Tom Waits annonserer turné tirsdag

Det ser definitivt ut som Tom Waits planlegger å annonsere konserter 7. august. Eller, hva annet kan det være han har tenkt å si når plateselskapet i ettermiddag norsk tid sendte ut bildet under med teksten:

Tom Waits: Permission to Come Aboard

Vi får tro han har tenkt å ta seg en tur ut. Og jeg gjør meg klar til å bli bordet. Det er omtrent slik han har gjort turnélanseringer de siste årene, litt hemmelig, litt merkelig.

Jeg mener å huske at den siste lille turnéen hans var på små og gamle musikkteatre i ganske små byer i USA, mens den før der igjen var en større i Europa, Paris, Amsterdam etc. Og den før kom til London der jeg så ham.
NME tror også på konserter, og Rolling Stone

Oppdatering fra Tom torsdag:

Veldig eksklusiv konsert

Havresekken-konsertene er en sær grei og verdt å være obs på. De setter sammen tre små konserter i ulike genre til én, alltid på et nytt sted, ofte et sted man ikke i utgangspunktet pleier ha konserter og de er kjente for å by på god kvalitet.

Selv sier de: Vi gir deg artister du ikke veit du liker, sanger du ikke har hørt, på steder du ikke visste du kom til å trives.

50 stykker på taket av Grand

En konsert på taket av Grand hotel, i garasjen og i Nobelsuiten. Bare 50 stykker til stede, og med gode musikere? Ja, det vil jeg være med på og det skal jeg også. Og merkelig nok ser jeg nå at selv om det er flere dager siden jeg kjøpte mine egne billetter, er det fortsatt billetter igjen.

Du kan lese her hvilke hint de gir til hvem som spiller, jeg er helt sikker på at jeg vet hvem soulsjefen er. OBS, de har skrevet feil i bloggposten om datoen, det er 18. august.

Jeg oppdaget dette konseptet for ikke så lenge siden og jeg har bare rukket å gå på to konserter.

Marina Abramovic kommer til Oslo

Onsdag 26. september holder Marina Abramovic foredrag i Folketeatret (du verden) i Oslo. Billettsalget starter 20. august, jeg har skrevet datoene inn i almanakken. Marina Abramovic er en av de gamle, gode performancekunstnerne, du kan ha hørt om henne sist da hun satt på en stol på MoMa i New York og lot folk se henne inn i øynene så lenge de hadde lyst.

Jeg oppdaget dette akkurat nå, idet jeg kjøpte billett til et foredrag med henne i London om en drøy uke.

Ikke bare det

28. september åpner hun utstillingen With eyes closed I see happiness på Galleri Brandstrup på Tjuvholmen. Jeg håper noen har tenkt å vise dokumentarfilmen om henne også.

Bruce Springsteen i New Yorker

The New Yorker har publisert en 17 sider lang artikkel om Bruce Springsteen. Her er hele, under er noen biter.

No matter how long I sat there, I could never ever see his face. We’d start talking about nothing much, how I was doing. Pretty soon, he asked me what I thought I was doing with myself.

And we’d always end up screaming at each other. My mother, she’d always end up running in from the front room crying, and trying to pull him off me, try to keep us from fighting with each other. . . .

I’d always end up running out the back door and pulling away from him. Pulling away from him, running down the driveway screaming at him, telling him, telling him, telling him, how it was my life and I was going to do what I wanted to do.

.................

Landau fed Springsteen’s curiosity about the world beyond music. He gave Springsteen books to read—Steinbeck, Flannery O’Connor—and movies to see, particularly John Ford and Howard Hawks Westerns.

Springsteen started to think in larger terms than cars and highways; he began to look at his own story, his family’s story, in terms of class and American archetypes. The imagery, the storytelling, and the sense of place in those novels and films helped fuel his songs.

Springsteen was also experiencing intervals of depression that were far more serious than the occasional guilt trip about being “a rich man in a poor man’s shirt,” as he sings in “Better Days.”

A cloud of crisis hovered as Springsteen was finishing his acoustic masterpiece “Nebraska,” in 1982. He drove from the East Coast to California and then drove straight back. “He was feeling suicidal,” Springsteen’s friend and biographer Dave Marsh said. “The depression wasn’t shocking, per se. He was on a rocket ride, from nothing to something, and now you are getting your ass kissed day and night. You might start to have some inner conflicts about your real self-worth.”

