Hyper-hviling

Jeg er i Risør, på sosetur for å hvile en helg. Noen ganger hjelper det på hvilingen å komme til et rolig og fremmed sted. Jeg har gått sakte i trange gater og sett på steintrapper og epletrær og hus som er til salgs. Og så på kaiene, en av de tingene å se på som virkelig kan få meg i godt humør.

Vi traff et par som drev reketråler, her fikser de på garnene. Hun var vokst opp med fiske i Berlevåg, så traff hun han fra Arendal, pensjonert egentlig nå - helt hvitt tykt bølgete hår, hockeyfrisert, med gullring i øret, nå driver de med reke i Risør.

Så mange liv man kan leve, man kan gå ut i fjorden to ganger i uka på jakt etter reke, man kan bo i Risør. Vi går rundt og ser på folk og snakker om hva det er verdt å bruke tiden sin på, hvor mye risiko ønsker man i livet, hva er trygghet verdt, alle de tingene.

Her bor vi, på hotell i Buvika i Risør, en rusletur fra sentrum. De har alt her, det er pent, trådløst nett, moderne bad.

Her bor noen andre, på ei øy et minutt å ro fra fjæra. Det var fint å se at slippen var i drift og unger lekte på kaia. Her bor det noen som får slippen til å gå rundt, med svigermor i nabohuset og unger som vokser til, en ny som i år klarte å svømme ut til den enda mindre holmen til høyre for bildet, det må markeres.

Kroppen og resten av meg

I dag var jeg for tredje gang etter behandlingen i vinter på Radiumhospitalet for å teste hvordan det står til. Det står fortsatt bra til. Med flaks er jeg frisk, men det kan aldri bekreftes. Men hver gang legene ikke finner tegn til at sykdommen fortsatt sniker seg rundt i kroppen min, vel - det er rare dager, gledens dager selvsagt, og jeg skjønner også hvor belastende det har vært de siste par ukene før undersøkelsen. Jeg skal sjekkes resten av livet, etterhvert sjeldnere enn hver 3. måned.

Jeg har vært utmattende trøtt i det siste, jeg har kjent stikkinger i lymfekjertlene under kjeven. Og jeg har selvsagt skjønt at det kan være sykdom, eller ettervirkninger av behandling - eller at det kan være frykten som snakker. Det nytter ikke med en det-er-sikkert-bare-psykisk-trøst fra meg selv. Hele det mentale systemet er alarmert uansett.

I alt som er godt ved å ha blitt undersøkt og snakket med legen i dag, er å kunne omgjøre stikkene under kjeven til noe interessant. Legen sa at muskler (tror hun sa muskler) kunne bli seinskadet av strålebehandling. Og at så lenge som et år etter behandling kan de reagere. Jeg tenkte, jøss så interessant. Men rakk ikke å spørre hva muskelcellene gjør i mellomtiden. Hva har de holdt på med til nå? Hva gjør det nå? Eller hvordan henger det nå sammen.

Dessuten er jeg høflig mot skattepengene våre. Jeg ser for meg tusenlappene fly bare jeg går inn døra på sykehuset, og hvem vil legge nye tusenlapper til bunken bare for at jeg skal få en miniforelesning om hva cellene under kjeven driver med.

Det er lett å forstå at celler blir skadet, og så reagerer med å lage nye i samme funksjon eller arrvev eller no. Det er et hudområde på halsen der jeg nettopp og plutselig fikk følelsen tilbake etter en operasjon for noen måneder siden. Det er logisk, nervetrådene vokser, kryper fremover en millimeter om gangen, man ser det for seg, plutselig har de nådd frem og dekker opp de siste kvadratcentimetrene som manglet følelse. Men cellene som stikker under kjeven nå, hva med dem?

Nå skal jeg stikke ut i verden og fylle og fante og glede meg, jeg skal møte Suzy Dahl, for de som husker henne. Og jeg skal over-instagramme til mobilbatteriet går ut, det kan skje ganske raskt egentlig.

Laurie Anderson og meg i Operaen

Jeg var i Operaen for noen dager siden og hørte Laurie Andersons forestilling Dirtday, jeg har sett den før, jeg likte den bedre nå. Selv om jeg fortsatt syns den er for stillestående musikalsk og visuelt.

