På Facebook just nu

Jeg får ofte piggene ut når noen på Twitter eller Underskog skriver at her er det interessant, men på Facebook og Instagram - der skryter folk bare om hva de har til middag. Hver er ansvarlig for sin egen strøm, pleier jeg å svare.

Dessuten er bruken av alle disse redskapene i stadig endring, som alt. Men det jeg vil tipse om akkurat nå er diskusjonene som går i Facebook-tråder denne uka, noen av dem er åpne for alle heldigvis.

Jeg liker å lese og grøsse av hva voksne velutdannede menn får seg til å skrive til hverandre, det er pute-tv av høy klasse. Men i dag var også lesingen interessant på ordentlig. Hvordan defineres nasjonalstaten f.eks.

For å ta det enkle poenget helt til slutt siden dette er min blogg og ingen avisartikkel: Les diskusjonene rundt angrepene på Thomas Hylland Eriksen av Asle Toje og Lily Bandehy.

Halvor Fosli, Jostein Gripsrud og Kjetil Rolness har åpne profiler

Akkurat nå 96

Plutselig åpnet jeg en vin og tok frem minnepinnen med noen Girls-episoder som jeg har spart på. Og så, så jeg Hanna og Adam tøysedanse i Bushwick og jeg kom på at hey! jeg pleide tøysedanse sånn, når var det, altfor lenge siden. Så gikk jeg på badet og klipte ny frisyre, altfor lenge siden det også.

Édouard Levé, Flamme og meg

Fordi jeg skrev om Édouard Levés bok Selvportrett slik i april: Det er lenge siden jeg har blitt så forbauset og begeistret av en bok. Jeg smeltet nærmest sammen med den, testet setningene på meg selv. så spurte Flamme Forlag om jeg ville skrive en tekst til lanseringen av den norske utgaven av boka hans Selvmord.

Det ville jeg

Oppgaven var å skrive i samme form, bruke 1115 tegn som er de tegnene bokas baksidetekst hadde.

Bård Torgersen hadde første tekst.
Her er min.
Og så kommer det flere på Flammes nettside i dagene fremover.

Vigdis Hjorth,

beskriver tankeganger slik at jeg føler meg normal:

Om det naturlige er jeg ikke den rette til å snakke, tenkte jeg, som aldri hadde følt meg naturlig. Men kanskje det var naturlig. Hvem kunne avgjøre om min unaturlighetsfølelse var naturlig, vanlig? Hvem bestemmer innholdet av begrepet naturlig, hvem har hevd på det? Men det var jo du som brukte ordet, arresterer jeg meg selv. Det var du som hevdet det fantes steder det var mer naturlig å bli begravet enn andre steder, du skjønner hva jeg mener, ropte jeg i mitt indre. Så hysjet jeg på meg selv, formaner meg selv: Besinn deg! Du kommer ingen vei på denne måten! Men på hvilken måte da? På hvilken måte da? Brenn! hvisket det fra entreen.

Dessuten fikk boka meg til å huske på frimerkene av dronning Elizabeth i profil. De fantes i mange farger. Jeg ville til England.

Jeg ville til nesten alle steder som var merket av på radioen i stua. Halvparten av dere aner ikke hva jeg snakker om.

Ruby Wax

Jeg kom hjem fra den lille ferien, rett til det jeg leste i avisa skulle være krise-Skavlan fordi Rod Stuart var blitt syk. Det må være lov å være glad for det og samtidig ønske Rod god bedring, for i Skavlan-studio var Ruby Wax og Vigdis Hjort.

Jeg frykter at jeg er den eneste i verden som husker Ruby Wax og at hun ikke ble sett på med mine kjærlige øyne av tv-seerne i går. Ruby Wax en gammel helt. Hun lagde tv-show med de frekkeste, mest overraskende spørsmål før noen på stand-up-Latter var født og hun konfronterte foreldrene sine på tv før Karl Ove hadde fått hår på hodet. Hun var en god journalist innenfor rammene av humor. Her i et øyeblikk med O.J. Simpson som jeg hadde nytte av å friske opp kunnskapen på wikipedia (for en historie det var). Her er intervjuet, første del fint, slutter plumpt.

Og Vigdis Hjort snakket også fort og lenge og alene, men jeg er helt sikker på at hvis jeg var 22 år og satt i stua i Berlevåg eller i Stokke så hadde hun nådd frem til meg likevel. Det er bra.

