tirsdag, april 27, 2010

Goffmans Eventyr

Det rører seg bak gardinet,
det er jeg som står der.

Jeg leser om Bolivia-Stina og Kongo-Joshua, om Meraker-Tora og mannen som ikke skal bli prins. Jeg er skamløs. Jeg sluker og slurper i meg replikkene de har og det er ikke medynk som rir meg, langt i fra. Trodde du jeg skulle gå på den? Hvor mye penger fikk du sa du? Hva slags hjem er det som har fostret, jasså så det tenkte du.

That`s me in the corner. Det er ikke bare Guardian jeg leser,
det er ikke bare P2 jeg hører på, langt i fra. Det er bildet av meg selv som nyansert, på jakt etter argumenter for den andre part som går fløyten. Klassekonsekvensbevisst, det pleier være meg.
Alle skal få, pleier jeg å tenke. Men ikke du. Du kan sitte der, til pass for deg. Du lurer ikke meg. Og nå skal du liksom hentes hjem? Jasså, du trodde ikke det skulle bli noe oppstyr av det ligget du fortalte Se og Hør om? Jasså, du trodde du kunne kline til oppi Åre uten at noen skulle kiss, and then tell? Ja, ja. Deg om det.

Lurte du på hvilke idioter det er som klikker seg inn i nettartiklene uten samtidig å si: Tabloidene ass. Jeezes!

Det er meg. Sånn er det fatt.

Jeg er ikke en av de rene og ranke som sitter på utecafe og og nipper til melkeskum og tenker sitt om sosialdemokratiet.
Først fikk jeg passet mitt påskrevet av Kokkvold, men så traff jeg Katrine på vei hjem fra jobb og vi satte oss ned på en benk på Olaf Ryes plass og sa: Jaggu. Jaggu sliter de i Sverige for tiden.

Beltestedet, hvorfor er det stedet der grensen skal gå?
Pikken og klitoris og sigaren ser ut til å vibrere,
ofte ikke uten betydning.
Reell makt er ikke den eneste makten et menneske kan ha.
Det var vi enige om. Men vi ble fort ferdige med maktsnakk,
vi ga oss hen til: Gjorde hun det med vilje?
Når vi ikke tror det kan bli verre, står Bolivia-Stina frem som gravid. For en dramaturgi. Katrine holder seg oppe gjennom arbeidsdagen med dokumentene sine: For jeg vet at 15.30 kommer direkterapporten fra Bolivia, men nå er de ferdige, hva skal jeg nå ta meg til? Hun får nok fikset sitt, jeg også, det kommer alltids nye saker. Før var det Souhaila Andrawes, Anne Mona og Rodney,
Kristi Brud og Kristin Orderud, Veronica! Prinsen på hesten.

Og den lille forsagte som jeg tror bar på en eksplosjon.
Jeg tenker fortsatt på Orderudsøstrenes mor og hvordan den ene vant henne og den andre ikke. Det er klart Veronica må holde på fasaden, men hva sier de til hverandre, hva tenker hun på?
Hva tenkte Kvarme da han inviterte til middag?
Mens potetene ble båret inn og samtalen var i gang?

Thomas Hylland Eriksen kom ruslende og satte seg ned på benken og snakket fort om gamle Goffman og front stage/backstage-framstillingen av oss selv. Dere har publikum, sa Thomas, de venter noe bestemt av dere, dere vil gjerne spille opp til det de venter seg, men backstage, der kan alt mulig foregå. Vi måtte fade ham.
Stay in character! ropte Thomas og gikk nedover Thorvald Meyers gate. Nei! skrek vi tilbake. Så var vi i fred med vårt maskefall.

Aune Sand bryr vi oss ikke om. Ikke Marianne Aulie heller og jeg vet ikke hvorfor, kanskje de fremstår som altfor kalkulerte.
Jeg forstår ikke mine egne utvelgeskriterier, hvilke saker som pirrer. Som det som blir til mellom bardisken og senga, jeg jakter på det som tilsynelatende er ikke-intendert. Katrine ser på Lisa Goes to Hollywood, hun skjønner ikke hvorfor: Jeg er ikke engang sikker på om jeg synes hun er særlig karismatisk, men jeg griper meg i å håpe det skal gå bra for henne. Min interesse for Lisa Stokke er vanskeligere å forstå enn interessen for boliviajentene. Men jeg ser på. Sier Katrine, jeg tror ikke hun er riktig så skitten som meg.

