onsdag, februar 27, 2013

Tannregulering, mere

søndag, februar 24, 2013

Mimi Chakarova, Dokfoto2013

I går hørte jeg Mimi Chakarova snakke om arbeidet sitt, hun snakket, og viste fotografier og film, om trafficking på en sånn måte at jeg skjønte det på en annen måte enn jeg har skjønt det før.

Hun viste frem at selv om man ikke direkte sulter så vil man mer enn det man kan få på landsbygda i Moldova selv om man har hørt at det har gått galt for jenter og kvinner fra nabobygda så tror man ikke at det skal skje med en selv. Selv om vi leser statistikk, og tror på den, så har vi vanskelig for å se for oss at virkelig ille ting virkelig skal skje med meg. Vi vet at døden fins.

Vi tror at vi skal klare oss, komme oss unna i tide hvis det skulle vise seg at det likevel ikke var en vaskejobb hun bød på den damen. Ikke alle valg vi gjør som 22-åring er lure. Ikke alle valg nå heller.

Mimi Chakarova sa: Ta meg i hånda og bli med inn i denne verdenen. Som belønning skal du få se bilder som også er pene. Man orker ikke at alt man ser og hører er elendig, da vil man snu seg vekk.



Klikk deg inn her og se på traileren til filmen,
det tar bare to minutter.


Gjengvoldtekter som er filmet, som de truer med å vise til foreldrene dine. År levd i bygg der vinduene er spikret for, der du ikke kommer deg ut. En firte seg ned en takrenne, da hun kom til 3.etasje kom hun ikke videre og falt ned. En mann i Canada har sett filmen til Chakarova og betaler operasjonene.

En kom seg til politistasjonen og mannen i luka ringte til han som eide henne og sa at en av varene hans var på stasjonen, kom og hent henne. Menn som eier kvinner som har lært seg (...) å gjøre abortene selv. Jeg kunne skrevet "eie" i anførselstegn, man kan ikke eie et menneske. Likevel, mens de er der blir de jo i praksis eid.

Kvinner som var med på å hente nye kvinner inn i elendigheten for å få færre kunder selv, flere sigaretter selv. En som fikk andre til å tro at hun ville nettopp det og som lurte mannen i en felle, han sitter nå fengslet.



Ikke kall dem sexslaver, sa Mimi Chakarova, bruk presise ord. Det er systematisk voldtekt. Hun fortalte at alle de hun hadde snakket med, gjennom ti år, fortalte historier om den snille kunden. Kunden som ikke slo, kunden som lot henne låne mobilen slik at hun kunne ringe hjem. Men likevel kjøpte han deg? spurte hun. Ja, likevel kjøpte han henne. Nå snakker hun med kunder.



Mimi Chakarova lot seg til slutt "selge" selv, hun ville undersøke en av historiene hun ble fortalt, hun ville kjenne hvordan det var å blitt prissatt, og hun lurte på hvordan i helvete hun skulle komme seg ut av det. Det siste glemte hun å svare på.

OBS. Jeg ser at hun skal snakke på SKUP i Tønsberg i mars. Få med dere det dere som kan.

Lederen for Dokfoto2013, Terje Bringedal, kalte lørdagens program for The Girlie Night. Jeg blir sliten av sånt fjas fra voksne folk, hvordan lar det seg gjøre. Det var tre fotografer på lørdagens program og alle var kvinner. Å? Var det en spøk? Men det likner ikke en spøk.

Fredagens program, kort beskrevet her, var det maskuline programmet i følge samme fyr.

lørdag, februar 23, 2013

Dokfoto13

Jeg er på Dokfoto 2013, fotofestivalen med interessante foredragsholdere og et elendig informasjonsarbeide, så elendig at de begynte å selge 2 festivalpass for prisen av en, og det var bare 200 pass totalt. Men ok. Jeg gidder ikke tenke på det mer, ikke noe særlig. Men altså, man skulle tro at nettopp en dokumentarfotofestival ville få til bedre dokumentasjon av egen festival.

Jeg likte særlig å høre Helge Skodvin fortelle om sin dokumentasjon av Volvo 240-er i sitt hjemmiljø i Norge og Paal Audestads lange fotoforhold til Kaizers Orchestra.

Paal Audestad har fulgt Kaizers fra de var i ferd med å slå gjennom et år etter at de ga ut første plate og de ringte Agnete Brun fordi hun hadde tatt et bilde slik de ønsket seg det selv og hun foreslo Audestad. Fotografiet under er ett av de han liker best, fordi det har god gammeldags rockeenergi der de hopper opp fra oljetønner.

Han snakket om den totale tilgangen han har på bandet i alle situasjoner og kontrasten til arbeidsforholdene musikkbransjen ofte setter opp for fotografer på konsert, de tre første sangene, så må de gå. Hvem er det egentlig som tjener på å ikke la seg fremstille som en musiker som anstrenger seg på scenen og som dermed svetter og grimaser, selv ei pyntedokke vil vel tjene på å utvide bildet folk har av henne?

fredag, februar 22, 2013

Helsetilstand, meg

I går var jeg hos legen på sykehuset og fikk resultatet fra forrige ukes ct og resultatene var gode, ingen tegn til for store lymfekjertler noe sted. Neste gang jeg skal sjekkes er i mai, og hvis alt går min vei så skal jeg undersøkes i en langsomt synkende frekvens fremover. Frekvensen gjenspeiler den statistiske sjansen for at de skal finne dårlige resultater.

