John Irving: I en og samme person

Æsj, jeg liker den ikke. Likevel leser jeg den ferdig, det er et del-kulturhisorisk innblikk i kostskoler og homobevegelsen i New York, aidsens fysiske uttrykk, den har sine interessante sider. Og jeg tenker vel alltids at den kan være nyttig for den som ikke er så avslappet på menn som kler seg i dameklær. En pedagogisk bok.

Men akk så pratsom. Det er stadige gjentakelser, for mange! også gjentakelser som jeg ikke kan tro skal være der. Har forlaget slurvet? Kan vel ikke være, men hvorfor da?

Dessuten blir jeg lei av alle kursivene. De er for mange. Har han ingen tillit til at jeg kan legge trykk i setningene selv når jeg leser. Det er påtrengende.

Det er for mange personer som han jumper for ofte mellom og jeg bryr meg bare om et fåtall av dem. Han lar meg bare bry meg om et fåtall av dem.

Dessuten snakker alle sammen på samme måte. De roper og kommer med overraskende og konkrete utsagn om vanskelige ting alle sammen på samme måte. Litt som i Wes Anderson-filmer. Og jeg har virkelig ikke svar på hvorfor jeg liker den måten i Wes Andersons filmer og ikke lengre i John Irvings bøker.

Jeg kom fra den siste Wes Anderson-filmen akkurat nå, liker alltid å være i verdenene hans. Når jeg har sett dem, er det som om mer er mulig.

Fjeset til kua

Jeg hadde ikke lagt merke til før, at kyr har pannelugg.



De panneluggene er litt rufsete, men det var også noen som hadde en tett og kort lugg som så ut som den var brukt krølltang på og stiva opp. En 50-talls-rockabilly-lugg, omtrent som kvinnen ved siden av her.

Jeg fikk ikke noe nært, godt bilde av kua-som-rockabillybabe, men hun i midten under hadde sånn lugg.



Den kua som var kåt





Snuta på kua er et ekkelt sted syns jeg. Den er pen, men alltid i overkant fuktig. Slimete. Det henger ofte slevj ned fra munnen.

Bortsett fra det er kyr et dyr jeg liker godt å se på. De ser som oftest rolige ut, de ser på deg, det er lett å føle kontakt.

Den kua som var kåt

Kyr blir kåte, de har klitoris, de får orgasme. Det er budeienes oppgave å observere når de viser kåt adferd, da er de gjerne tid for å ringe veterinæren for inseminering.



Ku nummer 386 ble brunstig og innledet det vi kanskje kan kalle seksuell lek med andre kyr. Eller kanskje vi må si at hun tok for seg, jeg observerte ikke noen tilnærming. Kua som ble hoppet på sto tilsynelatende avslappet og ventet.



For to år siden var jeg på samme seter og da kom veterinær Osnes for å inseminere.

"Og så masserte veterinær Osnes kuas klitoris, for at det også skulle være en god opplevelse for kua (han sa så) og for at krampetrekningene skulle øke sjansen for befruktning."

Mer om det veterinær Osnes sa her.



Kyrne kom til seters i Norturabil

Kyrne kommer til seters

Jeg har vært til seters noen dager, på besøk i en annen verden. Jeg har stått bak og snakket med bønder og tatt bilder. Det er ikke meg som har skuflet møkker og vært redd for de kyrne som sparker når de skal melkes for første gang fordi de nettopp har fått sin første kalv eller når de kommer til setra og ikke har vært her før og ikke kjenner de andre kyrne og de er redde.



Dette er ikke en søt turistseter med tømmervegger og budeier som yster mens noen ser på. Det er en fellesseter for 8-10 bønder på fjellet på ei øy på vestlandet. Bøndene sender opp kyrne sine, 76 til sammen, til et ganske moderne fjøs der kyrne blir tatt inn to ganger om dagen og melket. 4 timer tar det omtrent morra og kveld. Mer om det senere.



Jeg hadde langhelg og tok nattbussen gjennom Ottadalen, forbi Stryn, Volda og Ørsta. Torsdag vasket vi hytta der budeiene skulle bo for sommeren. Fredag kom Norturabilene lastet med kyr.







