torsdag, april 29, 2010

Akkurat nå 68

Baggen er pakket, klokka er 03.08. Om litt går jeg ut av huset og ned til Oslo S og tar det første morgenflytoget og så mellomlandet jeg i Paris. Jeg har med sykkelshorts, sandaler og solkrem, en kjole, en adapter og en bok, notatbok, gaver, visum. Jeg blir bare borte en liten stund, ute og tar en røyk nærmest. Jeg kommer tilbake med fotografier av hus med murpuss som flasser og gamle biler,
som folk har gjort før meg.

tirsdag, april 27, 2010

Goffmans Eventyr

Det rører seg bak gardinet,
det er jeg som står der.

Jeg leser om Bolivia-Stina og Kongo-Joshua, om Meraker-Tora og mannen som ikke skal bli prins. Jeg er skamløs. Jeg sluker og slurper i meg replikkene de har og det er ikke medynk som rir meg, langt i fra. Trodde du jeg skulle gå på den? Hvor mye penger fikk du sa du? Hva slags hjem er det som har fostret, jasså så det tenkte du.

That`s me in the corner. Det er ikke bare Guardian jeg leser,
det er ikke bare P2 jeg hører på, langt i fra. Det er bildet av meg selv som nyansert, på jakt etter argumenter for den andre part som går fløyten. Klassekonsekvensbevisst, det pleier være meg.
Alle skal få, pleier jeg å tenke. Men ikke du. Du kan sitte der, til pass for deg. Du lurer ikke meg. Og nå skal du liksom hentes hjem? Jasså, du trodde ikke det skulle bli noe oppstyr av det ligget du fortalte Se og Hør om? Jasså, du trodde du kunne kline til oppi Åre uten at noen skulle kiss, and then tell? Ja, ja. Deg om det.

Lurte du på hvilke idioter det er som klikker seg inn i nettartiklene uten samtidig å si: Tabloidene ass. Jeezes!

Det er meg. Sånn er det fatt.

Jeg er ikke en av de rene og ranke som sitter på utecafe og og nipper til melkeskum og tenker sitt om sosialdemokratiet.
Først fikk jeg passet mitt påskrevet av Kokkvold, men så traff jeg Katrine på vei hjem fra jobb og vi satte oss ned på en benk på Olaf Ryes plass og sa: Jaggu. Jaggu sliter de i Sverige for tiden.

Beltestedet, hvorfor er det stedet der grensen skal gå?
Pikken og klitoris og sigaren ser ut til å vibrere,
ofte ikke uten betydning.
Reell makt er ikke den eneste makten et menneske kan ha.
Det var vi enige om. Men vi ble fort ferdige med maktsnakk,
vi ga oss hen til: Gjorde hun det med vilje?
Når vi ikke tror det kan bli verre, står Bolivia-Stina frem som gravid. For en dramaturgi. Katrine holder seg oppe gjennom arbeidsdagen med dokumentene sine: For jeg vet at 15.30 kommer direkterapporten fra Bolivia, men nå er de ferdige, hva skal jeg nå ta meg til? Hun får nok fikset sitt, jeg også, det kommer alltids nye saker. Før var det Souhaila Andrawes, Anne Mona og Rodney,
Kristi Brud og Kristin Orderud, Veronica! Prinsen på hesten.

Og den lille forsagte som jeg tror bar på en eksplosjon.
Jeg tenker fortsatt på Orderudsøstrenes mor og hvordan den ene vant henne og den andre ikke. Det er klart Veronica må holde på fasaden, men hva sier de til hverandre, hva tenker hun på?
Hva tenkte Kvarme da han inviterte til middag?
Mens potetene ble båret inn og samtalen var i gang?

Thomas Hylland Eriksen kom ruslende og satte seg ned på benken og snakket fort om gamle Goffman og front stage/backstage-framstillingen av oss selv. Dere har publikum, sa Thomas, de venter noe bestemt av dere, dere vil gjerne spille opp til det de venter seg, men backstage, der kan alt mulig foregå. Vi måtte fade ham.
Stay in character! ropte Thomas og gikk nedover Thorvald Meyers gate. Nei! skrek vi tilbake. Så var vi i fred med vårt maskefall.

Aune Sand bryr vi oss ikke om. Ikke Marianne Aulie heller og jeg vet ikke hvorfor, kanskje de fremstår som altfor kalkulerte.
Jeg forstår ikke mine egne utvelgeskriterier, hvilke saker som pirrer. Som det som blir til mellom bardisken og senga, jeg jakter på det som tilsynelatende er ikke-intendert. Katrine ser på Lisa Goes to Hollywood, hun skjønner ikke hvorfor: Jeg er ikke engang sikker på om jeg synes hun er særlig karismatisk, men jeg griper meg i å håpe det skal gå bra for henne. Min interesse for Lisa Stokke er vanskeligere å forstå enn interessen for boliviajentene. Men jeg ser på. Sier Katrine, jeg tror ikke hun er riktig så skitten som meg.

Det er ikke prosedyrefeil jeg tenker på, det er Joshua som renser sår og gir medfanger snus mot amøber: Svetten siler fra kroppen. Ingressen er et pirrende forspill, jeg kaster meg inn i vill lesing.
Han har akkurat løpt sine daglige runder i fengselsgården.
I bar overkropp. Gradestokken viser 35 varmegrader.
Herregud, de virker preget. La dem råtne. De behandler avansert malaria. De kan jungeltriks og har Pinex, jeg vipper over i medieforakt, disse caseforelska journalistene. Og de naive sørlendingene som har samlet inn 90.000, til hva? Jeg forarges over dem og meg selv, så cocky av meg. That's me in the spotlight.
Alt dette sinnet, har jeg ikke CO2-utslipp og ressursfordeling å forarges over? Oh no I've said too much.

