This is just to say 2

Jeg var 15 minutter i tide for å melde meg på treningsstudio og få sommerkampanjepris. Jeg har vært i tvil, ikke fordi jeg ikke vil begynne å trene igjen men fordi jeg blir uvanlig sur over kundepolitikken som tvinger meg til å være med minst et år og et par hundre ekstra bare for å melde seg inn.

Men nå er det gjort

Og i morra kveld skal jeg vises rundt og sette opp program. Første mål er å få en sterkere torso. Jeg har lagd en regel for meg selv,
jeg er ikke i mot regler, bare jeg kan bestemme dem selv.
Den gamle regelen min var at jeg måtte svømme 2 km i uka og det var en streng regel for hvis jeg sluntret unna måtte jeg ta igjen og den holdt jeg i to år.

Ok, det var bare det.
Det er lov å kommentere på denne posten men ikke å skrive snusfornuftige kommentarer om at jeg ikke kommer til å angre. Noen etterlyste kommentarpolitikken min her om dagen og i kveld har jeg denne regelen.

Tom Waits i Edinburgh

- Noen konsertøyeblikk vet man at man kommer til å ha med seg resten av livet. Å sitte søndag kveld i teatersalen Edinburgh Playhouse, i et valsevuggende publikum som lavt synger "Innocent When You Dream" mens Tom Waits dirigerer allsangen fra pianoet, var et sånt et, skriver Marie G. Aubert i Aftenposten.



- Hip as ever, Tom Waits continues to move in mysterious ways. Following 2004's astonishing one-nighter at Hammersmith Apollo, his second UK visit in more than 20 years was another smash-and-grab affair, with just two shows, in Edinburgh,
skriver Andrew Perry i Telegraph.

Og jeg må nevne det når jeg har anledning, nesten hver gang,
der var jeg, der var vi, i Hammersmith Apollo i 2004.

In the minutes before Waits materialised on the first night, the atmopsphere crackled with expectation,
skriver Perry mer og akkurat i de minuttene fikk jeg en sms fra den store ungen som satt i Edinburgh i samme sal på 14. rad.

Hun kom hjem fra mandagens konsert med bildet under. Hun er oppvokst i mitt Tom-Waits-hjem og var i Skottland i andre ærender, jeg hadde ikke tenkt på å nevne konsertturnéen for henne.
Men så ringte hun en kveld.
Hun hadde lagt merke til at Tom Waits skulle spille i byen og tenkte hvorfor ikke kjøpe seg en billett og det gjorde hun.



Ikke bare det, i kommentarfeltet under her har jfn sendt meg lenke til konserten i Atlanta, hør på, det gjør jeg nå.

Hvis du skriver Tom Waits oppe til venstre i søkefeltet på bloggen min kommer alt jeg har skrevet om Tom Waits opp, og mange fine bilder og mange gode lenker.

Dagens øvelse

teste seg selv på cuil.
Jeg syns bildet man får opp etter søket ser fint ut,
det var forfriskende anderledes enn google
(som jo egentlig er min beste venn) men søkeresultatene virker dels merkelige, dels bare anderledes enn googles, jeg kjører testdag i dag, alle googlesøk jeg gjør gjør jeg også i cuil..

Randy Pausch døde fredag

Mange har fulgt Randy Pausch blogg om kreftsykdommen han visste var dødelig. Fredag døde han, 47 år gammel.
Han var professor i datateknologi.

Universitetets side om ham
Wikipediaartikkel om Pausch
The Last Lecture

Tour Tracker, bare i USA

Dagens Nyheter skriver om en ny musikkside - Tour Tracker - der vi kan søke på favorittband og se om de er på turné. Super idé, dessverre ser den bare ut til å virke for konserter i USA, de hadde f.eks ikke Tom Waits sine europakonserter med og det er for dårlig.

Men ellers så den ut til å være oppdatert, jeg tok noen søk på Cat Power, Laurie Anderson, Patti Smith og USA-konsertene var med.