Bakdøra åpnet seg og kyrne skulle gå ut etter kjøreturen. Noen trasket ut og så ut til å være ved godt mot, noen nølte og ble stående og se seg om før de langsomt gikk ned rampa og bort den inngjerdede veien opp mot beitet.



Når noen kyr først hadde kommet ut på beitet skjedde det samme hver gang det kom en ny Norturabil og de "gamle" og de "nye" kyrne skulle møtes, omtrent som på en sommerleir når det kommer nye unger ut av bussen. Man måler hverandre. Noen kyr sprang av gårde fra bilen, noen ruslet, noen løp alene opp mot beitet, noen holdt seg tett sammen.



De kyrne som allerede var kommet ut på sommerbeitet kom løpende for å se på de nye. De så ut som hester, slik vi er vant til å se dem på film. Hvorfor er det aldri kyr som løper på film? Kyr springer på en slentrende måte.



Det var mye rauting, både fra de kyrne som allerede sto på beite og de som var på vei opp. Hva roper de til hverandre, man skulle kunnet kuspråket.



En av bøndene sa at på gårdene er det ofte ei ku som er sjefen. Når alle flokkene skal blandes tar det gjerne et døgn eller to før de finner en felles sjef, eller før de aksepterer en av dem som sjef i det minste. Kyrne rauta et par døgn før de slo seg til ro, gud vet hve de holdt på med, kusjef-ting og fryktbehandling skulle jeg tro.



Når de etterhvert skulle inn til melking to ganger om dagen var det gjerne de rolige, erfarne kyrne med godt lynne som sto først i køen, de som ikke sparker. Til slutt kom de som ikke ville inn i fjøset.

Nærmere døden

Fredagens spalte i Journalisten, hele her.
Jeg har egentlig lyst til å skrive en mye lengre tekst om dette, usikker på hvem som skulle ville ha en slik.

Redaktøren og medieforskeren Anja Hirdman refererer til sosiologen Zygmunt Bauman som mener at det nå for tiden fins to moderne livsstrategier som vi bruker til å håndterer kunnskapen om at vi mennesker er dødelige.

Den ene gjør at vi kjemper mot truende sykdommer og livsfarer. Den andre strategien er lengselen etter udødelighet. De som trøster seg med reinkarnasjon i ulike varianter. De som vil klatre opp på en topp for å kunne leve videre i det kollektive minnet vårt. Eller bare å komme på tv, kunne jeg tilføye: Det kan gjøre et passe snobbete mediehjerte mer medgjørlig overfor dem som leter etter udødeligheten med å briske seg med øyebryn og fakebrun hud på ulike medieplattformer: Bli sett, bli kjent, bli husket.

– Men framförallt ser Bauman denna längtan i våra försök att göra livet till en oändlig repetition av vanor och beteenden, där allting börjar om och om igen, vilket döljer det oundvikliga slutet.

Lynn Goldsmith Litteraturhuset

Dette er dagens eksperiment. Klokka er 20:26, jeg har akkurat kommet hjem fra Litteraturhuset, jeg har hørt på Lynn Goldsmit snakke om jobben sin som fotograf. Hun er omtrent 60. Jeg skal ta nattbussen til vestlandet om mindre enn en time, jeg skal til seters. Jeg skal hvile og se på kyr som blir sluppet på beite, fotografere dem. Det jeg gjør nå er å slurve ned kladdeordene mine rett fra blokka. Jeg vet ikke om det er nett på setra. Jeg fikser når jeg neste gang er ved nett. Da kommer det bilder også.

Hun sier hun har respekt for vårt politiske system. Will wipe the floor with you som er fotografer her for jobb. Fantaserer om å kjøpe hus, sånn ferietyp.

16, feet of the Beatles before Ed Sullivan, ville ikke se dem, stefar, var Stones-fan, ville fotografere gulvteppet i lobbyen, didn´t want to make eyecontact. Så sko som James Brown hadde. Fotograferte Beatles´sko på teppet. John L: don´t you want our faces? and I said no. Angret senere.

Søstra jobba påMax Kansas City, var det søstras boyfriend eller no tok bilde av the original Velvet Underground, gjentok stadig dette, du vet aldri hvem det blir noe ved, spar på bilder. Det var Nancy Spungen viste det seg.

Bruce i senga. Lar objektet ta bilde av seg i den posisjonen hun vil ha først. Sånn at de skal forstå, og hun også.

