mandag, juni 04, 2012

Sally Mann på Litteraturhuset i går

I går hadde fotografen Sally Mann foredrag på Litteraturhuset, i regi av pressefotografenes klubb. Invitasjonen her.

For noen år siden ble hun invitert til Harvard for å holde Massey-forelesningen. Hun følte seg veldig beæret, knødde noen år med den. Og leverte så en forelesning kalt If Memory Serves. Forelesningen gikk over tre dager og vi fikk den som tok utgangspunkt i familie.



Dette er et fotografi fra i går. Det er ment å dokumentere at jeg og Sally var i samme rom samtidig. Det avslører samtidig en kombinasjon og latskap, høflighet og sjenanse siden jeg ikke går nærmere og klikker mer enn en gang, men hva faen.

I forelesningen ga hun oss bakgrunnen for familiebildene, hvordan hun tenkte om dem, at hun ville innpå det nære, innpå hverdagen, innpå det som betydde noe for henne: Landskapet på jordene der hun bor og familien.

Hun beskriver hvordan faren hennes kommer hjem og annonserer til moren at han har kjøpt et svært jordstykke, langt større enn det de har snakket om å gjøre. Hun forteller hvordan faren bygger hytte der, hvordan hun senere kjemper for å kunne kjøpe ut brødrene sine og ha råd til å beholde den.

Han som introduserer henne sier hun er mest opptatt av privacy, death og family og der ligger vel årsaken til at jeg har likt henne fra første stund.



Mest forfriskende syns jeg likevel det var å høre henne fortelle om sin egen oppvekst med venstresideliberale foreldre og særlig den totale indiskresjonen når det gjaldt mannen Larrys bakgrunn.

Hun beskriver snobbetheten, den ene av to sønner (Larry) som det hang bilder av overalt i huset, den pene, den alt håp var knyttet til. Ridebukser og dannelse, gamle sørstatspenger. Man ser det for seg og så møter han rufsete Sally og de er unge og de gifter seg og det er såvidt foreldrene hans kommer i bryllupet og de sier de skal få en bil i bryllupsgave og da paret senere plukket ut en praktisk bil og fortalte foreldrene hans hvilken de hadde valgt, svarte svigermoren: Du trodde vel ikke jeg mente det? Det var da virkelig det hun sa? Og jeg kjenner henrykkelsen over indiskresjonen, over at det definitivt inperfekte deles.

Det kommer mer

Hun forteller om da svigermoren tok livet av svigerfaren der han lå i sengen, deretter seg selv. Naboen, eller var det venner, eller var det en hushjelp som finner dem etter tre dager. Undertøyet til svigermor som fortsatt ligger på gulvet da Sally og Larry kommer til huset og inn i rommet der svigermor og svigerfar fortsatt ligger og det er blod.

Sally som går på badet som hører til soverommet og ser boksevis med medikamenter som skal peppe deg opp og dempe deg ned og berolige og senere finner de ut at alle pengene er borte og mer til og Sally har ikke kameraet med seg. Det ville hun hatt, når hun tenker på det nå.

Og i coctailselskapet som hører til svigerforeldrenes død kommer kvinnen som fant dem bort til Sally og diskret forteller at hun fjernet noen medisiner på badet før rettsmedisineren kom og hun venter takknemlighet og Sally tenkte hvordan kunne det vært mer enn de mengdene jeg så. Og rettsmedisineren (!) som kom bort til henne like etterpå i samme coctailselskap og sa at han hadde fjernet medisiner eller var det det at han hadde oversett hvilke medisiner som var i blodet til svigermor. I alle fall, omgivelsene i full sving med å holde den snobbete og falne familien oppe.

Rester:

Ikke nødvendigvis uvesentlige likevel. Usammenhengene er de.
Hun sa at alle kunstnere i USA trenger sponsing når de har utstilling. MoMa setter ikke opp en utstilling uten at den er sponset. Det visste jeg ikke, jeg trodde et sted som MoMa hadde penger. Cindy Shermans svære utstilling på MoMa i vår (så jeg på) var sponset av et sminkefirma.

Og så sa hun noe om folk vi syns tenker dårlig: De mangler rammeverk å tenke i. Det syns jeg var presist sagt, det vil jeg huske.

Men hvem var det hun refererte til og hva var det vedkommende sa om når naivitet fungerer. Det er en skandale at notatene mine var så slurvete på det punktet, husker ikke. Hvis noen skulle lese dette og var og hørte på Sally Mann så fyll ut, rett opp i kommentarfeltet.

En filmbit til slutt

Sally Mann snakker om kunsten sin i denne filmen av Stephen Cantor. Hvis du stusser på at de ikoniske bildene av barna ble filmet, så er det fordi Cantor lagde en dokmentarfilm om Mann den sommeren. Og disse gamle filmbitene brukte han da han lagde ny film. Uansett:



En gammel Sally Mann-post om filmen

5 Kommentarer:

Blogger Buster N sa ...