Jeg skal undersøkes hele livet visst. Det kan hende jeg er frisk nå, men det kan vi aldri vite, vi kan bare vite det hvis sykdommen er der og viser seg frem. Hvis den viser seg frem kan den ha to tilstander, den kan være mulig å faktisk helbrede, eller den kan være kronisk. Selv om den er kronisk kan den også hvile i mange år.

Jeg er vanligvis ikke tydelig på denne måten i bloggen, men nå kan vi ha disse medisinske faktaene her mellom oss. Jeg ble glad selvsagt, veldig glad. Jeg kunne kjenne at det er mulig for meg å tenke fremover, planlegge fremover. Jeg kan lese på årets frøposer som ligger foran meg på bordet og se for meg at det skal komme nye vårer der jeg kan få være med. Jeg kan gå over Olaf Ryes plass og gledes over hvor lyst det er uten å tenke på at jeg riktig ennå må venne meg av med at jeg skal være en del av plassen og menneskene på den. Jeg kan se på menneskene mine.

De siste dagene har jeg vært trøtt, svimmel, mistet matlyst. Jeg kunne bare håpe at det var en psykisk reaksjon. Jeg gikk fra jobb en dag og kjente kroppen så trøtt som hadde den gått en veldig lang tur og bare ville stupe i seng. I går hadde jeg lyst til å sove, ikke gå til lege. I dag har jeg sovet. Skallen har hatt sitt å stri med, den trenger å ta seg inn regner jeg med. Det er min plan i helga, sove, lese, gå en skitur, høre på fotografer.

Bloggposter som handler om samme greie

Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser

Traumeteamet på Ullevål

Jeg skrev om det som fungerte godt på Ullevål sykehus 22. juli, etter å ha snakket med kusinen min som var anestesisykepleier den kvelden. Utgangspunktet mitt var at historien ikke var godt nok fortalt. Suksesshistoriene på sykehusene er generelt for sjelden fortalt, og for dårlig fortalt, dette er en av svakhetene til nyhetsjournalistikken, folk får ikke god nok hjelp til å danne seg et mest mulig riktig inntrykk av hvordan det står til i samfunnet vårt.

Det er ikke nyheter at dog bites man sier man, det må en kar som glefser til en hund for at bittet skal bli sak. Joa, mediene skal avdekke feil, særlig strukturelle feil. Mediene skal også vise frem det uvante. Men her går det galt med heltheten. Når uvantheter blir lagt oppå hverandre begynner stabelen å likne på det alminnelige. Og hvis Ola ser seg rundt og tror at samfunnet er fullt av neglisjerte pasienter, kan det påvirke holdningen han møter helsevesenet med, det påvirker hvordan han blir møtt tilbake, det kan gi unødig frykt, mistenksomhet og sinne.

Derfor ble jeg glad da Lars-Ludvik Røed i Aftenposten skrev om hverdagslivet til traumeteamet på Ullevål.

Når såkalt «fullt team» trår til, når skadene er store og det haster aller mest, kan teamet telle hele 17 personer: Teamleder, en undersøkende kirurg, en anestesioverlege, en assisterende anestesilege, to anestesisykepleiere, én til to operasjonssykepleiere, to radiografer, en røntgenlege, en thorax (brystkasse)-kirurg, en nevrokirurg, en bioingeniør og to sykepleiere fra akuttmottaket.

I høst skrev forøvrig Anders Walløe, overlege på Ullevål sykehus 22. juli, om hva som fungerte den helgen og hva som fungerer dårlig til hverdags.

lørdag, februar 16, 2013

This is just to say 39

Jeg gikk på skitur i Lillomarka i dag, buss til Tonsenhagen. Det var akkurat passe mye myk løssnø i skisporet, det var 0 grader i lufta og ikke sol, det var tåkete. Det var et rolig vær.

Jeg hadde på ullstilongsen og genseren mamma har strikket, de gamle treskiene uten noe smurning på, de klabbet ikke og de glei passe langsomt. Det var kakao med mye kakao og lite sukker å få, sammen med brødskiver, harde, men friska opp av ristern, hjembakte skiver, leverpostei med agurk.

Jeg tenkte på skistuene i marka mens jeg gikk. At de er like konservative som min stil på ski, og det er jo mye kos i det. Men i tillegg til at å ha åpen på dagtid og selge solobrus og vafler til skifolk som skal hjem i tide til å dusje før middagen, så kunne de hatt utvidede tilbud.

Lønningspils på skihytta? Gå av deg ukas irritasjoner på vei inn, sett deg foran bålet med kollegene og ta fire øl og ski tilbake, eller bestill maxidrosje hjem for en gangs skyld. For en gangs skyld kan det gå drosje i skogen også, på transposrtvegen klokka 22 om kvelden.

Eller hva med: Gå kveldstur på torsdagene, kom inn rett etter jobb. Vi serverer lammefrikkasse og klokka 20 kommer Sturm und Drang og spiller sigøynermusikk.

Hvorfor ikke mer av sånt?

torsdag, februar 14, 2013

Folk får mer enn de kan bære

De dør av det

Det skremmer meg. Den ene dagen ser jeg en i gangen på Radiumhospitalet og tenker at han kanskje er på besøk, ser ikke syk ut, noen få uker etter er folk døde og jeg leser om det i avisene, de dør så mye i avisene for tida.