Alt er tenkt over, ingenting happenes to be there, hatten, beltespenna til Bruce, ellers også, papirer kastet inn for å lage søplet som skulle vært der. Du fåt folk til å gjøre det du vil hvis de har tillit til at du vet hvordan de vil bli sett.

He´s not the prettiest thing. Hva er nå det å si om utseendet til noen, en rockefyr, hun gjør det hele tiden, holder folk fast i alder, puppene til Carly, homser. Alle bortsett fra rase.

Min venn Patti, samarbeidr om å lage et godt bilde. Patti løfter kneet akkurat sånn når hun setter seg på benken med demonstrantene. Carly Simon vet ikke hvordan hun skal holde kroppen eller hender.

Maybe we can change the title of the album to Sheik yer bootie? til Zappa, absolutely not. Men etter at hun har fotogrfert ham slik han vil får hun ham til å ta på seg sheikesjerfet, noe hun fant på fordi hun ville vise ham pen. Coveret ble sånn. Men sånt gjør ikke at Zappa, eller andre, stoler på deg senere, må hele tiden bevise, hun gjorde samme triks med samme da han ville lage kampanje for å stemme. Må finne bildet, nydelig med røde og hvite striper.

Bruker mye egne props, gjør mye research, spiller musikk fra da Carly og fyren var forelsket for å få dem i bedre humør, samme med hun engelske med hvitt hår, dave og hun, Annie.

Bob Dylan, am I a fan og a fotograf, ikke begge, sto utenfor og sa til seg selv at hun var fotograf, da tar hun på seg rollen oggår rett på, er i mood. Liker at hun deler helt enkle menneskelige triks som man kanskje ikke kan, bruke den positive i spørsmålet, vanskeligere å si nei, so can I shoot then.

Dealing with bold individuals, Paul Simon, hun gjør litt narr på en teit måte. Ikke si til Carly at jeg sa hun egentlig erflatbrysta.

Close up, folk som ser på et cover vil egentlig være så nær, du kan gi dem det. Beastie Boys, først modelltrikset, så røffere utenfor Stomboli. Sometimes you dont want to see anything at all, gammelvits igjen. Vær proff, dont hesitate, litt am jeg er ok, men kjøper henne likevel. Møtte hvem på gata, snakket om Bresson? Så på kontact sheets, gikk opp for henne at han hadde tat tusen bilder og evnet å velge det ene. Hun tenkte at velge, kunne hun også. yns jeg har hært historien før. En fotofyrtass sammenlikner henne med Annie L og en annen fyr og spør om det kommer noen unge rockefotografere og hun sier at den unge fyren var assistenten hennes og Annie L og hun var samtidige som ville i ulike retninger, rockefoto fins ikke, kanskje at man vil fokusere på portrett, eller liker studio bedre enn dkumentar, slikt noe. Hun gruser ham uten at han merker det.

Ok, klarte det. Fredag kommer ny spaltetekst ut i Journalisten. Da er jeg fortsatt på fjellet. Uten nett kanskje. Klokka er 20:51, jeg drar med trikk og buss til 80 kyr. Fredag skal de slippes på beite. Hej då.

25. juni: Hvem gidder rydde opp skikkelig i bloggposter etterpå? Ikke alltid meg i alle fall

Dette er Zappa, som hun tenkte hun ville gjøre pen. Det var hun som lurte han utpå med det kostyme og som foreslo forandringen i albumtittelen slik at den ble Sheik Yerbouti.



Her er det Patti Smith-bildet der hun særlig snakket om Smiths evne til å spille med.



Bob Dylan da hun måtte bestemme seg om hun var fan eller fotograf.



Bruce på senga.



Beatles føtter tatt av Lynn Goldsmith da hun var sur og 16.

Woody Allen: A Documentary

På fredag hadde dokumentaren om Woody Allen premiere på Vika. Den er et must å se for folk nogenlunde som meg. Jeg så den i går. Den er en ordentlig deilig mimrefest for den som ble voksen med Woody Allens måte å se verden på, et korrigerende blikk for oppfatningen av hva de andre holdt på med. En trøstende bekreftelse på at jeg er normal jeg også. Det merkelige blikket.

Han på sin side sier i filmen at han lærte å se verden gjennom Diane Keatons øyne.