Det er ikke prosedyrefeil jeg tenker på, det er Joshua som renser sår og gir medfanger snus mot amøber: Svetten siler fra kroppen. Ingressen er et pirrende forspill, jeg kaster meg inn i vill lesing.
Han har akkurat løpt sine daglige runder i fengselsgården.
I bar overkropp. Gradestokken viser 35 varmegrader.
Herregud, de virker preget. La dem råtne. De behandler avansert malaria. De kan jungeltriks og har Pinex, jeg vipper over i medieforakt, disse caseforelska journalistene. Og de naive sørlendingene som har samlet inn 90.000, til hva? Jeg forarges over dem og meg selv, så cocky av meg. That's me in the spotlight.
Alt dette sinnet, har jeg ikke CO2-utslipp og ressursfordeling å forarges over? Oh no I've said too much.

Jeg sitter og ser på de andre dyrene i flokken og det de holder på med og feller dommer. Når dere sier Get a Life er det meg dere snakker om. Jeg har et life, jeg er likevel stuck in the corner med meg selv og denne skitne lysten.

6 Kommentarer:

Blogger Ingeborg Bjorland Hansen sa ...

For ein start! (Det rører seg bak gardinet, det er jeg som står der.)

Gler meg til å lese resten også, men fyrst må eg lese dette kapitelet eg aldri kjem i gang med. Måtte berre seie at eg digga dei setningane!!

27 april, 2010 20:02  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk! Jeg var sant og si fornøyd med dem selv.

27 april, 2010 20:03  
Blogger Ingeborg Bjorland Hansen sa ...

Det forstår eg godt! Eg likte resten også, men nok ein gong - det var så fint.

27 april, 2010 21:28  
Anonymous Anonym sa ...

Super tekst, - bra tenkt. Flott formulering.

tonegu

28 april, 2010 08:01  
Anonymous tb sa ...

Beste jeg har lest i en "blogg" på veldig, veldig lenge!

(ja, det var bare det.. småprat.. en bekreftelse, liker det du skriver.. kjenner meg igjen, kanskej aller mest i det jeg ikke gjenkjenner...)

Skulle jeg vært intellektuell nå, kunne jeg si at teksten din fikk meg til å tenke på Brecht.. på verfremdungseffekt.. men det skal jeg ikke.. er jo bare tull også...

29 april, 2010 11:03  
Anonymous tb sa ...

Noen ganger, når jeg kjenner at jeg må trekke meg tilbake til min backstage, hender det at jeg trekker for gardinene, finner fram ei bok av Umberto Eco eller Jürgen Habermas eller Bruno Latour, setter på en cd med Arne Nordheims kammermusikk eller noe ny støy-jazz, lavt, så ingen skal høre det, og så gjør jeg alt det skammeligste jeg kan tenke meg der, leser "vanskelig" bok og hører "vanskelig" musikk, og kjenner den perverse gleden ved å bedrive den slags, forsterket av vissheten om hva det ville bety hvis verden rundt skjønte hva jeg drev med.. Grøssende forbudt og frydefullt. Så går jeg etterpå ut i hagen eller på gaten, som en litt renset mann, og snakker om været og bil og pakketurer og kjendiser og grand prisx og sport og tv-program, med alle de normale naboene.. Og enda mer når jeg er på hytta og treffer de jeg vokste opp med, da snakker jeg aktivt og interessert om sau og snøscooter og våronn og brennevin og rovdyrpolitikk og bil og fotball og andre normale ting.. men nederst i sekken, der har jeg gjemt en roman av Alain Robbe-Grillet, Topologi over en innbildt by f.eks., som jeg tar fram når alle andre har lag seg og jeg vet at det er langt til folk og at ingen kan oppdage meg.. og så, i skjæret fra stearinlyset, mental-onanerer jeg sakte med den... Så er jeg mye mer skjerpet til neste dags samtale om f.eks. hun flyfilla fra Meråker og han grabukken av en nestenprins og hva Hamren har gjort med Rosenborg.. men jeg liker ikke dette med backstage og frontstage og slikt, er bare forskjellige scener, ikke noe bak eller fram, selv om det av og til er litt bak-fram det hele. løken har ingen kjerne. spill er spill.
Men Facebook blir så trøblete, for der er det all slags folk som kjenner meg fra all slags scener, så der blir jeg egentlih ravende schizofren (unnskyld for missbruk av alvorlig diagnose) og ganske paranoid av og til... Kjenner at jeg etter hvert har lært å like Facebook, fordi det stedet utfordrer noen skillevegger? (og fordi de fleste der ikke er filla interessert i nettbasert samhandling i virtuelle rom eller slike ting.. Mediet betyr null og niks for dem, de er opptatt av seg sjøl og vennene sine.. men det var i alle fall en avsporing, ikke bare fra din post men også fra min egen avsporing fra den posten..)

29 april, 2010 15:48  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start