Kroppen og resten av meg

I dag var jeg for tredje gang etter behandlingen i vinter på Radiumhospitalet for å teste hvordan det står til. Det står fortsatt bra til. Med flaks er jeg frisk, men det kan aldri bekreftes. Men hver gang legene ikke finner tegn til at sykdommen fortsatt sniker seg rundt i kroppen min, vel - det er rare dager, gledens dager selvsagt, og jeg skjønner også hvor belastende det har vært de siste par ukene før undersøkelsen. Jeg skal sjekkes resten av livet, etterhvert sjeldnere enn hver 3. måned.

Jeg har vært utmattende trøtt i det siste, jeg har kjent stikkinger i lymfekjertlene under kjeven. Og jeg har selvsagt skjønt at det kan være sykdom, eller ettervirkninger av behandling - eller at det kan være frykten som snakker. Det nytter ikke med en det-er-sikkert-bare-psykisk-trøst fra meg selv. Hele det mentale systemet er alarmert uansett.

I alt som er godt ved å ha blitt undersøkt og snakket med legen i dag, er å kunne omgjøre stikkene under kjeven til noe interessant. Legen sa at muskler (tror hun sa muskler) kunne bli seinskadet av strålebehandling. Og at så lenge som et år etter behandling kan de reagere. Jeg tenkte, jøss så interessant. Men rakk ikke å spørre hva muskelcellene gjør i mellomtiden. Hva har de holdt på med til nå? Hva gjør det nå? Eller hvordan henger det nå sammen.

Dessuten er jeg høflig mot skattepengene våre. Jeg ser for meg tusenlappene fly bare jeg går inn døra på sykehuset, og hvem vil legge nye tusenlapper til bunken bare for at jeg skal få en miniforelesning om hva cellene under kjeven driver med.

Det er lett å forstå at celler blir skadet, og så reagerer med å lage nye i samme funksjon eller arrvev eller no. Det er et hudområde på halsen der jeg nettopp og plutselig fikk følelsen tilbake etter en operasjon for noen måneder siden. Det er logisk, nervetrådene vokser, kryper fremover en millimeter om gangen, man ser det for seg, plutselig har de nådd frem og dekker opp de siste kvadratcentimetrene som manglet følelse. Men cellene som stikker under kjeven nå, hva med dem?

Nå skal jeg stikke ut i verden og fylle og fante og glede meg, jeg skal møte Suzy Dahl, for de som husker henne. Og jeg skal over-instagramme til mobilbatteriet går ut, det kan skje ganske raskt egentlig.