Jeg ser jo likevel et menneske

Jeg hadde egentlig skrevet en annen tekst til Journalisten denne gangen, men da rettsaken var i gang så gikk det ikke å skrive om små problemer. Og i begynnelsen av forrige uke kjente jeg følelser som virket upassende. Så da satte jeg meg likevel til en morgen. Jeg vet ikke hvor vellykket det ble. Andre har skrevet i samme baner senere. Og jeg tok mange forbehold, jeg var redd for å bli misforstått. Når jeg ser på denne ukas fotografier så gir de meg inntrykk av et annet menneske Behring Breikvik enn de første dagene av rettsaken. Ta en kikk på disse to av Jacques Hvistendahl i Dagbladet, et annet uttrykk.

Her er den, hele teksten bak lenka

Jeg ser en liten gutt som sitter der. Et barn som prøver å trøste seg med at han har skjønt det ingen andre forstår, som tror han har outsmarted oss alle. Om ikke noen andre skjønner at han kan sine ting, så vet han det selv og den tanken trøster han seg med. Han har konstruert et følelsesmessig fellesskap med alle hvite, kristne skybertmenn som han selv kjenner at han tilhører: Det er oss, det er vi. Når alle nå avskyr ham, så har det gått akkurat slik han forutså og ønsket seg det.

Diane Arbus datter

Datteren til Diane Arbus (kjent fotograf) og Allan Arbus (skuespiller) har som prosjekt å fotografere skuespillere. Jeg blir litt forstyrret av tanken på hvor tett hun knytter an til foreldrene sine, men vi har vårt alle mann. Dessuten. Uansett, i august kommer Amy Arbus til Oslo for å fotografere skuespillerne på Nationaltheatret når det er Ibsenfestival der.

Amy Arbus har fotografert skuespillere i New York i kostyme og sminke men i ikke-teatrale omgivelser. There's something that happens when an actor is no longer within the confines of the play, but retaining some of the character—the look and walk and feeling and gestures— and the real person is seeping through. It's a strange sort of limbo that they're in and fascinating to watch.

 Lenke til skuespillerprosjektet til Amy Arbus

Jeg leser aviser og sånt

Jan Gradvall skriver om byutvikling i Stockholm

Han tar med seg Don Draper, arkitekten Ola Andersson og de 50.000 svenskene som har bosatt seg i London og de 15.000 som har bosatt seg i New York og spør: Hvorfor gjør man sånn at det er de rike som skal få bo i sentrum, mens byen vokser i utkanten. Hvorfor tenker man ikke by på nytt, hvorfor skal boliger og arbeidsplasser skilles ad.

Kristopher Schau leste inn lydlogg

..torsdag etter dagen i retten. Jeg likte å høre ham. Teksten får jeg ikke lest.

Jeg får et e-postvarsel hver gang Iris Apfel dukker opp

I dag kom denne frem. Tror det må bety at dette innslaget går i Nasjonalgalleriet på NRK i morgen. Det var visst bare dette i dag.

Akkurat nå 93

For første gang kjenner jeg at jeg trenger briller ikke bare når jeg leser i bok eller jobber på skjerm. Jeg sto og så på hylla over oppvaskbenken nå i lampelyset og mønsteret på koppene og rosinpakken var plutselig uklare som kameraet når det ikke er innstilt.

Det var skremmende. Jeg klarer meg ikke på egen hånd lenger når jeg skal se på verden slik den pleide være. Jeg trenger briller for å huske konturene i verden når de er tett på. Så glad jeg er for at briller fins.

De som ikke får tak i briller, eller før i tida når synet også langsomt glapp taket og de ikke hadde en kameralinse å huske forskjellen i, glemte de etterhvert hva konturer er og vennet seg til at verden kan fade, eller ble de stadig reddere for å ikke kunne se verden skarpt. Som om synet var en memento mori.

