fredag, februar 22, 2013

Traumeteamet på Ullevål

Jeg skrev om det som fungerte godt på Ullevål sykehus 22. juli, etter å ha snakket med kusinen min som var anestesisykepleier den kvelden. Utgangspunktet mitt var at historien ikke var godt nok fortalt. Suksesshistoriene på sykehusene er generelt for sjelden fortalt, og for dårlig fortalt, dette er en av svakhetene til nyhetsjournalistikken, folk får ikke god nok hjelp til å danne seg et mest mulig riktig inntrykk av hvordan det står til i samfunnet vårt.

Det er ikke nyheter at dog bites man sier man, det må en kar som glefser til en hund for at bittet skal bli sak. Joa, mediene skal avdekke feil, særlig strukturelle feil. Mediene skal også vise frem det uvante. Men her går det galt med heltheten. Når uvantheter blir lagt oppå hverandre begynner stabelen å likne på det alminnelige. Og hvis Ola ser seg rundt og tror at samfunnet er fullt av neglisjerte pasienter, kan det påvirke holdningen han møter helsevesenet med, det påvirker hvordan han blir møtt tilbake, det kan gi unødig frykt, mistenksomhet og sinne.

Derfor ble jeg glad da Lars-Ludvik Røed i Aftenposten skrev om hverdagslivet til traumeteamet på Ullevål.

Når såkalt «fullt team» trår til, når skadene er store og det haster aller mest, kan teamet telle hele 17 personer: Teamleder, en undersøkende kirurg, en anestesioverlege, en assisterende anestesilege, to anestesisykepleiere, én til to operasjonssykepleiere, to radiografer, en røntgenlege, en thorax (brystkasse)-kirurg, en nevrokirurg, en bioingeniør og to sykepleiere fra akuttmottaket.

I høst skrev forøvrig Anders Walløe, overlege på Ullevål sykehus 22. juli, om hva som fungerte den helgen og hva som fungerer dårlig til hverdags.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start