Springsteen began questioning why his relationships were a series of drive-bys. And he could not let go of the past, either—a sense that he had inherited his father’s depressive self-isolation. For years, he would drive at night past his parents’ old house in Freehold, sometimes three or four times a week.

In 1982, he started seeing a psychotherapist. At a concert years later, Springsteen introduced his song “My Father’s House” by recalling what the therapist had told him about those nighttime trips to Freehold: “He said, ‘What you’re doing is that something bad happened, and you’re going back, thinking that you can make it right again. Something went wrong, and you keep going back to see if you can fix it or somehow make it right.’ And I sat there and I said, ‘That is what I’m doing.’ And he said, ‘Well, you can’t.’ ”

It took some doing to get Springsteen, an “isolationist” by nature, to settle into a real marriage, and resist the urge to dwell only in his music and onstage. “Now I see that two of the best days of my life,” he once told a reporter for Rolling Stone, “were the day I picked up the guitar and the day that I learned how to put it down.”

Scialfa smiled at that. “When you are that serious and that creative, and non-trusting on an intimate level, and your art has given you so much, your ability to create something becomes your medicine,” she said. “It’s the only thing that’s given you that stability, that joy, that self-esteem. And so you are, like, ‘This part of me no one is going to touch.’ When you’re young, that works, because it gets you from A to B.

When you get older, when you are trying to have a family and children, it doesn’t work. I think that some artists can be prone to protecting the well that they fetched their inspiration from so well that they are actually protecting malignant parts of themselves, too. You begin to see that something is broken. It’s not just a matter of being the mythological lone wolf; something is broken. Bruce is very smart. He wanted a family, he wanted a relationship, and he worked really, really, really hard at it––as hard as he works at his music.”

Jeg så ham på Valle Hovin lørdag
og på Rådhusplassen søndag, fornyet respekt.

Bruce Springsteen på Valle Hovin

Konserten på Valle Hovin var den nest lengste noen sinne. Bare slått med ett minutt av den i Madrid i juni, 3 timer og 47 minutter.
Her er set-lista.

En tilfeldighet gjorde at jeg gikk på Bruce Springsteen-konsert i kveld, og glad er jeg for det. Jeg trodde jeg hadde hørt meg ferdig på Springsteen for et par tiår siden, men slik var det heldigvis ikke.

En super konsert

Jeg liker oftest musikk som ståker det til litt mer, der rytmebildet er mer komplisert, men jeg måtte gi meg. For et hitparade å ta av, for en energi og glede.

For en scenefigur

Bruce Springsteen må være motsatsen av den som liker å se ut som den kjeder seg på scenen: Oh I am so bored og jeg håper jeg ser matlei og kul ut. Han gliser, han flørter, han løper, han leker med gitarene, spiller med rompa til slutt, dynker seg i vann, kniper igjen aua, skjærer grimaser.

Han flørter, men han gjør alt med verdighet. Han hilser fra Patti Scialfa og setter dermed en kontekst på flørten som kommer, han lar 22. juli være bakteppe for flere av sangene, men han antyder. Han tar en unge på scenen, men hun får ikke bare et vers som et søtt øyeblikk, hun blir tatt alvorlig. Han lar henne synge, han hjelper henne, lar henne synge mer, han lar henne bli til hun får sunget ordentlig.

Midt i Tenth Avenue Freeze-Out

Når han kommer til And the big man joined the band stanser musikken og vi får se en billedkavalkade av Clarence Clemons som døde i fjor. Og når sangen fortsetter går nevøen til Clemons lenger frem på scenen, men det blir ikke nevnt. Det blir ikke kliss.

Hva mer må jeg si før jeg går til sengs? Han har koringa langt fremme i lydbildet, som Leonard Cohen omtrent, jeg liker det. Han har et svært band. Det vises bildemiks på skjerm bak hele scenen i hd-kvalitet, jeg har aldri sett liknende oppløsning og lyssterkhet på storskjerm noen gang.

Bildene har bror tatt.

Når Patti Smith pakker,

pakker hun lett, har nevnt det før. Når vi ikke liker hjemme-hos-reportasjer, er det bare fordi vi ikke interesserer oss for personen som åpner sitt hjem, har nevnt det også før.

Leser du hele Patti Smiths pakkeliste får du vite at hun vasker klær i håndvasken på hotellet, pakker med seg 7! tannpastatuber, regnes ikke som lett Patti. Og jeg skjønner at også Patti Smith kan ha høyere ambisjoner for bloggen enn det hun realiserer. Pakkebloggposten er første og foreløpig eneste fra turnébloggen.

