torsdag, juni 07, 2012

John Irving på Litteraturhuset i går

Han var en forfatter jeg fulgte nøye med da jeg var yngre. En ny bok fra John Irving var en begivenhet. Jeg dro straks og kjøpte og visste at jeg hadde noen fantastiske dager foran meg. Jeg husker jeg hørte ham, tror det må ha vært i en av bokfestivalene som var på Skøyen. De var svære, man kunne gå fra rom til rom og høre på forfattere. Slik husker jeg det i alle fall.

Det jeg er helt sikker på at jeg husker er at John Irving sa det ville gå omtrent seks år til neste bok fra ham ville ligge på norsk i butikkene her. Han brukte et par år på research. Så skulle den skrives og oversettes. Jeg tenkte at det var altfor lenge å vente!

De følelsene gikk over utover i forfatterskapet. Jeg venter ikke lenger, jeg har ikke lest alle, i 2006 ga jeg bort den siste romanen hans. I 2009 tpk jeg opp en råtten vimeovideo med ham i New York, finner ikke at det ble noe post av det.

Jeg var på Litteraturhuset i går og hørte på ham, for gammelt bokvennskaps skyld. Han er en sympatisk mann, en man liker, en jeg liker i alle fall. Han tenker seg om før han snakker. Han får et spørsmål og tenker, jeg ser for meg at han tenker ut dramaturgien for svaret. Og så setter han i gang.

Denne gangen handler romanen om ulike former for seksualitet og den dekker de siste 50-60 årene i USA. Irving tar alltid den type forbehold som gjør at jeg slipper irritere meg: Slik jeg kjenner det, hvis man bor i USA, for det som ble sett på som bifile menn i USA på den tiden, etc.

Jeg kjøpte "I en og samme person" for et par dager siden og jeg er ganske i begynnelsen av boka der hovedpersonen William, med en bestefar som liker å spille kvinneroller på byens amatørteater (langt senere, etter at kona er død, skal han nekte å gi bort klærne hennes og han går rundt i dem selv) bor med besteforeldre, tante, mor og stefar.

William forelsker seg i både gutter og jenter og miss Frost, bibliotekaren med små pupper og kraftig beinbygning. William skjønner ikke ennå at hun er en kjønnsskiftet mann, nå kvinne. Og William og familien skal vi følge gjenom hele livet. Jeg liker det, at romaner tar seg et skikkelig jafs av tiden.

John Irving drar en lang harang om kostskoler i USA og forfattere som skriver dem som han skjønner ikke egentlig har kjennskap til dem. Det har han. Han forteller at på disse skolene var det mange ungdommer som var seksuelt avanserte som man var det på 80-tallet i New York. Mange av dem kom fra diplomatfamilier, internasjonale forretningsfamilier, de var vokst opp mellom London, Paris og Beirut og de ble sendt til boarding school fordi forreldrene ville de skulle komme seg vekk, slutte med noe.

Irving fortalte hvordan han hittil i sine 13 romaner har visst den siste setningen før han begynnerå skrive. I de første bøkene var han ikke bevisst at det var et system. Etterhvert ble han klar over at han likte å kjenne slutten og så arbeide seg frem i tid i prosjektet. Men det er ingen religion, sa han. Selv om han nå vet siste setningen til den boken han akkurat har begynt på, så endrer han det skulle det skje at han om et år har en annen setning som avslutter romanen bedre.

Hva er den siste setningen i den neste romanen til John Irving?
Not every coalition course comes as a surprise.
Setningen er ikke et ekko av tidligere dialog i romanen, slik sluttene hans ofte er, sa Irving. Men hva betyr den egentlig? Romanen skal begynne og slutte på Filippinene og tittelen skal være noe med et gatenavn i Mexico City, oppfattet det ikke helt. En gata som går til en kirke, noe sånt.
Hva er den siste setningen i den siste som er utkommet, I en og samme person?
Er det noe rart at det var dette jeg sa til unge K

1 Kommentarer:

OpenID livetleker sa ...

Keep passing the open windows. Den sitter ennå i meg, og hentes fram ved passende anledninger.

08 juni, 2012 22:43  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start