Man kan være veldig syk og se frisk ut. Man kan være veldig syk og kjenne seg frisk. Det henger ikke sammen med det vi kan fra før. Kroppen pleier si fra med smerte eller ubehag hvor det butter. Så viser det seg at kroppen kan gå til angrep på seg selv og være musestille om det lenge, hvor skummelt er ikke det?

Folk må bare bære det de får,
det fins ikke andre valg

Helt til det ikke går mer. Man får ikke mer enn man kan bære. Jamen, såklart. Det høres så trøstens ut: Slapp av, det blir ikke verre enn at det går på skinner på et vis. Jeg irriteres sånn over språket, jeg prøver å ta meg inn. Alt må bæres sant nok. Det kan gjøres på forskjellige måter, det kan gjøres i ulike språk.

Jeg prøver å tenke at folk får snakke med nebbet sitt, de prøver bare å være greie når de deler statuser på Facebook om at de skal bo 12 måneder i Las Vegas, så artig, ikke si det til menn, dette er vår hemmelighet. Knis? Er vi småjenter? Kreft er ikke en gøyal lek. Og hva godt tror de det skal gjøre, dette? Et annet år var det fargen på BH-en, eller tenk hvis vi skriver hvor vi liksom setter håndveska og så tror andre det er hvor vi puler. Jeg orker nesten ikke skrive disse bokstavene.

Og jeg blir ufattelig irritert av å lese at Lise Askvik mener det å få kreft har vært 98 prosent en berikelse, og at det er symbolsk å oppleve hverdagen? Nei, det er jo ikke det. Det er en lykkens del av det å være i live: å kunne oppleve hverdagen, fins ikke mer ikke-symbolsk enn det. Og når alt fuckings kommer til alt. Det er det vi vil ha, hverdager, på en ganske trygg rekke fremover. Irritasjoner, kjedsomhet med.

Dette klarer du, skriver folk på veggen til Anbjørg. Er det lov å irriteres over folk som støtter folk som har kreft? Det er jo ikke sikkert hun klarer det. Det er poenget. Jeg ergrer meg over Anbjørg selv også som instagrammer frukt og grønt og tagger det med #anticancerfood, som om det bare var å få i seg neve blåbær. Jeg ser på alt dette og det er så fremmed for meg.

Andre bloggposter med utgangsprunkt i sykdommen

Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser

Live Instagram, Magnus Rønningen og meg

I natt mens jeg så på Instagram-strømmen min, oppdaget jeg at Magnus Rønningens var live. Jeg kunne se gjennom mobilkameraet hans mens han gjorde seg klar til å ta et av hestebildene sine. Kameraet virret og fikk med seg bein og pappkrus på hestestevnet han var på, men så kastet han en stein fremover, han arbeidet med siktlinjene i bildet han straks skulle ta. Han er nøye på Instagram.

Det var en drøm, men tenk så stilig hvis Live Instagram fantes? Som en liten blåtann hadde man et kamera festet bak øret. Når jeg sjekket Live-Instagrammen kom bare de som hadde slått seg på opp og jeg kunne se Advanced Style spise frokost i Stockholm, Terje Håkonsen kjøre brett, MissLaurendarling danse i Mardi-Gras-parade og Magnus Rønningen på hestestevne.

tirsdag, februar 12, 2013

Nour El Refai og Lena Dunham

Til dere som er i det matematiske snittet mellom å like Girls, å like Nour El Refai og å ha svenske tv-signaler, dere kan slå på SVT 22.30 i kveld, der El Rafai er en av tre som diskuterer tv-serien Girls rett etter at episoden har gått på SVT.

Ettersnakk altså

Og dere kan være med i småpraten hvis dere vil på denne siden.
Saken er på topp på SVT just nu.
Rollefiguren til Lena Dunham, Hannah Horvath, er ofte ufiks. Det er bra.

Jeg ble oppmerksom på den svenske komikeren Nour El Refai etter denne opptredenen, har du ikke sett stand-up-nummeret, prøv det. Og hvis du vurderer å prøve det, gjør det før du ruller ned forbi bildet rett under her...



..for da ødelegger du ikke gleden ved å se videoklippet med å vite på forhånd at hun kommer til å snakke om fitte, fordi du har lest dette:

– Det finns många diskussionstrådar på nätet om min fitta, de diskuterar hur den ser ut och om den är hårig eller inte, vad tror ni? Och liksom, de är rädda för den. Den är otäck. Då kan jag nästan börja gråta av glädje för att jag har lyckats avsexualisera mig själv. Det har varit mitt mål, som ung kvinna, mitt motiv för att hålla på så här. Jag är glad för det för då kan jag inte reduceras till ett sexobjekt. För det spelar ingen roll hur intelligent man är, eller hur bra jobb man har – hur högt man än kommer så kan killarna alltid objektifiera dig och då hamnar du i underläge.

Nour El Refai var i Sommar i P1, jeg hørte akkurat på.

Å våkne

Jeg sto opp tidlig i morres og begynte å drikke 2.5 dl vann hvert kvarter fra klokka 07.00. Etterpå var jeg på vei hjem til meg selv med kontrastvæsken i kroppen, den er her ennå. Mens drosjen nærmet seg hjemme, sa jeg: Hold an, til sjåføren og fikk ham til å stanse på et frokoststed øverst i Markveien.

