fredag, april 27, 2012

Jeg ser jo likevel et menneske

Jeg hadde egentlig skrevet en annen tekst til Journalisten denne gangen, men da rettsaken var i gang så gikk det ikke å skrive om små problemer. Og i begynnelsen av forrige uke kjente jeg følelser som virket upassende. Så da satte jeg meg likevel til en morgen. Jeg vet ikke hvor vellykket det ble. Andre har skrevet i samme baner senere. Og jeg tok mange forbehold, jeg var redd for å bli misforstått. Når jeg ser på denne ukas fotografier så gir de meg inntrykk av et annet menneske Behring Breikvik enn de første dagene av rettsaken. Ta en kikk på disse to av Jacques Hvistendahl i Dagbladet, et annet uttrykk.

Her er den, hele teksten bak lenka

Jeg ser en liten gutt som sitter der. Et barn som prøver å trøste seg med at han har skjønt det ingen andre forstår, som tror han har outsmarted oss alle. Om ikke noen andre skjønner at han kan sine ting, så vet han det selv og den tanken trøster han seg med. Han har konstruert et følelsesmessig fellesskap med alle hvite, kristne skybertmenn som han selv kjenner at han tilhører: Det er oss, det er vi. Når alle nå avskyr ham, så har det gått akkurat slik han forutså og ønsket seg det.

4 Kommentarer:

Anonymous mistermais sa ...

Fin kommentar. Jeg leser også helst rettsreferatene.Gjennom dem får jeg inntrykk av at Breivik er svært syk, og det kanskje det som fremkaller en viss medlidenhet med ham. Jeg vet ikke.

28 april, 2012 16:35  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er kommet endel kommentarer under saken i Journalisten,
for den som vil se på dem.

Takk forresten, mistermais.

30 april, 2012 23:07  
Anonymous tb sa ...

En fin men vanskelig tekst, som griper rett til hjertet på det jeg ofte roter med i tankene mine, dette at selv de største monster en gang var snille små barn, kanskje? Det at du og jeg i de rette situasjonene, etter de feil valgene eller de uheldige smellene, kan gjøre de grusomste ting? At morderne i konsentrasjonsleirene var som oss, bare et annet sted, en annen tid, andre omstendigeter, kanskje? Ikke grusomme monstre som bare ville være ondere enn ondest? Hadde vært mye lettere hvis noen bare var ond, tvers igjennom? Men samtidig er denne tanken, at monstrene er som oss innerst inne, at vi alle kan bli monstre, så provoserende for så mange? Kjenner på det i meg sjøl også, når jeg leser teksten din. Skammer meg litt over å ha tenkt tanken så mange ganger. Trenger vi Monstre, som vi kan distansere oss fra, for å forklare "ondskapen"?
Skrev en gang en roman der Hitler var en bifigur. Dvs, dette var en Hitler i en alternativ virkelighet, han som tok noen andre svinger, og aldri ble Hitler, Verdens Ondeste Mann, men bare en liten, redd og ikke særlig flink kunstmaler. Poenget er at denne beskrivelsen provoserte en konsulent noe alldeles vanvittig, han mente vel nærmest at jeg var nazist... Nesten som om det var farlig å skrive, og lese, at selv han kunne ha blitt en annen, noe annet, i en annen verden?

03 mai, 2012 15:44  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for kommentar. Jeg hadde regnet med at teksten enten skulle bli oversedd eller få irriterte kommentarer. Jeg ble overrasket over den positive responsen. Jeg tenkte også at den var seig å lese med alle forbeholdene. Det tyder vel på at vi er flere som har gått og trøkka med det som kjennes som feil følelser.

03 mai, 2012 16:40  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start