Jeg sitter og ser på de andre dyrene i flokken og det de holder på med og feller dommer. Når dere sier Get a Life er det meg dere snakker om. Jeg har et life, jeg er likevel stuck in the corner med meg selv og denne skitne lysten.

søndag, april 25, 2010

Innpå følelser,

det er tv-søndag i kveld

Det er kul med sex, det er trist å dø.
Ord fra siste Babel.


Det er tv-søndag og jeg ser på de to siste Babel-ene.
Den over har min gamle helt Suzanne Brøgger, som sier noe sånt som:
"Det er fordeler ved å leve et fritt liv så lenge man har lyst og kan, men det er jo også fordeler ved å leve i et kjærlighetsforhold,
hvis man kan. Heldigvis er levealderen så høy nå så man kan rekke å utforske mange verdener, men det er vanskelig å time dem.
Et stort problem i dag er perfeksjonsvanviddet.
Perfeksjon og kjærlighet passer ikke sammen."


Her er hun i 1978 med Arnold Schwarzenegger.
For en herlig latter hun har nå, Suzanne Brøgger.
Folks latter og stemmer, særlig kvinners, som ofte starter livet med overdrevne hode-på-skakke-stemmer, blir bedre med årene.
Når de er innrøkte og levde. Tar seg plass.


Og så har episoden dokumentariske filmbiter om Henry Miller,
og er det leiligheten der Erica Young bor, den med utsikten over Manhattan?. Jeg spoler over Bob Hansson.
Vi hører Åsa Ericsdotter, jeg leser boka hennes på senga nå:
Svårläst, og jeg får ikke helt fot for språket. Selv om noen biter slår rett inn. I intervjuet sier hun at hun ikke har forstått dette med at man leter etter en halvdel før man evt blir et par, at man vil bli hel. For henne er det motsatt: Hun føler seg hel, men så kommer noen og deler henne i to, hun blir halvert.

I forrige ukes Babel sier Karl Ove Knausgård:
Tanken på at det skal være litterært kan ødelegge alt.
Det er selvkritikken, den masete men også nyttige selvkritikken,
den kan jo ødelegge alt.

Jo nærmere man går sitt innerste, det teite og pinefulle,
det man egentlig ikke vil snakke om, jo nærmere kommer man livet slik det er, vi er likere hverandre enn vi tror, det sa Knausgård og det tror jeg på. Selv om det ikke var slik det kjentes da jeg så Martin Gaarders dokumentarfilm om konea Shabana Rehman.
Jeg tror det var de rettfrem-klisjéene med for detaljer fortalt med den stemmen som de har på dokumentarfilmer noen ganger:
De snakker som førskolelærere med poesipust på stemmene sine,
mens de forteller følelsene sånn:
"Jeg føler."
"Jeg er lettet og glad."
"Jeg tar en avgjørelse."

Nåvel

Til de hvite, friske, sinte mennene som roper nå for tiden sier Knausgård at han gikk inn i den nye mannsrollen:
Det er ingen annen måte å gjøre det på.

Til alle oss andre:

Han trodde det ville være enkelt det å hele tiden velge barnet sitt,
å være en omsorgsfull far: Det er den reelle konflikten som alle har,
å være med barnet sitt eller å gå og gjøre noe annet.

torsdag, april 22, 2010

Langt i fra,

jeg leser ikke bare Guardian

Jeg leser om menneskelige katastrofer, boliviajentene, kongoguttene, maddekjærestens forfører, for lenge siden var det Orderud, hva var det i mellom? Det er alltids noe å dykke ned i.

Er det bare meg?

Kan det umulig være, åpenbart ikke.
Men blant P2-segmentet av vennene mine er det få som koser seg med (beklager men ja, det også) å forestille seg hvordan folk havner i katastrofene, prøve å avsløre løgnene, merke seg hvordan de involverte jobber med medier, med hvordan medier lar seg jobbe med og jobber selv. P2-vennene ser tabloidavisene på et overordnet nivå, som et rusk i den gode og godt opplyste offentligheten.
Det er knapt så de orker ta tabloidordet i munnen sin om det ikke skulle være for å drive mediekritikk.

Jeg sitter her og gransker meg, en stadig øvelse.
På jakt etter innspill.

Dagsnytt18

Hvis ikke du heller vil høre på Dagsnytt18 alene,
klikk deg inn under og vær med i nettstua.
(lenken er tatt vekk)

tirsdag, april 20, 2010

Nick Kent

Det herlige ved internett, en av..
er at det ene søket tar det andre og i kveld er det Nick Kent
(gammel rockjournalist).

Det startet med Jan Gradvalls anmeldelse av selvbiografien til Nick Kent. Gradvall skriver om boka, om Kent, om journalistikk og om å skrive: Om verbet och substantivet är de goda eleverna på Journalisthögskolan som sitter längst fram i klassen och hela tiden räcker upp handen, hittar vi adjektivet längst bak, guppande på stolen, blickande ut genom fönstren, längtande efter sin trimmade moped.

En sak Nick Kent skrev om Serge Gainsbourg (nå på kino) i 2006:
I wish I could tell you I enjoyed at least one meaningful conversation with him during that week, but I'd be lying if I did.


Her er andre artikler Nick Kent har skrevet i Guardian, siste er fra lørdag, en kort sak om seg selv om boka:

I look at myself and think, "I'm presentable from the forehead down. From the forehead up, I've got receding hair that's also going grey, but I'm 58 and enjoying it. I'm more comfortable now that I've lost my useful looks and I'm moving into senior citizen status.