Når ukebladene skriver om det, liker jeg det ikke. Det er ikke fordi jeg fortjener det, jeg fortjener forsåvidt alltid en hyggelig frokost. Alle fortjener god frokost, ikke alle får det. Frokost er godt hjemme, hverdagsfrokost også, ikke alle får det heller. Så det er ikke fordi jeg fortjener det akkurat. Det er ikke fordi jeg skal treate myself heller. Jeg kan ikke noe med noen av ukeblad-ordene.

Så hva var det da?

Det var kanskje bare at jeg var våken. Jeg sov godt i natt. Man våkner av å snakke med en mann i hvit uniform som leter etter en god åre til å stikke inn det som skal la kontrastvæsken strømme inn i meg slik at den ganske gode konjakkaktige følelsen sprer seg i kroppen, ned til blæra, hvorfor stopper det der. Man våkner ekstra opp av det vi holder på med, den hvite mannen og jeg, det vi skal. Hvordan det ser ut inni meg for tiden vet jeg ikke før om mange dager. Men på vei hjemover i drosjen..

...sa jeg: Hold an!

La oss stanse på Liebling, jeg vil spise en frokost jeg ikke vet hvordan kommer til å se ut. Jeg vil sette meg ned på et sted jeg ikke har sittet før, og se på noen nye mennesker, se på noen fremmede bilder på veggen.

Jeg vil våkne enda mer!

Jeg orket å våkne mer, fordi jeg allerede var godt våken. Jeg spiste frokosten min og drakk en kopp kaffe til. Jeg kom på at nå kan jeg rusle bort til den poshe frisøren på hjørnet. Selv om jeg ser tufs ut, deler av kroppen min, området der jeg er strålet, ser gammelt ut på en annen måte enn før, huden er blitt stivere der, den er bare rar, fremmed. Men i dag var jeg så våken at jeg kunne gått med hatt.

Hos frisøren har de blader, jeg liker å se på uvante snitt, sjeldne fargekombinasjoner. Bladet spurte hva som er gøy med tabuer. Jeg tenkte på det. Det er forfriskende med tabuer, å nevne dem. Jeg våkner opp av å snakke om tabuer. Eller hvis hjernen din blir svimmel av å tenke på definisjonen av tabu, hva mener hun, hvilke tabuer fins, vet hun egentlig hva tabu er? Svaret på det er sikkert: Nei. Jeg kan moderere meg: Å nevne det ukonvensjonelle virker forfriskende på meg. Å snakke om været er en transportetappe til å snakke om det ukonvensjonelle, eller noe annet som pumper en ekstradose adrenalin opp i hjernen, noen nye ordkombinasjoner, eller rett på hva som er viktig i livet. Å snakke om været kan også være en lovnad om at en annen gang kan vi snakke om noe annet enn været.

Å være våken gjør at man (jeg) er i stand til å ta inn nye inntrykk som gjør en (meg) enda våknere. Jeg holder meg i luftige delen av tilværelsen, etterpå gikk jeg i kjolebutikk, etterpå gikk jeg hjem og friserte øyenbrynene.

mandag, februar 11, 2013

This is just to say 38

Ikke førstkommende, men neste helg, er det fotofestival på Litteraturhuset. Som forrige år, katastrofalt dårlig informasjon, ikke engang på Litteraturhussidene stå det om arrangementet, som jo er åpent. Men du kan lese mer om det her. Til tross for krangel og merkelig kommunikasjon blant arrangørene var jeg fornøyd med arrangementet i fjor og jeg tror det er billetter igjen fortsatt. Jeg kommer tilbake til dette.


I år er i alle fall Mary Ellen Mark en av de som skal snakke
Jeg så Mary Ellen Mark på Fotografiska
Jeg likte meg på fotofestivalen i fjor

torsdag, februar 07, 2013

Granta: Strøksnes, Hemon og Rishøi

Ny litterært blad-bok på norsk med engelske røtter, og siden det er sånn hjernen min foretrekker det dessverre og heldigvis så er den kunnskapen jeg har å slå i bordet med når det gjelder engelske Granta, at redaktøren er tetrapak-arving og dermed søster til den svenske tetrapak-arvingen som i sin sinnsykdom får vi tro pakket kona inn i plast og tapet igjen dørsprekken da hun døde. Sammen var de narkomane. Nå har Granta-redaktøren hånd om de fire barna.


Jeg har lest Granta, dvs. noen steder har jeg bare skummet litt. Det var steder å lese, men helt til jeg kom til de Morten Strøksnes som nummer 14 var jeg ikke skikkelig begeistret. Morten Strøksnes gir oss mange fakta når han skriver, veldig mange. Jeg er vanligvis ikke så begeistret for tekster som det, men så er det måten han skriver dem. Han begynner teksten slik:

"Det gikk over hundre tusen år fra våre forfedre begynte utvandringen fra savannenei det sørlige Afrika og befolket jorda, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld, mens jeg var på et støyende middagsselskap i Oslo sentrum."

"Hvem vet at det i Vestfjordens dype groper og renner svømmer håkjerringer, en haifisk som kan bli syv-åtte meter lang og veie fjorten hundre kilo? Hugo. Han vet alt sånt."

Hugo bor på Steigen og vil at de skal dra på haifiske i Vestfjorden for der er det håkjerring. Og i beskrivelsene av at de gjør det er det flettet inn interessant dandert kunnskap om hai, fiske, kval, Vestfjorden, Lofoten. Kunnskapen er presset inn i historien, som hvitløksfedd i ei lammesteik. Når kjøttet de skal egne med viser seg å være skotsk høylandsfe får vi vite hvor anderledes en slik må slaktes, enn en vanlig norsk NRF-okse. Vi er i Moskenesstraumen, men dermed også i Skottland en tur der Orwell satt på øya Jura og forvillet seg inn i den sterkere malstrømmen Corryvreckan. Vi hører om folk som spiser oter.