Akkurat nå 92

Jeg gjør litt latmannshagearbeide

Men latmannshagearbeide er bedre enn den helt slappe fiskens hagearbeide. Så jeg har hentet noen krukker i kjelleren. Jeg har sådd basilikum i en av dem. Jeg har plukket noen kvister og noen blader opp i søpleposen, før jeg likevel knyttet den til. Det viktigste med hagearbeide er å gjøre akkurat såpass at når man går forbi blomsterbedet om morgenen så får man til å se, se: Der kommer hagesvibelen opp. Snart kommer den til å lukte helt bort til trappa.

Akkurat nå 91

Når kroppen reagerer spontant

Ingen refleksjon eller enkle sikkerhetstanker på plass hos meg nå nettopp.

Jeg ropte Hallo? hvem er på vei opp trappa mi inne i leiligheten og jeg ser en flik av en jakke i bevegelse og i stedet for å gjøre noe som likner på noe jeg ville anbefalt en annen å gjøre, eksploderer kroppen i angrep som forsvar og jeg løper mot den svarte jakken, nedover trappa, nøler et sekund før jeg sparker opp yttergangdøra og jeg ser en fyr i 20-årene som løper av gårde.

Jeg løper etter og brøler forbannelser mot ham.

Han stopper opp
Snur seg

Gestikulerer til meg at han ikke forstår hva jeg sier, han er polsk, han tok ikke noe viser han meg med å åpne jakka. Jeg syns at han virker litt rusa, han har en millimeterhår, jeg tenker på kniver folk kan ha.

Likevel, jeg fortsetter mot ham, det fins en rest av fornuft i meg, sanser på vakt mot uventede bevegelser men ingen frykt, mest er det som er i meg et fryktelig sinne over at han har våget seg inn i mitt og ville skremme meg på denne måten.

Jeg dytter ham mot porten. Han vil gå videre en annen vei, jeg skriker Nei for helvete se til å komme deg ut her og kom for faen aldri inn i mitt hus mer skjønner du jævla skjønner du hva jeg sier. Han lar seg dytte og jeg smekker døra igjen etter ham.

Jeg husker at jeg har gjort noe liknende før. Om egenskapen er god, jeg vet ikke, både og vel. Det er åpenbart at jeg kan virke skremmende når jeg angriper. Det er forsåvidt godt å ikke være den som finner seg i å måtte bli redd.

Jeg gikk over gårdsplassen og så opp mot vinduene. Ingen hjemme som hørte brølene mine, ingen å snakke om tyver med.

Når noen blir borte

De siste dagene har det gått ut informasjon på Facebook, Twitter og Underskog om en, såvidt vi som ikke kjenner ham vet, frisk mann i 30-årene som forlot leiligheten og mobilen sin for en uke siden og som ikke har brukt bankkortet sitt siden. De nærmeste er bekymret, vettskremte kan man tenke seg, politiet varslet.

Jeg håper det er bra med ham

Jeg leser informasjonen som spres med ubehag, selv om det er familien som ber om hjelp. Jeg tenker at den savnede kan være død, ingen plakat kan hjelpe.

Men den savnede kan også være forsvunnet frivillig, ubetenksomt eller i en krise, i alle fall. Forsvunnet, med et ønske om å komme tilbake. Da kommer du tilbake til en utvidet bekjentsskapskrets som har engasjert seg i bekymring, som er glade, men som også antakelig venter et svar. Ved internettbildet ditt hefter det en forsvinning fremtidige nettsøkere kan stusse på.

Hvor stor er egentlig sjansen for at all informasjonen som spres i en slik situasjon er det som lager en lykkelig slutt på historien?

Jeg er hjemme igjen

Men jeg er spoing i bollen.

Lillebrors matchboxbiler

Det kjører sånne biler forbi hele tiden, særlig i Brooklyn, ikke så mye på midten av Manhattan. De får meg hver gang til å tenke på broren min og de fine matchboxbilene hans. For meg er det fraktbilene i USA som referer til leketøysbilene til broren min, ikke omvendt, som root beer er brus med tannpirkersmak.