Bare det å se og høre Woody Allen snakke vanlig snakk utenfor fiksjonene. Nå er jeg helt sikker på at Woody Allen er en vanlig mann. En vanlig mann som står og peker ut 2. etasje i huset han bodde i Brooklyn, Ave J i Midwood, en mann som peker ut den faktiske skolen han gikk på, Public School 99, PS99. Han har en søster, Letty Aaronsen. Han har et arbeidsrom. Jeg er en hjemme-hos-junkie, feilen med ukebladene er bare hvem de inviterer meg hjem til. Woody Allen har en veldig slitt cap på hodet.



Da Woody Allen lagde manus til sin aller første film, ble den så maltraktert av produsenten at han bestemte seg for å bare nærme seg filmlaging igjen hvis han hadde full kontroll. Og det skaffet han seg. Han hadde kontraktsfestet at han skulle bli latt i fred, ingen skulle ta kontakt med ham.

- Jeg hadde jo ikke gjort noe for å fortjene complete control, men jeg fikk det.

Han tenkte som så fremover da det ble flere filmer, at hvis han bare leverte varene, hvis han sørget for at filmen ikke ble for dyr, at han ikke tok ut lønn periodevis, hvis han leverte penger til selskapene, så fikk han fortsette.

Gamle favorittklipp kommer, the universe is expanding, etter-tennis-scenen i Annie Hall.

Han snakker pent om Mia Farrow i den filmen på den måten at han snakker virkelig pent om henne som skuespiller. Og for den eventuelle leseren som ikke var avislesende for 20 år siden da Woody Allen ble kjæreste med Mia Farrows adoptivdatter (da 21 år) som han hadde vært delvis som en far for ettersom Woody og Mia var et par, riktignok boende på hve sin side av parken. De hadde to adoptivbarn sammen. Det var rettssak om barna, Woody Allen har ikke møtt de siden. Han er fortsatt gift med den adoptivdatteren, nå 41 år, to barn.

Jeg likte til og med Stardust Memories.

Jeg vil se den en gang til.

Marianne Faithfull 4

Häromdagen lyssnade jag på hans radioprogram

I sitt radioprogram pratar Bob med sin radioröst, den vänlige diskjockeyn med mild röst. Den gamle smilfinken Bob. Det är det jag tycker så mycket om med Dylans radioprogram, att skapa en ny persona. Han har så klart alltid varit bra på att tilverka personor -genialisk. Jag tycker om att han inte har f¨rlorat sin förmåga. Jag tänker hela tiden att jag vill skicka honom ett mejl från Marianne i Paris där det står: "Älskar radioprogrammet, älskar karaktären. Ändra ingeting!" Men det Bob verkeligen vill höra är unga människor som kritiserar honom. För han älskar att säga vad han egentligen tycker. De skriver: "Varför spelar du inte nymusik, Bob?" Och han säger saker som: "Ja du, Scott från Arlington, saken är den att det finns mycket mer gammal musik än det finns ny musik."

Jeg leser i Marianne Faithfulls biografi 2 som nylig kom på svensk "Minnen, drömmar och reflektioner".
Marianne Faitfull 3

Marianne Faithful 3

Andra bisarra saken hände också. Före överdosen kunde jag prata franska, och efter den kunde jag det inte. Ett helt språk hade på något sätt försvunnit.

Kan det virkelig fungere sånn med hjernen?

Jeg ser hun har speilfløyelskåpe. Det var det mest attråverdige plagg for meg, speilfløyel i mørkegrønn, vinrød, eller det mertradisjonelle svart. Det var kinasko i speilfløyel, nydelige, en tynn plastsåle, men hva faen.

Marianne Faithful 2, om et vindu som må være lukket eller åpent som lakmustest

Marianne Faithful 2

Jeg leser den siste av biografiene til Marianne Faithfull. Den er kommet på svensk nylig, Minnen, drömmar och reflektioner, heter den. Marianne Faithful 1: Om skjemaet som fins for menn om hvem de skal ha langvarig og synlig sex med (les: gifte seg med eller liknende). For rockestjerner ser dette skjemaet ut til å bli satt på spissen. En bit om Faithful, Mick Jagger, Paul McCartney, Jane Asher (hvis wikipedieartikkel i dette øyeblikk nevner samme vindusepisode som straks kommer) Mick och jag stod mycket näre varandra och vi skulle aldrig ha gjort något sådant som att reta upp oss över småsaker som om fönster var öppna eller stängda, men det är sådant som händer när par börjar glida isär.