"Som skapninger er de (haier) 400 millioner år gamle, og dermed har de vært til stede lenger enn noe annet større dyr på jorda. Den moderne varianten begynte å dukke opp allerede for 200 millioner år siden, da dinosaurene hersket."

"Og avkommene til mange arter (hai) utvikler veldig tidlig store tenner og begynner sine liv som rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer ut i verden alene. Håkjerringer og andre slike arter er kannibaler også senere i livet."

"Håkjerringer og mange andre haier kan oppdage spenninger på en milliarddel av en volt, på grunn av såkalte Lorenzini-ampuller, geléfylte kamre som finnes i snuten. Slik sniker den seg antagelig inn på sel som ligger og sover på havbunnen.
Jeg ser på ham, mens jeg forsøker å skjule at dette er nytt for meg.
- Visste du ikke at sel ligger og sover på havbunnen? sier han."

"Silda beiter på rødåte. Under silda går seien, også etter rødåte. Under silda, rødåten og seien går det kveite. En kveite hugger tak i en av seiene vi får på kroken og flerrer av den skinnet.

I slike store stimer av sild går det noen ganger spekkhoggere. Det er ofte de som jager silda inn i fjordene. Ved hjelp av halefinnen skaper de kraftige strømmer som gjør småfiskene desorienterte og svømmeudyktige, slik at spekkhoggerne kan forsyne seg som de vil. Andre ganger går de under stimene og fanger sild i luftbobler. Spekkhoggernes tenner er digre, men tette. Når de går amok i en sildestim, spytter de ut ryggraden og hodet på tusenvis av sild som blir liggende og flyte i havet, litt som gamlinger i Midtøsten spytter skallene på solsikkefrø eller de i Nord-Norge skyver sildebeina ut i gommen og samler dem der."

Så da ble jeg glad på Granta

Og så leste jeg den nest siste teksten som er av Aleksandar Hemon, det er hans egen historie:

Hemon lives with his second wife, Teri Boyd, and their daughter Ella in Chicago. The couple's second child, 1-year-old daughter Isabel, died of complications associated with a brain tumor in November 2010. Hemon published an essay, "The Aquarium," about Isabel's death in the June 13/20, 2011 issue of The New Yorker.

Han skriver om språket og erfaringen. Det er ikke godt å si hva man skal gjøre med en sånn erfaring og det språket man lærer kan man ikke så lett snakke med fremmede om. Det lille barnet Ella lærer seg å snakke mens søsteren dør, Hemon skriver at hun snakker med ord som kommer innenfra. For egen del skriver han: Veggene i akvariet vi sto i, var lagd av andre menneskers ord.

Og til slutt i Granta skriver Ingvild Rishøi hvordan verden kan se ut for en som ikke syns hun får det så godt til, det hun vil. Mot slutten kom det grøt i halsen og det er lenge siden en tekst har funnet frem i meg.

"Hun myser. - Men du ødelegger den jo, sier hun. Jeg ser ned. Hun har jo rett. Hun har alltid det. Det går ikke an å få tatt av alarmen uten at det blir hull i stoffet, og Alexa liker ikke ødelagte ting, når malefargene har blanda seg, når plastelinaen er blitt grumsete, eller trehjulssykkelen hun hadde før, hun likte ikke at dekkene blei grå, mamma, sa hun, kan vi vaske dem, jeg vil ha dem helt hvite sånn som de var før.
Nå stirrer hun. På meg, på trusa, tilbake på meg.
- Hva gjorde du egentlig? sier hun.
Lårene hennes er hvite og leggene er tørre og det er vått på gulvet her, hun har fortsatt på seg regnfrakken, beina hennes ser så tynne ut. Hun sier alltid sannheten. Hun skjønner ikke når man må ljuge."

onsdag, februar 06, 2013

Sivert Høyem i Operaen

21. april er det, han har med seg gjester, og det blir sikkert fint. Akkurat nå er det fortsatt plasser igjen på andre rad. Hvis du ikke har vært på konsert i Operaen så anbefaler jeg det. Det er en helt annen akustikk der enn i bunnen av svømmebasseng, og det er alltid noe å se på på scenen. Og skal du først gå, kjør på og kjøp foran.

tirsdag, februar 05, 2013

Hustvedt og Auster på Victoria

Paul Auster satt så sammensunket i stolen sin, som om han var en gammel mann, eller et trygdebeist, det er de eller de på annet vis avslappede som synker ned slik at de ikke lenger sitter på rompeballene men øverst på hofta med lille magen mykt innenfor et tynt muskellag og knærne mot hverandre.

Mens Siri Hustvedt sitter rett i ryggen med en hårtopp som drar den rake tynne kroppen videre oppover.

Og Finn Skårderud i midten, han skulle snakke med dem, men var merkelig tilbakeholden, kunne vært starstruck, kunne vært latsabb, kunne tenkt de drar hverandre best fremover selv de to, jeg aner ikke. Men la i alle fall frem en tanke om Paul Austers forfatterskap som sin egen og inviterte Siri Hustvedt til å reflektere rundt det og hun sa ja, jeg har skrevet om det. Hun ga ikke ved dørene. Auster ville uansett ikke kategoriseres på den måten.