Da jeg kom til et intervjustrekk med Nick Kent på YouTube
"on... blogs" tenkte jeg: Driter du deg ut her er det kjørt Nick Kent! Men han gjorde ikke det, klarte seg bra til å være en fyr som knapt er på nettet.

torsdag, april 15, 2010

Da jeg traff Arne Treholt

Da jeg hørte Arne Treholt på Dagsnytt-18 i sted, på telefon fra Kypros kom jeg til å tenke på den gangen jeg traff ham i New York, før han ble tatt og så siktet som spion.

Det er bare en liten historie,

.. ingen big deal for andre, men den gjorde inntrykk på meg da den skjedde fordi jeg var så ung og ble konfrontert med min egen uerfarenhet i verden og konsekvensene min keitethet fikk for andre. Og selvsagt, det at han etterpå ble arrestert gjorde at øyeblikket ikke ble glemt.

Men først må jeg si at det var absurd å høre Treholt i et intervju om Lars Jacob Krogh, en sak om at Krogh døde i går, og hvordan var nå Krogh som menneske, klassisk sak. Sist jeg hørte noe om Treholt er for noen år siden da han var veldig syk og kom hjem til Norge i respirator for behandling slik jeg husker det, nær døden var det ikke, og man kunne lese av knappe avisartikler at det var en slags tilnærming mellom far og sønn.

Slikt er menneskelig interessant selvsagt, selv om jeg skjønner at detaljene ikke blir gitt offentligheten. Men for alle som fulgte saken den gang og tenkte på hvordan det var å være kona hans, Kari Storækre, en dag si "God tur til Paris" og like etterpå finne ut at han egentlig skulle til Wien og at han så ble arrestert og etterhvert siktet og dømt for spionasje, også det familiært menneskelige var jo noe jeg tenkte på.


Hvordan var det å få tilværelsen veltet om slik for henne, hva sa hun til sønnen sin Torstein den gang og hva skjedde mellom far og sønn seinere, hva tenker de nå, hvilken tilværelse har Arne Treholt på Kypros? Det fikk jeg ikke vite i Dagsnytt-18, bare at Krogh og Treholt har lekt fri-idrett sammen og røykt sigarer og at NRKs Bjørn Hansen sa at Lars Jacob Krogh var den eneste som beholdt god kontakt med Treholt slik at når nyhetsavdelingen i NRK skulle ha kontakt med ham måtte de få Krogh til å ringe.

Det var fordi de var venner,

sa Treholt.
Jeg kom til å tenke på om det var fordi Krogh i dette tilfellet var proff også og beholdt en god kontakt.

Nåja, historien altså

Det var mot slutten av 1981 og romjul og jeg og kjæresten min skulle reise til New York. Vi hadde møtt hverandre samme høst i Skippergata (husokkupasjonen) jeg jobbet i radiOrakel.
Jeg gikk i militærbuksa mi den gang også.

Dette var før internett

Så, dere må nesten prøve å sette dere inn i hvordan det var å planlegge en reise uten det. Man bestilte flyreise ved å gå inn på et reisebyrå. Hvor skulle vi bo? No google. Og det var før reisehåndbøker for folk på 20-something. Reisebyråer tilbød hoteller som var altfor dyre for oss, men kjæresten min hadde en fjern kusine som bodde på Manhattan og som arbeidet i FN-bygningen.
Så han skrev brev til henne, tok det en uke, tok det to den gangen? Vi fikk i alle fall svar om at det ikke passet så godt. Jeg husker begrunnelsen for avslaget, det var romjul og selskapeligheter.

En bi-historie

Jeg hadde ikke råd til å reise hjem til foreldrene mine i Nord-Norge denne jula siden vi skulle reise av gårde 2. juledag. Vi hadde spart hele høsten, spaghetti med smør og hvitløk var godt og billig. Kjæresten min skulle feire julaften med sin mor hos en tante i Hedmark, men fordi vi ikke var gift kunne jeg ikke komme. Når jeg skriver dette høres det ut som vi er enda flere tiår tilbake enn det vi var, men hun var gammel, tanta. Han dro i alle fall og jeg har et klart minne av at jeg ikke var det minste trist over å være alene på julaften, jeg skulle reise til fuckings New York to dager seinere og jeg satt i sofaen på Oppsal julaften kveld med en rød julestjerne på salongbordet foran meg, som jeg hadde fått penger av moren min til å kjøpe for at det ikke skulle bli så trist, med julaften-tv og en stor Cardinal (rødvin) som Kai Remlov ga meg, også for at det ikke skulle bli så trist, han var far i barnehagen der jeg jobbet.

Vi reiste 2. juledag

Jeg husker at jeg hadde freaket klærne mine ned for at vi skulle komme inn i USA. Vi kom inn og hadde ikke vett, eller kunnskap eller erfaring, til å skjønne at vi kunne ta T-banen, vi leide en bil (pussig pengeprioritering tenker jeg nå). Tanken var å kjøre litt rundt i utkanten av byen, New York, og på den måten finne et rimelig men hyggelig lite motell, et losji.

Det var mørkt, for det var kveld

Vi kjørte litt, det var trafikklys og retningsskilt og jeg ble pisse redd: Hvilken bydel er vi, hvilke bydeler var det nå igjen som var skumle, hva var det med Bronx og Brooklyn og hvor er vi? Jeg tvang nærmest kjæresten min til å gå ut i en telefonkiosk og ringe til kusinen sin for å spørre om vi værsåsnill kunne få sove der til det ble lyst.