Lillebror hadde en sandhaug der han gravde veier og kjørte med matchboxbiler i en lyseblå snekkerbukse. Jeg ville ha matchboxbiler selv. Jeg ser han og sandhaugen for meg til høyre foran huset der vi bodde da jeg var 9, og han var .. baby. Vi flyttet i løpet av neste år. Noe er alvorlig galt med dette minnet.


Samma, hver gang jeg ser uvirkelig tøffe og blanke biler som frakter noe tenker jeg på bror.

Diane Keaton: Then again

Jeg har ligget på senga på ferie og rast gjennom Diane Keatons selvbiografiske bok, hun skriver om sin mor og mormor og hvordan livene ble ulike, fine biter det.


Grammy Hall i filmen
Men akkurat nå vil jeg gi dere noen andre biter, noen biter SeogHør for P2-segmentet.

For oss som vokste opp med å elske Woody Allens Annie Hall kan det være morsomt å vite at Grammy Hall i filmen er temmelig nær Diane Keatons egen Grammy Hall, og broren i filmen ganske nær Keatons egen bror Randy. Jeg hører Grammy for meg i denne replikken fra virkeligheten:

When I told Grammy Hall I’d been nominated for an Academy Award, she shook her head. “That Woody Allen is too funny-looking to pull some of that crap he pulls off, but you can’t hurt a Jew, can you? How’s Dorothy doing anyway? She looks tired, and your Dad’s getting gray fast worrying about Randy. I still don’t know what his poetry means anyhow. There’s no rhyme to it. Say, are you still seeing that Beatty? Yeah, I’d stick to the guy with money. He’s a pretty still fellow, that Beatty though. He’s awfully artificial-looking, and he’s a womanizer too, ain’t he?


Even Grammy Hall was interviewed by the local Highland Park newspaper. She had her picture taken with a photograph of Woody in her right hand and one of me in the left. “People say I’m in the clouds, I ain’t in no clouds. I’ll tell you one thing about the Academy Awards. It’s something big for a small family. That Woody Allen must be awfully broad-minded to think of all that crap he thinks of.”


Diane Keaton kjøper klærne til Oscarfesten der hun vant for Annie Hall selv. I drove to Rodeo Drive and hit the stores in Beverly Hills. I knew I couldn’t get away with a hat, so I decided to give the layered look all my attention. At Ralph Lauren I bought a vest and two full skirts made of linen. I picked up a pair of fancy slacks to wear underneath at Armani, where I also found a linen jacket, a crisp white shirt, a black string tie, and, of course, a scarf to punch it all up.

My first fabulous woman, the most fabulous woman of all, had been “Miss Hepburn at Home” on the cover of Life magazine in 1953. As pictured, Audrey was the personification of beauty, with a splash of innocence and awe mixed in. She took my breath away. The impact of such a casual, unassuming, yet stunning photograph must have been the inspiration for my obsession with black-and-white covers.

You can imagine my shock when Audrey Hepburn rushed up to me after I won the Academy Award and told me the future was mine. “Really, oh, I don’t know. Wow. I don’t know about that, I mean the future and all, but you’re … you … you’re my idol, I’m just … what can I say? I’m so honored to meet you.” I stumbled and bumbled. What could I do? This was not “Miss Hepburn at Home.” This woman was old.


Instead of taking the time to have a conversation with Audrey Hepburn, I chose to hightail my way out of her company as fast as I could. It is another regret in a growing list of regrets.

Everything else about the Academy Awards has all but disappeared. I´ve forgotten the ball, the congratulations, the fun, even who was there. What remains is Richard Burton and Audrey Hepburn. Nothing could have prepared me for the loneliness on his face or the elegance with which Miss Hepburn handled over the mantle of "movie star."


I miss Woody. He would cringe if he knew how much I care about him. I’m smart enough not to broach the subject. I know he’s borderline repulsed by the grotesque nature of my affection. What am I supposed to do? I still love him. I’ll always be his Lamphead, Monster, Cosmo Piece, his simple-is-as-simple-does housemeat, and Major Oaf.