Men hva er det med avisa Dagens Nyheter, har dere ikke tenkt å fortsette å være min venn, ikke lenke til Tour Tracker i artikkelen? Det går ikke an å ha en nyhet om et nytt nettsted uten å lenke dit. Og ikke teste siden bare bittelitt? Nei.

En bra ting med Tour Tracker var at de har google-map rett på slik at man ser hvor i USA og hvor i New York konserten er med en gang.

Ny Tom Waits-cover-plate

Southside Johnny kommer til å gi ut en coverplate med Tom Waits-sanger 2. september står det på nettsiden hans.

Saken lar seg dessverre ikke lenke direkte inn, men akkurat nå ligger den øverst.

Plata skal hete Grapefruit Moon og den sangen var en av de første Tom-Waits-sangene som jeg falt for, sentimental og vakker som den er.

Gleder jeg meg til plata? Nja, det er jeg slett ikke sikker på,
men jeg har på følelsen av at vi kan få høre Southside Johnny selv ganske snart. Sist han var i Norge spilte han på Jessheim.

Tom Waits selv? Han er i Paris i kveld.

Jävlar

I går da jeg kom fra jobb var det et maurbo i trappe-gangen. De hadde kommet seg inn med en hoppetauhank som har ligget der et par dager, overraskende mange var de, 500 må de ha vært.

Jeg drepte dem alle en etter en med våpenet mitt, fuktig dopapir og trampende sko. Trodde jeg. I dag da jeg kom hjem var det akkurat like mange i samme hjørne. I løpet av et par døgn har de lagd seg et hjem bak veggen, ropt på vennene sine hvor nå de var, eller hvor fort formerer de feite vingemødrene seg egenetlig?

Nå er det ikke mer fuktig dopapirkrig men luft til bakke-materiell,
bakke-til-bakke,
drit i miljøet, kjemisk.

Hva er det?

Det er 30 grader, jeg sitter bakgården som jeg pleier med skjøteledning. Jeg er ikke i Paris i kveld eller i morgen og hører på Tom Waits, tanken gjør meg trist. Men det er bra at anonym melder fra mobil at han er der og det er bra at ungen min ringte fra Edinburgh og fortalte at hun helt overraskende for seg selv hadde oppdaget at han spiller i byen på mandag og at hun har kjøpt billett.

Hva gjør jeg ellers, jeg jobber, jeg leser i senga i brevene som Bodil Cappelen og Olav H. Hauge sendte til hverandre, jeg ser på geraniumen som blomstrer, jeg kjenner lukten av høstfloksen,
jeg plukker vekk døde blader og tenker blant annet på at vi er glade for at Bodil Cappelen ga ut de brevene.

Hun tenkte på hva det var meningen at sånne enker som hun skulle gjøre med sånne brev. Brenne dem gjorde Nina Grieg.
Men da kommer det bare en professor og gir ut brev tenkte Bodil Cappelen og ga dem ut.

Vi tenker ikke at de er for private, vi er glade for å få se hva de skrev til hverandre og innbiller oss at det bare er fordi han var forfatter og ikke en som bare blogger om private ting på internettet.

Daniel Johnston

I ettermiddag først oppdaget jeg Daniel Johnston,
seint men antakelig ikke for seint til å stikke ned på Rockefeller og høre på ham,
det er billetter igjen.

Her er The story of an artist, en billedlagt sang som var den som fikk meg i dusjen og nå sitter jeg her med sko på og her er et intervju med Daniel Johnston fra i fjor

Tom Waitsentusiastene blant oss kan høre på Daniel Johnstons sang King Kong fra "The Late Great Daniel Johnston: Discovered Covered".



Aftenposten og Dagsavisen om Johnston.

Til den som trenger det

Oppskriften slik at du du låse opp iPhone 3G for å putte inn ekstraprogrammer som Apple ikke har tenkt at du skal innstallere.

Krittstreker, tjafs

Jeg liker små franske byer med steinhus og gamle tredører som er så morkne underst at biter er slitt av og tante Anna ville byttet den ut med en ny dør lenge før nå. Jeg liker plantene de har i støpte blomsterbed i de trange gatene sine.