I alla fall var jag i en helt annan situation än den Jane hamnade i. Jag hade gjort det som Paul ville att Jane skulle göra, och gett upp min karriär. Jag åkte inte på turné med Old Vic, jag gjorde inte fler filmroller och mycket få roller i pjäser. Jag gav upp allting jag hade gjort, förutom lite teater.

Jane var en seriös skådespelerska och ville fortsätta sin karriär, men Paul hade andra idéer. Det var därf¨r Linda var så perfekt för Paul, hon var precis vad han ville ha, en gammaldags Liverpoolfru som var fullständigt händgiven sin man.

På sätt och vis var det också vad Mick ville ha,och ett tag fogade jag mig, men till sist slog det bakut riktigt ordentlig.

Kanskje den ene var kald, kanskje den andre var varm, kanskje var det så enkelt. Et usynkront øyeblikk med et vindu, en liten irritasjon og Marianne Faitful skal komme drassende med det en gang, og årevis etter. Og du selv har pålagt deg å holde ryggen rett opp og kjeften lukket. Oh well.

Marianne Faithful, John Lennon, Cynthia Lennon, Pattis søster, Patti Harrison, George, Ringo, Paul, Jane Asher.

John Irving på Litteraturhuset i går

Han var en forfatter jeg fulgte nøye med da jeg var yngre. En ny bok fra John Irving var en begivenhet. Jeg dro straks og kjøpte og visste at jeg hadde noen fantastiske dager foran meg. Jeg husker jeg hørte ham, tror det må ha vært i en av bokfestivalene som var på Skøyen. De var svære, man kunne gå fra rom til rom og høre på forfattere. Slik husker jeg det i alle fall.

Det jeg er helt sikker på at jeg husker er at John Irving sa det ville gå omtrent seks år til neste bok fra ham ville ligge på norsk i butikkene her. Han brukte et par år på research. Så skulle den skrives og oversettes. Jeg tenkte at det var altfor lenge å vente!

De følelsene gikk over utover i forfatterskapet. Jeg venter ikke lenger, jeg har ikke lest alle, i 2006 ga jeg bort den siste romanen hans. I 2009 tpk jeg opp en råtten vimeovideo med ham i New York, finner ikke at det ble noe post av det.

Jeg var på Litteraturhuset i går og hørte på ham, for gammelt bokvennskaps skyld. Han er en sympatisk mann, en man liker, en jeg liker i alle fall. Han tenker seg om før han snakker. Han får et spørsmål og tenker, jeg ser for meg at han tenker ut dramaturgien for svaret. Og så setter han i gang.

Denne gangen handler romanen om ulike former for seksualitet og den dekker de siste 50-60 årene i USA. Irving tar alltid den type forbehold som gjør at jeg slipper irritere meg: Slik jeg kjenner det, hvis man bor i USA, for det som ble sett på som bifile menn i USA på den tiden, etc.

Jeg kjøpte "I en og samme person" for et par dager siden og jeg er ganske i begynnelsen av boka der hovedpersonen William, med en bestefar som liker å spille kvinneroller på byens amatørteater (langt senere, etter at kona er død, skal han nekte å gi bort klærne hennes og han går rundt i dem selv) bor med besteforeldre, tante, mor og stefar.

William forelsker seg i både gutter og jenter og miss Frost, bibliotekaren med små pupper og kraftig beinbygning. William skjønner ikke ennå at hun er en kjønnsskiftet mann, nå kvinne. Og William og familien skal vi følge gjenom hele livet. Jeg liker det, at romaner tar seg et skikkelig jafs av tiden.

John Irving drar en lang harang om kostskoler i USA og forfattere som skriver dem som han skjønner ikke egentlig har kjennskap til dem. Det har han. Han forteller at på disse skolene var det mange ungdommer som var seksuelt avanserte som man var det på 80-tallet i New York. Mange av dem kom fra diplomatfamilier, internasjonale forretningsfamilier, de var vokst opp mellom London, Paris og Beirut og de ble sendt til boarding school fordi forreldrene ville de skulle komme seg vekk, slutte med noe.

