Camille Paglia på Litteraturhuset

Jeg dro for å se den amerikanske feministen Camille Paglia på Litteraturhuset 8. mars. Hun er en festlig popfeminist som har kastet ut provoserende og nyttige spørsmål, men som gjorde meg sliten med sin ivrige selvbegeistrethet parret med en stadig tilbakevende gnaging på manglende anerkjennelse.

Vel, hun reiser stadig rundt til fulle hus, 23 år etter hit-en Sexual Personae. Skjønner hun ikke hvor gjenomsiktig det er, voksne mennesket.

Og Susan Faludi? Camille Paglia må komme over Susan Faludi. Det er mer enn 20 år siden vi andre gjorde det.

Paglia-sitater

Så jada, Camille Paglia er en kvikkas, men jeg er uenig i nesten alt hun sier. Som at feminismen må ta skylden for kvinneligheten og seksualitetens død. Hvor er det Paglia putter prevensjon og abort inn i seksualitetens regnestykke? Og den seksuelle makten hun syns Elizabeth Taylor har og som feministene skal ha frarøvet kvinner, spørsmålet er jo når denne seksuelle utstrålingen skal skinne, har den noe i et arbeidsforhold å gjøre for eksempel? I et arbeidsforhold er dyktighet en mer gangbar og varig kapital.

"Poststrukturalistene forgudet språket, og forklarte og definerte alt i tilværelsen som, og gjennom språk. Nettopp her oppstod denne sterke motviljen blant feminister mot objektifiseringen av kvinnen."

Jeg skjønner ikke problemet slik det er beskrevet her. Språket setter navn på noe, og objektifisering av kvinner beskriver tilstander vel verdt å peke på.

Hun knapper svingene voldsomt i argumentasjonen sin. Når hun kritiserer kvinner i date rape velger hun en ekstrem og overser mye på veien. Når hun mener hun og søstra er ulike på grunn av foreldrenes alder ved fødsel. Når hun forveksler sin egen kvikke voldsomhet med noe vi kan lage en allmen regel av, at det bare er å ta seg sammen og braute seg frem. Og nei, jeg er ikke enig i at formell likhet i den offentlige sfære er alt vi trenger.


Test av lys i kamera.

Etter samtalen mellom Paglia og forfatter Birigtte Huitfeldt Midttun var det pause, og så en panelsamtale med Hege Duckert (vi har glemt å gi dagens 16-åringer Beauvoir, de tror feminisme handler om legghår) og Torgny Amdam (flørtet Paglia for ageism når hun syns Madonna ikke burde vise kropp disse dager) ledet av Karin Haugen - som stilte mer interessante spørsmål enn forfatteren syns jeg.

Det var forfriskende å få Duckert og Amdam inn i den kontinuerlige snakkestrømmen fra Paglia. På dette tidspunktet var jeg sliten i ørene og lengtet etter at arrangementet skulle være slutt. Straffen for å sette seg på første rad er at man ikke kan reise seg og gå, med mindre man er klar for å ta blikkene fra de 200 andre som kanskje tror du går i protest.

Jeg liker å sitte på første rad. Jeg liker å se godt, å se mimikken til den som snakker og jeg liker ikke å ha distraherende folk mellom meg og den jeg hører på. Men i går var ikke det målsettingen egentlig. Målsettingen var å komme meg inn i salen. Den tar litt mer enn 200 folk og det var ikke mulig å kjøpe billetter på forhånd.

Jeg trodde to timer før i kø var riktig tidspunkt for å være sikker på å komme inn. Men skulle jeg først sitte to timer i kø, kunne jeg like gjerne sitte tre timer og være helt sikker. Så jeg tok med bok og brett og matpakke, og sitteplate faktisk, og satte meg ned. Jeg var helt alene i køen. Helt til Harald Eia kom ruslende etter et kvarter. Han hentet stoler og vi lagde en komfortabel allianse som besto av akkurat passe lite småprat, mest jobbing og lesing.

Jeg leste i Barbara Ehrenreichs bok om dyrkingen av positiv tenkning (når kreft blir fremstilt som så herlig at man nesten får lyst til å gå ut å få seg en sprøyte med levende kreftceller) og tenkte at hvis jeg hadde vært i positivitetstenkingens grep, ville jeg muligens trodd at Harald Eia var sendt til meg som straff for kritiske tanker jeg nyss hadde spredd om ham. Men jeg visste fra før at folk kan være riktig trivelige samtidig som man kan være svært uenige med dem.



Jeg tok bare ett bilde for ikke å forstyrre for mye. Det ser slik ut.
Dagbladets intervju med Paglia