Jeg liker at det er noen planter som er så visne at de burde vært kastet, de er tørre og brune og døde, og hvis det hadde vært mitt bed, min krukke, ville jeg plantet en ny, men jeg liker at det er visne planter i de støpte bedene når jeg går forbi.

Ingenting må være helt planlagt

Jeg liker at gatelyktene er ulike hverandre i Barcelona,
at broene over Themsen ser forskjellige ut, at det er røde plastkysselepper ved siden av et gammelt hus i Paris. Jeg liker at byen ikke er enhetlig. Jeg liker at noen har tagget på den svarte smijernsporten ut til gata der jeg bor.

Jeg liker skitne unger med stygge klær

Jeg liker at unger er sure og ikke har søte oppstopperneser.
Torggata er stygg og skitten. Alt er mulig når jeg går i Torggata,
det jeg har på meg kan ikke være feil. I Torggata er det lov å tenke skumle tanker. Torggata er en trygg gate som tar meg hjem om natten når jeg har vært på konsert. Jeg bare ser stygt på de skumle så er gata og jeg på parti igjen, hvis det har vært uoverensstemmelser mellom oss ved Jacob-kirken.

Asfalten har hull og er lappet

Av og til har vegvesenet puttet ny asfalt rett i hullet, men av og til har de skåret ut en firkant og satt inn en ny asfaltflate inn der.


Vegvesenet sprayer hemmelige tegn til de andre i vegvesenet.
Jeg ser på sprayen de har tegnet og forestiller meg hva de prøver å si til hverandre. Jeg liker at det er rot på den strenge svarte asfalten.
Jeg skjønner ikke at det bare er vegvesenet som tagger på gata.
De er så konforme taggerne syns jeg.


Det er bra med et bråkete glorete tivoli på Rådhusplassen.
Jeg syns det er fint at noe jeg syns er stygt er i byen. Det får meg til å slappe av. Det er bra med rullebrettfolk som hopper på Rådhustrappa og ødelegger trappestein for mindre enn det en bom i gymsalen, som man skal ta hengende armhevinger i, koster.

Ødelagte trappestein roer meg

Ødelagte trappestein er et tegn på at noen har gymmet ved havna.

Hvorfor er ikke Rådhusplassen et sted der jeg kan sitte og se på noen som turner med et rullebrett, hvor noen unger sleper en huntonittplate rundt for å finne det stedet som gir den beste vinkelen for å jumpe på brett og hoppe på rulleskøyter og en tricksykkel,
der gamle tante Anna rynker på brynene mens hun hviler seg og ser på ungdommen og spiser noe som er lagd av butterdeig?

Det som er bra med trafikkmaskinen..

... er at den er stygg og at det svever eksos over den.
Det som er om å gjøre med containerhavna er at det er bananer og bildekk inne i de falmede fargerike store boksene.

Når jeg kjører forbi containerhavna tenker jeg at jeg har det godt. Her er det bananer, her ligger kaffe og venter på meg, vin fra Italia, kakao fra Afrika. Havna i Rotterdam er det tøffeste jeg har sett.
Da følte jeg meg som om jeg var liten i naturen oppe på et fjell men så var jeg liten i en velorganisert verden i stedet.

Hvis alle strekene skal være rette blir jeg nødt til
å finne frem kritt og viskelær eller gå et annet sted.

Akkurat nå 35

Jeg fikk en overraskende sterk lyst på kjøttdeig selv om jeg ikke har spist kjøttdeig på årevis. Så nå har jeg spist kjøttdeig med Dolmiosaus og løk og tomater og salt og pepper. Et slags retromåltid. Med Pepsi Max. Før spiste jeg det ofte, kjøttdeig og dolmiosaus, men det var før jeg flyttet til Grünerløkka og fikk all slags butikker rundt meg. Jeg har tenkt på Ata i dag også. Den blå boksen med skurepulver. Hva er det som skjer med meg?

La deg lure.. Joa.

Jeg googler alle folk, det gjør ikke VG og Dagbladet ser det ut til.

Det skal ikke mer enn et overblikk over googlesøkene for å se at Torodd Fuglested er en kar som bør google-leses litt nøyere og et par minutters lesing gir svar som dette,

- Jeg beklager sterkt at jeg slapp løs usanne og skadelige rykter om disse personer og selskaper.


