Innpå følelser,

det er tv-søndag i kveld

Det er kul med sex, det er trist å dø.
Ord fra siste Babel.

Det er tv-søndag og jeg ser på de to siste Babel-ene.
Den over har min gamle helt Suzanne Brøgger, som sier noe sånt som:
"Det er fordeler ved å leve et fritt liv så lenge man har lyst og kan, men det er jo også fordeler ved å leve i et kjærlighetsforhold,
hvis man kan. Heldigvis er levealderen så høy nå så man kan rekke å utforske mange verdener, men det er vanskelig å time dem.
Et stort problem i dag er perfeksjonsvanviddet.
Perfeksjon og kjærlighet passer ikke sammen."


Her er hun i 1978 med Arnold Schwarzenegger.
For en herlig latter hun har nå, Suzanne Brøgger.
Folks latter og stemmer, særlig kvinners, som ofte starter livet med overdrevne hode-på-skakke-stemmer, blir bedre med årene.
Når de er innrøkte og levde. Tar seg plass.


Og så har episoden dokumentariske filmbiter om Henry Miller,
og er det leiligheten der Erica Young bor, den med utsikten over Manhattan?. Jeg spoler over Bob Hansson.
Vi hører Åsa Ericsdotter, jeg leser boka hennes på senga nå:
Svårläst, og jeg får ikke helt fot for språket. Selv om noen biter slår rett inn. I intervjuet sier hun at hun ikke har forstått dette med at man leter etter en halvdel før man evt blir et par, at man vil bli hel. For henne er det motsatt: Hun føler seg hel, men så kommer noen og deler henne i to, hun blir halvert.

I forrige ukes Babel sier Karl Ove Knausgård:
Tanken på at det skal være litterært kan ødelegge alt.
Det er selvkritikken, den masete men også nyttige selvkritikken,
den kan jo ødelegge alt.

Jo nærmere man går sitt innerste, det teite og pinefulle,
det man egentlig ikke vil snakke om, jo nærmere kommer man livet slik det er, vi er likere hverandre enn vi tror, det sa Knausgård og det tror jeg på. Selv om det ikke var slik det kjentes da jeg så Martin Gaarders dokumentarfilm om konea Shabana Rehman.
Jeg tror det var de rettfrem-klisjéene med for få detaljer fortalt med den stemmen som de har på dokumentarfilmer noen ganger:
De snakker som førskolelærere med poesipust på stemmene sine,
mens de forteller følelsene sånn:
"Jeg føler."
"Jeg er lettet og glad."
"Jeg tar en avgjørelse."

Nåvel

Til de hvite, friske, sinte mennene som roper nå for tiden sier Knausgård at han gikk inn i den nye mannsrollen:
Det er ingen annen måte å gjøre det på.

Til alle oss andre:

Han trodde det ville være enkelt det å hele tiden velge barnet sitt,
å være en omsorgsfull far: Det er den reelle konflikten som alle har,
å være med barnet sitt eller å gå og gjøre noe annet.