lørdag, mars 16, 2013

Meg, meg, bloggen

Debattansvarlig på nett i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, takker bloggere.

De fortjener en hyllest, og her kommer den. Til alle dere bloggere som har inspirert og kritisert oss journalister, som har utvidet norsk offentlighet i over ti år, fått oss til å sperre øynene opp i vantro eller le høyt, som har bygget en ny form for samtale vi ikke hadde tidligere:

Min tommel opp går til Dagens Onde Kvinner, Radiohode, Underverset, Hjorten, Fr Martinsen og Mihoe. Min hyllest går til Iskwew, Øyvind Strømmen og Bjørn Stærk, Fjordfitte, VamPus og Esquil. Jeg vil feire Førti, feit og ferdig, Ida Aalen, LordX, Lindkvist, Spaltet, Typisk Tor Andre og Androida. Kjempekudos går til Den Tvilsomme Humanist, Virrvarr, Mad Mullah Hastur, Eirik Newth, ~SerendipityCat~ og Vrangest.


Det er å bli satt tilbake noen år i tid for meg, å lese gjennom de navnene, et nostalgisk øyeblikk. Mina Hauge Nærland skriver om at psevdonymiteten på nettet i stor grad forsvinner i takt med Google og Facebook som har kampanjer for å utrydde anonymiteten på Internett, om hvordan bloggere har gått fra å være den rebelske lillesøstra til å bli foredragsholdere og eksperter på sosiale medier. Hun avslutter med:

Men folkens,
pass på ikke å bli for streite nå da

Ska´kke bli! Jeg lagde meg et hjørne her for mange år siden, her har jeg tenkt å fortsette å være. Jeg gidder heller ikke la meg tvinge til fullt navn. Jeg utelukker ikke at jeg en gang bryter psevdonymet, ikke nå.

Det er litt irriterende, men greit, at folk ikke skjønner behovet for psevdonymitet som annet enn å kunne slenge sinnakommentarer eller være varslere om alvorlige feil på egen arbeidsplass. For egen del er psevdonymiteten en markering av at bloggen er et annet rom. Mamma og sjefen min leser meg, mange vet hvem jeg er i mitt ikke-blogglige liv. Jeg har aldri skrevet noe her som jeg ikke tåler bli konfrontert med. Det dreier seg ikke om det. Jeg vil skape en avstand til jobben min. Men først og fremst hjelpe meg selv til å tenke friere.

Vi trenger alle hjelp til det

Vi kan innbille oss noe annet, men det å være kjæreste, sønn av noen i bygda, kollega, norsk, det legger føringer på oss, og noen ganger, når vi får nye venner eller ny arbeidsplass, når vi er i utlandet, kan vi oppleve at vi puster friere et øyeblikk.

Det er den følelsen,
jeg er ute etter

Når jeg skriver så tenker jeg som regel at her er jeg, dette er mitt sted og folk kan skylde seg selv om de går inn hit. Så skjer det gjerne etterpå at jeg søker oppmerksom om det jeg har skrevet, det ødelegger ikke følelsen. Noen ganger er det deilig bare det å bryte en regel. Regel om fullt navn, mellomtittelregler. Godt. Jeg bryter for få regler. Sånn, det var det jeg ville si i dag.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start