Det fine kattebildet er inspirert av Hjorten. Sånn, jeg er sikker på at det ligger mulige oppfølginger i den Fuglestedhistorien, men nå skal jeg jobbe litt og tenke på alvorlige saker igjen, Grieg, Sudan og bankkrisen i USA, og det er helt sant til og med.

Vita Sackville-Wests brev

I morgen auksjonerer Sotherbys ut omtrent 150 upubliserte brev som Vita Sackville-West skrev etter at en av kjærestene hennes,
Virginia Woolf, døde. Bildet under er fra skrivehuset til Sackeville-West på Sissinghurst.

I över 20 år brevväxlade Vita Sackville-West och en annan ung författarinna, Margaret Howard, och många av breven handlar om Virginia Woolf, Lytton Strachey och andra intellektuella i kretsarna kring Bloomsburygruppen. Enligt Guardian tar breven sin början efter Woolfs självmord 1941 och beskriver hur djupt tagen Vita Sackville-West är av sin älskares död.

"Virginia var inte bara ett kallt intellekt", skriver hon bland annat och menar att författarinnan var en varm och kärleksfull person som var tillgiven de hon älskade - vilket i och för sig var få till antalet.

Kärleksaffären mellan Vita Sackville-West och Virginia Woolf pågick under större delen av 20-talet och Woolf baserade sin androgyna hjältinna i "Orlando" på henne.

Originalartikkelen i Guardian.


D2s reisereportasje om hagen til Vita Sackeville-West,
sjekk det øverste breddebildet..

Patti Smith overrasket i kveld

Det er i morra hun spiller på Moldejazz, men som en overaskelse ruslet hun inn på scenen på Ornette Colemans konsert i kveld
skriver side 2,

- Under en Bach-intro fra Falanga kom selveste Patti Smith ruslende inn på scena til stor forundring for alle. Smith, som skal spille utekonsert i Molde i morra, sto unnseelig på en kant av scena og resiterte en tekst som handlet om drømmer og for mange var det kanskje en udrømt drøm å få oppleve de to gigantene på samme scene.

(oppdatering onsdag formiddag: Dagsavisen skriver også)

Jeg kunne tenkt meg å vært i Molde disse dagene, eller i Barcelona i kveld der Tom Waits spilte eller i Milano på torsdag der Tom Waits også spilte. Nåvel, jeg har valgt selv.


Fotografiet er fra Finland i fjor.

Her er en fin presentasjon fra Moldejazz.
Jeg så utstillingen til Patti Smith i Paris i vår.

Blek le Rat

På fredag viste D2 frem stensilsprayeren Blek le Rat som jeg ikke kjente til fra før men nå gjør jeg det.

Blek le Rat har sprayet rundt i 25 år, han er fra et borgelig hjem i Paris, heter egentlig Xavier Prou (men er det viktig?) og har et budskap som ofte er politisk og humoristisk, en sjargong Banksy har adoptert, skriver BT.

– Hver gang jeg tror jeg har laget noe originalt, finner jeg ut at Blek le Rat har gjort det samme. Bare tyve år tidligere, sier Banksy i sin uoffisielle biografi som kommer ut i sommer.

Her er noen Banksy-fotografier fra desember i Betlehem,
mens Dianasprayingen er fra London i 2006 der le Rat hadde en utstilling til inntekt for Big Issue.

Chic-drikk 2

Jeg klarer visst ikke helt å gi meg med denne her,
det var lederen i Sagene SV som irriterte seg over pen ungdom som drikker for mye i parken. I dag fortsetter Reza Rezaee fra samme parti i samme bydel med en kronikk i Klassekampen.

Og for et språk

Og for noen skjønne betraktninger. Rezaee skriver om at bydelsutvalget dessverre ga Soria Moria restaurant lov til å servere alkohol i paviljongen i Torshovparken,

- Soria Moria, til nå kjent for å være kulturslottet i bydelen,
kan komme i fare for å bidra til fyll og ukultur i Torshovparken.