De snakket om body and mind i kveld.



Jeg tjuvlåner Knut Olav Åmås sitt bilde.
Han satt så godt til på de forreste Aschehougbordene.

mandag, februar 04, 2013

Mona Høvring fikk pris

Hun fikk den fra Språklig samling, som jeg ikke har hørt om, jeg nevner det her for begrunnelsen er fin. Men også fordi jeg syns det er viktig å dele en opplevelse jeg hadde med meg selv i bokbutikken for litt siden.

Jeg skulle kjøpe en gave til en mann, han liker å lese, leser mange romaner, er ganske godt oppdatert. Jeg sto og scannet hodet for de siste gode jeg har lest selv, og da kom Per Petterson opp først. Nei, tenkte jeg, han har sikkert fått ham til jul.

I neste øyeblikk kom Mona Høvring på radaren, og et lite øyeblikk. Det var lite men ikke bra likevel, det var lite men jeg har tross alt tenkt på kjønn i årtier. Et lite øyeblikk sa hjernen min til meg selv at jeg ikke kunne kjøpe Mona Høvring til en mann.

For en stund siden hadde jeg en replikkutveksling om Kari Bremnes på Twitter. Jeg husker for lenge siden da noen stønnet da jeg nevnte henne, Kari Bremnes, en smal og sær artist. Jeg var glad jeg kunne slå i bordet med at Kari Bremnes akkurat hadde solgt ut 4 stk. Rockefeller. Den ene på Twitter skrev at hun syntes det var rart at hun nevnte Kari Bremnes så sjelden når hun liker henne så godt. Hun foreslo det kunne være Harald Eias skyld. Jeg tror ikke det.

Men så til juryen som ga Høvring pris:

«Meir Høvring! Meir Høvring! Kva er det som gjer at lesarane vil ha meir? Kritikarar viser til samanhengen mellom bøkene, altså, ho er gjenkjenneleg. Samtidig peikar lesarane på kreativiteten og det overraskande i tekstane. Forfattarskapen spenner opp ei kvelving utstrekt i tid med rom for møte med andre tider og tekstar og, i det heile, tankar av stort og smått, nært og fjernt. Under denne kvelvinga, eller i dette badevatnet, møter vi eit rikt, levande språk som skapar undring og refleksjon over livet.»

Dessuten noen klipp fra anmeldelser jeg liker ordlyden til

"Høvring har et øye for quirkiness, livets små skjevheter" SUSANNE CHRISTENSEN, KLASSEKAMPEN

«Høvrings språk er raffinert: Det er lyrisk, sanselig, finurlig ... Denne stilmessige slalomkjøringen gjør språket uforutsigbart og lekkert, hardt og mykt, strømmende og kantete på samme tid; som en konsekvens gleder jeg meg over kraften som formelig gløder fra noen av disse setningene, og jeg må le, samtidig som boken tematisk sett omhandler noe svært alvorlig." ERIK ENGBLAD, MORGENBLADET

"Høvring tar med seg poetens språklige sensibilitet inn i prosaen... Dette går utenpå den jevne norske vasne bokhøstgrå romantraurigheten." EIRIK LODÉN, STAVANGER AFTENBLAD

Her har jeg skrevet om hva jeg syns

Språklig samlings litteraturpris gis årlig til en forfatter/skribent som bruker et folkelig, radikalt bokmål, og prispengene på 25.000 kroner er renter av Tomas Refsdals litteraturfond. Prisjuryen har bestått av Lise Knudsen, Margit Ims og Pål Styrk Hansen. Prisen deles i år ut for 42. gang. I fjor gikk den til Ingvild Rishøi. Tidligere prisvinnere er blant andre Rune Christiansen, Kjersti Ericsson, Jon Michelet, Tove Nilsen, Dag Solstad, Kåre Holt, Hans Børli, Laila Stien og Per Petterson. For ytterligere informasjon om prisen, se www.samnorsk.no.

søndag, februar 03, 2013

Hva med Anna Wahlgren?

Fredag skrev jeg om Felicia Feldt og Anna Wahlgren, datter og mor, som har skrevet bøker om hverandre:

Anna Wahlgren: "Eller når Felicia skriver: Förlåta mig själv. Så att jag kan förlåta min mamma. Før FF mår bättre om hon kan försonas med sin mamma. Och då kanskje hon kan gå på den där begravningen när mamman dör. Eller måste hon det? Måste FF gå på den där begravningen när hon egentligen önskar att mamman redan var död? Måste hon säge hej och kramas när hon hatar så?"

Til disse sterke følelsene fra datteren har Anna Wahlgren bare en kommentar der hun peker på dårlig avsnittsoppbygging i datterens tekst: (Krama liket?)

Hele bloggposten her

I dag kom jeg hjem fra skogen, har sett Skavlan på nett-tv, har lest en del kommentarer her i bloggen, på Twitter og Facebook.

Burde Anna Wahlgren beskyttes mot seg selv?

Mange ser ut til å mene det. Det er ulike måter å se dette på. Jeg mener nei, bare så det er klart. Jeg tror mange egentlig mener: Dette er ubehagelig å se på, hun burde ikke stilt opp i programmet, i alle fall ikke på den måten, Skavlan-redaksjonen burde ikke invitert henne som gjest - ikke at hun egentlig burde beskyttes mot seg selv.

