Alltid nesten,

..er det sånn

..at jeg blir P2-forstyrret og syns at de som snakker ikke snakker til meg. Jeg tåler godt at noen sier Ezra Pound til meg,
men jeg orker ikke at Steinar Opstad leser og pruster Mia Berners dikt som om han har et soft-porno-filter på stemmen sin.
Ikke mess diktene med den menighetsrådsbetoningen,
den dikt-lese-syngingen i setningene, den følsomheten,
kan du ikke bare spy ordene frem heller?

Jeg orker ikke den følsomheten, på den måten,
kast ordene på meg, metafor dem, men ikke pust dem.

Jeg orker Mia Berner

Jeg orker virkelig alle Mia Berners følelser men jeg orker ikke poeter som leser ordene hennes med pauser og pust, pust på hver bokstav.

Var det Opstad eller var det Åmås som snakket om kontrasten mellom Mia Berners bohemaktige ytre mot det pedantiske ved henne?
Hva skal det bety, at man ikke kan ha klær? At man ikke kan tenke kritisk samtidig som man prøver å være stringent? (herregud se på den caplexsiden, hva er det for noe, siste gang jeg lenker til den).

Age-ism, å ikke stivne i tenkingen, å orientere seg i tiden, følge med på debutanter, det var Mia Berner, sa Åmås. Ergelig å se da syns jeg at de fleste av de 35 som var på Blå i kveld var under nettopp 35, hva er det for noe.

Dette var arrangemnetet på Blå i kveld,
men det går bare å lenke til hovedsiden.