Flottest blir det når Rezaee støtter seg til historien,

- Kvinnesaksforkjemperen Fernanda Nissen fikk sin byste i Torshovparken fordi hun sloss for parkene,
for sunnhet og skjønnhet for dem som vokste opp på Østkanten.

Han drømmer seg tilbake til en tid der,

- Parkene ble brukt til eventyrfortellinger, teater og musikkfestivaler, lekeplasser med parktanter og husmorgymnastikk.

Det fins noen saklige argumenter i denne kronikken, dessverre ikke lagt ut på nett. Men jeg hadde det moro med språket i dag.
Jeg som ikke er en rollespillets kvinne har mimet husmorgymnastikk og skjønnhet og sunnhet og resitert,

- .. folkemøter om hvordan parkene kan utvikles som en pilar for et velferdsbysamfunn med rekreasjon og bedre fysisk og psykisk helse, og som arena for menneskelige relasjoner.

Ja, jeg brøt til og med ut i sang.
Innimellom arbeidet jeg på vanlig vis.

Hemmeligheter til alle

Det er noen hemmeligheter det ikke er så bra å fortelle de nærmeste, men det er bra at vi vet at sånne hemmeligheter fins. Alle har noen, vi har hver våre. De kommer frem i litteratur og f.eks i denne siden som mange bloggere kjenner fra før: PostSecret.

- Man skjønner at alle har private hemmeligheter, og det gjør at man føler seg nærmere andre mennesker, sa Frank Warren i en lang og fin artikkel i D2 i helga.

Han startet PostSecret som et kunstprosjekt i 2004. Han ville at det skulle være et ufarlig og åpent sted der man ikke blir dømt for hemmelighetene sine. PostSecret wikipedia


Alle hemmelighetene vi har, den norske blogg-bussjåføren deler en hemmelighet i dag og får meg et øyeblikk til å føle meg raus mot alle raringene og merkelige folk jeg møter ute i verden. Bussjåføren er bipolar, han strever for å klare seg og skriver,

- Så ser du en bussjåfør som svetter litt, kanskje blikket flakker mer enn normalt eller hendene glir unaturlig over rattet, så er det kanskje bare meg. Midt i et depresjonsangrep som må avverges.

Bare slapp av. Det går over.

Ferieforbauselse

Noe skal vi riktignok ha å snakke om på jobben også men folk viser en overraskende stor forbauselse over at jeg "ikke skal ha ferie i år!"

Nei, sier jeg, men det er jo bare akkurat i denne 8-ukers-perioden jeg ikke skal ha ferie, det er jo ikke akkurat synd på meg, jeg har vært både i New York og Paris i år. Jo, jo, men likevel da.

Dette døgnet har jeg sovet så mye. Jeg kan ikke huske så mye soving siden jeg fikk barn. Hva gjør jeg ellers disse to hele dagene med fri? Sitter på den skiferhella på trappa som fortsatt er varm i skyggen og drikker te. Leser i den siste boka til Stieg Larsson
når jeg ligger i senga.

Chic-drikk

Jeg koser meg med lederen for Sagene SV nå,
noen herlige utalelser som skal gjøre godt i imagebyggingen til SV.

- I og med at byrådet ikke tar opp denne problematikken, ser vi oss nødt til å gjøre det. Stadig flere barnefamilier velger å ikke oppsøke parkene i byen, fordi de domineres av unge voksne som drikker. Parkene skal være for alle.
Noen av parkene er blitt rene partysoner, sier Erichsen.

For en deilig logikk.
Parkene er fulle av folk, men feil folk.
Denne analysen er også fin-fin,

- Folk drikker for mye, og i for mange timer i strekk. Det må vi begrense. Og det later til at flere drikker nå enn før. Det tror jeg har sammenheng med både økonomien, som har blitt bedre, at alkohol har blitt mye mer tilgjengelig enn før, dessuten er det trendy. Å drikke til alle døgnets tider framstår som verdensvant og sofistikert.

Jeg er ikke så sikker på det siste der. Det tar en stund før det å drikke klokka 9 om morran ser chict ut.