Patti Smith og meg

I natt drømte jeg at jeg spurte Patti Smith om hvorfor hun ikke spiller Piss Factory på konsertene sine. Det er min absolutte favoritt av henne og hun har ikke spilt den på noen av de konsertene jeg har hørt henne på, etterhvert har det blitt en del.

Jeg har hatt sjangsen til å stille meg opp i signeringskø og spørre henne, men jeg har ikke gjort det, det er noe ved situasjonen jeg ikke liker, men i natt.

Da traff jeg Patti Smith, hun sto litt unna meg og vi så på hverandre, hun var alvorlig, jeg gikk rett på sak, ikke noen utbroderinger: Hvorfor spiller du ikke Piss Factory mer?

Svaret var at den hang sammen med låten foran og bak og det gikk ikke. Dessuten hadde hun forlatt den perioden.

Da jeg våknet tenkte jeg at en veldig merkelig begrunnelse.

Bergmans VHS-er

1711 videokassetter hadde Ingmar Bergman i TV-rommet på Fårö. Da Michael Douglas fikk en privat omvisning i huset og så at hans Wall street var blant dem började han hoppa jämfota av lycka och jublade: ”Oh my God, he has seen my film!” Då tänkte vi att om Michael Douglas reagerar så, då kanske andra också gör det. Och det har de gjort, säger Jane Magnusson.

Hun og Hynek Pallas har lagd en tv-serie på seks deler: ”Bergmans video”, også med andre filmskapere som Bergman hadde VHS av i stua: Woody Allen, Robert De Niro, Francis Ford Coppola, Ridley Scott og Lars von Trier.

– Som filmjournalist får man oftast bara prata med filmskapare om deras senaste film. Nu träffade jag till exempel Takeshi Kitano i Tokyo och pratade om allt, utom just hans senaste film. Många filmare verkar leta efter ett sammanhang där de får prata om sitt skapande. Det här projektet har fungerat lite på det sättet, säger Jane Magnusson.

Fangene på fortet og kunstløp

I videohylla varfilmer av Tarkovskij og Kurosawa. Men här hittar man även titlar som ”Ghost busters”, ”Den vilda jakten på stenen” och ”Emanuelle”.

Det minnet meg om Tre dagbøker som Bergman ga ut etter at kona Ingrid døde. Jeg skrev om den her. Der kom det frem at han og Ingrid ofte satt i sofaen og så på tv: Fangene på fortet, engelsk krim, kunstløp, ishockey-vm, Annie Hall, 4 bryllup og en gravferd.

Og han skrev: "Vi ser Kieslowskis "hvite film". For raffinert for meg."

Hele intervjuet i Dagens Nyheter finner du her
Serien starter 22. august.

Livet kan være mangfoldig

Og vi kan leve inne i kulturen vår også uten å praktisere på strengeste vis. Og jeg har dilla på det svenske radioprogrammet Sommar i P1. I dag er det Heidi Andersson som forteller. Husker dere henne, det gikk en dokumentar om henne på kino for noen år siden "Armbryterskan från Ensamheten".

Jeg husker henne godt. Heidi Andersson er verdensmester i å bryte handbak og det lille stedet hun kommer fra heter faktisk Ensamheten og der bor det 16 mennesker.

Hun snakker om å være sterk

Hun snakker om at man kan bli sterk på kost med elgkjøtt og potatis og innstillingen fra arbeid med potetgrevet i et veldig stort potetland.

Mannen til Heidi er skiløper og ligger ofte på eget rom og er redd for forkjølelse og sønnen Dante er han ikke fryktelig aktiv med. Det er Heidi som passer unge og som også trener og konkurrerer hardt. Og Heidis pappa Kent "en sann feminist" passer ungen hjemme i Ensamheten i dagesvis mens Heidi konkurrerer og pumpar brøst, både med pumpe og for hånd. Og skiløperen går på ski.

Heidi og skiløperen er ikke gift. De har et ark hengende på veggen der det står at de skal være sammen og gjøre morsomme ting. Heidi og skiløperen sier ikke hade på forberedende vis når de drar fra Dante. De drar og så kommer de tilbake, med en slags letthet.