Vel.

Det jeg ønsket å si på Twitter var at jeg liker din måte å formidle på. Og det gjelder ikke bare denne posten.

Vi deler en viss interesse for fotografi. Min ballast er at jeg har en fortid som portrettfotograf og mørkeromsnerd. Det er sørgelig anstrengende for meg å tenke utenfor den boksen. Derfor blir jeg så glad når jeg leser noen som ser forbi teknikken.

Vanligvis er teknikk uinteressant. MEN, og det var dette jeg ville si, akkurat når det gjelder Sally Mann synes jeg det er et poeng at hun skaper fotografi med et håndverk som minst er på høyde med Mapplethorpe. Og hun gjør det med misunnelsesverdig letthet. Noen av bildene ser ut som øyeblikksbilder. Å gjøre noe sånt med 8x10"-kamera burde ikke være mulig.

Resultater er kopier med så mye stofflighet at man nærmest forventer å kjenne kroppsvarme når man nærmer seg dem.

Nå virker det som om Mann ikke snakket om teknikk i går. Det er like greit. I forsamling med fagfotografnerder blir det dessverre mye "hvordan" i stedet for "hvorfor".

04 juni, 2012 22:31  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det, det er respons som gjør meg glad.

Jeg er veldig opptatt av formidling. Jeg liker å få det nært og prøver å finne en umiddelbarhet. Og jeg liker ikke uttrykk som ekskluderer.

Jeg skulle ønske jeg kunne mer teknikk og hvorfor jeg så ikke lærer meg det vet jeg ikke helt. Det er forsåvidt interessant, men utenfor rammene til dette svaret.

Jeg skulle ønske jeg forsto hva du mener med at Sally Manns håndverk er minst er på høyde med Mapplethorpe. For meg virker de to så ulike i uttrykk.

Det samme med at bildene ser ut til å være lagd med letthet, prøver å forestille meg nøyaktig hva du mener med det.

05 juni, 2012 21:52  
Blogger Buster N sa ...

Teknikk er en sekkebetegnelse for alt som har å gjøre med kamera, lys, fremkalling og kopiering.

Jeg beundrer denne delen av arbeidet hennes, og jeg tror ikke uttrykket hadde vært så sterkt om det ikke hadde vært for hennes ekstremt gode håndverk. For uttrykk og håndverk er to forskjellig størrelser.

Tidlig på nittitallet så jeg Per Maning og Mapplethorpe i samme utstilling på Galleri F15. Maning stilte med sine bilder av sel og svart labrador. Store kopier og finurlig uttrykk. De to er jo også veldig forskjellige, men det går an å sammenligne teknikkbiten. Håndverksbiten falt gjennom, sammenlignet med Mapplethorpe.

(Man kan lage stor kunst med labert håndverk. Intet galt med kunstneren Maning. En roman behøver ikke være dårlig om grammatikken ikke er på stell)

Noen av bildene i Immediate family ser ut som øyeblikksbilder. Det er de ikke. Det er lett å tenke at dette er da ikke så vanskelig å få til, det er bare å være tilstede med et kamera. Men et kamera i det formatet hun bruker tar lang tid å rigge. Og når det er gjort har hun en, kanskje to eksponeringer å gå på. Likevel klarer hun å lage fotografi som forteller spontanitet, nærhet og øyeblikk.

Makeløst!

06 juni, 2012 09:07  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk! Så skjønner jeg deg rett når du mener hun minst er på høyde med Mapplethorpe fordi du har han høyt på teknikklisten din generelt?

Jeg trodde du sammenliknet Mann og Mapplethorpes evne til å få frem stofflighet, men de bruker da veldig ulike teknikker for å få frem det?

Hun fortalte, og viste med eksempler, hvordan hun hadde arbeidet med sønnen i elva over så mange dager at han ble pisselei.

Lyset skulle være sånn, forholdet mellom sønnen og dalen bak på en sånn måte at formene de utgjorde hadde likhetstrekk, mannen måtte lage bølger som var passe sterke med en åre og disse bølgene hørte sammen med en annen form i bildet. Mannen måtte komme seg ut av bildet med kanoen. Sønnens hender skulle flyte på den riktige måten oppå vannet.

Men dette er jo komposisjon. Og menneskelig kontakt med sønnen. Skjønt det er teknikk i å få lyset slik hun vil ha det.

07 juni, 2012 11:00  
Blogger Buster N sa ...

Pinlig å måtte innse at jeg faktisk har en teknikkliste. Men ja, de to er høyt på listen.

08 juni, 2012 12:33  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start