Heldigvis kan vi for en gangs skyld stole på politiet, betjenten tar ned problemet litt. Sjekk ellers bildet til Aftenposten. jeg tror ikke de har lett etter det mest utrivelige parkbildet kunne finne.

Rockefeller, Cat Power og meg

Ah, bra konsert, irriterende slutt med Rockefeller-vaktmennesker uten finfølelse, la meg rydde det av veien aller først.

For å prøve å bli kvitt det

Det var ei jente som danset foran scenen. Hun sto litt i veien for de som satt. I stedet for å geleide henne til kortkanten av scenen slik at hun kunne utfolde seg der uten å sjenere noen, snakket vaktene til henne og snakket.

Til slutt kastet de henne ut

Cat Power avslutter konserten med en sang og så står hun bare og ser på publikum i noen minutter, noen mulig rørende øyeblikk men nå har Rockefellervaktene oppdaget at jenta er kommet tilbake. Og sant nok, hun har vært der en stund. Hun forstyrrer ingen nå, hun står og danser foran der vi andre står.

Men fordi vaktene allerede har kastet henne ut, og vi følger jo reglene, kommer 3 stykker og maser, hun må gå. En redd opg arrogant Rockefeller-jente, en muskelgutt og en tredje står og snakker og snakker og jeg prøver å fortelle dem at hva er poenget, konserten er snart slutt og nå er det de som forstyrrer meg, men nei. Okei folkens, dere ødela stemningen, det var dere som gjorde det.

Hva mer?

Cat Power. Hun sang i mørket, jeg tror ikke jeg har vært på en konsert der den som var hovedpersonen, Cat Power, var så tilbaketrukket visuelt sett. Scenen var ubelyst nesten, det var ikke til å tenke på å dra opp kamera og sette i gang blitzen. Hun så omtrent ut som på dette bildet, med hestehale. Hun sang og stemmen var uttrykksfull og kroppen var uttrykksfull, hun hadde kule bevegelser,
hun hadde en slags nervøs tilstedeværelse.

Hun minnet meg om Mary Margaret O`Hara
når hun synger Fürchte Dich Nicht.

Cat Power synger New York, New York.
Lost Someone, sånn beveget hun seg, men i mørket.

Mormor ville bare høre om Anna

Jeg ble glad da jeg så at Dagbladet trakk frem Anna fra Ødemarka i sin sommerserie om sakprosa som har forandret Norge.
Det var ikke det jeg hadde regnet med.

Jeg tenker på mormor som har vært død i mange år.
Mormor leste ikke bøker, mormor arbeidet. Hun hadde 8 unger og en stor gård etter nordnorske forhold og en mann som var driftig men også måtte dra på fiske og også brukte tid til å drive med gud.

Mormor, ja hva måtte mormor, jeg vet ikke ordentlig.
Hun hadde 8 unger. Og åkre. Og kyr. Og hun strikket. Når hun skulle kose seg satt hun oppe om natta og sydde klær til ungene etter mønstre som var moderne.

Mormor hadde ikke tid og krefter til å sette blomster på bordet.
Eller lyst, en blomsterbukett kunne hun vel alltids ha plukket, men jeg tror at den kosen mormor drev med var å sy klær om natta.

Moren min var barn og likte å plukke blomsterbuketter og hun sto og så ut gjennom vinduet og følte seg lite arbeidsom og tenkte på uendeligheten. Det var det ikke så mye rom for i den familien.

Da mormor var blitt gammel prøvde moren min å gjøre det hyggelig for henne med å lese høyt. Mormor brydde seg ikke om bøker, men Anna fra Ødemarka ville hun høre om. Anna hadde det litt verre enn mormor. Og senere kom det andre bøker som liknet den om Anna som hun også ville høre på.

Jeg tenker på mormor nå og at vi kanskje ikke er så forskjellige.
Det var lett å tøyse med Anna-fra-Ødemarkabøker og skillingsviser men det var det som liknet mormors liv mest tenker jeg, ikke mer kunstferdige bøker.

Og når sant skal sies vil jeg også lese bøker som jeg syns likner mest akkurat sånn som jeg tenker og har det. Eller nesten akkurat sånn, litt smartere bare.