Jeg ber om raushet

Jeg har bare litt raushet for meg selv slik jeg ser det nå. Vi visste så lite om verden og hadde åpenbart liten evne til å finne relevant kunnskap. Jeg kjente ingen som hadde vært i New York før, jeg hadde ikke vært noen steder selv heller, bare Nord-Norge, Oslo og to små dager i København.

Nødtelefonen tvang kusinen til å si ja

Og vi tråklet oss frem til riktig adresse på Manhattan og tok heisen opp i bygningen og kom inn i en lys byleilighet, helt anderledes enn andre leiligheter jeg hadde sett, landsens jente som jeg var, guttekollektiv på Stovner med indisk bomullsteppe over sofaen som jeg hadde bodd i. Jeg hadde aldri, og har knapt fremdeles, vært i rikmannshjem i Oslo en gang.

Jeg husker den luftige leiligheten

Det jeg husker best er vegg-til-vegg-teppet. Det var ikke to-millimeters mørkegrått, men 5 cm kremhvitt. Og ut fra veggen var en toseter og der satt Kari Storækre og Arne Treholt og sønnen som var 6 år (tror jeg) hadde svarte lakksko på. Innesko, det hadde ingen der jeg kom fra, hvertfall ikke unger. De svarte skoene til 6-årige Torstein hadde dusk på vrista, det var sånne sko som voksne menn brukte, men ingen voksne menn der jeg kom fra hadde sånne sko. Og jeg skjønte med en gang jeg kom inn hvor feil alt dette var og hvor lite jeg passet inn der.

Vi hadde trengt oss på

Jeg ville ikke ødelegge den sosiale situasjonen jeg hadde bomset inn i på et så uhøflig vis, skjønte jeg nå. Noe måtte jeg finne på, men ikke med en gang, det gikk jo ikke. Først måtte det konverseres og her var det Arne Treholt kom oss til hjelp og viste frem de egenskapene jeg seinere leste om, omgjengeligheten hans, hvordan han brukte den politisk. Jeg husker hvordan han virket vennlig og genuint interessert, selv om jeg også da tenkte at han prøvde å være grei, men jeg var takknemlig for at han bidro. Han stilte spørsmål om reiseplanene våre og fikk oss til å fortelle om dem. Kona hans og kusinen husker jeg som stramme om munnen.

De lot oss forstå

Jeg skjønte det og jeg skammet meg og jeg ville bare rette opp igjen det som var blitt feil så etter litt sa jeg at jeg så fryktelig gjerne hadde lyst til å oppleve Manhattan.

Ikke noe kunne være mindre riktig

Vi tok heisen ned og gikk ut og jeg var fortsatt pisse redd, de skyter folk på gata her don`t they? og vi ville egentlig ikke gå noe sted så vi gikk rett over gata og litt bortover der vi så en slags cafe. Det var ikke en bar, ikke en pub, mer en cafeteria, den hadde rødrutete duker, tror jeg. Og der satt vi og ventet på at tiden skulle gå og at det lille kakeselskapet skulle få spise kakene og drikke teen, kanskje sherryen, og så ta slutt. Da vi tenkte at gjestene helt sikkert hadde gått tok vi heisen opp til leiligheten og listet oss inn.
Kusinen hadde heldigvis lagt seg.

Etterpå.
Etterpå,

fant vi et firma som vi hadde lest om som lot oss kjøre en leiebil til Miami for bare bensinpengene og jeg lå i baksetet og sovnet og da jeg våknet var det appelsintrær rundt meg og så dro vi til New Orleans og Mexico og San Fransisco og hjem og Arne Treholt ble arrestert og siktet og dømt og jeg fortsatte å jobbe i radiOrakel og en dag hadde Stein Lillevolden gjort en times intervju med Treholt i fengselet mens han ikke snakket med noen andre medier men så ville ikke Stein Lillevolden la oss sende det likevel fordi vi hadde sendt en pressemelding til Dagsavisen, den gang Arbeiderbladet, for å få noen lyttere til radiosendinga og Arbeiderbladet tok det på forsida si.


Og seinere leste jeg boka til Kari Storækre "God tur til Paris" (dårlig) og boka til Arne Treholt (dårlig, gjennomsiktig forsøk på å manipulere leseren) og til slutt Jens Evensens bok.

P2-losen

Jeg håper Dagsnytt18 blir full av geologitime, værkunnskap, askekonsekvenser. Jeg er klar for det i alle fall, allerede nå. La oss askediskutere mens vi venter på at sendinga starter.

tirsdag, april 13, 2010

Dagsnytt18-småprat

Klikk deg inn og bli med.
(lenken er tatt vekk)

mandag, april 12, 2010

Wear it like a crown

Cirkus Cirkör hadde premiere på den nye forestillinga
"Wear it like a crown" i Landskrona fredag.

Den handler bl.a om..

..att välja att bära våra misslyckanden, rädslor och tillkortakommanden som en krona.
Och att putsa den och bära den med stolthet.

Og den kniper sirkus-stereotypiene i sideflesket

Som när knivkastaren inte vågar kasta knivarna mot kollegan fastspänd på hjulet. Utan istället hämtar en person ur publiken
(som dock givetvis egentligen tillhör ensemblen). Eller stångartisten som störtar med huvudet mot scengolvet. Det finns flera stunder av cirkusupplevelsens klassiska hisnande Åhhhh!.


Foreløpig spilles den i Sverige, Säffle, Skövde, Växsjö, sånne steder, men 22-27 juni er de på teaterfestivalen i Porsgrunn og i deler av august og september i Stockholm.