Å beskytte noen mot seg selv bør man gjøre i situasjoner der et intervjuobjekt er i sjokk, er psykisk så syk at hun ikke kan overskue konsekvensene av egne handlinger eller situsjoner nær dette. I andre situasjoner blir det fort nedlatende. Mennesket har frihet til å gjøre ukloke valg, også som intervjuobjekter.

Jeg syns heller ikke Anna Wahlgren ser full ut, som noen har kommentert, derimot puster hun tungt, fysisk kvikk og rask er hun åpenbart ikke. Ellers er det selvsagt ubehagelig å se på at en mor, i særdeleshet denne moren som har reflektert og rådgitt oss andre hvordan ta vare på egne barn, så til de grader diskvalifiserer seg når hun fullstendig egosentrisk, selvrettferdig, med aggressivitet viker unna ansvar, og hun latterliggjør datteren. Anna Wahlgren tenker ikke klart om konflikten, klart det er ubehagelig å se på.

Hun bryter sine egne, gamle regler over det mest forbudte. Ingenting av dette var en overraskelse for den som har lest boka, som jeg kommer inn på i bloggposten.

Jeg mener likevel intervjuet har sin funksjon i å vise frem hvordan verden faktisk ser ut.

Dette er en del av grimme verden,
den er ubehagelig å se på.

Jeg synes Skavlan gjør en god jobb i å avgrense angrep på den delen av familien som ikke har søkt offentlighet om saken, og med å konfrontere henne med omsorgssvikt.

Jeg er dermed uenig med Vidar Kvalshaug som i går i Aftenposten antyder at redaksjonen hadde dårlig samvittighet, eller var presset, til å invitere Wahlgren:

"Hvis en av gjestene ikke fungerer, er det lett å klippe sammen et annet program av de gjestene man ellers har. Dette kunne vært gjort fredag morgen, men evalueringsrutinene har åpenbart ikke fanget opp hvor ille dette var."

Det er stor forskjell på å selv mene at programmet var ille og å ta for gitt at alle andre ville ment hadde de bare hatt sjansen til å se det før det ble sendt.

The Talks

Jeg oppdaget dette nettstedet i siste D2. Journalistene Johannes Bonke og Sven Schumann legger hver uke ut en samtale med en internasjonal kulturkjendis. De stiller hverdagslige spørsmål (for få!) om hva Meryl Streep lager til middag (pasta med blomkål og persille mm), til temmelig tradisjonelle:

Is there anybody you never had the chance to work with but still would love to?

Yes, I would like Martin Scorsese to be interested in a female character once in a while, but I don’t know if I’ll live that long. There are also a lot of wonderful directors that I would love to work with again. I love Spike Jonze. I loved working with Wes Anderson, but I was a fox, so I would like to work with him as a human some time.



De spør Woody Allen: Can a man love two women at the same time?

More than two. (Laughs) I think you can. That’s why romance is a very difficult and painful thing, a very hard, very complicated thing. You can be with your wife, very happily married, and then you meet some woman and you love her. But you love your wife, too. And you also love that one. Or if she’s met some man and she loves the man and she loves you. And then you meet somebody else and now there are three of you. (Laughs) Why only one person?

Til Patti Smith: But you still seem to be a person who is not always comfortable with being famous…

All of this stuff if you call it flattery or whatever, yes it’s awkward, it’s awkward for you and it’s a little awkward for me but in the end we connected and that is pure. That has no hierarchy, that has no pedestal, it’s just so. So that other stuff is just human, we can’t help it; we get self-conscious and excited, that’s just what it is.

Befriende ærlig svar fra Nick Cave: What about real drugs? Do you miss them?

Sometimes, yeah. I have no problem with drug taking, I never have. I was a junky for twenty years.

Why did you stop?

Well it is impossible to function on every level so I basically had to stop. If that hadn’t happened to me I would have continued to take drugs. So yeah I do actually miss it sometimes, but most of the time I don’t even think about it.


Og rett frem av Mick Jagger også: How long does it take before you start to miss music?

I did seven years in the ’80s where I didn’t do any shows and I didn’t really miss it very much.


Til Bill Murray: Was there a point in your career where you realized, now I can play “hard to get”?

I don’t really think it changed a whole lot. It’s just sort of a cumulative thing that happens where you get more and more attention and much of it is pleasant, but a lot of it doesn’t really serve you or help you getting anything done, it just takes up a lot of your time. So it’s pleasant enough but it means I don’t get anything else done.

lørdag, februar 02, 2013

Direktesendingens magi

Direktesendingen likner litt mer på det vanlige livet, uredigert som det er, fullt av oppsiktsvekkende ting, fullt av hyggelig tørrprat, og når vi i tillegg er i samme tid: vi og de andre som hører på og de som lager sendingen, så øker følelsen av å være koblet på, å være sammen med storflokken vår, nesten hele poenget med å være menneske.

Fredagens spaltetekst i Journalisten

fredag, februar 01, 2013

Mens vi venter på Anna Wahlgren på Skavlan

Litt skitten følte jeg meg da jeg bestilte Felicia Feldts angrep på sin mor, Anna Wahlgren, og mamma Wahlgrens svar til datteren.