Roussillon, her er jeg

For øyeblikket midt i et freakehus der jeg selv har bestilt og researchet overnatting i to netter for min mor og min bror og meg selv, som man undersøker, ligger man åpenbart.

Det er kaldt og rått her og man sparer på veden og det er alt for mye batikk og tørkede blomster og ingen mobildekning og rufsete nett og jeg visste ikke at jeg hadde så lav toleranse for hjemmelaget soyayoughurt and such. Er jeg blitt sur? Åpenbart. Får ta en whisky til.

Men i dag har jeg sett en bro som har vært trafikkert i to tusen år uten avbrudd og kommer jeg hit en annen gang vil jeg sitte under broen på de fine steinene og ha med matpakke og drikke. Der var det fint.

Jeg har sett byen Lacoste der markien av Sade hadde slottet sitt, fin by. Veldig pen by og fin gatestein. Og byen Roussillion der de utvinner oker. Vi gikk i det gamle okerbruddet, bilde under.

Livet er sammentreffelig. Min mor ville gjerne se Provence og dette er hennes 80-års gave. Provence er svært med mange steder, Provence på fem dager, jeg skulle gjøre research og hva foreslår man, det ble et luksuriøst hotell i Nice, litt kyst, et godt måltid her, nøysomhet der. Hva mer? Jeg bladde i en gammel kokebok.

Det er en fransk kokebok som jeg har hatt hele mitt voksne liv. Der er det et bilde av okerbruddet i Roussillon. Jeg har alltid likt det bildet, dit kan vi vel dra tenkte jeg. Like gjerne dit som til alle de andre fine småbyene og broene og stedene.

Det gjorde vi og der gikk vi tur i dag og det var fint. Mens vi gikk der kom jeg på en annen ting. Jeg skrev en lang tekst for noen år siden, jeg fikk ikke helt hode og hale på den, men alt i den var sant. Det var poenget med den. Men så ville jeg legge inn en eneste usann detalj i teksten og det ble at jeg hadde med jord fra Roussillon i en flaske. På den tiden var det et sted jeg ikke hadde vært og ikke hadde noen planer om å dra.

Godt at jeg ikke har hang til å trekke mer enn hva rimelig er ut av sammentreffelighet.

Instagram, i all hast

Hvis man ikke er happy med inn-strømmen sin i Instagram følger du feil folk!

Jeg havnet akkurat i en minidiskusjon om Instagram på Twitter og innimellom har Twitter for få tegn, så jeg tar noen flere her og sender dem tilbake til Twitter igjen.

Påstanden var at folk på Instagram viser sitt perfekte liv og det er altfor mye pets, kids og solnedganger. Og da sier jeg som jeg alltid gjør, rediger lista di.

På Facebook kan du skjule de du ikke har lyst å få daglige oppdateringer fra, de merker ikke noe til dette og du har dem på lista og kan når som helst plukke dem frem igjen. På Twitter redigerer jeg nesten ukentlig lista mi slik at jeg har en inn-strøm jeg er nogenlunde fornøyd med. Noen sosiale forplikter finnes i alle sammenhenger, det får gå.

Jeg er ny på Instagram. Men gjorde det jeg har gjort hver gang jeg har tatt i bruk et liknende nytt redskap: Jeg har gått på jakt etter Instagram-brukere som passer meg. Jeg ser på folk jeg liker og sjekker hvem de følger. Før jeg følger noen ser jeg på bildene de legger ut: Har jeg lyst å se på dem? (det kan også være andre grunner til å følge folk).

Jeg har bladd meg gjennom en god del instgramkontoer i det siste, uten å følge dem. Og et fellestrekk har jeg lagt merke til: De fleste holder seg til norske enkeltpersoner, selv når de følger kontoer der de ikke kjenner avsenderen i tradisjonell forstand.

Jeg er bare i begynnelsen av å bygge opp min strøm, men jeg jakter meg like gjerne ut av landet, jeg jakter etter interessene mine.

Og så påstanden om at man viser frem pets, kids og solnedganger på Instagram. Sammen med pent skum på kaffekopper og høstløv kan jeg tilføye. Det er vel så enkelt at mange viser frem det de oppfatter som et trygt offentlig jeg, i kombinasjon med noe de får en følelse av: De blir glad av å se pent skum og høstløv og det er trygt å vise det frem. Litt koselig å se også syns jeg.