De anmeldelsene jeg har lest trekker spesielt frem Rebakka Karijord som synger i forestillingen, som denne: Fast en person måste minsann nämnas extra särskilt; musikern Rebekka Karijord.
Med sin sårbara stämma, och snyggt suggestiva klanger, skänker hon ytterligare en dimension åt föreställningen.
Med Bert Karlssonsk säkerhet vågar jag lova att Karijord står inför ett jordskredsgenombrott.



Her er siden til Cirkus Cirkör, de har fortsatt ikke skiftet frontbilde til fra den forrige forestillingen sin.

søndag, april 11, 2010

Spam, geospam?

Hvorfor gjør jeg det?

Dette er en bloggpost til de relativt få som bruker Twitter.
Av disse er det noen som reagerer på at jeg og andre bruker et redskap som heter Foursquare til å fortelle de som følger oss på Twitter nøyaktig hvor vi er i sanntid.

Dette er en bloggpost spesielt til disse

Det er interessant å se hva folk opplever som spam på Twitter.
Når jeg snakker med folk som ikke er på Facebook eller Twitter om hvorfor det er fint å være der svarer ganske mange noe i retning av at de ikke ser poenget med å fortelle bekjente hva de har på brødskiva si. Men det kan det være, mener jeg.

Når jeg skriver på Twitter prøver jeg å ha det jeg mener er en passe blanding av one-linere og av henvisning til egen blogg og jeg legger ut lenker til artikler/bloggposter jeg synes er interessante og jeg svarer på andres tweets, dvs. jeg svarer de fleste som skriver noe til meg og jeg prøver å bidra hvis andre stiller spørsmål til allmennheten på Twitter. Dessuten prøver jeg å være morsom, fordi jeg har lyst til å være morsom. Dessuten prøver jeg å oppdra, men ikke så mye at det irriterer.

Jeg prøver å ikke trette ut de som følger meg med å skravle,
jeg liker det nemlig ikke selv når feeden min fylles opp av skravvel:
Get a room, tenker jeg da og denne helga har jeg avfulgt to skravlere og dessuten avfulgt en som kom med 8 YouTubetips sort of på rappen, det var ikke første gang.

Vi redigerer feeden vår

Ellers får vi ikke en sånn strøm av utsagn som passer oss.

Men altså, hvorfor Foursquare på Twitter

Når jeg ikke bare lar Foursquare være Foursquare, men tar med noen av utsagnene mine inn på Twitter har det flere årsaker
(åhgud, jeg høres ut som en kronikk i språket).

Jeg forteller hvor jeg er

Ved det forteller jeg ofte hva jeg gjør. I kveld har jeg fortalt at
jeg er på Mono (jeg tar en øl) og at
jeg er i operaen (jeg hørte Omara Portuondo der).
Dette er en twittermelding som likner på "Jeg tar en øl på Mono" eller "Jeg står i operaen og skal til å høre Omara Portuondo"
- men ikke helt. Det er noe usagt i den, noe du kan legge til selv hvis du vil, det blir en twittermelding med undertekst.

Det vil jeg påstå

Samtidig forteller jeg deg at det fins et redskap som heter Foursquare som du kan ha glede av, som vi kan finne ut av sammen (for jeg utforsker det fortsatt selv) og du kan følge meg hvis du vil.

Er det mer? Å, det er alltid mer

Jeg har ikke automatikk på at Foursquaremeldingene går ut til Twitter, de som følger meg på Foursquare får flere. Det er altså med vilje jeg filtrerer hvilke meldinger som når twitterfeeden.

Bare det å handle inn,

sette inn,
og så spise.

Jeg bølger det som er i kjøleskapet frem og tilbake. Handle inn, sunne ting, gode ting, og så spise det opp. Müslibrød fra Godt Brød, før var det sesambrødet, det kan fort bli sesambrød igjen, müslibrødet er bare en periode tror jeg, det har vært sesambrød i flere år, en kort tid før der det vanlige grovbrødet, men så sa bakeren at sesambrød er akkurat det samme som grovbrød,
bare med sesamfrø på.

Og da blir det bedre

Grønnsaker kjøpt inn på Sultan, nesten alltid de samme typene.
De ligger i en stor, brun keramikkbolle med lysebrune striper på kanten og den er praktisk til å ha grønnsakene i for da kan jeg ta hele bollen ut når jeg skal lage mat. Gulrøtter, men ikke fra Sultan, for de som heter smaksgulrøtter og ligger i plast er saftigere, paprikaene er ikke fra Sultan heller for tiden, de Sultan har, eller de nye eierne som har tatt over for Sultan, er dvaske paprikaer.

Kålrota ligger i bollen og brokkolien som jeg har i nesten all mat, på brødskiva også, jeg hakker den i bittesmå biter og tar ikke hensyn til bukettene, jeg heller hakket inn i maten i siste liten, på den måten blir det knask i maten som kanskje er en gryteaktig sak lagd på stekepanna for at det skal gå fort.

Ofte er det avokado også

Men de ligger på kjøkkenbenken for at de skal modne og når de er modne er det om å gjøre å lage mat der avokado passer sånn at hele avokadonettet kommer til nytte før de blir overmodne,

salat.

Det er alltid tomat, men de har sin egen bolle på kjøkkenhylla,
de pynter opp der. Når jeg først er på Sultan, på lørdagene som regel, kanskje en dag midt i uka når jeg likevel går forbi, kjøper jeg koriander. Koriander må brukes samme dag eller dagen etter.