Irving fortalte hvordan han hittil i sine 13 romaner har visst den siste setningen før han begynnerå skrive. I de første bøkene var han ikke bevisst at det var et system. Etterhvert ble han klar over at han likte å kjenne slutten og så arbeide seg frem i tid i prosjektet. Men det er ingen religion, sa han. Selv om han nå vet siste setningen til den boken han akkurat har begynt på, så endrer han det skulle det skje at han om et år har en annen setning som avslutter romanen bedre.

Hva er den siste setningen i den neste romanen til John Irving?
Not every coalition course comes as a surprise.
Setningen er ikke et ekko av tidligere dialog i romanen, slik sluttene hans ofte er, sa Irving. Men hva betyr den egentlig? Romanen skal begynne og slutte på Filippinene og tittelen skal være noe med et gatenavn i Mexico City, oppfattet det ikke helt. En gata som går til en kirke, noe sånt.
Hva er den siste setningen i den siste som er utkommet, I en og samme person?
Er det noe rart at det var dette jeg sa til unge K

Sally Mann på Litteraturhuset i går

I går hadde fotografen Sally Mann foredrag på Litteraturhuset, i regi av pressefotografenes klubb. Invitasjonen her.

For noen år siden ble hun invitert til Harvard for å holde Massey-forelesningen. Hun følte seg veldig beæret, knødde noen år med den. Og leverte så en forelesning kalt If Memory Serves. Forelesningen gikk over tre dager og vi fikk den som tok utgangspunkt i familie.



Dette er et fotografi fra i går. Det er ment å dokumentere at jeg og Sally var i samme rom samtidig. Det avslører samtidig en kombinasjon og latskap, høflighet og sjenanse siden jeg ikke går nærmere og klikker mer enn en gang, men hva faen.

I forelesningen ga hun oss bakgrunnen for familiebildene, hvordan hun tenkte om dem, at hun ville innpå det nære, innpå hverdagen, innpå det som betydde noe for henne: Landskapet på jordene der hun bor og familien.

Hun beskriver hvordan faren hennes kommer hjem og annonserer til moren at han har kjøpt et svært jordstykke, langt større enn det de har snakket om å gjøre. Hun forteller hvordan faren bygger hytte der, hvordan hun senere kjemper for å kunne kjøpe ut brødrene sine og ha råd til å beholde den.

Han som introduserer henne sier hun er mest opptatt av privacy, death og family og der ligger vel årsaken til at jeg har likt henne fra første stund.



Mest forfriskende syns jeg likevel det var å høre henne fortelle om sin egen oppvekst med venstresideliberale foreldre og særlig den totale indiskresjonen når det gjaldt mannen Larrys bakgrunn.

Hun beskriver snobbetheten, den ene av to sønner (Larry) som det hang bilder av overalt i huset, den pene, den alt håp var knyttet til. Ridebukser og dannelse, gamle sørstatspenger. Man ser det for seg og så møter han rufsete Sally og de er unge og de gifter seg og det er såvidt foreldrene hans kommer i bryllupet og de sier de skal få en bil i bryllupsgave og da paret senere plukket ut en praktisk bil og fortalte foreldrene hans hvilken de hadde valgt, svarte svigermoren: Du trodde vel ikke jeg mente det? Det var da virkelig det hun sa? Og jeg kjenner henrykkelsen over indiskresjonen, over at det definitivt inperfekte deles.

Det kommer mer

Hun forteller om da svigermoren tok livet av svigerfaren der han lå i sengen, deretter seg selv. Naboen, eller var det venner, eller var det en hushjelp som finner dem etter tre dager. Undertøyet til svigermor som fortsatt ligger på gulvet da Sally og Larry kommer til huset og inn i rommet der svigermor og svigerfar fortsatt ligger og det er blod.

Sally som går på badet som hører til soverommet og ser boksevis med medikamenter som skal peppe deg opp og dempe deg ned og berolige og senere finner de ut at alle pengene er borte og mer til og Sally har ikke kameraet med seg. Det ville hun hatt, når hun tenker på det nå.

