tirsdag, juli 10, 2012

Å vise frem tærne sine

Det er stadig vekk noen som klager på Twitter over uinteressante meldinger på Facebook og Twitter. De fleste i min twitterstrøm klager på det de opplever som overdreven fotballtwitring mens kampene går, men særlig over at så mange deler begeistrede sommeropplevelser med bilder av vinglass og bare tær.

Nå sist var det en som akket seg over de som bruker Facebook til å logge inn på de stedene de er, Å så jævla uinteressant at du er kommet hjem liksom.

Den meldingen var ikke til deg

For i tillegg til å huske på at du selv kan redigere hvem du vil få informasjon fra på Facebook og Twitter, lønner det seg å tenke på at den enkelte melding ikke nødvendigvis er ment for alle.

Akkurat som om alle artiklene i avisen ikke er skrevet spesielt med deg i tankene, er noen av delingene vi gjør på Facebook og Twitter skrevet med bare en del av følgerne som målgruppe.

Hvorfor blir ikke disse meldingene da sendt i en gruppepost til målgruppen? Kanskje fordi meldingen blir for direkte på den måten, man trenger offentlighetens skjul. Senderen vil kanskje at flere enn de det er naturlig å sende postkort hjem til skal se den.

At jeg logger inn som hjemme på Facebook, kan like gjerne være et hint til en elsker om at jeg er - hjemme. At jeg instagrammer det nydelige måltidet jeg spiser, kan like gjerne være en skjult melding til eksmannen om at jeg koser meg tross deg og din nye familie.

Dessuten, kom igjen

Gjør det så vondt med en ren begeistring over det livet har å by på akkurat nå? Den sure twitreren kan tro at han med dette selv får sagt at han jo bare deler slikt med en viss finesse, bakt inn i distanse og humble brag, eller ydmyk skryting.

Harry. Instagram er harry.

Med måten vi skriver på Facebook og Twitter viser vi oss samtidig frem som det mennesket vi gjerne vil sees som. I min twitterstrøm er det stort sett slutt på sutringen over rosabloggere, disse menneskene som bare har andre interesser enn de som klager over dem (og som dessuten er unge og kvinner).

Nå er det fotodelingsprogrammet Instagram som ikke holder kulturelt klassemål, har jeg skjønt strømmen min rett. Frityrstekt blekksprut på en balkong ved Middelhavet og brune tær i sand, nei det vil vi ikke se. Da er det noe helt annet med klaging over flåttforsidene til Dagbladet.

6 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Haha, jeg instagrammer heftig, samtidig som jeg bekymrer meg for om kanskje det ble litt mye søte barn, god mat eller solnedgang nå liksom.

10 juli, 2012 17:13  
Anonymous Hjorthen sa ...

Og det var det jeg som sa, jeg er jo ikke anonym!

10 juli, 2012 17:14  
Blogger fr.martinsen sa ...

Man skal være glad de stundene livet kjennes fylt av søte unger, god mat og solnedganger. Og gledes over at gleden fins.

Ikke det at jeg mener det haram å diskutere miksen i twitterstrømen sin, jeg syns alltid det er interessant å se hva folk tillater seg å irritere seg offentlig over.

Det hender jeg irriteres over lange småpratharanger i egen strøm. Men da kan hende jeg vipper en av praterne ut av min strøm, unfollow to you.

Jeg savner mer deling av gode lenker også. Slik er mine behov.

At folk har tær og barn og er glade for det syns jeg gjør informasjonsstrømmen min mer helhetlig.

10 juli, 2012 17:39  
Anonymous Einar @kubonde sa ...

Synes solnedgang og god mat er greit, hva skulle alternativet være? Legge ut alt av personlige problemer?

Jeg velge hvilke samtaler jeg vil delta på, det som er uinteressant er ikke så viktig egentlig.

10 juli, 2012 19:51  
Anonymous tb sa ...

Kjempegodt skrevet.
Vi skammer oss visst over småtingene, over å ha det ok i et ok men ikke spesielt senasjonelt liv? Vi skammer oss visst over å vise fram småtingene som får oss til å henge sammen? Vi skammer oss visst over at alt i livet ikke er STORT og VIKTIG og at vi innimellom tenker små tanker, sier små ord og gjør små ting, som er svinaktig viktige.(Dvs, mest skammer vi oss åpenbart over at andre viser det fram?)

Med et kanskje litt søkt bilde hentet fra det som åpenbart er Stort og Viktig akkurat nå, partikkelfysikken; det er de aller minste tingene som er de største, fordi de får alt til å henge sammen. Vinglass i solnedgang, tær i sand, småunger som leker, fugler som synger, en katt som sover på sønnens Donald-blad i teltet i hagen... Det er livets Higgs-bosoner, det...

11 juli, 2012 11:38  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk, og sant.

Hverdag er fint. De fleste av oss kan være lykkelige når hverdagen gjelder. Unntakene kan være gode (og verdt et instagram) men de kan også være forandringer vi ikke ønsker oss.

Litt på siden, men ikke så mye.

11 juli, 2012 23:01  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start