I den andre matbutikken, matvarekjedebutikken, kjøper jeg, som sagt, gulrøtter og paprika, men også Bremykt (smør, eller det er poenget, det er ikke Smør som jeg kjøpte før det er et kompromiss for det er litt olje i for sunnhetens skyld, men på ingen måte de magre smøraktige smørene som løser seg opp til melk i panna og som ikke smaker godt) men jeg kjøper Hjertegod leverpostei for å veie opp for bremyken og lammekjøttpålegg fra en liten produsent, det er det mest smakfulle kjøttpålegget og så hamburgerrygg og nettopp ikke salami.

Jeg kjøper skinke på Hotel Havana og hvis jeg har husket det kjøper jeg majonesen på Sultan der de har den samme men billigere enn på Havana ellers kjøper jeg majonesen der. Og ost kjøper jeg der,
de samme to typene hver gang,

når det skal være gjester.

Jeg handler inn noen ting for "å ha" noe for sikkerhets skyld, kaviarmiks, egg, en boks med indisk saus. Men når jeg først har fått det inn i kjøleskapet går følelsen av at det er fint å ha mat på plass der for sikkerhets skyld over og jeg syns matvarene er i veien og gjør kjøleskapet for fullt og uoversiktlig og så tenker jeg at jeg vil spise dem opp og gjøre det ryddigere der inne.

På kjøleskapshyllene står det en liten skål med påskegodt fra år tilbake og en liten skål med kastanjer fra Paris men de gjør det ikke rotete selv om de helt sikkert er for gamle, det er ingen som må forte seg å spise opp dem.

Jeg har noen basisvarer i kjøleskapsdøra eddik, Kikkoman, sennep, majonesboksen, en parfyme, m.m. - de lager ikke rot, det er matvarene på hyllene som lager rot, som må spise opp,
før hyllene kan fylles igjen.

Grønnsakene i den brune store bollen må spises ned sånn at det ikke gjemmer seg en halvspist sitron nederst og som ligger der og blir ekkel. Det skal alltid være øl i den nederste kjøleskapsdørahylla,
øl og juice, for tiden rosa grapefruktjuice.
Det står en eiswein og tomtegløgg der fra for lenge siden.
Og søt chilisaus og en søt likør som ingen har lyst på.

Jeg har som regel fløte

Men jeg skal ikke kjøpe matfløte mer som jeg gjorde sist, den virker til slutten av mai. I kjøleskapsskuffen er det alltid poteter, løk og hvitløk og løken er alltid sjalottløk og hvitløken alltid av den kinesiske typen som ikke har fedd. Og ingefær, det er nesten alltid ingefær i kjøleskapsskuffen også.

Kjøleskapsskuffen føles aldri rotete, de tingene som er der er for det meste lysebrune og sånn nogenlunde samme størrelse, kanskje det er derfor hjernen slapper av på det. Hvis jeg kjøper rød løk, og det hender, så ligger den i den brune keramikkbollen med lysebrun rand som jeg setter på benken når jeg lager mat.
Den røde løken har kortere varighet tror jeg.

lørdag, april 10, 2010

Kerstin Thorvall er død

Jeg var ikke klar over at hun var såpass gammel, 84 år. I går døde hun på et aldershjem.
Twitterstrømmen om henne.
Wikipediasiden om Kerstin Thorvall.
Expressens bilde-nyhetsmelding.

Nina Lekander:

Det var 1976 som Det mest förbjudna kom. Mamma, jämnårig med Thorvall, läste den. Jag i flickrummet, nästan i hemlighet och med blossande kinder. Vi talade aldrig om boken. Det hade varit för pinsamt. (Däremot kunde vi prata om årets andra svenska succéroman: Ulf Lundells Jack.)
(...)
I Aftonbladet satiriserades hon av Rolf Börjlind, droppen som sägs ha fått henne att lämna hemlandets bägare för Frankrike i hela fem år. (Samma kritiker tokhyllade den hälften så gamla Lundell, minst lika sedeslös och mycket mer sexuellt explicit.)



Unni Drougge

Lundell placerades på piedestal, Thorvall surrades vid en skampåle. Lundell hade skrivit en "generationsroman" Thorvall en "bekännelseroman".

Svenska Dagbladet:

Färgsprakande är det ord som dyker upp när tankarna går till Kerstin Thorvall. Hennes röda hår, hennes mönstrade klädsel, yviga stil och galghumoristiska formuleringar.

1976 var det dags för den bok som många idag nämner när de minns Kerstin Thorvall: Det mest förbjudna. I den självbiografiska romanen gör hon upp med sin egen mamma och tar upp kvinnors sexualitet – och orsakade enorm skandal. Att hon blev utskälld ledde samtidigt till att hon blev en av landets mest lästa författare.



Hon vågade säga och skriva sådant som andra skämdes för:
Otrohet, sexdrift, klimakteriet, åldrandets fasor,
skriver Expressens kultursjef.


I et intervju fra 2003 snakker hun om sin ensomme og dårlige alderdom, hun har slitt ut venner og barn, bare en av fire sønner besøker henne, hun har bestemt hva som skal stå på gravsteinen. - Jag var tillräckligt påfrestande som ung och frisk. Nu orkar de inte träffa en deprimerad gamling som råkar vara deras mamma. Bara den yngsta kommer förbi för en pratstund ibland.

Nej, just det. En skam för familjen. Men sonen hade ingen koll på hur livet såg ut ur moderns perspektiv,
skrev Tiina Rosenberg i Bang i fjor.


Hva kommer det av kjærligheten dør?
Her er hun i en studiosamtale med SVT fra 1984.
(Som man merker at den tiden har gått når man ser tv-produksjonen)

torsdag, april 08, 2010

Alice Munro, litt meg

Her er et langt intervju med Alice Munro i Paris Review:
Over the next three days, we talked in her home, but never with the tape recorder on. We conducted the interview in our small room at the hotel, as Munro wanted to keep “the business out of the house.”

