Ny litterært blad-bok på norsk med
engelske røtter, og siden det er sånn hjernen min foretrekker det dessverre og heldigvis så er den kunnskapen jeg har å slå i bordet med når det gjelder engelske Granta, at redaktøren er tetrapak-arving og dermed søster til den svenske tetrapak-arvingen som i sin sinnsykdom får vi tro pakket kona inn i plast og tapet igjen dørsprekken da hun døde. Sammen var de narkomane. Nå har Granta-redaktøren hånd om de fire barna.
Jeg har lest Granta, dvs. noen steder har jeg bare skummet litt. Det var steder å lese, men helt til jeg kom til de
Morten Strøksnes som nummer 14 var jeg ikke skikkelig begeistret. Morten Strøksnes gir oss mange fakta når han skriver, veldig mange. Jeg er vanligvis ikke så begeistret for tekster som det, men så er det måten han skriver dem. Han begynner teksten slik:
"Det gikk over hundre tusen år fra våre forfedre begynte utvandringen fra savannenei det sørlige Afrika og befolket jorda, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld, mens jeg var på et støyende middagsselskap i Oslo sentrum."
"Hvem vet at det i Vestfjordens dype groper og renner svømmer håkjerringer, en haifisk som kan bli syv-åtte meter lang og veie fjorten hundre kilo? Hugo. Han vet alt sånt."
Hugo bor på Steigen og vil at de skal dra på haifiske i Vestfjorden for der er det håkjerring. Og i beskrivelsene av at de gjør det er det flettet inn interessant dandert kunnskap om hai, fiske, kval, Vestfjorden, Lofoten. Kunnskapen er presset inn i historien, som hvitløksfedd i ei lammesteik. Når kjøttet de skal egne med viser seg å være skotsk høylandsfe får vi vite hvor anderledes en slik må slaktes, enn en vanlig norsk NRF-okse. Vi er i Moskenesstraumen, men dermed også i Skottland en tur der Orwell satt på øya Jura og forvillet seg inn i den sterkere malstrømmen Corryvreckan. Vi hører om folk som spiser oter.
"Som skapninger er de (haier) 400 millioner år gamle, og dermed har de vært til stede lenger enn noe annet større dyr på jorda. Den moderne varianten begynte å dukke opp allerede for 200 millioner år siden, da dinosaurene hersket."
"Og avkommene til mange arter (hai) utvikler veldig tidlig store tenner og begynner sine liv som rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer ut i verden alene. Håkjerringer og andre slike arter er kannibaler også senere i livet."
"Håkjerringer og mange andre haier kan oppdage spenninger på en milliarddel av en volt, på grunn av såkalte Lorenzini-ampuller, geléfylte kamre som finnes i snuten. Slik sniker den seg antagelig inn på sel som ligger og sover på havbunnen.
Jeg ser på ham, mens jeg forsøker å skjule at dette er nytt for meg.
- Visste du ikke at sel ligger og sover på havbunnen? sier han."
"Silda beiter på rødåte. Under silda går seien, også etter rødåte. Under silda, rødåten og seien går det kveite. En kveite hugger tak i en av seiene vi får på kroken og flerrer av den skinnet.
I slike store stimer av sild går det noen ganger spekkhoggere. Det er ofte de som jager silda inn i fjordene. Ved hjelp av halefinnen skaper de kraftige strømmer som gjør småfiskene desorienterte og svømmeudyktige, slik at spekkhoggerne kan forsyne seg som de vil. Andre ganger går de under stimene og fanger sild i luftbobler. Spekkhoggernes tenner er digre, men tette. Når de går amok i en sildestim, spytter de ut ryggraden og hodet på tusenvis av sild som blir liggende og flyte i havet, litt som gamlinger i Midtøsten spytter skallene på solsikkefrø eller de i Nord-Norge skyver sildebeina ut i gommen og samler dem der."
Så da ble jeg glad på Granta
Og så leste jeg den nest siste teksten som er av Aleksandar Hemon, det er hans egen historie:
Hemon lives with his second wife, Teri Boyd, and their daughter Ella in Chicago. The couple's second child, 1-year-old daughter Isabel, died of complications associated with a brain tumor in November 2010. Hemon published an essay, "The Aquarium," about Isabel's death in the June 13/20, 2011 issue of The New Yorker.
Han skriver om språket og erfaringen. Det er ikke godt å si hva man skal gjøre med en sånn erfaring og det språket man lærer kan man ikke så lett snakke med fremmede om. Det lille barnet Ella lærer seg å snakke mens søsteren dør, Hemon skriver at hun snakker med ord som kommer innenfra. For egen del skriver han: Veggene i akvariet vi sto i, var lagd av andre menneskers ord.
Og til slutt i Granta skriver Ingvild Rishøi hvordan verden kan se ut for en som ikke syns hun får det så godt til, det hun vil. Mot slutten kom det grøt i halsen og det er lenge siden en tekst har funnet frem i meg.
"Hun myser. - Men du ødelegger den jo, sier hun. Jeg ser ned. Hun har jo rett. Hun har alltid det. Det går ikke an å få tatt av alarmen uten at det blir hull i stoffet, og Alexa liker ikke ødelagte ting, når malefargene har blanda seg, når plastelinaen er blitt grumsete, eller trehjulssykkelen hun hadde før, hun likte ikke at dekkene blei grå, mamma, sa hun, kan vi vaske dem, jeg vil ha dem helt hvite sånn som de var før.
Nå stirrer hun. På meg, på trusa, tilbake på meg.
- Hva gjorde du egentlig? sier hun.
Lårene hennes er hvite og leggene er tørre og det er vått på gulvet her, hun har fortsatt på seg regnfrakken, beina hennes ser så tynne ut. Hun sier alltid sannheten. Hun skjønner ikke når man må ljuge."