Men det jeg egentlig skulle si var at jeg likte når Laurie Anderson snakket om hunden sin Lolabelle som var syk og skulle dø og som døde. Og hvordan folk kom med de små talene sine om at hun måtte "få slippe" og hvordan Laurie Anderson strittet i mot det synspunktet.

Og det kjenner jeg meg igjen i. Hun snakket med en buddist og en katolsk prest og de sa nogenlunde det samme, sa Laurie Anderson, at dyr som mennesker trekker seg tilbake for å dø, eller vi går i det minste gjennom en prosess hvis vi ikke dør brått. Og det har vi ikke rett til å ta fra et individ. Det fins unntak fra alt, for hunder også, men likevel. Jeg kjenner meg igjen i den tankegangen.

Og så snakket hun om når hunder, og folk dør. At de blir borte på en så hjerteskjærende grundig måte. Og man vet ikke hva man skal gjøre med følelsene man har for den som ble borte. Det er en slags retningsløs kjærlighet, det samme ved kjærlighetsbrudd som ved død omtrent, en kjærlighetsstrøm som ikke har noe ordentlig mål lengre. Hvor skal den bli av nå?

Laurie Anderson sa at hun opplevde at det er et forhold mellom død og kjærlighet og at død frigjør kjærlighet, mennesker vil gi bort bort noe etter død, vil gjøre noe snilt, bygger en avdeling på et sykehus i navnet til det lille barnet som døde. Eller stelle et gravsted. Jeg kjenner meg igjen i dette også. Jeg har ikke hørt noen si det før, jeg lurer på om folk pleier ha det sånn.

Disse bildene fikk jeg fra Arne.
Her kan du se Laurie Andersons hund Lolabelle som improviserer på elektrisk piano.

Otros Aires, plutselig fikk jeg nye sanger

Jeg skal på Øya etterhvert når jeg bare får somlet meg til det. Jeg går for å se og høre Knife. Men jeg har allerede hatt min musikalske epiphany i dag, det skjer så altfor sjelden nå for tiden. Og for et fint ord epiphany er, lyden av det, dessuten er det ikke for meg i alle fall befengt med Jesus slik åpenbarelse er på norsk.

Radioen spilte Otros Aires, ny-tango-gruppe fra Barcelona, sin versjon av Lou Reeds Perfect day, fin versjon syns jeg. Og etterpå, når radioen spilte tangoversjonen av den sicilianskspråklige rappen Raro måtte jeg opp på gulvet hjemme og ta for meg av noen dansebevegelser jeg har. Sjelden det også.

Laurie Anderson i D2

Jeg ble overrasket, men det er så bra at Dagens Næringsliv bruker plass på henne! Og i morgen skal jeg i Operaen på konsert med Laurie A. tra-la-la. Selv om, jeg syns hun er blitt litt stillestående de siste årene, både i musikk og visuelt uttrykk. Jeg gleder meg likevel.

- I løpet av de siste 100 årene har mye fått merkelappen kunst. Dette intervjuet er også kunst. Den nye frisyren min er kunst. Jeg tror at hvis man lager noe vakkert eller anderledes, og så lenge man rammer det inn, så er det kunst.
- Fordi du sier det er kunst?
- Fordi noen gjør det.

Intervjuet har fine bildet, som det over, og en fin historie om det å fortelle historier. Om måten vi forteller på og om å være i det man forteller. Dessuen sier hun nærmest at siden hun er en god saus for mange så blir hun tolket positivt: Om jeg gjør noe «feil» i dag, så sier folk «hm, for en interessant liten greie». De sier ikke «for en flopp!»

Warhol-graven live

En fryktelig stygg nettside til Andy Warhol-museet i Pittsburgh har satt opp web-kamera mot graven hans. Det er en fering av det som kunne vært 85-årsdagen hans 6. august og en hilsen til Warhols lange filmer som Sleep (1963). Idet jeg legger ut lenka er det natt i USA og det tok en stund før jeg skjønte at det er ballonger som svaier i vinden. Lenka kan også brukes som værstasjon slår det meg. Dessuten, kvadratmeterne rundt gravsteinen kan bli brukt som arena for performances, live streaming world wide. Yes.