John Irving: I en og samme person

Æsj, jeg liker den ikke. Likevel leser jeg den ferdig, det er et del-kulturhisorisk innblikk i kostskoler og homobevegelsen i New York, aidsens fysiske uttrykk, den har sine interessante sider. Og jeg tenker vel alltids at den kan være nyttig for den som ikke er så avslappet på menn som kler seg i dameklær. En pedagogisk bok.

Men akk så pratsom. Det er stadige gjentakelser, for mange! også gjentakelser som jeg ikke kan tro skal være der. Har forlaget slurvet? Kan vel ikke være, men hvorfor da?

Dessuten blir jeg lei av alle kursivene. De er for mange. Har han ingen tillit til at jeg kan legge trykk i setningene selv når jeg leser. Det er påtrengende.

Det er for mange personer som han jumper for ofte mellom og jeg bryr meg bare om et fåtall av dem. Han lar meg bare bry meg om et fåtall av dem.

Dessuten snakker alle sammen på samme måte. De roper og kommer med overraskende og konkrete utsagn om vanskelige ting alle sammen på samme måte. Litt som i Wes Anderson-filmer. Og jeg har virkelig ikke svar på hvorfor jeg liker den måten i Wes Andersons filmer og ikke lengre i John Irvings bøker.

Jeg kom fra den siste Wes Anderson-filmen akkurat nå, liker alltid å være i verdenene hans. Når jeg har sett dem, er det som om mer er mulig.