Her er programmet
Her er Heidi Anderssons side
Her er siden til bygda

Å vise frem tærne sine

Det er stadig vekk noen som klager på Twitter over uinteressante meldinger på Facebook og Twitter. De fleste i min twitterstrøm klager på det de opplever som overdreven fotballtwitring mens kampene går, men særlig over at så mange deler begeistrede sommeropplevelser med bilder av vinglass og bare tær.

Nå sist var det en som akket seg over de som bruker Facebook til å logge inn på de stedene de er, Å så jævla uinteressant at du er kommet hjem liksom.

Den meldingen var ikke til deg

For i tillegg til å huske på at du selv kan redigere hvem du vil få informasjon fra på Facebook og Twitter, lønner det seg å tenke på at den enkelte melding ikke nødvendigvis er ment for alle.

Akkurat som om alle artiklene i avisen ikke er skrevet spesielt med deg i tankene, er noen av delingene vi gjør på Facebook og Twitter skrevet med bare en del av følgerne som målgruppe.

Hvorfor blir ikke disse meldingene da sendt i en gruppepost til målgruppen? Kanskje fordi meldingen blir for direkte på den måten, man trenger offentlighetens skjul. Senderen vil kanskje at flere enn de det er naturlig å sende postkort hjem til skal se den.

At jeg logger inn som hjemme på Facebook, kan like gjerne være et hint til en elsker om at jeg er - hjemme. At jeg instagrammer det nydelige måltidet jeg spiser, kan like gjerne være en skjult melding til eksmannen om at jeg koser meg tross deg og din nye familie.

Dessuten, kom igjen

Gjør det så vondt med en ren begeistring over det livet har å by på akkurat nå? Den sure twitreren kan tro at han med dette selv får sagt at han jo bare deler slikt med en viss finesse, bakt inn i distanse og humble brag, eller ydmyk skryting.

Harry. Instagram er harry.

Med måten vi skriver på Facebook og Twitter viser vi oss samtidig frem som det mennesket vi gjerne vil sees som. I min twitterstrøm er det stort sett slutt på sutringen over rosabloggere, disse menneskene som bare har andre interesser enn de som klager over dem (og som dessuten er unge og kvinner).

Nå er det fotodelingsprogrammet Instagram som ikke holder kulturelt klassemål, har jeg skjønt strømmen min rett. Frityrstekt blekksprut på en balkong ved Middelhavet og brune tær i sand, nei det vil vi ikke se. Da er det noe helt annet med klaging over flåttforsidene til Dagbladet.

Daniel Sjölin på radio, så bra

Babel-programlederen snakker om middelklassen han kommer fra og sin egen, indre surgubbe, om jeg-et som skal finnes som en skatt i skogen og ja, hør på du, bli med.

Og se på siden SVT har satt opp
Sånn ser forøvrig den norske variantens side ut

Nå hører jeg videre på PO Enquist. Han forteller om at han bestemte seg for å begynne å røke da han ble 56.

Sånn er det ikke

Da naboen ville kaste benken sin og hagebordet i fjor, tok jeg de med inn i mitt hjørne av bakgården. Jeg liker slitt treverk, de kan leve noen år med meg. Jeg satte dem inn med treolje. Benken var litt slakk, ryggstøet var ikke til å stole på.

Så nå gikk jeg ut og tok den to-toms-firen-ellerhvadetvar som jeg fant i en container og sagde den på øyemål i to biter. Jeg sager unøyaktig men jeg gir faen. Opp med den helvetes drillen. Feil skruer. Javel. Jeg tar de der, murskruer eller gipsskruer, jeg ser riller i dem hvertfall, de er passe lange hvertfall.

Jeg driller på øyemål og skrur inn for hånd og når jeg først er i gang, skrur jeg opp knagger under benken til å henge søppelposer i når vi griller, en til matsøppel, en til ølbokser og en til rest.

Jeg går over gata og kjøper en liters beis og og beiser de to plankestubbene litt lik fargen som var på benken. Jeg beiser ikke under planken. Siden jeg først er i gang drar jeg beis over det lille ikea-bordet uten å vaske det først, beis blander seg med sand og malingsflak. Det ser mye finere ut nå. Etterpå skal det stå planter oppå.

For det er ikke sånn at man ikke kan slurve med kar-arbeide. Det er ikke sånn at jeg skal måles og det er en skam. Sånn er det ikke. Akkurat som ikke alle duker må være engelsk broderi og ikke alle kaker må være hjembakte, så kan man slurve hvis man sager.