onsdag, august 28, 2013

Laurie Anderson og meg i Operaen

Jeg var i Operaen for noen dager siden og hørte Laurie Andersons forestilling Dirtday, jeg har sett den før, jeg likte den bedre nå. Selv om jeg fortsatt syns den er for stillestående musikalsk og visuelt.


Men det jeg egentlig skulle si var at jeg likte når Laurie Anderson snakket om hunden sin Lolabelle som var syk og skulle dø og som døde. Og hvordan folk kom med de små talene sine om at hun måtte "få slippe" og hvordan Laurie Anderson strittet i mot det synspunktet.

Og det kjenner jeg meg igjen i. Hun snakket med en buddist og en katolsk prest og de sa nogenlunde det samme, sa Laurie Anderson, at dyr som mennesker trekker seg tilbake for å dø, eller vi går i det minste gjennom en prosess hvis vi ikke dør brått. Og det har vi ikke rett til å ta fra et individ. Det fins unntak fra alt, for hunder også, men likevel. Jeg kjenner meg igjen i den tankegangen.

Og så snakket hun om når hunder, og folk dør. At de blir borte på en så hjerteskjærende grundig måte. Og man vet ikke hva man skal gjøre med følelsene man har for den som ble borte. Det er en slags retningsløs kjærlighet, det samme ved kjærlighetsbrudd som ved død omtrent, en kjærlighetsstrøm som ikke har noe ordentlig mål lengre. Hvor skal den bli av nå?

Laurie Anderson sa at hun opplevde at det er et forhold mellom død og kjærlighet og at død frigjør kjærlighet, mennesker vil gi bort bort noe etter død, vil gjøre noe snilt, bygger en avdeling på et sykehus i navnet til det lille barnet som døde. Eller stelle et gravsted. Jeg kjenner meg igjen i dette også. Jeg har ikke hørt noen si det før, jeg lurer på om folk pleier ha det sånn.


Disse bildene fikk jeg fra Arne.
Her kan du se Laurie Andersons hund Lolabelle som improviserer på elektrisk piano.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start