Jeg har hatt Alice Munro svirrende i bakhodet lenge, en av de jeg skulle lese en dag. Så skrev Suzy Dahl om henne, og jeg hører etter når Suzy Dahl sier noe. Så nå har jeg vært inne i Munroe-verdenen en måneds tid, en standard og en tjukkfeit bok har jeg lest.


Jeg ville helst ha hatt et fint fotografi av henne mellom hvert avsnitt, Alice Munro foran rotet på kjøkkenbenken, ved skrivebordet der det også er rot, på trappa med vin eller kaffe, men shit så kjedelige bilder det er av henne på google. Jeg legger likevel ut de intervjubitene jeg likte best selv om det blir langt uten bilder.

Chip McGrath at The New Yorker was my first editor,
and he was so good.

I was amazed that anybody could see that deeply into what I wanted to do. Sometimes we didn’t do much, but occasionally he gave me a lot of direction. I rewrote one story called The Turkey Season, which he had already bought. I thought he would simply accept the new version but he didn’t. He said, Well, there are things about the new version I like better, and there are things about the old version I like better. Why don’t we see? He never says anything like, We will. So we put it together and got a better story that way, I think.

My great aunt and my grandmother
were very important in our lives.

After all, my family lived on this collapsing enterprise of a fox and mink farm, just beyond the most disreputable part of town, and they lived in real town, in a nice house, and they kept up civilization.
So there was always tension between their house and ours, but it was very important that I had that. I loved it when I was a little girl. Then, when I was an adolescent, I felt rather burdened by it.
My mother was not in the role of the lead female in my life by that time, though she was an enormously important person; she wasn’t there as the person who set the standards anymore. So these older women moved into that role, and though they didn’t set any standards that I was at all interested in, there was a constant tension there that was important to me.

INTERVIEWER

Because you didn’t like teaching fiction?

MUNRO
No! It was terrible. This was 1973. York was one of the more radical Canadian universities, yet my class was all male except for one girl who hardly got to speak. They were doing what was fashionable at the time, which had to do with being both incomprehensible and trite; they seemed intolerant of anything else. It was good for me to learn to shout back and express some ideas about writing that I hadn’t sharpened up before, but I didn’t know how to reach them, how not to be an adversary. Maybe I’d know now. But it didn’t seem to have anything to do with writing—more like good training for going into television or something, getting really comfortable with clichés. I should have been able to change that, but I couldn’t. I had one student who wasn’t in the class, who brought me a story. I remember tears came into my eyes because it was so good, because I hadn’t seen a good piece of student writing in so long. She asked, How can I get into your class? And I said, Don’t! Don’t come near my class, just keep bringing me your work. And she has become a writer. The only one who did.

INTERVIEWER
How much do you walk?

MUNRO
Three miles every day, so if I know I’m going to miss a day, I have to make it up. I watched my father go through this same thing. You protect yourself by thinking if you have all these rituals and routines then nothing can get you.

INTERVIEWER
Did you always have the sense that the marriage wouldn’t last?

MUNRO
I was like a Victorian daughter—the pressure to marry was so great, one felt it was something to get out of the way: Well, I’ll get that done, and they can’t bug me about it, and then I’ll be a real person and my life will begin. I think I married to be able to write, to settle down and give my attention back to the important thing. Sometimes now when I look back at those early years I think, This was a hard-hearted young woman. I’m a far more conventional woman now than I was then.

INTERVIEWER
Doesn’t any young artist, on some level, have to be hard-hearted?

MUNRO
It’s worse if you’re a woman. I want to keep ringing up my children and saying, Are you sure you’re all right? I didn’t mean to be such a . . . Which of course would make them furious because it implies that they’re some kind of damaged goods. Some part of me was absent for those children, and children detect things like that. Not that I neglected them, but I wasn’t wholly absorbed. When my oldest daughter was about two, she’d come to where I was sitting at the typewriter, and I would bat her away with one hand and type with the other. I’ve told her that. This was bad because it made her the adversary to what was most important to me. I feel I’ve done everything backwards: this totally driven writer at the time when the kids were little and desperately needed me. And now, when they don’t need me at all, I love them so much. I moon around the house and think, There used to be a lot more family dinners.

Og så er det en fin historie til slutt om hvordan hun traff sin andre mann, en kar hun hadde møtt mer enn 20 år tidligere, såvidt.

onsdag, april 07, 2010

Faen, jeg liker henne

Hun vet ikke hvordan lykken skulle sett ut, det er mye finere når noen tisser i en stol. Vanessa Baird snakker om å være privat eller personlig eller hva det nå heter. Hun jobber mens et laken skulle blitt skiftet. Med arbeidstid ville bildene hennes blitt bedre sier hun.
En tegning er ikke så farlig egentlig, det er det jeg tenker,
sier hun også.

Se på henne her, det ligger vel ute tre uker tror jeg.
(Det er jo ingen fine fotografier å sno av henne på nettet,
det er en skandale)

P2-losen

Hadde ikke tenkt å høre Dagsnytt18 i dag, men når mamma sender sms og etterlyser setter jeg i gang. Så klikk deg inn og bli med du også.
(lenken er tatt vekk)

tirsdag, april 06, 2010

Alltid nesten,

..er det sånn

..at jeg blir P2-forstyrret og syns at de som snakker ikke snakker til meg. Jeg tåler godt at noen sier Ezra Pound til meg,
men jeg orker ikke at Steinar Opstad leser og pruster Mia Berners dikt som om han har et soft-porno-filter på stemmen sin.
Ikke mess diktene med den menighetsrådsbetoningen,
den dikt-lese-syngingen i setningene, den følsomheten,
kan du ikke bare spy ordene frem heller?