Akkurat nå 34

Dette blir sikkert en i en lang rekke av akkurat-nå-poster der jeg sitter i bakgården. Jeg sitter i bakgården akkurat nå og blar i billedboka til Annie Leibovitz der hun blander fotografier fra sitt profesjonelle liv og det private livet.



Jeg ser på bilder av mora og faren til Annie Leibovitz. De er på kjøkkenet sitt i Florida. Det er et vanlig kjøkken med gammel mikroovn, en blomstrete emaljert kaffekjele, et kneippbrød.



Det er fort gjort å tenke på en Annie Leibovitz som bare går rundt med kameraet sitt og spiser på restaurant og når hun sitter på stranda så leker barna på den søte måten, de surker ikke og maser ikke. Det er fort gjort for meg i alle fall å tenke på det.

Kodak øyeblikk

Annie Leibovitz har en far som leser avisa og ei mor i badedrakt med gammel-dame-lår som står på håndkle på gulvt fordi hun antakelig er våt. Annie Leibovitz slurver kanskje også når hun renser grillrista. Hun lager antakelig kakao til barna men så vil de ikke ha likevel.

Suzanne Brøgger luker sikkert i bedene men så orker hun ikke mer.
Olafur Eliasson ligger sikkert på sofaen og sløver.
Familien Golberg krangler om teite ting.
Leonard Cohen er alt for avvisende i telefonen.
Lou Reed skulle jobbe men åpner heller en øl.

Hvorfor blir bildene fra boka blå? Jeg vet ikke. Jeg trodde jeg visste hvor blitzen er men det var feil. Hvis jeg sitter her ute i morra også er de nok ikke blå. Det er merkelig, lyset ute føles ikke lite lyst. Annie Leibovitz ville nok lagt merke til at lyset er lite lyst.
Det var bare det.

Mer vi kunne fått i operaen

Mandag og tirsdag spiller Lou Reed gjennom hele Berlin
i operaen i København foran bandet sitt, strykere,
blåsere og et barnekor.

Det er altså mer enn Tom Waits vi kunne fått i den nye operaen.

Fra Information sin lange artikkel om plata,

- Og folkene på RCA var langt fra begejstrede for det, de hørte. De havde helt andre planer, de så hellere en sikker kommerciel follow up til succesen med Transformer. Reed måtte indgå en slags kontrakt, hvor han lovede dem to kommercielle lp'er i forlængelse af Transformer, mod at han fik lov til at lave det projekt, han brændte for, nemlig Berlin. Det skulle være " ... an adult album for adults".

Lou Reed spiller i Stockholm og København men ikke i Oslo.

Julian Scnabels filmatisering av Berlin har premiere i Oslo 10.8.

I sted, akkurat da

Jeg satt og så tomt ut i lufta og tenkte på ting og så et A4-ark som kom dumpende ned fra det åpne vinduet i 3. etasje i forgården. Arket landet i skjul bak den store grønne søppelkassa.
Jeg tenkte at naboen sikkert ikke ville merke at arket var borte og gikk og hentet det frem og la det på trappa hans.

Det var bare et ark om rydding i kjelleren men det kunne vært noe annet. Det kunne vært av avgjørende betydning, det kunne vært en invitasjon til en 50-årsdag til en bekjent, en invitasjon han kunne glemt bort.

TV-intervju med Suzanne Brøgger

- Det kan være godt å ha et falskt rykte,
man kan beskytte seg med det.

Sant og visst

Suzanne Brøgger svarer at om kvinner føler at hun som feministen som skrev "Fri oss fra kjærligheten" har sveket dem så vil hun heller enn å la være å svike, svike hele tiden. En sannhet skal ikke forstenes og bli til et monument.

I dette videoinnslaget i Svenska Dagbladet sier hun at mediene og kjernefamilien minner om hverandre med sine kannibalistiske trekk, den umettelige forventningen om å gjøre den andre tilfreds.

Innslaget var 22 minutter.
Her er det jeg har skrevet om Suzanne Brøgger før, det er en god del. Hun hadde stor betydning for meg tidligere.