere, men se, så mister man sin coolness og er ikke lenger på banen sammen med de andre, den banen noen har definert er vår bane. På den banen klager man ikke over kjønnet språk.

Spalten i Journalisten i dag

Rosa Liksom!

Jeg hadde helt glemt Rosa Liksom, hvordan kunne jeg det, hun står jo i bokhylla mi og jeg husker hvor overrasket jeg ble da jeg leste henne første gang og jeg husker momentant og full identifikasjon. Jeg ville være Rosa Liksom.

Nå husker jeg ikke hvordan boka var, jeg må åpenbart lese den om igjen. Og jeg må lese den nye, er bestilt. Men det jeg altså skulle si var: Så glad jeg ble i dag da jeg så på Bokprogrammet og der var Rosa Liksom. Jeg hadde ikke sett henne snakke før. Det ble jeg glad av.

Meg, meg, bloggen

Debattansvarlig på nett i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, takker bloggere.

De fortjener en hyllest, og her kommer den. Til alle dere bloggere som har inspirert og kritisert oss journalister, som har utvidet norsk offentlighet i over ti år, fått oss til å sperre øynene opp i vantro eller le høyt, som har bygget en ny form for samtale vi ikke hadde tidligere:

Min tommel opp går til Dagens Onde Kvinner, Radiohode, Underverset, Hjorten, Fr Martinsen og Mihoe. Min hyllest går til Iskwew, Øyvind Strømmen og Bjørn Stærk, Fjordfitte, VamPus og Esquil. Jeg vil feire Førti, feit og ferdig, Ida Aalen, LordX, Lindkvist, Spaltet, Typisk Tor Andre og Androida. Kjempekudos går til Den Tvilsomme Humanist, Virrvarr, Mad Mullah Hastur, Eirik Newth, ~SerendipityCat~ og Vrangest.

Det er å bli satt tilbake noen år i tid for meg, å lese gjennom de navnene, et nostalgisk øyeblikk. Mina Hauge Nærland skriver om at psevdonymiteten på nettet i stor grad forsvinner i takt med Google og Facebook som har kampanjer for å utrydde anonymiteten på Internett, om hvordan bloggere har gått fra å være den rebelske lillesøstra til å bli foredragsholdere og eksperter på sosiale medier. Hun avslutter med:

Men folkens,
pass på ikke å bli for streite nå da

Ska´kke bli! Jeg lagde meg et hjørne her for mange år siden, her har jeg tenkt å fortsette å være. Jeg gidder heller ikke la meg tvinge til fullt navn. Jeg utelukker ikke at jeg en gang bryter psevdonymet, ikke nå.

Det er litt irriterende, men greit, at folk ikke skjønner behovet for psevdonymitet som annet enn å kunne slenge sinnakommentarer eller være varslere om alvorlige feil på egen arbeidsplass. For egen del er psevdonymiteten en markering av at bloggen er et annet rom. Mamma og sjefen min leser meg, mange vet hvem jeg er i mitt ikke-blogglige liv. Jeg har aldri skrevet noe her som jeg ikke tåler bli konfrontert med. Det dreier seg ikke om det. Jeg vil skape en avstand til jobben min. Men først og fremst hjelpe meg selv til å tenke friere.

Vi trenger alle hjelp til det

Vi kan innbille oss noe annet, men det å være kjæreste, sønn av noen i bygda, kollega, norsk, det legger føringer på oss, og noen ganger, når vi får nye venner eller ny arbeidsplass, når vi er i utlandet, kan vi oppleve at vi puster friere et øyeblikk.

Det er den følelsen,
jeg er ute etter

Når jeg skriver så tenker jeg som regel at her er jeg, dette er mitt sted og folk kan skylde seg selv om de går inn hit. Så skjer det gjerne etterpå at jeg søker oppmerksom om det jeg har skrevet, det ødelegger ikke følelsen. Noen ganger er det deilig bare det å bryte en regel. Regel om fullt navn, mellomtittelregler. Godt. Jeg bryter for få regler. Sånn, det var det jeg ville si i dag.

Camille Paglia på Litteraturhuset

Jeg dro for å se den amerikanske feministen Camille Paglia på Litteraturhuset 8. mars. Hun er en festlig popfeminist som har kastet ut provoserende og nyttige spørsmål, men som gjorde meg sliten med sin ivrige selvbegeistrethet parret med en stadig tilbakevende gnaging på manglende anerkjennelse.

Vel, hun reiser stadig rundt til fulle hus, 23 år etter hit-en Sexual Personae. Skjønner hun ikke hvor gjenomsiktig det er, voksne mennesket.

Og Susan Faludi? Camille Paglia må komme over Susan Faludi. Det er mer enn 20 år siden vi andre gjorde det.

Paglia-sitater

Så jada, Camille Paglia er en kvikkas, men jeg er uenig i nesten alt hun sier. Som at feminismen må ta skylden for kvinneligheten og seksualitetens død. Hvor er det Paglia putter prevensjon og abort inn i seksualitetens regnestykke? Og den seksuelle makten hun syns Elizabeth Taylor har og som feministene skal ha frarøvet kvinner, spørsmålet er jo når denne seksuelle utstrålingen skal skinne, har den noe i et arbeidsforhold å gjøre for eksempel? I et arbeidsforhold er dyktighet en mer gangbar og varig kapital.