Et brev Diane Keaton fikk fra Al Pacino i 1992: Dear Di. I heard that Anna Strasberg talked to you on the phone and may have mentioned something about my sending regards or some such amenity. Never did I do that. I would never use such a coy approach to trying to communicate with you. It’s unbearable to think that you would get that impression. I need no go between if I want to contact you. I apologize for having put you through this note. L. Al Pacino.

Å gi opp

Å legge seg rett ned på fortauet i Mulberry street i ettermiddag.


Men så ikke helt. Mellom to fingre holdt han en sigarett. Innimellom løftet han hodet litt og røykte med sigaretten sin.

Hierarki-briller, av med em

What strikes me is the fact that in our society, art has become something which is related only to objects and not to individuals, or to life. That art is something which is specialized or which is done by experts who are artists. But couldn't everyone's life become a work of art? Why should the lamp or house be an object, but not our life?

Noe er blitt anderledes siden Foucault skrev dette, vi har fått Knausgårder som tar i bruk ulike verktøy. Vi er definitivt kommet nærmere inn på livet i den offentlige samtalen.

Men ikke langt nok

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

I mellomtiden har vi selv et ansvar for å tillegge vekt til det vi mener er av verdi, ikke la oss forføre så lett av smaksdommene til de som ligger i de øverste etasjene av hierarkiene våre. Som var de ølbriller er hierarkibriller noe vi kan øve på å ta av oftere. Ølbriller er fint det forresten, vi kan trenge hjelp til å begeistres.


Sarah Lucas

Édouard Levé: Selvportrett

Jeg har akkurat lest den franske boka fra 2005 som nylig er oversatt til norsk. Jeg likte den veldig godt. Det er lenge siden jeg har blitt så forbauset og begeistret av en bok. Jeg smeltet nærmest sammen med den, testet setningene på meg selv.

Hele boka er enkeltstående (eller nesten enkeltstående) setninger med konkrete påstander om fortelleren. Slik, bare at avsnittene er mine for å vise hopp:

Jeg elsker meg selv mindre enn jeg er blitt elsket. Jeg forbauses over at man elsker meg. Jeg tror ikke at jeg er kjekk bare fordi en kvinne synes jeg er det. Jeg er uregelmessig intelligent.

I restauranter hvor det nesten ikke er folk, teller jeg antall gjester og kjenner medynk med de som driver stedet.

Jeg sier ikke "A er bedre enn B", men "jeg liker A bedre enn B".

Jeg kommer godt overens med eldre mennesker. Jeg har ikke truffet noen gamling som fortsatt hører på rock, derimot har jeg truffet mange av dem som gjorde det da de var unge. Å føle medlidenhet gjør meg nedstemt, men det ville gjort meg enda mer nedstemt å være den noen føler medlidenhet med.

Utenlands gjør jeg ting jeg ikke våger gjøre hjemme, fordi alt virker fiktivt. Etter at jeg begynte å skrive på datamaskin, tar jeg vare på alt jeg skriver for hånd. Jeg drømmer ikke om å stjele. Midt på sommeren fryder jeg meg like mye over en regnværsdag som jeg gjør over en solskinnsdag midt på vinteren. I et fremmed land er jeg mer oppmerksom på det alminnelige enn det enestående, jeg besøker heller små byer der det ikke finnes noe utenom det vanlige, enn hovedsteder som bugner av severdigheter. Jeg har ikke hatt på meg gummistøvler på minst tre år.

Dagen etter at jeg skrev om turen min nedover Mott Street, oppover Mulberry Street leste jeg:

Jeg kan gå i timesvis uten å få vannblemmer. Det fins perioder i livet mitt da jeg gjør overdreven bruk av setningen: "Alt det der syns jeg virker veldig komplisert." Jeg har besøkt Chinatown i New York, jeg har spasert i Mott Street, Mulberry Street, Canal Street og Bayard Street, jeg så ikke annet enn restauranter og butikker som solgte morsomme dingser, små pyntegjenstander og smykker, men jeg klarte ikke å se forskjell på dem, jeg ble ør av ugjennomtrengeligheten til disse få gatene, det var mulig for meg å trenge inn i dem fysisk, men ikke mentalt, sinnet mitt ble værende på terskelen, jeg så ingenting i Chinatown, men jeg kjøpte et par svarte hansker i akryl for fem dollar av en anspent, gammel kineser. Jeg må gjøre gymnastikk i minst et kvarter hver morgen, hvis ikke er jeg stiv og støl hele dagen, jeg arbeider dårlig og blir lett irritert.