Jeg orker ikke den følsomheten, på den måten,
kast ordene på meg, metafor dem, men ikke pust dem.

Jeg orker Mia Berner

Jeg orker virkelig alle Mia Berners følelser men jeg orker ikke poeter som leser ordene hennes med pauser og pust, pust på hver bokstav.

Var det Opstad eller var det Åmås som snakket om kontrasten mellom Mia Berners bohemaktige ytre mot det pedantiske ved henne?
Hva skal det bety, at man ikke kan ha klær? At man ikke kan tenke kritisk samtidig som man prøver å være stringent? (herregud se på den caplexsiden, hva er det for noe, siste gang jeg lenker til den).

Age-ism, å ikke stivne i tenkingen, å orientere seg i tiden, følge med på debutanter, det var Mia Berner, sa Åmås. Ergelig å se da syns jeg at de fleste av de 35 som var på Blå i kveld var under nettopp 35, hva er det for noe.

Dette var arrangemnetet på Blå i kveld,
men det går bare å lenke til hovedsiden.


Momentum, opptelling

Momentum er årets it-ord for den som vil vise at den akkurat har sluttet å si synergi. I dag er det den nye forlagssjefen i Aschehoug som sier der i Dagsavisen: "Først skal jeg bli kjent med alle i forlaget og sikre at vi ikke mister momentum i den forstyrrende prosessen et lederskifte tross alt er."

Jeg oppretter denne posten for å ha et sted å samle på momentum-utsagn. Før påske hørte jeg to forskjellige gjester i samme Dagsnytt18 si momentum.

Momentum har sitt momentum

Aksjen har bra momentum med økende volum, skriver Hegnar online. Det er viktig for alle at vi holder momentum i byggingen av nye fabrikker, sier en konsernsjef til Aftenbladet.
- Aksjemarkedene går bra, så ting ser ut til å presse rentene oppover. Det har hatt denne utviklingen i Hellas og det er et momentum som virkelig har fortsatt siden forrige uke,
sier en rentestrateg til Dagens Næringsliv.

Avsporing, men avsporing er fint:

Hva ser ut til å presse rentene oppover? Ting.

mandag, april 05, 2010

This is just to say 18

Denne påsken har vært som en speidercamp så lite røyk og øl og vin det har vært her, så mye soving: Formiddagslurer og ettermiddagslurer, trening på gymmen hver eneste dag: Sykling i intervaller, gåing på tredemølla, 3X12-ere på apparatene, strekking.

Lesing, lesing av Alice Munros Beste - så begynte jeg på J.M. Coetzee Sommer og jeg ble besatt av å google opp om han er sammen med noen, koner, barn. Dette er akkurat motsatt av hva som er meningen med den boken, kanskje Coetzee ville vært skuffet over meg, men jeg er ikke skuffet selv.

Sånn, der fikk jeg vært privat i dag også, ikke bare personlig.
Jeg har spist plommer og gulrøtter, sunneste påsken på år.

Margaret Atwood på Twitter

Hun sendte twitterpolitiet på de profilene som hadde forestilt henne selv til da og satte i gang.

Av følgerne har hun lært å bruke legge ut bilder via Twitpic og å korte ned en nettadresse via bit.ly eller tinyurl og så kommuniserer hun med fans på skikkelig vis.



Hva er Twitter, spør Atwood

Og svarer i et blogginnlegg i New York Review of books.
So what’s it all about, this Twitter? Is it signaling, like telegraphs?
Is it Zen poetry? Is it jokes scribbled on the washroom wall? Is it John Hearts Mary carved on a tree? Let’s just say it’s communication, and communication is something human beings like to do.


Her er twitterkontoen hennes.
Her er den engelske wikipediasiden hennes,
den norske var så råtten.

søndag, april 04, 2010

Å ligge sånn

Bare akkurat det



Det er Geir Rognlien Elgvin som tok bildet, 9. mars i år.

fredag, april 02, 2010

Laurie Anderson, ny plate

Laurie Anderson kommer med ny plate 15. juni: Her vocals are often mediated by the vocal filter she long ago invented to perform her signature “audio drag,” this time voicing Fenway Bergamot, the male alter-ego who appears on the album’s cover and narrates the song “Another Day in America.”


Jeg gleder meg til å høre mer av filter-stemmen.
Hun gjorde rede for den på plata The Ugly One with the Jewels i kontroll-av-musikkutstyr-på-flyplass-scenen:

- So uh, what's this?

And I'd pull out something like this filter and say:
- Now this is what I'd like to think of as the voice of Authority.

And it would take me a while to tell them how I used it for songs that were, you know, about various forms of control, and they would say:

- Now, why would you want to talk like that?

And I'd look around at the swap teams and the undercover agents and the dogs and the radio in the corner, tuned to the Superbowl coverage of the war. And I'd say:

- Take a wild guess


torsdag, april 01, 2010

Akkurat nå 67

Jeg skjærer potet i skiver og legger dem lagvis i forma med fløte, mel, salt, hvitløk og rosmarin. Jeg har skjært opp soppen, den står klar til steiking. Etterpå skal jeg skjære gulrot i lange biter og koke dem kort. Og så skal jeg lage rosépeppersausen fra pose, det er den beste sausen. I sted var jeg rett utafor og stekte skorpe på lammesteika, jeg gjorde det ute for å unngå osen.
Steika står i ovnen. Jeg fant steketermometeret.