Og i coctailselskapet som hører til svigerforeldrenes død kommer kvinnen som fant dem bort til Sally og diskret forteller at hun fjernet noen medisiner på badet før rettsmedisineren kom og hun venter takknemlighet og Sally tenkte hvordan kunne det vært mer enn de mengdene jeg så. Og rettsmedisineren (!) som kom bort til henne like etterpå i samme coctailselskap og sa at han hadde fjernet medisiner eller var det det at han hadde oversett hvilke medisiner som var i blodet til svigermor. I alle fall, omgivelsene i full sving med å holde den snobbete og falne familien oppe.

Rester:

Ikke nødvendigvis uvesentlige likevel. Usammenhengene er de.
Hun sa at alle kunstnere i USA trenger sponsing når de har utstilling. MoMa setter ikke opp en utstilling uten at den er sponset. Det visste jeg ikke, jeg trodde et sted som MoMa hadde penger. Cindy Shermans svære utstilling på MoMa i vår (så jeg på) var sponset av et sminkefirma.

Og så sa hun noe om folk vi syns tenker dårlig: De mangler rammeverk å tenke i. Det syns jeg var presist sagt, det vil jeg huske.

Men hvem var det hun refererte til og hva var det vedkommende sa om når naivitet fungerer. Det er en skandale at notatene mine var så slurvete på det punktet, husker ikke. Hvis noen skulle lese dette og var og hørte på Sally Mann så fyll ut, rett opp i kommentarfeltet.

En filmbit til slutt

Sally Mann snakker om kunsten sin i denne filmen av Stephen Cantor. Hvis du stusser på at de ikoniske bildene av barna ble filmet, så er det fordi Cantor lagde en dokmentarfilm om Mann den sommeren. Og disse gamle filmbitene brukte han da han lagde ny film. Uansett:



En gammel Sally Mann-post om filmen

Musikk i Nordland, MINensemblet

I går kveld var jeg på Havresekkens overraskelseskonserter på Sjøfartsmuseet på Bygdøy. Jeg ble så begeistret for MINensemblet. Hadde ikke hørt om dem før. Hvorfor har ingen fortalt meg dette? Har jeg ikke fulgt med? Nå sier jeg det til deg: Får du sjansen til å se og høre MINensemblet, gå av gårde. Ta med deg, ungene dine, mora di. De passer i alle aldre og de fleste tilvenninger til musikk. Litt tøysete må man nok være selv forresten, for å sette pris på dem. Men ingen kjeder seg.

MINensemblet var en mannegjeng med klassiske instrumenter + en datamaskin. De minnet meg om Gilbert&George, i dressene sine, med tydelige briller alle sammen og den absurde tilnærmingen til forestillingen.

De minnet meg om Fläskkvartetten også der de fløyt mellom genre med fiolinene og kontrabass, saksofon med mere, og datamaskinen med spolebåndsdeskel som fyrte av soundbites. La oss kalle dem verbale snutter heller. Biter fra gamle, amerikanske reklamefilmer, spøkelseslyder. Lyder, blandet med resten av orkesterets instrumenter. Og hyl. Orkesteret hadde en indianerangrep-periode innsatt med hyl og indianerbevegelser. Dere skjønner hvilke jeg mener, slå seg på munnen. Det var trompet med sordin.

Hele tiden, fra de begynte å komme inn på scenen til de gikk igjen brøt de ut i mimikk. Stumfilmoverdrevne bevegelser, fjes som sperret seg opp i forbauselse når sidemannen kom med uventet lyd, munner som sleiket seg og sultne kjeveparti når de spilte om kannibaler. Når de bukket begynte de ikke der hodet går rett opp fra ryggsøylen og bukket seg nedover mot magen. De la hodet bakover og tok et raskt bukk tilbake til utgangsposisjon. Det var en mann som spilte "trommer" med skoene sine på hendene, liggende på kne på gulvet. Det var fint å høre på, ikke bare morsomt.

Her er ordene MINensemblet velger når de forteller om forestillingen jeg så i går. Er du i Bergen og forter deg så når du nattjazz med dem i kveld i Korskirken. MINensemblets side Under er en videosnutt fra forestillingen.

God-kameraet var utlada. Alltid er det noe.

Men Havresekken selv la seinere ut bilder

De har Anne Vesaas tatt og jeg har fått lov til å legge dem ut her, og du finner flere av dem her.