«Selvportrett» er ikke preget av at forfatteren kort tid etter at boka var fullført, tok sitt eget liv. Snarere tvert imot ligger en påfallende livsappetitt i underteksten, et ønske om å oppleve så mye som mulig og nyte det på godt og vondt,skriver Fredrik Wandrup i Dagbladet. Den første setningen stemmer ikke. Levé skrev Selvportrett i 2005. Det var etter Suicide i 2008 han tok livet sitt. Om slike ting må man ikke slurve.

Gilbert, George, Skuggeheimen

Jeg har sagt litt om Gilbert&George før en gang, i dag så og hørte jeg dem i Guggenheimmuseet. Og etterpå så jeg "Få meg på, for faen" eller Turn Me On, Dammit - for den har jeg ikke sett før, det er ferie, det er tid og overskudd.


Her sitter de med Michael Bracewell. Guggenheimmuseet streamet snakken, det burde fler museer (og Litteraturhuset) gjøre.

We only wanted to be loved, sa Gilbert&George. Og er det ikke det som driver oss i nesten alt vi holder på med. De lever kunsten, de er skulpturene selv.

Gilbert&George er noen kule figurer der de går og sitter i dressene sine, eldre menn, pene i vokalene, og plutselig så plopper det ut ord som sæd og tiss og rompehull. De var singing sculpture for oss mens de satt i sofaen.

De snakket mye om det livet de har hatt i Øst-London. Men siden de var på Guggen sa de også at de hadde vært på Max´s Kansas City før i tida, de satt og drakk med de andre kunstnerne, lagde drinking sculpture. Så gikk de andre kunstnerne hjem og lagde en strek, mens Gilbert&George ville lage noe om følelser.


Forby religion og dekriminaliser sex, sier Gilbert&George.

Når man ser på kunst er det det som er nært en selv som kommer fremover, sier Gilbert&George. Som trer frem, kunne man ha skrevet. Jeg så det for meg som en fysisk sak.


Gilbert&George på gulvet i stor-rommet i Guggenheimmuseet sammen en som ville bli tatt bilde av. Da stakk jeg meg frempå og gestet at jeg ville ta bilder også. Man fikk vin etterpå, vin og nøtter.

Gilbert&George sa at de ikke så mye på kunst, det holder å stikke hodet ut av døra om morgenen og se på spyet som ligger på fortauet og tenke på hvem som kan ha spydd det og hvorfor.


Hun med lebepomaden spøy i filmen (som jeg likte. Det er akkurat sånn Samvirkelaget ser ut) og da jeg satte meg ned på T-banen satt det en fyr rett foran meg og ronka energisk i de ti minuttene turen tok. Så alt henger sammen med alt. New Yorkerne (og jeg) var flinke til å late som ikkeno. Og det var ingen politi å si det til i dag heller.

Her bor vi nå

I 278 Mott street

Vis større kart
Det er rolig her, en helt annen stemning enn hektisiteten på Broadway fire gater bort. Eller kanskje jeg heller skulle si, akkurat passe mennesker i gatene etter min smak, akkurat passe nye stimuli, yndlingsrestauranten Balthazar noen få gater unna. Det var dette området jeg hadde plottet ut på forhånd. Nå skal vi på hjørnet av Prince/Elizabeth og drikke morgenkaffe på den cubanskinspirerte restauranten.


Her kunne jeg sittet i ukesvis, i dette rommet skal jeg gjøre mitt til for å kunne være flere ganger. Jeg tok bildet i går. I mellomtiden er det kommet daffodils i en mugge på skrivebordet og hvite liljer på kjøkkenbenken.