Men ikke så skitten at jeg lot være

Anna Wahlgren er hun som lagde den tjukke pop-boka om barneoppdragelse på 80-tallet. Jeg leste henne, jeg. Jeg var riktignok skeptisk til de strenge kategoriene for hvordan en åtte-åring ter seg, en 12-åring osv. Men jeg var ikke så skeptisk at jeg ikke slukte hver alder likevel ettersom alderen lå foran meg og mitt eget barn. Jeg var så spent på hva som skulle komme.

Jeg var yngre da enn nå

Wahlgren hadde åtte unger og hun var adskillig strengere enn meg. Men jeg hadde stor sans for at hun, i en tid da Gro Harlem Brundtland la vekt på at vi måtte jobbe full tid alle mann og ha barna i barnehagen ellers ble det ikke pensjonspoeng å få om 50 år, at ikke Wahlgren ville skille voksne og barns liv så absolutt som det som så ut til å være malen som var på vei inn.

For et år siden gikk debatten om datterens bok i Sverige. Den kom ikke hit pussig nok. Åsa Moberg sammenliknet boka med Jan Myrdals
Boka var et hardt angrep på moren og det kan godt tenkes at mye ikke stemte, at boken ikke burde vært utgitt, vet ikke. I denne sammenhengen syns jeg ikke det er viktigst heller.

Anna Wahlgren selv ville ikke si noe. Til en journalist skrev hun:
Jag tänker inte diskutera Felicia i offentligheten. Jag önskar vi hade kunnat ta den här diskussionen i familjen i stället.

Med sin bok, som kom som en överraskning för mig, försöker Felicia ta heder och ära av mig. Jag svarar med att inte ta heder och ära av henne.

Men så går det noen måneder, gitt

Og Anna Wahlgren gir ut et rasende og petimetersk svar på eget forlag. Hun siterer datteren og tilbakeviser henne, ned til spørsmålet om antall bosteder.

Når Felicia skriver: "Mamman finns där, men inte hele tiden. Eller fanns hon inte?" så beskriver hun en svart glemsel på seks år. Mens moren i sin bok svarer konkret: "Under de sex åren får Felicia tre små nya systrar i hus och famn. (Inte heller de gick på dagis.) Nog fanns mamma."

Eller når Felicia skriver: Förlåta mig själv. Så att jag kan förlåta min mamma. Før FF mår bättre om hon kan försonas med sin mamma. Och då kanskje hon kan gå på den där begravningen när mamman dör. Eller måste hon det? Måste FF gå på den där begravningen när hon egentligen önskar att mamman redan var död? Måste hon säge hej och kramas när hon hatar så?

Til disse sterke følelsene fra datteren har Anna Wahlgren bare en kommentar der hun peker på dårlig avsnittsoppbygging i datterens tekst: (Krama liket?)

Mor og datter er uenige om barndommen til Felicia, men to likeverdige partnere som vurderer den er de selvsagt ikke. Når det er barndommen som diskuteres kan ikke mor lene seg tilbake og se på datteren som voksen. Mor må finne seg i å ta angrep med større grad av verdighet enn det Anna Wahlgren legger på bordet. Og reaksjonen bør, heller enn å slå tilbake med større kraft, være å se kjernen i det voksne barnets bok. Hun opplevde at hun ikke hadde det godt, svar på det. Uavhengig av datterens bok skriver Anna Wahlgren på en slik måte at hun diskvalifiserer seg.

Mest inntrykk på meg gjorde likevel Anna Wahlgrens egne ord som beskriver, etter min mening, gjennom-egoistiske og umodne tanker og handlinger da hun ville ha ett av barna. Hun er 27 år. To ganger skilt, tre små barn under seks år, dårlig økonomi. Og hva finner hun på for å trøste seg? Hun spør broren til mannen hun skiller seg fra om han vil gjøre henne gravid.

Jag var ensam. Vi var ensamma alla. Familjen var åderlåten. Jag ville inte ha Cacke (mannen). Men jag ville fortfarande leva i kärlek. Och jag ville att barnen skulle göra det. (...) Jag hade berövat barnen deras far. Jag hade också berövat de små all övrig släkt, den enda som fanns eller funnits för dem, Cackes släkt. Poff! försvann både farmor ock farfar och farbröder och fastrar och små kusiner som rök i damm, och vilka ble lidande? Barnen.

Jag ville laga det som gått sönder, jag ville fylla det tomrum som skrek, men hur? Med vad? (...) Jag ville ge inte bara mig själv utan också och framför allt barnen något att se fram emot. Och det enda jag kunde tänka mig som skulle kompensera barnen för den återlåtning av familjen som så uförtjänt drabbat dem, var ett nytt litet syskon.

Så hun spør broren til Cacke, som selv ligger i skilsmisse, om han vil gjøre henne gravid. Han skulle ikke ha noen rettigheter eller plikter i forhold til ungen, det skulle stå far ukjent i papirene: Och ingen offentlighet åt saken. Ingen skulle få veta. Barnet själv, naturligtvis, när tiden var mogen, men ingen annan. Jag skulle tiga som döden!

Bror skulle befrukte henne, og: "Helst skulle han glömma hele saken."

Jag blev med barn!
Vi var med barn!
Alla barnen och jag var med barn!

Men så kom Cacke tilbake og før barnet var født hadde hun fortalt ham hvem barnets far var. At hun fortalte det til Cacke er hun riktignok ikke stolt av. Nå har hun også fortalt det til oss andre.

I kveld skal Anna Wahlgren i Skavlan og jeg er spent på hvordan hun ter seg, og hvilke spørsmål hun får. Jeg får ikke sett på før søndag.