"Poststrukturalistene forgudet språket, og forklarte og definerte alt i tilværelsen som, og gjennom språk. Nettopp her oppstod denne sterke motviljen blant feminister mot objektifiseringen av kvinnen."

Jeg skjønner ikke problemet slik det er beskrevet her. Språket setter navn på noe, og objektifisering av kvinner beskriver tilstander vel verdt å peke på.

Hun knapper svingene voldsomt i argumentasjonen sin. Når hun kritiserer kvinner i date rape velger hun en ekstrem og overser mye på veien. Når hun mener hun og søstra er ulike på grunn av foreldrenes alder ved fødsel. Når hun forveksler sin egen kvikke voldsomhet med noe vi kan lage en allmen regel av, at det bare er å ta seg sammen og braute seg frem. Og nei, jeg er ikke enig i at formell likhet i den offentlige sfære er alt vi trenger.


Test av lys i kamera.

Etter samtalen mellom Paglia og forfatter Birigtte Huitfeldt Midttun var det pause, og så en panelsamtale med Hege Duckert (vi har glemt å gi dagens 16-åringer Beauvoir, de tror feminisme handler om legghår) og Torgny Amdam (flørtet Paglia for ageism når hun syns Madonna ikke burde vise kropp disse dager) ledet av Karin Haugen - som stilte mer interessante spørsmål enn forfatteren syns jeg.

Det var forfriskende å få Duckert og Amdam inn i den kontinuerlige snakkestrømmen fra Paglia. På dette tidspunktet var jeg sliten i ørene og lengtet etter at arrangementet skulle være slutt. Straffen for å sette seg på første rad er at man ikke kan reise seg og gå, med mindre man er klar for å ta blikkene fra de 200 andre som kanskje tror du går i protest.

Jeg liker å sitte på første rad. Jeg liker å se godt, å se mimikken til den som snakker og jeg liker ikke å ha distraherende folk mellom meg og den jeg hører på. Men i går var ikke det målsettingen egentlig. Målsettingen var å komme meg inn i salen. Den tar litt mer enn 200 folk og det var ikke mulig å kjøpe billetter på forhånd.

Jeg trodde to timer før i kø var riktig tidspunkt for å være sikker på å komme inn. Men skulle jeg først sitte to timer i kø, kunne jeg like gjerne sitte tre timer og være helt sikker. Så jeg tok med bok og brett og matpakke, og sitteplate faktisk, og satte meg ned. Jeg var helt alene i køen. Helt til Harald Eia kom ruslende etter et kvarter. Han hentet stoler og vi lagde en komfortabel allianse som besto av akkurat passe lite småprat, mest jobbing og lesing.

Jeg leste i Barbara Ehrenreichs bok om dyrkingen av positiv tenkning (når kreft blir fremstilt som så herlig at man nesten får lyst til å gå ut å få seg en sprøyte med levende kreftceller) og tenkte at hvis jeg hadde vært i positivitetstenkingens grep, ville jeg muligens trodd at Harald Eia var sendt til meg som straff for kritiske tanker jeg nyss hadde spredd om ham. Men jeg visste fra før at folk kan være riktig trivelige samtidig som man kan være svært uenige med dem.



Jeg tok bare ett bilde for ikke å forstyrre for mye. Det ser slik ut.
Dagbladets intervju med Paglia

Sophie Calle til Norge

Sophie Calle til Lillehammer og Stavanger, og jeg har ikke hørt et pip om det. Fy skam seg norske medier, det syns jeg. Og fint, det er fint at Lillehammer og Stavanger får utstillingen Take Care of Yourself. Men hvorfor er den ikke i Oslo også, hvem har slomset?

I 2008 så jeg utstillingen i Paris, og skrev: Hvis det nå er sånn at Allis Helleland vil ha folk i museene kan hun ikke ta denne utstillingen til Oslo? Det var fullt av folk i museet i Paris, og mange menn, mange gamle menn også.

Sophie Calle blir altså dumpa av kjæresten med en e-post der han avslutter med: Take care of yourself. Hun dissekerte e-posten og ber kunstnere og fagfolk i alle genre om å hjelpe seg til å forstå hva han skriver, lingvist, psykiater, klovn, alle skal med.

Her kan du lese min gamle bloggpost og selve e-posten til dumperen.


Bildet smugtok jeg på biblioteket i Paris.

23. februar- 2. juni 2013 Lillehammer Kunstmuseum
12. september – 25. november 2013 Stavanger Kunstmuseum

Bilder fra da de hang opp utstillingen på Lillehammer Bilder fra åpningen

Legen sa:

No, I don`t see any reason to prescribe antidepressants for you. You are simply sad. A distressing event is bound to hurt, but the appropriate solutyion is not a chemical one. I`m sure you are strong enough to move on and find within yourself the resources to act and react.