Livet selv

Vi har flyttet oss fra Brooklyn og fra Asbury Park til Mott street 278 midt i smørøyet der jeg liker meg aller best på Manhattan. I dag har vi gått tur, nedover Mott street og oppover Mulberry.


Butikkene i Chinatown har tørkede reker, tørket sopp, tørket fisk, fersk fisk liggende i pappesker utenfor butikkene. De ser mer shabby ut enn hos butikkene utenfor Chinatown, mer nillete, mer plastposer og vimpler som er falmet.

Se, se! så svære snegler de har de har her, sa jeg. De lever også.


Og så kikket jeg i nabobøtta.


Jeg har aldri sett det før. Jeg visste ikke at noen solgte levende frosk.
Hvis du klikker blir bildene større.


Rett ved kom slaktebilen med svin.


De bar inn mye gris. Sånt ser man aldri i Norge, smugler vi gris inn bakveien?










Jeg stopper ofte opp og ser på de som ser på anleggsarbeide. Jeg skjønner dem godt. De to karene sto og så lenge, før vi så dem og etter at vi gikk også.




Den italienske oste- og pølsebutikken Di Palo hadde pyntet til påske. De har åpent alle dagene bortsett fra 1. påskedag. Men påsken er ikke så svær handletid, folk eter mer til jul, det er jo sommer snart og alt, sa mannen bak disken.

Han er veldig interessert i at kundene skal få det de vil ha. Mannen foran meg i køen ville ha en pølse han ikke husket hva het. Hva hadde den, var det fenikkel? Timian?


Den beste reklamen jeg har sett på lenge.


I Colombusparken var det nesten bare kinsere. Ved 10 av bordene satt det menn og med kortspill og annet spill og så var det ett kvinnebord. Mennene ropte og lo.

Asbury Park: The Boardwalk

På pilegrimsutflukt til Ashbury Park, på konsert om kvelden, søndagsturen ble på boardwalken.


Stripa ligger merkelig isolert fra bebyggelsen og resten av den lille byen. Skulle tro det var interessant å drive mer næring og bo ned mot havet, men nei.


Inngangen fra Ocean Grove-sida gjennom det nedlagte tomme casinoet.




Although it was placed on the National Registers of Historic Places, in 1988 Palace Amusements was closed, and was demolished in 2004 despite attempts to save it. In 1990, the famous carousel at the Casino Pier was sold to Family Kingdom Amusement Park in Myrtle Beach, SC, where it continues to operate.

The city's changing fortunes, together with municipal mismanagement, led to civic unrest. On July 4, 1970 riots resulted in the destruction of aging buildings along Springwood Avenue, one of three main east-west corridors into Asbury Park and the central shopping and entertainment district for those living in the city's southwest quadrant. In 2007 many of those city blocks have yet to be redeveloped.


Paramont Theatre til venstre, den store konsertsalen Convention Hall til høyre og markedsplassen med popkornlukt, T-skjorter og pynteting i midten.




Soon radicals, beatniks, hippies, and musicians moved in, making Asbury Park a very diverse place. In 1988, the city had had about enough of its new cultures, and a plan to redevelop the entire waterfront went into affect. Most businesses were ordered to be closed, so the boardwalk, casino, hotels and amusements all closed for the redevelopment. High rise hotels and condos began construction, but were then abandoned before they could be finished, leaving the waterfront an odd mix of abandoned buildings and rotting construction.

The city declined in the 1990s, after almost all businesses failed. Crime rose, and Asbury Park had higher crime than any other town in Monmouth County.

However, in 1998, Shep Pettibone converted an abandoned Hotel into a gay nightclub, drawing thousands of gay travelers to Asbury Park. Every Friday night the city became the only place on the East Coast that could rival Fire Island! Gay couples and artists began buying cheap homes, abandoned bars and nightclubs, closed storefronts downtown, and abandoned pavilions on the boardwalk, and restoring them to they way they once were.