Blir det bare melkeskum og solnedganger følger man kanskje folk som holder seg litt strengt innenfor konvensjonene.

Miss Platnum: Sinking Boat

I dag satt jeg på en kafé og hørte en fin sang over høytaleren og så brukte min shazam (som gjør at jeg kan trykke på mobilen min og så forteller den meg hvilken sang jeg hører på).

Det jeg hørte på var Miss Platnum Sinking Boat

Hanna Hellquist på tv

Det er befriende å se Hanna Hellquist være programleder på tv med hull på strømpebuksetåa og selvutlevering som metode, litt Girls over stilen. Et av intervjuobjektene sier: Det är lätt att vara trevlig mot dig för du har inga skydd.

I går hadde hun premiere på "Jakten på det perfekta livet" i SVT1 og 520 000 seere så på at hun føk rundt og graver i forestillingene våre om hvordan livet skal leves.

Her kan du også se på.
Her kan du følge henne på Instagram
Her kan du følge henne på Twitter

Vigdis Hjort: Den første, setningen

"Da jeg skulle sette de gamle grytene som ikke fungerte på den nye induksjonsovnen, i kjellerboden, kom jeg over dagboken min fra 2002."

Jeg, er jo ingen kommapirker

Jeg kan nok de viktigste kommareglene, men når jeg ikke er på jobben følger jeg dem nødig. Jeg syns fort det blir rotete med kommaer og jeg syns ofte de er insisterende for hvordan vi anbefales å forstå en setning. Jeg syns de ødelegger leseflyten, og mest bruker jeg komma for å foreslå et pust.

Jeg ble likevel forstyrret da jeg leste den første setningen i Vigdis Hjorts nye roman "Leve posthornet". Hvorfor skrev hun ikke heller, hvis hun nå absolutt skulle ha kommaer i den:

"Da jeg skulle sette de gamle grytene, som ikke fungerte på den nye induksjonsovnen, i kjellerboden, kom jeg over dagboken min fra 2002."

For er ikke dette en innskutt bisetning, der hvis man tar vekk det som er mellom kommaene så skal setningen fungere? Ifølge mine egne muligens kommaregler, så ville jeg satt komma som Vigdis Hjort hvis jeg ville fremheve at det var i kjellerboden hun satte grytene som ikke fungerte på den nye induksjonsovnen. Men det viktigste er vel at hun fant dagbøkene. Så jeg er forvirret fortsatt. Skal jeg først slenge om meg med kommaer ville jeg gjort det for rytmens skyld, slik Vigdis Hjort gjør det på side 14:

Men jeg ville ikke greid det, greide ikke engang reagere slik jeg burde, slik Rolf reagerte, med følelse, var bare nummen, ville bare skrevet som om det var noe jeg hadde spist, kjøpt.

Cat Power er syk

Hun ga ut den nye plata ”Sun” i høst, 5-er i VG, Dette er definitivt det beste som har kommet fra Cat Power på flere år i Puls. På konserten i går i Minneapolis hadde hun det en i twitterstrømmen min beskriver som mini meltdown, en annen at hun lost her momentum.

Cat Power selv la ut dette bildet med tekst på Instagram etterpå:

I MAY HAVE TO CANCEL MY EUROPEAN TOUR DUE TO BANKRUPTCY & MY HEALTH STRUGGLE WITH ANGIOEDEMA. I HAVE NOT THROWN IN ANY TOWEL, I AM TRYING TO FIGURE OUT WHAT BEST I CAN DO. HEART BROKEN. WORKED SO HARD. GOT SICK DAY AFTER "SUN" CAME OUT & BEEN STRUGGLING TO KEEP ALL POINTS OF ME IN EQUILIBRIUM : MIND, SPIRIT, BODY HEALTHY CENTERED & GROUNDED. I AM DOING THE BEST I CAN. I FUCKING LOVE THIS PLANET. I REFUSE TO GIVE UP. THOUGH I MAY NEED TO RESTRATAGIZE FOR MY SECURITY & HEALTH

Sykdommen ser ikke ut til å kunne helbredes, er potensielt livstruende, men man kan leve med den.
Jeg hørte henne på Rockefeller i 2008,