Utsikten til boardwalken fra den cubanske restauranten vi spiste på. Fargene på havet og himmelen og sanda skiftet hele tida etter lyset, fryktelig fint.

The Stone Pony: Tramps like us

Hovedmålet for turen i turen var å dra på den kjente rockeklubben Stone Pony og høre på et Bruce Springsteen-tribute-band som het Tramps Like Us og håpe på at Bruce selv kom (men det gjorde han ikke).


Jeg likte musikken godt nok, jeg husket på igjen Sandy (Fourth Of July, Asbury Park) som var en gammel favoritt, og andre sanger der han møter Tom Waits, men mest koste jeg meg med stedet og å se på folk, det vil egentlig si alle kvinnene som var blant publikum.

Hvis du står bredbeint kan du nå fra baren til scenen, sa han jeg er på tur med, og det var nesten sant. Vi kunne lene oss på bardisken og ha scenen passe nær og kose med stemningen som var en mellomting mellom bonfest og Rockefeller.

Det var stemningen som var saken

Folk så ut til å være der i små gjenger, tre svigerinner, tre fra verkstedet, rørleggere, mange over 50 og svært mange og veldig forskjellige kvinner og disse så jeg på. Variasjon i en folkemengde er alltid interessant.

Det var billig grå bomull med paljetter limt på foran store brøst med slappe bh-stropper, det var valker mellom jumper og bukselinning men også gradert bleket klipp av rett hår som likevel var tupert litt slik at det fikk fylde og kongeblå maskinstrikket omslagsjakke.

Det var mange små gjenger med kvinner som var på en annen grei enn jeg ofte shtter på konserter hjemme, de var der ikke sammen med menn, de gløtta ikke over skuldra mot en mann, de var ute på kul sammen.

Les også: Asbury Park, Bruce, oss
Les også: Fra togvinduet i New Jersey
Les også: Ocean Grove

På togstasjonen i Asbury Park i dag kom jeg i snakk med et svart par om arbeidsløshet og etniske og religiøse grupper som sørger for å gi jobber til sine. Jeg sa at jeg la merke til at det bare var hvite mennesker på Stone Pony. Slik var det, sa han, han hadde vært der, men stort sett satte hvite mennesker opp slike konserter som hvite liker, mens svarte har andre steder der de spiller musikk som de liker.

Jeg har aldri tenkt på at Bruce Springsteen er musikk for hvite, fordi jeg er hvit selv selvsagt, samme egonærsyn som jeg pleier vifte med fingern mot hvite friske menn for.

Ocean Grove

Så lite er Ocean Grove. Vi bodde på høyre øvre tupp i natt, så da var det bare å gå boardwalken opp til Stone Pony der musikken skulle være.

Byene er så bittesmå i dette området, Ocean Grove har bare litt over 3.000 innbyggere og de er hvitere og rikere enn de som bor i Asbury Park rett over elva.


De bor i Barbie-hus og har en svær forsamlingshus og utekirke og kors i sanda. Det var en metodistprest som ville lage sommerstedhimmel her på 1800-tallet og det gjorde han.


Husene du ser tilhører Ocean Grove, mens du ser begynnelsen av boardwalken i Asbury Park til høyre.


Her bodde vi i et rosa blomsteruttrykk på The Ocean Plaza med havgløtt fra ett vindu mens de to andre vendte ut mot verandaen som var innelukket i plast og der folk satt og hygget seg om kvelden.

Fra togvinduet i New Jersey

Jeg har lagd mitt første slideshow

Det går dessverre ikke an å lime det inn skikkelig her, det koster penger å få koden, en fuckings hundrelapp for en gang, det var det ikke verdt. Men du kan klikke på lenken (slik at du også ser reklamen. Gjør du bildene større syns den ikke.)


Fra Manhattan og den to timers somletogturen nedover kysten langs New Jersey så det tungt og trist ut utenfor vinduet. Hvordan er det å bo inne i et av de husene? Jeg klarer bare å se for meg grå støvsuger, gjennomkokt mat, mor har bers chiffontørkle, far har rutete tøfler og subber når han går. Alle er alene.